Om barnets fortid

[Gjest fpo]

Vil noen dele noen erfaringer om hvorvidt dere forteller fam og venner om det dere vet om barnets fortid? Noen holder det hemmelig, er det noe poeng?

[Gjest ChiengMai]

Hva er poenget i å _fortelle_ barnets bakgrunn da? Jeg syns det er et poeng ikke å fortelle alt om bakgrunnen til barnet. Vi snakker i stedet litt generelt om hva som kan være årsaker til at barn blir frigitte for adopsjon i giverlandet.

Når barnet blir større kan det føle ubehag i det faktum at mange vet hvorfor det ble adoptert bort. I tenårene blir mange ting såre for de fleste unge, og adoptivbarnet skal ikke ha mer enn nødvendig å "bekymre seg for" i denne perioden. Å vite at mange vet _kan_ bli en ekstra belastning i en fase av livet der en selv skal bearbeide disse tingene.

Bakgrunnen er _barnets_ historie, og barnet selv skal få avgjøre hvem som skal vite hva.

[Mamta]

Jeg tror en selv må føle på hva og evt. til hvem man formidler noe om barnets fortid. Det som kanskje ivaretar barnets interesser best er vel å si noe generelt om bakgrunnen for at barn fra dette aktuelle landet blir frigitt for adopsjon til utlandet.

Vi har ikke vært hysterisk redde for å formidle noe om barnas bakgrunn til vår egen familie. Men det er fordi vi stoler 100% på deres lojalitet og fordi vi har startet svært tidlig med å snakke med barna selv om deres bakgrunn. Riktignok ikke før barna selv begynner å spørre og undre seg over saker og ting. Men så har våre barn begge begynt å snakke om India osv. før fylte 3 år...

Hilsen fra

[gunrika]

Vi har valgt ikke å fortelle om barnets fortid til noen. Det vi vet, skal hun få vite når hun blir litt eldre. Hun skal selv få velge hva hun vil fortelle. Det er kanskje ikke så veldig moro å vite at andre vet at du er forlatt på et toalett, et tog osv. Jeg har hørt om noen som angret veldig på at de hadde fortalt om barnets fortid.

Når noen spør, så svarer vi i generelle vendinger. Det er forresten ikke familie og venner som spør, men heller litt mer "utenforstående"

[Gjest BlirMammaSnart]

Selv må jeg jo bare si ut i fra synsing, i og med at jeg ikke har barn enda.

Jeg er fast bestemt på og holde "selve historien" for oss selv i kjernefamilien. Og da mener jeg (meg, mannen min og barnet.) Noe informasjon kommer jeg sikkert til og "lekke" til mamman min, og muligens til noen få utvalgte utover det.

Jeg mener at det ikke er opp til meg og fortelle "barnets historie" og at det er noe barnet selv må finne ut av hvem h*n vil fortelle dette til.

Så gjenstår det og se da, om jeg klarere og holde tett:-D

Vennlig hilsen en som synes det er opp til hver enkelt familie og finne ut av selv

[wilma1365380317]

Vi har stor sett vært åpne på å fortelle at barnet har bodd på barnehjem siden fødselen, men der har vi også satt stopp. Hvordan det kom dit osv. forteller vi ingen. Men dette om oppveksten synes jeg det har vært naturlig å formidle, da særlig i forbindelse med at vi måtte be slekt og venner om ikke å være så aktive overfor barnet i starten.

Hilsen