Får ikke gjort husarbeidet!

[Gjest Sippeguri]

Føler meg så mislykket. Hver gang jeg skal prøve å ta tak i noe av det som må gjøres, så griper angsten tak i meg. Tårene presser seg på, og jeg må bare rømme huset - ellers flyr jeg rett i matfatet.

Jeg blir så fort sliten også. Får jeg begynt, så begynner tårene å piple når jeg har gjort bare litt, for jeg blir så sliten så fort, og da skjønner jeg at jeg ALRDI vil 'komme i mål' med det som må gjøres.

Det gror igjen rundt meg.

Derfor må jeg rømme for ikke å blir FOR deprimert. Så fort jeg er utafor huset, så fremstår jeg (virker det som) som like oppegående som alle andre. Blir vanskelig å forklare at jeg ikke orker å gjøre noe hjemme da.

matlaging har jeg gitt opp for lenge siden. Målet er å bruke det lille orket jeg har på å få unna den verste møkka. Så det eneste jeg gjør noe med er gulvene. Støvsuging. Så langt som til å vaske dem kommer jeg sjelden. Tørke støv gjør jeg bare i nærheten av sofaen - der jeg ser det.

Æsj, for et liv. Blir syk av bare å vite om alt rotet og støvet som er rundt omkring i huset. NÅR skal jeg komme meg på beina og orke å ta det. HVA skal til? For jeg feiler jo ingenting, sier legen OG psykiateren. Men da burde jeg jo greie å gjøre husarbeide ihvertfall! Før hadde jeg i tillegg jobb og små barn og det gikk greit. Så det er jo helt tydelig at jeg feiler NOE. Tror de jeg juger på meg 'orkesløsheten' da heller?

Noen som har det på samme måten. Ikke orker hverdagens gjøremål?

Trenger trøst.

[Cavatina]

Hadde det sånn som deg jeg også, inntil fem år siden. Da skjønte jeg at jeg hadde en stoffskiftesykdom som ga meg alle problemene. Orket ikke gjøre husarbeid, oppvasken fikk gjerne stå i fred i mange uker, gulvene støvsuget jeg bare hver tredje måned omtrent, leiligheten ble ikke vasket på 12 år, katteholdet gikk over styr, orket jeg ikke ta ut søppelposen den ene dagen ventet jeg gjerne til dagen etter selv om det luktet opp i etasjen over, etc. etc.

Kort sagt, jeg levde i en svinesti.

Årsaken var en kronisk sykdom som heter hypothyreose, lavt stoffskifte. Det er en sykdom som gjør en energiløs, deprimert, man får gjerne angst, hukommelsesproblemer, får konsentrasjonsvansker, alt blir et ork og man har mest lyst til å legge seg ned og bare grine. En kan sove i ørten timer av dagen, uten at en blir mer våken av det. Diverse andre helseproblemer rent fysisk gjør seg også ofte gjeldende, så som håravfall, menstruasjonsforstyrrelser, vansker med å bli gravid, nedsatt seksuell lyst + + +. Dette er en sykdom som rammer fler og fler organer ettersom tiden går og behandling ikke gis.

Mange leger er dessverre ikke så oppmerksomme på denne sykdommen, fordi symptomene ofte kan forekomme ved andre tilstander, eller de ikke vet nok om stoffskiftet. Noe av problemet er at man utmerket godt kan ha denne sykdommen selv om blodprøveverdiene er innenfor normalen. Derfor går dessverre mange med denne sykdommen i ofte flere år før de får noe hjelp. Mange føler seg til slutt som hypokondere fordi legene ikke tror dem. Det er flest kvinner som får denne sykdommen, den kan oppstå når som helst i livet, men gjerne etter at man har fått barn eller er i overgangsalderen.

Det kan jo selvfølgelig skyldes andre ting også, men jeg synes du skal mase på legen din for å få en skikkelig utredning, gjerne hos en endokrinolog eller indremedisiner. Du kan også titte på hjemmesiden min og lese min erfaring med sykdommen: http://home.online.no/~smidtlie

[Gjest calestia]

jeg har store problemer med det.

hender jeg har en god dag, og da må jeg ta et skikkelig tak, da blir det rydding og vasking og baking og fiksing av hva som enn må fikses..

ellers flyter alt rundt, noen dager kalrer jeg ikke stå opp av sofaen, verden går rundt, jeg er helt nummen, og bare må legge meg nedpå, ellers går jeg rett i gulvet.

jeg blir veldig fort sliten, psyken sier at det får ta den tiden det tar, men jeg får dårlig samvittighet og føler meg lat..

nå dropper jeg ut av studiene for en periode også, klarer ikke å henge med når ting begynner å bli vanskelig igjen.

så du er nok ikke alene.. en mager trøst kankskje..

jeg håper det går bedre etterhvert, vi får smøre oss med tålmodighet..

[Gjest lille meg @]

Hadde det sånn som deg jeg også, inntil fem år siden. Da skjønte jeg at jeg hadde en stoffskiftesykdom som ga meg alle problemene. Orket ikke gjøre husarbeid, oppvasken fikk gjerne stå i fred i mange uker, gulvene støvsuget jeg bare hver tredje måned omtrent, leiligheten ble ikke vasket på 12 år, katteholdet gikk over styr, orket jeg ikke ta ut søppelposen den ene dagen ventet jeg gjerne til dagen etter selv om det luktet opp i etasjen over, etc. etc.

Kort sagt, jeg levde i en svinesti.

Årsaken var en kronisk sykdom som heter hypothyreose, lavt stoffskifte. Det er en sykdom som gjør en energiløs, deprimert, man får gjerne angst, hukommelsesproblemer, får konsentrasjonsvansker, alt blir et ork og man har mest lyst til å legge seg ned og bare grine. En kan sove i ørten timer av dagen, uten at en blir mer våken av det. Diverse andre helseproblemer rent fysisk gjør seg også ofte gjeldende, så som håravfall, menstruasjonsforstyrrelser, vansker med å bli gravid, nedsatt seksuell lyst + + +. Dette er en sykdom som rammer fler og fler organer ettersom tiden går og behandling ikke gis.

Mange leger er dessverre ikke så oppmerksomme på denne sykdommen, fordi symptomene ofte kan forekomme ved andre tilstander, eller de ikke vet nok om stoffskiftet. Noe av problemet er at man utmerket godt kan ha denne sykdommen selv om blodprøveverdiene er innenfor normalen. Derfor går dessverre mange med denne sykdommen i ofte flere år før de får noe hjelp. Mange føler seg til slutt som hypokondere fordi legene ikke tror dem. Det er flest kvinner som får denne sykdommen, den kan oppstå når som helst i livet, men gjerne etter at man har fått barn eller er i overgangsalderen.

Det kan jo selvfølgelig skyldes andre ting også, men jeg synes du skal mase på legen din for å få en skikkelig utredning, gjerne hos en endokrinolog eller indremedisiner. Du kan også titte på hjemmesiden min og lese min erfaring med sykdommen: http://home.online.no/~smidtlie

Tusen takk for at du er så grei å informere om dette.

Jeg sitter her hjemme og føler at dette er noe som passet meg helt som hånd i hanske.

Jeg sitter og leser om meg selv.Så derfor skla jeg forte meg til lege og få tatt denne prøven, sånn at jeg kan finne ut av dette.

[snufseguri]

Hadde det sånn som deg jeg også, inntil fem år siden. Da skjønte jeg at jeg hadde en stoffskiftesykdom som ga meg alle problemene. Orket ikke gjøre husarbeid, oppvasken fikk gjerne stå i fred i mange uker, gulvene støvsuget jeg bare hver tredje måned omtrent, leiligheten ble ikke vasket på 12 år, katteholdet gikk over styr, orket jeg ikke ta ut søppelposen den ene dagen ventet jeg gjerne til dagen etter selv om det luktet opp i etasjen over, etc. etc.

Kort sagt, jeg levde i en svinesti.

Årsaken var en kronisk sykdom som heter hypothyreose, lavt stoffskifte. Det er en sykdom som gjør en energiløs, deprimert, man får gjerne angst, hukommelsesproblemer, får konsentrasjonsvansker, alt blir et ork og man har mest lyst til å legge seg ned og bare grine. En kan sove i ørten timer av dagen, uten at en blir mer våken av det. Diverse andre helseproblemer rent fysisk gjør seg også ofte gjeldende, så som håravfall, menstruasjonsforstyrrelser, vansker med å bli gravid, nedsatt seksuell lyst + + +. Dette er en sykdom som rammer fler og fler organer ettersom tiden går og behandling ikke gis.

Mange leger er dessverre ikke så oppmerksomme på denne sykdommen, fordi symptomene ofte kan forekomme ved andre tilstander, eller de ikke vet nok om stoffskiftet. Noe av problemet er at man utmerket godt kan ha denne sykdommen selv om blodprøveverdiene er innenfor normalen. Derfor går dessverre mange med denne sykdommen i ofte flere år før de får noe hjelp. Mange føler seg til slutt som hypokondere fordi legene ikke tror dem. Det er flest kvinner som får denne sykdommen, den kan oppstå når som helst i livet, men gjerne etter at man har fått barn eller er i overgangsalderen.

Det kan jo selvfølgelig skyldes andre ting også, men jeg synes du skal mase på legen din for å få en skikkelig utredning, gjerne hos en endokrinolog eller indremedisiner. Du kan også titte på hjemmesiden min og lese min erfaring med sykdommen: http://home.online.no/~smidtlie

Jeg har muligens lavt stoffskifte, jeg også. Verdiene mine ligger litt på grensa, legen prøver ut medisin på meg nå (merker ingen forskjell).

Problemet er bare det at det er vanskelig å se om jeg bare lider av depresjon, eller om den er et symptom på lavt stoffskifte. Jeg er veldig deprimert, fryser mye, alltid kald på bena, husker dårlig (skal jeg pusse tenner, så har jeg allerede glemt det når jeg kommer inn på badet), får ikke med meg det folk sier, husker ikke hva jeg selv tenker på eller hva jeg sier til folk, KRAFTIG sus og støy i øra (vet ikke om det er et symptom, men...), glemsk, svimmel, mageproblemer, mensforstyrrelser, sover dårlig, aldri uthvilt, orker ikke husarbeid (er sykmeldt), tørt hår, ofte tåkete syn (som om jeg har noe som flyter på øynene), vondt i ryggen når jeg sitter (kjennes ut som nyrene!?!)m.m.... Jaja. Dette er i alle fall de symptomene jeg har. Går på AD, men de har ikke hjulpet, har bare blitt verre og verre...

Håper jeg har lavt stoffskifte, jeg. Så kan de proppe i meg de riktige medisinene, og jeg blir frisk!

Må kanskje nevne at jeg også har dårlig selvtillitt og sliter med tvangstanker/handlinger. Dette kan jo også påvirke depresjon.

Det hadde nok vært lurt om "Sippeguri" sjekker stoffskiftet, ja, for sikkerhetsskyld.

[Gjest Sippeguri]

Hadde det sånn som deg jeg også, inntil fem år siden. Da skjønte jeg at jeg hadde en stoffskiftesykdom som ga meg alle problemene. Orket ikke gjøre husarbeid, oppvasken fikk gjerne stå i fred i mange uker, gulvene støvsuget jeg bare hver tredje måned omtrent, leiligheten ble ikke vasket på 12 år, katteholdet gikk over styr, orket jeg ikke ta ut søppelposen den ene dagen ventet jeg gjerne til dagen etter selv om det luktet opp i etasjen over, etc. etc.

Kort sagt, jeg levde i en svinesti.

Årsaken var en kronisk sykdom som heter hypothyreose, lavt stoffskifte. Det er en sykdom som gjør en energiløs, deprimert, man får gjerne angst, hukommelsesproblemer, får konsentrasjonsvansker, alt blir et ork og man har mest lyst til å legge seg ned og bare grine. En kan sove i ørten timer av dagen, uten at en blir mer våken av det. Diverse andre helseproblemer rent fysisk gjør seg også ofte gjeldende, så som håravfall, menstruasjonsforstyrrelser, vansker med å bli gravid, nedsatt seksuell lyst + + +. Dette er en sykdom som rammer fler og fler organer ettersom tiden går og behandling ikke gis.

Mange leger er dessverre ikke så oppmerksomme på denne sykdommen, fordi symptomene ofte kan forekomme ved andre tilstander, eller de ikke vet nok om stoffskiftet. Noe av problemet er at man utmerket godt kan ha denne sykdommen selv om blodprøveverdiene er innenfor normalen. Derfor går dessverre mange med denne sykdommen i ofte flere år før de får noe hjelp. Mange føler seg til slutt som hypokondere fordi legene ikke tror dem. Det er flest kvinner som får denne sykdommen, den kan oppstå når som helst i livet, men gjerne etter at man har fått barn eller er i overgangsalderen.

Det kan jo selvfølgelig skyldes andre ting også, men jeg synes du skal mase på legen din for å få en skikkelig utredning, gjerne hos en endokrinolog eller indremedisiner. Du kan også titte på hjemmesiden min og lese min erfaring med sykdommen: http://home.online.no/~smidtlie

Takk for svar! Du har vært gjennom litt av hvert.

Jeg har mange slike plager jeg også. Som kan være så mye. Psykisk, nevrologisk, stoffskifte bl.a. Legen min har tatt alle prøver han kan over flere år. Men hvis det er slik at det faktisk ikke behøver å gi utslag på prøvene, da blir det vanskelig da. VET ikke leger slike ting da? Gud, det er så håpløst når en må være barnepike for de hersens legene. De blir så fort fornærmet også.

Takk for støtte til dere alle. Føler meg litt bedre.

'

Jeg skal lese litt mer på sida di, så jeg har noe å konfrontere legen med. Leste foreløbig bare historien din. Du har det klart verre enn meg. Du får ha god bedring da.

[Cavatina]

Takk for svar! Du har vært gjennom litt av hvert.

Jeg har mange slike plager jeg også. Som kan være så mye. Psykisk, nevrologisk, stoffskifte bl.a. Legen min har tatt alle prøver han kan over flere år. Men hvis det er slik at det faktisk ikke behøver å gi utslag på prøvene, da blir det vanskelig da. VET ikke leger slike ting da? Gud, det er så håpløst når en må være barnepike for de hersens legene. De blir så fort fornærmet også.

Takk for støtte til dere alle. Føler meg litt bedre.

'

Jeg skal lese litt mer på sida di, så jeg har noe å konfrontere legen med. Leste foreløbig bare historien din. Du har det klart verre enn meg. Du får ha god bedring da.

Jeg var på et foredrag en gang med en endokrinolog fra Thyreoidea-Poliklinikken på Aker sykehus (husker ikke navnet i farten), og han forklarte nettopp dette med at man godt kan ha sykdommen selv om det ikke gir utslag utover normalen på prøvene. Han sa også at dette er det mange leger som ikke tar hensyn til, de venter til prøvene viser unormale verdier. Om man er fullstendig knekt av symptomene når verdiene er innenfor normalen, hvor dårlig vil man da ikke kunne bli hvis legene ikke vil gjøre noe før verdiene er utenfor normalen?

Legene bør også bli flinkere til å henvise folk til f.eks. endkrinologer (hormonspesialister) for utredning. Spesialister er til for å brukes. Lavt stoffskifte er ingen ubetydelig, enkel sykdom hverken å diagnostisere eller behandle, slik gjennomgangsmelodien har vært blant legene i mange, mange år.

[Cavatina]

Jeg var på et foredrag en gang med en endokrinolog fra Thyreoidea-Poliklinikken på Aker sykehus (husker ikke navnet i farten), og han forklarte nettopp dette med at man godt kan ha sykdommen selv om det ikke gir utslag utover normalen på prøvene. Han sa også at dette er det mange leger som ikke tar hensyn til, de venter til prøvene viser unormale verdier. Om man er fullstendig knekt av symptomene når verdiene er innenfor normalen, hvor dårlig vil man da ikke kunne bli hvis legene ikke vil gjøre noe før verdiene er utenfor normalen?

Legene bør også bli flinkere til å henvise folk til f.eks. endkrinologer (hormonspesialister) for utredning. Spesialister er til for å brukes. Lavt stoffskifte er ingen ubetydelig, enkel sykdom hverken å diagnostisere eller behandle, slik gjennomgangsmelodien har vært blant legene i mange, mange år.

Endokrinolog heter det, liten feilstavelse der... :-)

[Gjest Sippeguri]

Endokrinolog heter det, liten feilstavelse der... :-)

Jeg får få meg en henvisning til en slik hormonspesialist. Tror det kan være noe der.

Noe annet jeg har tenkt å gjøre, er å begynne å skifte ut amalgamplombene i tennene mine. Har tenkt å ta en av gangen, for å se om det hjelper. Noen mener jo at amalgam kan forårsake mye problemer hvis du er

følsom for det. Noen tåler det og noen ikke virker det som. Siden jeg veldig lett reagerer på andre ting, endring i mat, vær, søvnmønster ol., så ville det jo være naturlig om jeg reagerte på amalgam også. Bla så får jeg veldig mye bivirkninger av medisiner.

Siden du feiler så mye mener jeg, så lurte jeg på om du hadde vurdert dette med amalgam. Har lest en del om det, og noe har det vel for seg for enkelte. Når en ikke er frisk så må en jo bare prøve seg fram. Så lenge legene ikke kan hjelpe, mener jeg.

Lykke til videre. Og takk for at du gav deg tid til å svare.

[Cavatina]

Jeg får få meg en henvisning til en slik hormonspesialist. Tror det kan være noe der.

Noe annet jeg har tenkt å gjøre, er å begynne å skifte ut amalgamplombene i tennene mine. Har tenkt å ta en av gangen, for å se om det hjelper. Noen mener jo at amalgam kan forårsake mye problemer hvis du er

følsom for det. Noen tåler det og noen ikke virker det som. Siden jeg veldig lett reagerer på andre ting, endring i mat, vær, søvnmønster ol., så ville det jo være naturlig om jeg reagerte på amalgam også. Bla så får jeg veldig mye bivirkninger av medisiner.

Siden du feiler så mye mener jeg, så lurte jeg på om du hadde vurdert dette med amalgam. Har lest en del om det, og noe har det vel for seg for enkelte. Når en ikke er frisk så må en jo bare prøve seg fram. Så lenge legene ikke kan hjelpe, mener jeg.

Lykke til videre. Og takk for at du gav deg tid til å svare.

Jeg har ikke vurdert dette med å skifte ut amalgam, ihvertfall ikke bevisst gått inn for det. Jeg tar det etterhvert som de får nye fyllmaterialer og de gamle fyllingene må skiftes uansett. Føler ikke at mine plager har noen sammenheng med amalgam.

Jeg vet derimot at jeg er arvelig belastet med endokrine sykdommer fra _både_ min mors og min fars sider av slekten. På begge sider forekommer både diabetes og stoffskifteproblemer, samt overvekt og hjerteproblemer.

For min egen del har jeg mye mer tro på at en endring i kostholdet kan gjøre meg friskere. Ettersom jeg er overvektig og har insulinresistens i tillegg, har legen min bedt meg om å begynne på opplegget til dr. Fedon Lindberg (www.vektibalanse.com) og det holder jeg nå på å sette meg nærmere inn i.

Etterhvert håper jeg at jeg kan klare å være mer aktiv også, har tidligere hatt angst for å bevege meg ute. Men i det siste ser det ut til at angsten er redusert. Får ihvertfall ikke så mange av de kraftige anfallene jeg hadde før.