Når separasjonsangst?

[Gjest blomstring]

Takk for kjempefine innlegg vedr. dette, tidligere. Det jeg synes er vanskelig, er å oppfatte NÅR eller OM det er separasjonsangst, og når det er vanlige og sunne reaksjoner som kommer til uttrykk f.eks. gjennom usikkerhet. (Har ikke egenfødt barn, derfor er det uten videre enkelt å sammenligne).

Vår lille begynte jo i barnehage for fem uker siden, og har sagt en del "ikke farlig". Idag hvisket hun det bare såvidt for seg selv, før det kom høyt og tydelig "FINT!"!

Selv bruker jeg barnehagen litt, til å konferere litt om slike ting, der er det svært kompetente som arbeider. Da vår lille begynte å si "ikke farlig" til stadighet, fortalte jeg det til pedagogisk leder der, som i første omgang beroliget meg med at hennes (egenfødte) hadde beroliget seg selv på lignende måte, en periode.

Bangkok:

Tør jeg spørre hvor gammelt barnet (barna) ditt var når det kom hit? Og, - det er vel slik at vi bør vel oppsøke profesjonell hjelp når vi ser at vanskene utgjør problem som ikke "går over" (når en selv har prøvd "alt") for barnet?

Til andre nye og blivende foreldre vil jeg si at vår lille har begynt i korttids-barnehage, 4 timer pr. dag, etter at vi nå har vært hjemme i 7 mnd. Og,- det virker på et vis så akkurat passe,- men dette må en jo se an for hvert enkelt barn såklart. Ihvertfall virker det smart å gjøre alle overganger som har med separasjon å gjøre især, så forsiktige, smidige og "forberedte" som mulig.

(Det er jo rart med det,- har jo også gått fra vår lille mens hun har hylt som en stukken gris, - men da har det jo gått over i løpet av ca. et halvt minutt...el. ti sekunder... så av og til må jo vi gjøre oss tøffere enn vi er også...Når vi mener det er til barnets beste da. Sjøl måtte jeg grine første dagen jeg gikk fra henne i barnehagen, og det er jeg ikke alene om har jeg skjønt...)

:-)

Håper vi kan fortsette dialoger og utvekslinger om emnet!

Høsthilsen fra

[bangkok]

Hei

Begge guttene var 16 mnd da vi hentet dem.( det er kun den ene av dem dette handler om)

Når det gjelder å søke hjelp uten ifra - så er ikke vi der at vi tror vi trenger det, men jeg tror det i mange tilfeller er smart å søke hjelp før ting låser seg ! For oss handler det litt om å være bevisst på å gjøre ting så trygt som mulig for barna. Som det ble nevnt litt tidligere, ikke snu på femøringen - forbered i god tid dem på hva som skal skje, og være tydelig på at mamma/pappa er her, vi kommer tilbake, vi blir ikke borte for bestandig :-)

Det er vondt for barna når de er utrygge, men etterhvert så får de jo erfaringer de også, de erfarer at mamma/pappa kommer tilbake - vi ser allerede at denne erfaringen begynner å "sige" inn.

Ta gjerne kontakt [email protected]

så kan jeg godt fortelle mer om hvordan vi opplever dette og hva vi tenker

[bringrid]

Dette hadde jeg nesten glemt eller fortrengt! Første gang jeg satte mitt lille barnebarn i barnehage og forlot ham gråtende, han gråt og jeg gråt etterpå... omtrent resten av dagen. Han sluttet heldigvis nokså snart etter at jeg hadde gått. Men etter det stilte jeg et ultimatum til min sønn og svigerdatter: "Aldri mer ville jeg forlate ham gråtende der, da ville jeg heller ha ham resten av dagen". Det var jo mest jeg som ble ødelagt av det. Nå elsker han barnehagen og syns alltid vi kommer for tidlig for å hente ham, når vi er der 15 min før slutt.

Hilsen en farmor "med separasjonsangst"