Til dere som adopterer...

[Hannepia]

Jeg er en jente på 15 år som er adoptert fra Sør- Korea. Jeg kom til Norge da jeg var 3 månder gammel.

Ettersom jeg ble større, og begynte på barnehage, opplevde jeg mye vondt. Jeg ble kalt nigger og svarte faen osv.

Senere når jeg beynte på skolen, ble alt bare verre og verre. Jeg fortalte aldri mamma eller pappa om dette.Det føltes som om det var min feil og en "feil" med meg..

På ungdomskolen opplever jeg elevene som om de ikek bryr seg hva andre føler. De kan slenge ut ting de ikke aner hvor mye det egentlig sårer.

For to år siden ble jeg veldig deprimert og hadde liten selvtillitt..

Jeg gikk til sosionom som hadde erfaring med adoperte barn og sorg. Det har hjelpt meg videre i livet..

Ingen andre kan vite sorgen jeg har bært med meg i alle disse årene, nå endelig 15 år etter får jeg ut litt av denne sorgen..

Etter det jeg har erfart, blir nesten alle som er adoptert oppleve dette lr. lignende. Jeg tror ikke ungdommen vet hva adopsjon går ut på. Noen i kalssen min spurte meg om foreldrene mine betalte 10 000 for å få meg hjem i en kasse som ble levert på døren, akkurat som en pakke..

Dette viser bare hvor lite ungdommer/ barn vet.

Jeg har aldri snakket om det å vær adoptert, eller om jeg vil finne de biologiske foreldrene mine. Jeg lurer på hvorfor jeg ble adoptert bort, om jeg har noen sndre biologiske søsken osv. Det og ikke vite gjør vondt..

"Jeg er her hos dere. Jeg lever, men vet ikke hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra.."

[leenie]

Hei Hannepia

Jeg kjente meg veldig igjen i innelgget ditt. Jeg er en jente på 21 år, adoptert fra Korea da jeg var seks måneder gammel.

Det er vanskelig å si noe for å trøste deg, men hjelper det om jeg sier at det blir lettere og bedre? For min erfaring er at det gjør det. Men jeg vet at det er en mager trøst når man er femten, og ting er så vonde...

Ellers vil jeg si at jeg synes det er flott at du henvender deg til adoptivforeldre nå. De vet det ikke alltid selv, men våre erfaringer er viktige for dem. Og ikke minst for barna deres.

Jeg mener at vi adopterte som begynner å bli voksne, har et ansvar overfor de små adopterte som kommer etter oss. Det er KUN vi som virkelig vet hvordan det er å vokse opp som adoptert i Norge!

Hvis du vil, så må du gjerne sende meg en mail. Adressen er

[email protected]

Send en mail til den adressen, så skal du få den ordentlige mailadressen min etterpå. Hvis du vil da

Foressten du, jeg var i Korea i fjor, og det er et fantastisk land. Du kan med rette være stolt av å være født der. Jeg er.

Klemmer og lykkeønskninger fra

[Hannepia]

Hei Hannepia

Jeg kjente meg veldig igjen i innelgget ditt. Jeg er en jente på 21 år, adoptert fra Korea da jeg var seks måneder gammel.

Det er vanskelig å si noe for å trøste deg, men hjelper det om jeg sier at det blir lettere og bedre? For min erfaring er at det gjør det. Men jeg vet at det er en mager trøst når man er femten, og ting er så vonde...

Ellers vil jeg si at jeg synes det er flott at du henvender deg til adoptivforeldre nå. De vet det ikke alltid selv, men våre erfaringer er viktige for dem. Og ikke minst for barna deres.

Jeg mener at vi adopterte som begynner å bli voksne, har et ansvar overfor de små adopterte som kommer etter oss. Det er KUN vi som virkelig vet hvordan det er å vokse opp som adoptert i Norge!

Hvis du vil, så må du gjerne sende meg en mail. Adressen er

[email protected]

Send en mail til den adressen, så skal du få den ordentlige mailadressen min etterpå. Hvis du vil da

Foressten du, jeg var i Korea i fjor, og det er et fantastisk land. Du kan med rette være stolt av å være født der. Jeg er.

Klemmer og lykkeønskninger fra

Takk for svaret, jeg sender deg en mail =)

[Gjest misforstå meg rett]

Det er en trist histoire du her deler med oss.

Som Leenie sier, så blir det nok litt lettere med tiden. Men en fattig trøst her og nå, selvsagt.

Alle barn har identitetskriser, og ofte har adopterte en sterkere grad.

Selv slet jeg med idenditetsproblemer selv i mange år, og det til tross for at jeg ikke er adoptert.. (Men er det ikke det ene, så er det det andre:)))).

Vil ønske deg lykke til og råde deg til og ta tak i dine følelser. Og husk, det er bare du som er kan ta tak i ditt eget liv.

Du må ta lykken i egne hender, og slutte og legge skylden over på andre. Du er selv ansvarlig for din egen lykke. -Alt er ikke mamma og pappas feil, selv om man tror det når man er 15.

Så gjenstår det bare og gi deg en kjempeklem.

[leenie]

Det er en trist histoire du her deler med oss.

Som Leenie sier, så blir det nok litt lettere med tiden. Men en fattig trøst her og nå, selvsagt.

Alle barn har identitetskriser, og ofte har adopterte en sterkere grad.

Selv slet jeg med idenditetsproblemer selv i mange år, og det til tross for at jeg ikke er adoptert.. (Men er det ikke det ene, så er det det andre:)))).

Vil ønske deg lykke til og råde deg til og ta tak i dine følelser. Og husk, det er bare du som er kan ta tak i ditt eget liv.

Du må ta lykken i egne hender, og slutte og legge skylden over på andre. Du er selv ansvarlig for din egen lykke. -Alt er ikke mamma og pappas feil, selv om man tror det når man er 15.

Så gjenstår det bare og gi deg en kjempeklem.

Vel, som jeg sa; det er kun adopterte som virkelig vet hvordan det er å være adoptert.

[Sør]

Det er en trist histoire du her deler med oss.

Som Leenie sier, så blir det nok litt lettere med tiden. Men en fattig trøst her og nå, selvsagt.

Alle barn har identitetskriser, og ofte har adopterte en sterkere grad.

Selv slet jeg med idenditetsproblemer selv i mange år, og det til tross for at jeg ikke er adoptert.. (Men er det ikke det ene, så er det det andre:)))).

Vil ønske deg lykke til og råde deg til og ta tak i dine følelser. Og husk, det er bare du som er kan ta tak i ditt eget liv.

Du må ta lykken i egne hender, og slutte og legge skylden over på andre. Du er selv ansvarlig for din egen lykke. -Alt er ikke mamma og pappas feil, selv om man tror det når man er 15.

Så gjenstår det bare og gi deg en kjempeklem.

Hei,

Du skriver: "Du må ta lykken i egne hender, og slutte og legge skylden over på andre. Du er selv ansvarlig for din egen lykke."

Hvor er det Hannepia "legger skylden over på andre"?

Jeg synes hun fremstår som uvanlig oppegående for en 15 åring.

At hun klager over rasistisk trakassering skulle da bare mangle - slik skal man ikke akseptere. Og det er ditt, mitt og alles ansvar (uansett hudfargen vår) å bekjempe slikt. Hannepia har ikke noe større ansvar enn deg eller meg for å bekjempe det. Ei heller skal hun akseptere det når det skjer henne. Da bør hun nettopp fortelle så mange som mulig om det, slik at vi kan gjøre noe.

Med vennlig hilsen

[Hannepia]

Det er en trist histoire du her deler med oss.

Som Leenie sier, så blir det nok litt lettere med tiden. Men en fattig trøst her og nå, selvsagt.

Alle barn har identitetskriser, og ofte har adopterte en sterkere grad.

Selv slet jeg med idenditetsproblemer selv i mange år, og det til tross for at jeg ikke er adoptert.. (Men er det ikke det ene, så er det det andre:)))).

Vil ønske deg lykke til og råde deg til og ta tak i dine følelser. Og husk, det er bare du som er kan ta tak i ditt eget liv.

Du må ta lykken i egne hender, og slutte og legge skylden over på andre. Du er selv ansvarlig for din egen lykke. -Alt er ikke mamma og pappas feil, selv om man tror det når man er 15.

Så gjenstår det bare og gi deg en kjempeklem.

Jeg legger ikke skylden på noen.. Ingen kunne vite at dette kom til å bli sån det har blitt.

kanskje du slet du også, men du er ikek adopert og jeg synest dette blir feil og sammenligne det med.. =/

*Klem*

[Hannepia]

Vel, som jeg sa; det er kun adopterte som virkelig vet hvordan det er å være adoptert.

sendte deg en mail.

Venter på svar..

[leenie]

Jeg legger ikke skylden på noen.. Ingen kunne vite at dette kom til å bli sån det har blitt.

kanskje du slet du også, men du er ikek adopert og jeg synest dette blir feil og sammenligne det med.. =/

*Klem*

Takk for mailen. Jeg har svart deg nå

[Gjest ikke undertegnet]

Det er vondt og høre at du har hatt en så tøff barndom, men jeg tror at de barna som adopteres i dag får det lettere en deg. I dag er vi jo mer eller mindre flerkulturelle i norge, Adopsjon er heller ikke så ukjent som det var for 15-20 år siden.Jeg håper ihvertfall at mine barn ikke opplever det du har opplevd, og hvis det skulle skje håper jeg at de kommer til meg og sier ifra.

Hilsen en som synes veldig synd på deg.

[leenie]

Det er vondt og høre at du har hatt en så tøff barndom, men jeg tror at de barna som adopteres i dag får det lettere en deg. I dag er vi jo mer eller mindre flerkulturelle i norge, Adopsjon er heller ikke så ukjent som det var for 15-20 år siden.Jeg håper ihvertfall at mine barn ikke opplever det du har opplevd, og hvis det skulle skje håper jeg at de kommer til meg og sier ifra.

Hilsen en som synes veldig synd på deg.

Til en viss grad har du rett. Norge er blitt mer internasjonalt de siste årene. Men har det hatt positiv innvirkning for adoptivbarn? Ikke bare, vil jeg si. Fremmedfrykten har ikke blitt mindre, og skepsisen til nordmenn med utenlandsk opprinnelse kanskje større? Adoptivbarn faller mellom to stoler her. Vi kan jo ikke gå med skilt merket "adoptert" heller.

Og en stor del av problemene til Hannepia bunner i identitetskrisen hun går gjennom. Dette er ikke noe som vil forsvinne blant adoptivbarn etterhvert som årene går. Det er ingen grunn til å tro at det i den sammenheng vil bli noe lettere å være adoptivbarn. Det er tross alt 7 års aldersforskjell mellome meg og Hannepia, men det vi har opplevd er nokså likt. Tross utviklingen i løpet av de årene.

Jeg håper at innlegget til Hannepia kan være en liten påminner til dere adoptivforeldre, midt oppi gledesrusen over tildelinger og hentereiser. Dere tjener mye på å stille forberedt.

[korma]

Det er veldig trist å lese innlegget ditt, og min måte å reagere på er at jeg får lyst til å lukke både øyne og ører og late som om det ikke er sant at adopterte har det så vondt. Dette var noe jeg tenkte mye på før vi adopterte fra Sør-Korea, men etter at vi fikk de nydelige barna våre har vi ikke hatt tid til å tenke så mye. Når jeg ser på barna mine tenker jeg at ingen kan vel være stygge med så nydelige barn!

Har du noen konkrete råd til oss som foreldre om hvordan vi kan hjelpe barna våre slik at de ikke må oppleve noe lignende det du har opplevd? Her på DOL er vi jo anonyme, så dersom du tenker at det er noe foreldrene dine kunne gjort annerledes, så kan du jo skrive om det her uten at du risikerer å såre foreldrene dine.

Jeg kjenner en del voksne adopterte, og flere av dem har engasjert seg i FKA (foreningen for Koreansk adopterte) eller NuAn (vet ikke helt hva bokstavene står for, men det er i hvert fall en forening for adopterte fra alle land). Det er nettopp det med å treffe andre adopterte, for jeg er i likhet med leenie helt overbevist om at vi ikke kan sette oss inn i hvordan det er å være adoptert.

LYKKE TIL VIDERE!!!

[Gjest korilla]

Kjære deg, fikk mest lyst til å gråte da jeg leste innlegget ditt. Har selv en gutt på litt over to år som er adoptert fra Korea. Til tross for at jeg tenkte ganske mye på både identitetskriser og rasisme så lenge vi venta på ham , slår det meg at dette er mer eller mindre "glemt" nå når vi har ham hjemme.

For meg er innlegget ditt også en tankevekker. Som mamma til lillegullet er jeg totalt oppslukt, og jeg tenker ikke så mye på at jeg ikke har født ham. Tror at jeg, om jeg ikke får en tankevekker iblandt ville få det mitt i trynet den dagen han eventuelt kommer i en dyp identitetskrise.

Vi adoptivforeldre må ha innsikt i at barna våre faktisk er født av andre foreldre, ofte langt borte, det iseg sjøl kan være tøft nok, samtidig kan man være utsatt for mobbing og trakassering.

Det er riktig at det er vanlig med identitetskriser i tenårene, men vi må huske at du og andre adopterte ofte opplever dette på en annen måte fordi starten på livet deres er annerledes. Dette kan være vondt for oss som adoptivforeldre å takle, siden dere er SÅÅ ønsket og etterlengtet og vi føler at vi har gitt dere ALT.

Kjære deg, jeg håper du finner ut av livet ditt og kommer styrket gjennom dette. Fint at du har fått kontakt med Leenie, vi som er eller skal bli adoptivforeldre vet jo ikke hvordan det føles for dere.

Om du kan, prøv å ha en åpen dialog med foreldrene dine, husk at de elsker deg og at du er ønskebarnet deres. De vil sikkert gjøre det de kan for at du skal ha det bra.

TENKER PÅ DEG!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Dette er en problemstilling jeg tenker på hver dag.

Jeg håper og tror, ting er blitt litt lettere, og at vi "blekansiktene" ikke lenger har den fremmedfrykten vi hadde for kun 15år siden.

Jeg har tenkt mye på deg, etter at jeg leste innlegget ditt litt tidligere i dag. Og er glad du valgte og dele dette med oss. Dette er absolutt innformasjon vi trenger.

Som kommende forelder hjelper det nok og være så godt rustet som mulig, sammtidig som man ikke må være helt "overfiksert" på problemstillingen.

Og jeg kjennner takk og lov opp til flere som er adoptert som ikke har problemer. Og jeg har netopp drøftet dette veldig mye.

Håper du stikker innom forumet litt mer, så leenie får litt selvskap. Vi trenger deres syspunkter.

Så vil jeg bare si at jeg selv ikke akuratt kommer fra en A4 familie.(Jeg har en homofil forelder som valgte og stå frem rett før Aids epedimien) Jeg kjenner følelsen og ikke være "lik" de andre, og dette forsvinner litt om litt etter hvert som du blir eldre. Det er aldri morsomt og bli mobbet, og det stikker skikklig, og barn er ikke nådige.

Det vi skal huske på, er at barn ikke egentlig reagerer på dette, som oftest får de det fra sine foreldre.

Jeg håper at du snart begynner og nøste opp i deg selv og finne ut hvem du er.

Og vil råde deg til og ta en prat med foreldrene dine.

Jeg kommer ikke til og undertegne, men regner med at allikevel mange forstod hvem jeg er:)

[Gjest blomstring]

Tusen takk for et kjempefint og tankevekkende innlegg! Jeg er selv mor til en jente fra Kina, som vi adopterte for åtte mnd. siden. Jeg synes det er virkelig flott at du som adoptert deler dine erfaringer med oss som er adoptiv-foreldre. Selvfølgelig håper vi det beste for våre barn, men vi skal så avgjort frykte det værste, - på et vis. Det er klart at vi som ikke er adoptert selv, -ikke kan vite fullt ut hvordan det er.

Selv opplevde jeg (som ikke adoptert) også sterk søken etter egen identitet da jeg var på din alder. Særlig i den tiden hadde jeg stort utbytte av bøker, om filosofi kanskje aller mest. Gleder jeg meg nå til å lese "Adoptert identitet" av Geir Follevåg,- har du kanskje lest den? I såfall hadde det vært gøy å høre hva du synes.

Kjenner du til den Foreningen som består av unge adopterte? Har selv tenkt at den må jeg gjøre kjent for mitt barn...Det er jo ikke bare bare å snakke om disse tingene med sine adoptiv-foreldre, for det er så følsomme saker. Foreningen nevt, virker veldig bra det jeg har sett til den.

Ja, ville nå gjerne gi deg en slags støtte-erklæring. Dette du beskriver er noe jeg tror vi adoptiv-foreldre skal være ytterst ydmyke i forhold til.

[bringrid]

Hei Hannepia

Jeg kjente meg veldig igjen i innelgget ditt. Jeg er en jente på 21 år, adoptert fra Korea da jeg var seks måneder gammel.

Det er vanskelig å si noe for å trøste deg, men hjelper det om jeg sier at det blir lettere og bedre? For min erfaring er at det gjør det. Men jeg vet at det er en mager trøst når man er femten, og ting er så vonde...

Ellers vil jeg si at jeg synes det er flott at du henvender deg til adoptivforeldre nå. De vet det ikke alltid selv, men våre erfaringer er viktige for dem. Og ikke minst for barna deres.

Jeg mener at vi adopterte som begynner å bli voksne, har et ansvar overfor de små adopterte som kommer etter oss. Det er KUN vi som virkelig vet hvordan det er å vokse opp som adoptert i Norge!

Hvis du vil, så må du gjerne sende meg en mail. Adressen er

[email protected]

Send en mail til den adressen, så skal du få den ordentlige mailadressen min etterpå. Hvis du vil da

Foressten du, jeg var i Korea i fjor, og det er et fantastisk land. Du kan med rette være stolt av å være født der. Jeg er.

Klemmer og lykkeønskninger fra

Hei Hannepia og leenie

Jeg takker dere for de lærerike innleggene deres her på DOL. Jeg håper og tror at barnebarna mine skal slippe lettere fra dere enn det dere har gjort. Har dere noen gode "oppskrifter" på hva vi skal gjøre og hva vi skal unngå.?

Kan det hjelpe å gjøre dem stolte av fødelandet sitt?

Vi fokuserer en del på deres egenartede utseende, det å bli brun i påske og om sommeren er jo noe alle nordmenn liker. Eldstemann har alltid vært stolt av de sorte krøllene sine. Lillejenta med indianerblod har ikke krøller, men hun har masse sjarm og et veldig søtt og lurt smil.

De vet begge to at de er øyestenene våre og de har også god kontakt med alle naboene. Og eldstemann er svært populær i barnehagen Har så langt ikke oppdaget noe rasisme i forholdet til dem. Heldigvis!!

Lykke til videre Hannepia, fint å se at du har fått kontakt med leenie.

Hilsen fra farmor

[laurits]

Fint at du orker å dele dette med oss. Mobbing er desverre et fenomen mange "annerledes" opplever, spesielt i barn/ungdommen. Fint at du får hjelp. Å stoppe mobbingen er foreldre / lærere osv. sitt ansvar. Det er ikke mye du kan gjøre med det. Det du kan gjøre er å jobbe med ditt eget selvbilde / selvtillit. Det kan være å "dyrke" det du er god til, lese litteratur, filosofi, gjøre ting / delta i aktiviteter som kan utvide horisonten og gi livet større mening.

Du skal snart skifte skole og du kommer da inn i et nytt miljø. Det gir deg sjansen til å starte på nytt i et nytt miljø.

Til slutt et dikt:

Your children are not your children.

They are the sons and daughters of Life’s longing for itself.

They came through you but not from you

And though they are with you yet they belong not to you.

You may give them your love but not your thoughts,

For they have their own thoughts.

You may house their bodies but not their souls,

For their souls dwell in the house of tomorrow, which you cannot visit, not even in your dreams.

You may strive to be like them, but seek not to make them like you,

For life goes not backward nor tarries with yesterday.

You are the bows from which your children as living arrows are sent forth.

Prophet (1923) ‘On Children’ - Kahlil Gibran