mamma og jeg

[Gjest Mik]

Jeg vet ikke om dette er det rette forumet, da jeg ikke er tenåring lenger, men jeg prøver likevel.

Jeg har et vanskelig forhold til mamma, og jeg blir så forvirret, hvem er det som har rett av henne og meg? Hvem er det egentlig som er frekk og ondskapsfull og respektløs overfor den andre her?

I korte trekk: jeg har bestandig vært rolig og grei, flink og snill og fornuftig, stort sett. Jeg har gjort det bra på skolen, hatt greie venner, sunne fritidsintresser og ikke rotet meg bort i noe. Derimot har min lillesøster hatt en turbulent oppvekst, med masse problemer av forskjellig slag. Nå har foreldrene våre skilt seg, og etter hvert funnet seg nye partnere. Og i sommer giftet jeg meg med kjæresten min gjennom mange år. Så skjer dette:

Mamma skjeller meg ut i 3 timer sammenhengende, og sier følgende: Jeg har gjennom flere år vært frekk mot henne og den nye mannen hennes, vært nedlatende og respektløs. Jeg må ikke komme her og si at jeg har problemer, og forvente at hun skal stille opp som om jeg var fire år lenger, for de har mer enn nok med sine egne problemer og alt som har vært av belastninger, både med skilsmisser og med min lillesøster, og flere andre ting. Hun sa at jeg driver en kampanje mot henne og mannen hennes, for å straffe henne for at hun skilte seg fra pappa, at jeg bevisst prioriterer svigerfamilien bare for å såre henne mest mulig, at jeg plaprer rundt til alle om hva hun gjør og ikke gjør. Hun sier at nå er grensen nådd, jeg må be om forlatelse for alt dette hvis vi skal ha noen kontakt.

I selve bryllupet: det blir nesten skandale fordi mamma og mannen hennes mener det er stygg musikk, at det er for høyt lydnivå, og de truer med å dra hjem og så kan jeg bare ta konsekvensen av at jeg har ødelagt bryllupsfesten for dem. Hun sa at nesten alle gjestene mistrivdes, at vi ikke tok hensyn til gjestene våre og at vi er egoistiske.

Dagen etter: fortsetter å skjelle meg ut, sier at brudgommen, altså min mann, var dritings i bryllupet (hvilket han desidert ikke var), at de ikke har kost seg i bryllupet, at det var synd vi skulle ødelegge sånn både for oss selv og alle gjestene, osv. osv. Nå har vi ikke snakket sammen på mange måneder, jeg orker det ikke. Jeg har sendt et brev, men ikke fått noe svar.

Hva sier dere til dette?

Jeg har sikkert gjort min andel feil opp gjennom årene, sagt og gjort dumme ting. Men skal jeg akseptere en slik adferd fra mamma som jeg i korte trekk har beskrevet ovenfor? Det var mye mer også, men det er ikke plass til alt og ikke tør jeg skrive alt heller, i tilfelle noen kjenner oss igjen. Det er jo unektelig litt spesielt da....

Det jeg sliter med, er at jeg ikke klarer å forstå hva som får mamma til å reagere på denne måten! Kan noen gi meg innspill? Hva kan det være som ligger bak?

[Apostrof]

Hei.

Det er uhyre vanskelig å si hva som er årsaken til hennes kraftige reaksjon. Saken blir framstilt fra bare en side. Jeg kan gjøre meg noen tanker om hva som kan være årsaken.

Kan hun være frustrert over at du er voksen og har giftet deg? Du er ikke hennes lille gull lengre, men en uavhengig kvinne. Du trenger ikke hennes råd og tips lenger og hun føler seg kanskje gammel. Er hun kanskje i overgangsalderen?

Hvis du mener at du ikke har oppført deg slik som hun sier så er det noe som er merkelig her. Enten er det du som ikke klarer å se at du har gjort noe feil, og det reagerer hun på. Eller så må det være at hun er plaget med noe annet, hormoner, sykdom eller annet som gjør at hun reagerer slik. Men i det siste tilfellet så hadde hun reagert mot andre også og ikke bare deg.

Det var bare tankespinn fra meg.

Hilsen

[Gjest mik]

Hei.

Det er uhyre vanskelig å si hva som er årsaken til hennes kraftige reaksjon. Saken blir framstilt fra bare en side. Jeg kan gjøre meg noen tanker om hva som kan være årsaken.

Kan hun være frustrert over at du er voksen og har giftet deg? Du er ikke hennes lille gull lengre, men en uavhengig kvinne. Du trenger ikke hennes råd og tips lenger og hun føler seg kanskje gammel. Er hun kanskje i overgangsalderen?

Hvis du mener at du ikke har oppført deg slik som hun sier så er det noe som er merkelig her. Enten er det du som ikke klarer å se at du har gjort noe feil, og det reagerer hun på. Eller så må det være at hun er plaget med noe annet, hormoner, sykdom eller annet som gjør at hun reagerer slik. Men i det siste tilfellet så hadde hun reagert mot andre også og ikke bare deg.

Det var bare tankespinn fra meg.

Hilsen

Takk for innspill.

Jeg har som sagt gjort mine feil jeg også, men jeg har bedt om forlatelse for det. Men det er ikke bra nok for henne, for hun hevder at jeg sikkert ikke mener det. Og dessuten vil hun ha meg til å be om forlatelse for ting jeg virkelig ikke har gjort galt.

Jeg har rimelig bra selvinnsikt, og ser absolutt ikke på meg selv som ufeilbarlig, så det er ikke der det ligger. Imidlertid nekter mamma å innse at kanskje hun iblant trår feil, når jeg sier at "det og det synes jeg var urettferdig eller sårende", så sier hun: "ja da, det er typisk det, bare skyld på meg, alt er vel min feil". Hun tar det ikke inn, men forsvarer seg med nebb og klør. Det er vel for så vidt normalt for oss mennesker sånn i første omgang, men når du får flere måneder til å tenke deg om, er det ikke da mulig å håndtere det annerledes?

Vel, jeg vet ikke. Jeg er bare så lei av å være den som alltid skal gi seg for husfredens skyld, for at andre skal slippe å ta eventuelle problemer og konflikter ytterligere innover seg.

Når det gjelder hormoner eller overgangsalder som mulig forklaring: det kan vel forklare ett enkelt utbrudd, men jeg syns ikke det holder som begrunnelse for en langvarig konflikt. Man kan da vel fortsatt tenke rasjonelt om man inni mellom har problemer med temperament/beherskelse?

Om det gjelder andre enn meg: vel, hun og søsteren min har alltid vært som hund og katt, som det har vært mange konfrontasjoner der også. Men det er første gang hun overhøvler meg på denne måten, og hun hadde vel ikke regnet med at jeg skulle sette meg til motmæle, som jeg har gjort nå.

Men et spørsmål til: syns du/dere jeg skal bite i gresset og strekke hånden ut (minner om at jeg som sagt har sendt et lengre brev, uten å få svar). Eller skal jeg vente og se hva som skjer? Håper jo på en avklaring før jula, det sliter jo på meg også dette her..........

[Apostrof]

Takk for innspill.

Jeg har som sagt gjort mine feil jeg også, men jeg har bedt om forlatelse for det. Men det er ikke bra nok for henne, for hun hevder at jeg sikkert ikke mener det. Og dessuten vil hun ha meg til å be om forlatelse for ting jeg virkelig ikke har gjort galt.

Jeg har rimelig bra selvinnsikt, og ser absolutt ikke på meg selv som ufeilbarlig, så det er ikke der det ligger. Imidlertid nekter mamma å innse at kanskje hun iblant trår feil, når jeg sier at "det og det synes jeg var urettferdig eller sårende", så sier hun: "ja da, det er typisk det, bare skyld på meg, alt er vel min feil". Hun tar det ikke inn, men forsvarer seg med nebb og klør. Det er vel for så vidt normalt for oss mennesker sånn i første omgang, men når du får flere måneder til å tenke deg om, er det ikke da mulig å håndtere det annerledes?

Vel, jeg vet ikke. Jeg er bare så lei av å være den som alltid skal gi seg for husfredens skyld, for at andre skal slippe å ta eventuelle problemer og konflikter ytterligere innover seg.

Når det gjelder hormoner eller overgangsalder som mulig forklaring: det kan vel forklare ett enkelt utbrudd, men jeg syns ikke det holder som begrunnelse for en langvarig konflikt. Man kan da vel fortsatt tenke rasjonelt om man inni mellom har problemer med temperament/beherskelse?

Om det gjelder andre enn meg: vel, hun og søsteren min har alltid vært som hund og katt, som det har vært mange konfrontasjoner der også. Men det er første gang hun overhøvler meg på denne måten, og hun hadde vel ikke regnet med at jeg skulle sette meg til motmæle, som jeg har gjort nå.

Men et spørsmål til: syns du/dere jeg skal bite i gresset og strekke hånden ut (minner om at jeg som sagt har sendt et lengre brev, uten å få svar). Eller skal jeg vente og se hva som skjer? Håper jo på en avklaring før jula, det sliter jo på meg også dette her..........

Hei.

Det er som sagt vanskelig og si. Hvis du føler at hun tar feil og er urimelig så gjør du kanskje rett i å holde deg borte. Hun er nok helt sikkert sjokkert og overrasket over at du sa henne i mot. I stede for å stryke henne med hårene. Hun vet at du er fornuftig og når du motsier henne så vet hun kanskje også at hun tar feil. Det er ikke lett å bite i det sure eplet overfor sitt barn. Å innrømme at hun har vært urimelig og at hun ha løyet er nok en bitter pille å svelge. Det er nok sikkert derfor hun legger all skyld på deg. Det er en enklere løsning for henne.

Hva du skal gjøre det kjenner du selv. Jeg synes at det er urimelig at du skal be om forlatelse for hennes fantasi. Jeg personlig hadde ikke gjort det. Men nå er jeg kanskje urimelig sta også. Jeg håper du har fått andre og bedre tips om hva du kan gjøre.

Lykke til.

Hilsen

[Gjest Rusle]

Hva som ligger bak er vanskelig å vite. Men det virker som om hun har store problemer med seg selv og kanskje også selve livssituasjonen sin. Av en eller annen grunn, lar hun det gå utover deg.

Kanskje du har det hun ønsker seg. Uansett, hun viser en oppførsel jeg ikke ville ha godtatt. Du kan jo prøve å sende henne et brev til og spørre om hva det eksakt er som gjør henne så hatsk.

[Gjest Juana]

Min søster er som din mor.

Jeg har nå kuttet henne ut,nok er nok !

Hun har kommet med beskyldninger i mange år, og jeg driver alltid å forsvarer og forklarer at hun har missforstått i forhold til hennes annklagelser.

Hun er ett år yngere enn meg, og jeg har alltid hjulpet henne økonomisk og passet på henne opp igjennom årene, uten en eneste gang å ha fått en Takk fra henne.

Her i august gikk hun for langt. Hun påsto at jeg hadde vært til sengs med flere av typene hennes,hun forteller løgner om ting jeg skulle ha gjort, som at jeg var dritafull mens jeg passet sønnen hennes osv. Dette er ikke sant, og min samboer fikk meg til å tenke...

enn om hun blir sint på meg en gang jeg passer sønnen hennes, hva kan hun ikke da finne på av løgner for å skade meg ? Dette fikk meg til å innse at jeg ikke tørr å ha sønnen hennes lenger, for hun kan finne på å annmelde meg for et eller annet, grøss..

Nei nå er hun voksen og får klare seg på egenhånd.jeg har enda tilbudt meg til å gå til psykolog i lag med henne for å rydde opp i forholdet imellom oss, men ikke søren om hun gikk dit i lag med meg.

Jeg er svært glad i henne enda, men ønsker ikke noe mer kontakt før hun selv kan bidra med noe positivt .

jeg har jo etterhvert skjønnt at hun er sjalu og misunnelig på meg. Jeg har alltid vært flink til det meste, og har mange venner,der hun har uvenner over hele landet.

Og det som er det mest slitsomme og energitappende med henne, er at alltid når vi møtes i lag med andre folk, må hun hver eneste gang fortelle historier om meg da jeg var yngre, og dette er usanne/og delvis sanne historier som setter meg i dårlig lys ovenfor andre.Og da må jeg fortelle min versjon, og den stemmer aldri med hennes.

Jeg vet jo ikke hva jeg selv har gjort og sagt igjennom livet, neida hun vet det mye bedre enn jeg. Så er kranglinga i gang igjen...

Hun er generelt hissig og langsint, og glemmer aldri om noen har såret henne. Hun tar kun kontakt når hun vil ha penger eller barnevakt, og hun spør ikke, men hun forlanger at vi skal stille opp.

Det verste er at jeg tror at vårt dårlige forhold kunne vært bedre om jeg og familien ikke hadde vært så snill å sydd puter under armene hennes.

Kanskje du må innse at du og din Mor er på to forskjellige planeter når det gjelder kommunikasjon.

Det virker ikke som din mor har noen som helst respekt for deg siden hun kjeftet slik på deg i bryllypet ditt (stakkars deg). Aldri om jeg hadde godtatt noe slikt, jeg hadde garantert sendt dem hjem.

kanskje du kan prøve å være litt hard og nekte å ha kontakt før hun har fått bedre tanker om deg.

Forlang respekt, for det burde du ha nå som du er voksen.

Når det gjelder grunnen til at din mor er slik så kan jeg bare spekulere som :

Hun føler at hun ikke får nok oppmerksomhet fra deg ???

Om dette er tilfelle så kan jo du prøver å rose henne i det hun gjør bra , og andre ting som er positive med henne.

Hun kan ha problemer på jobb eller privat som ikke du vet om ???

Du kan jo her prøve å bombandere henne med spørsmål om hvordan hun har det....Vis positiv interesse.

Hun ringer og skjeller deg ut over telefonen ???

Her burde du være bestemmt å si: "Jeg nekter å snakke med deg når du er så sint, du kan ringe igjen når du har roet deg ned og kan snakke normalt igjen, da skal du få min fulle oppmerksomhet, ikke før, basta"

Så legger du på telefonrøret.

Om hun da ringer igjen og skjefter for at du la på ???

Da bare sier du samme leksa om igjen, og legger på røret. Trekk ut kontakten om hun ringer igjen.

Om du er i samme rom som henne ??? Reis deg opp og gå når hun begynner å kjefte, eller vis henne rolig ytterdøren om hun er hjemme hos deg.

Jeg trur at du på denne måten tvinger henne til å slutte med kjeftinga, hun vil sannsynligvis bli rasende på deg i lang tid etterpå, men vil forhåpentligvis om hun har noen varme følelser for deg, ta å tenke seg om.

Det er ikke bare foreldrene som skal sette grenser..

Håper noe av dette var til hjelp og jeg ønsker deg lykke til videre !

¨

Jeg føler med deg !

[jensine1365380382]

Takk for innspill.

Jeg har som sagt gjort mine feil jeg også, men jeg har bedt om forlatelse for det. Men det er ikke bra nok for henne, for hun hevder at jeg sikkert ikke mener det. Og dessuten vil hun ha meg til å be om forlatelse for ting jeg virkelig ikke har gjort galt.

Jeg har rimelig bra selvinnsikt, og ser absolutt ikke på meg selv som ufeilbarlig, så det er ikke der det ligger. Imidlertid nekter mamma å innse at kanskje hun iblant trår feil, når jeg sier at "det og det synes jeg var urettferdig eller sårende", så sier hun: "ja da, det er typisk det, bare skyld på meg, alt er vel min feil". Hun tar det ikke inn, men forsvarer seg med nebb og klør. Det er vel for så vidt normalt for oss mennesker sånn i første omgang, men når du får flere måneder til å tenke deg om, er det ikke da mulig å håndtere det annerledes?

Vel, jeg vet ikke. Jeg er bare så lei av å være den som alltid skal gi seg for husfredens skyld, for at andre skal slippe å ta eventuelle problemer og konflikter ytterligere innover seg.

Når det gjelder hormoner eller overgangsalder som mulig forklaring: det kan vel forklare ett enkelt utbrudd, men jeg syns ikke det holder som begrunnelse for en langvarig konflikt. Man kan da vel fortsatt tenke rasjonelt om man inni mellom har problemer med temperament/beherskelse?

Om det gjelder andre enn meg: vel, hun og søsteren min har alltid vært som hund og katt, som det har vært mange konfrontasjoner der også. Men det er første gang hun overhøvler meg på denne måten, og hun hadde vel ikke regnet med at jeg skulle sette meg til motmæle, som jeg har gjort nå.

Men et spørsmål til: syns du/dere jeg skal bite i gresset og strekke hånden ut (minner om at jeg som sagt har sendt et lengre brev, uten å få svar). Eller skal jeg vente og se hva som skjer? Håper jo på en avklaring før jula, det sliter jo på meg også dette her..........

Som svar på det første innlegget ditt vil jeg si: Hun er sjalu på deg.

Som svar på dette: Vent og se om hun kommer til deg. Gi henne ev. en bitteliten sjanse til , før jul, hvis det er viktig for deg. Hvis ikke får du vente enda lenger, og i mellomtiden innse at voksne ikke alltid er så voksne. Men ikke ta ansvaret, du vokser vel mest på å ture å ta sjansen på å være deg selv og stå for det?? Å ikke krype? vennlig hilsen

[perzmo]

Det er ikke lett å si hva som ligger bak oppførselen til moren din. Det er merkelig hvordan foreldre og da spesielt mødre kan oppføre seg mot barna sine. Min mor har jeg nok stemplet som psykopat - noe man sikkert skal være forsiktig med å stemple folk for å være. Men måten hun manipulerte og "herset" med både stefaren min og meg tyder veldig på det.

Men jeg må si det ble litt bedre når jeg satte foten ned og sluttet å be om unskyldning for ting jeg ikke hadde gjort.

Jeg ba henne også om å gå fra mitt hjem pga. jeg ble rett å slett lei av å bli kalt rotete (jeg hadde stort sett alltid ryddet litt ekstra når jeg visste hun kom) og at det meste var galt med både meg og min måte å oppdra barna mine på.

Hver jul var det veldig om og men om hun skulle komme, Ene dagen sa hun ja jeg tror jeg kommer og neste dag så var det nei jeg tror ikke at jeg kommer i år - jeg visste aldri - til den julen som jeg sa ifra der også, Enkelt og greit at jeg ville ikke lekes med mer, hvis hun ville komme var hun hjertlig velkommen, men hvis ikke så fikk hun ha en hyggelig jul. Hun kom alltid, men alltid med en kritikk på mat, pynting osv.

Ingen av brødrene mine har fått gjennomgått så mye med henne, stort sett bare oss jentene og hun har alltid bodd ganske i nærheten av meg så det har vel bare vært naturlig at jeg fikk det meste.

Det er fælt å si dette, men etter at hun har gått bort så har julen blitt en veldig fredelig og god høytid hvor stefaren min og ungene og samboeren min koser oss. Ingen bryr seg om at potetene kanskje har kokt litt for lenge eller at maten er ferdig 17.05 istedenfor akkurat 17.00.

Man kan velge sine venner, men kan kan ikke velge sine foreldre - man er ikke programforpliktet til å like dem selv om man er glad i dem. Og man trenger IKKE å akseptere alt fra dem. Jeg har lært mye av min mor..... jeg har lært hvordan jeg ikke skal være mot mine døtre! Jeg har nok også lært mye godt fra henne også, men akkurat nå når jeg leser slike innlegg kjenner jeg igjen sinnet mot moren min for alt hva hun har kallt meg og allt hva hun har gjort mot både meg og stefaren min. Det er så mange historier at jeg ville vel fyllt flere sider med dem.

Dette ble nok mye rot, for mye følelser som velter opp når man tenker på det. Men sett ned foten du, etterhvert vil du føle en lettelse istedenfor dårlig samvittighet for hver gang du sier i fra. Men husk neste angrep blir kanskje ennå verre - til hun skjønner at du mener alvor.

[Gjest mik]

Det er ikke lett å si hva som ligger bak oppførselen til moren din. Det er merkelig hvordan foreldre og da spesielt mødre kan oppføre seg mot barna sine. Min mor har jeg nok stemplet som psykopat - noe man sikkert skal være forsiktig med å stemple folk for å være. Men måten hun manipulerte og "herset" med både stefaren min og meg tyder veldig på det.

Men jeg må si det ble litt bedre når jeg satte foten ned og sluttet å be om unskyldning for ting jeg ikke hadde gjort.

Jeg ba henne også om å gå fra mitt hjem pga. jeg ble rett å slett lei av å bli kalt rotete (jeg hadde stort sett alltid ryddet litt ekstra når jeg visste hun kom) og at det meste var galt med både meg og min måte å oppdra barna mine på.

Hver jul var det veldig om og men om hun skulle komme, Ene dagen sa hun ja jeg tror jeg kommer og neste dag så var det nei jeg tror ikke at jeg kommer i år - jeg visste aldri - til den julen som jeg sa ifra der også, Enkelt og greit at jeg ville ikke lekes med mer, hvis hun ville komme var hun hjertlig velkommen, men hvis ikke så fikk hun ha en hyggelig jul. Hun kom alltid, men alltid med en kritikk på mat, pynting osv.

Ingen av brødrene mine har fått gjennomgått så mye med henne, stort sett bare oss jentene og hun har alltid bodd ganske i nærheten av meg så det har vel bare vært naturlig at jeg fikk det meste.

Det er fælt å si dette, men etter at hun har gått bort så har julen blitt en veldig fredelig og god høytid hvor stefaren min og ungene og samboeren min koser oss. Ingen bryr seg om at potetene kanskje har kokt litt for lenge eller at maten er ferdig 17.05 istedenfor akkurat 17.00.

Man kan velge sine venner, men kan kan ikke velge sine foreldre - man er ikke programforpliktet til å like dem selv om man er glad i dem. Og man trenger IKKE å akseptere alt fra dem. Jeg har lært mye av min mor..... jeg har lært hvordan jeg ikke skal være mot mine døtre! Jeg har nok også lært mye godt fra henne også, men akkurat nå når jeg leser slike innlegg kjenner jeg igjen sinnet mot moren min for alt hva hun har kallt meg og allt hva hun har gjort mot både meg og stefaren min. Det er så mange historier at jeg ville vel fyllt flere sider med dem.

Dette ble nok mye rot, for mye følelser som velter opp når man tenker på det. Men sett ned foten du, etterhvert vil du føle en lettelse istedenfor dårlig samvittighet for hver gang du sier i fra. Men husk neste angrep blir kanskje ennå verre - til hun skjønner at du mener alvor.

Tusen takk for gode svar fra dere alle. Det gjør godt å få bekreftet en del av de samme tankene jeg selv har gjort meg om dette her, og også få støtte på at jeg bare må avvente og se hva som skjer.

Mamma har bursdag om ikke så lenge, og jeg har sendt et kort og en liten presang. Jeg vil ikke at hun skal få det kortet på hånden at jeg overser henne eller boikotter henne, det har jeg jo heller ikke noe ønske om.

På kortet skrev jeg at jeg håper vi kan få god kontakt igjen, men at det vil kreve noe av oss begge (altså at det ikke er opp til meg alene), og at hun må komme på banen og forklare for meg på en skikkelig måte (dvs. uten skriking, krangling og beskyldninger i hytt og pine) hva hun mener og hva hun ønsker fra min side. Først da skal jeg vurdere om hennes ønsker og krav er rimelige. Så lenge hun truer og skjeller meg ut, vil jeg ikke forholde meg til henne.

Og jeg akter heller ikke å komme krypende. Uansett hvilke feil jeg evt. har gjort, er det hun som har mest å svare for for det hun sa og gjorde under bryllupet. Og siden jeg nå har skrevet både et brev og sendt et kort, er det opp til henne hva som skjer videre.

Jeg må nok foreberede meg på at det kan ta lang tid. Stoltheten hennes er nok uten grenser. Men hun skal få tenke seg grundig om. Jeg holder på å lese en bok som heter "Etter alt jeg har gjort for deg", som handler om følelesmessig utpressing. Det er nettopp det mamma driver med, men jeg akter ikke å la meg presse. Jeg trekker meg unna, og så må hun revurdere strategiene sine når hun ser at de hun har brukt ikke fører fram til noe som helst.

[laban]

Tusen takk for gode svar fra dere alle. Det gjør godt å få bekreftet en del av de samme tankene jeg selv har gjort meg om dette her, og også få støtte på at jeg bare må avvente og se hva som skjer.

Mamma har bursdag om ikke så lenge, og jeg har sendt et kort og en liten presang. Jeg vil ikke at hun skal få det kortet på hånden at jeg overser henne eller boikotter henne, det har jeg jo heller ikke noe ønske om.

På kortet skrev jeg at jeg håper vi kan få god kontakt igjen, men at det vil kreve noe av oss begge (altså at det ikke er opp til meg alene), og at hun må komme på banen og forklare for meg på en skikkelig måte (dvs. uten skriking, krangling og beskyldninger i hytt og pine) hva hun mener og hva hun ønsker fra min side. Først da skal jeg vurdere om hennes ønsker og krav er rimelige. Så lenge hun truer og skjeller meg ut, vil jeg ikke forholde meg til henne.

Og jeg akter heller ikke å komme krypende. Uansett hvilke feil jeg evt. har gjort, er det hun som har mest å svare for for det hun sa og gjorde under bryllupet. Og siden jeg nå har skrevet både et brev og sendt et kort, er det opp til henne hva som skjer videre.

Jeg må nok foreberede meg på at det kan ta lang tid. Stoltheten hennes er nok uten grenser. Men hun skal få tenke seg grundig om. Jeg holder på å lese en bok som heter "Etter alt jeg har gjort for deg", som handler om følelesmessig utpressing. Det er nettopp det mamma driver med, men jeg akter ikke å la meg presse. Jeg trekker meg unna, og så må hun revurdere strategiene sine når hun ser at de hun har brukt ikke fører fram til noe som helst.

Det der synes jeg høres bra ut.

Hun har nok problemer med at du får deg ditt eget liv, at hun mister makt og kontroll over deg. Det er en sjalusi-liknende følelse.

Hvis hun vil tilbringe jul og andre merkedager sammen med deg og dine, så må hun ta det på deres måte, ref. perzmos innlegg. Din hovedoppgave er ikke å slite deg ut for å tilfredsstille hennes behov (hun vil sikkert finne noe å kritisere uansett), men å skape egne tradisjoner sammen med mannen din. Det er smertefullt for mange mødre, men nødvendig.

Forsøk å bevare roen, så får vi håpe at hun får et mer voksent følelsesliv etter hvert. Hun har sikkert sitt å stri med, men ingen rett til å la det gå ut over deg.

[Gjest cinderella]

Dette er rett og slett sjalusi!