Har det så tungt..

[Salina]

Nå er jeg inne i en tung og vond periode. Og typisk når mannen er borte, eller kanskje det er derfor?

Har en stor vond klump inni meg. Alt er bare vondt.

Savnet etter sønnen min er så stort, sorgen er så stor, og bitterheten river og sliter i meg. Tenk, nå er det 7 måneder siden! Det føles som om det skjedde i går..

Hvor er vennene mine? Det virker som om alle har sviktet meg. Mange har jeg ikke hørt fra siden Tor Erling døde, i mars. Venner jeg trodde var venner..

Familien har også glemt, iallefall i mine øyne. Nå begynner jeg å skjønne ordene,- den ensomme sorgen. For det er jo det det er! Ensom sorg..

Og gang på gang får jeg nyheten om at venner og bekjente rundt meg venter små. Jeg får forbudte tanker om at jeg ønsker at de også mister, slik at de får kjenne hvor vondt det er. Men jeg får dårlig samvitighet med det samme tanken er tenkt.. For selvsagt vil jeg ikke noen så vondt! Ingen skulle ha opplevd dette.

Vi prøver jo også å bli gravide igjen nå, men det er ikke så lett.. Tror og håper at alt vil bli litt bedre når jeg får et lite liv inni meg igjen. Da har jeg iallefall noe å leve for!

Jeg og mannen snakker ikke sammen lengre heller. Jeg får ikke frem ord. Ord kan ikke beskrive sorgen og smerten min.

Hjertet mitt gråter. Jeg savner deg sånn, gutten min!! Mamma elsker deg!

[Gjest tankefull]

Kjære,kjære deg!

Det er gjerne slik at når en er alene så melder de vonde og triste tankene seg for full musikk,det ER vondt!Jeg syns det er trist å høre hvor vondt du har det.Vi har jo fulgt hverandre gjennom sorgprosessen her på DOL,så jeg føler på en måte at jeg kjenner deg.

Det er som vi begge har erfart:det er i stunder som denne en lærer sine venner å kjenne!Noen er der og noen "driter" fullstendig i en,man er glemt så snart noe trist og tragisk skjer.Men,de som er der når det gjelder må vi vite å ta vare på og sette pris på!

Jeg husker du begynte tidlig på`n med studier:en uke etter at du mistet Tor Erling var det ikke?Har du fått tid til å virkelig prate om det som er skjedd?Nå vet jeg ikke hvor du bor,men det finnes sorggrupper i tilknytning til de fleste store sykehus/helsestasjoner i Norge.Det finnes visst en dyktig sykepleier på Ullevål som er spesielt involvert i vår type sorg,Liv Trønnes tror jeg hun heter.

Men,kjære du,vit at du og din mann sørger ulikt.Det er sånn det er med menn og kvinner ofte,vi er ulike.Vi må akseptere det og ha rom for hverandre,dere har iallefall hverandre!

Vi skal tillate oss disse dype sorgdalene våre,det er sunt å få ut sorgen av og til!Men,vi må prøve så godt det lar seg gjøre å se at livet også har gode ting å by på!Solen skinner,fuglene synger,vi lever(om enn med et umenneskelig savn..)og har hverandre og helsen.Vi fikk være mamma en kort tid.Tor Erling levde en stund etter fødselen hvis jeg husker riktig:så du fikk litt av varmen hans og fikk sagt ham hvor høyt du elsker ham!Nestor døde inni meg,så da jeg fikk ham til meg var han kald...Men sånn var det dessverre!

Vit at jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt!

Varme tanker og en klem fra Neator sin mamma.

[numme]

Kjære Salina.

Så utrolig vondt å høre. Det er lenge siden jeg har vært her nå, det er vondt å minnes. Etter vi mistet Hannah strevde også meg og mannen min, det var så jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt giftet meg med han. Men vi greide å få tilbake den kjærligheten vi føler for hverandre. Det er viktig å prate med hverandre, selv om man aller mest har lyst til å angripe med steikepanna, helst den i jern...

Min familie bryr seg heller ikke, men jeg takker høyerer makter for venninnene mine. Hadde ikke greid dette uten de. Fant meg to gode mail venninner her inne også, som har hjulpet meg utrolig mye. De vet hva det dreier seg om, og forstår på en helt annen måte.

Mitt lille råd: Prat med de som forstår deg, og gjør som meg kutt ut resten.Ikke at du skal bryte all kontakt, men ikke ta deg bryet med stadig å bli skuffet. Det er bare så utrolig vondt å hele tiden krabbe opp fra "kjelleren" hele tiden, det er nok å holde hodet over vannet. Ble mange metaforiske bilder dette her...

Ønsker deg gode dager fremover, skal tenke på deg.

Stor klem fra Katrine.

PS: hvis du vil ha noen å "prate" med må du bare sende en mail adr er:

[email protected]

[Salina]

Kjære Salina.

Så utrolig vondt å høre. Det er lenge siden jeg har vært her nå, det er vondt å minnes. Etter vi mistet Hannah strevde også meg og mannen min, det var så jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt giftet meg med han. Men vi greide å få tilbake den kjærligheten vi føler for hverandre. Det er viktig å prate med hverandre, selv om man aller mest har lyst til å angripe med steikepanna, helst den i jern...

Min familie bryr seg heller ikke, men jeg takker høyerer makter for venninnene mine. Hadde ikke greid dette uten de. Fant meg to gode mail venninner her inne også, som har hjulpet meg utrolig mye. De vet hva det dreier seg om, og forstår på en helt annen måte.

Mitt lille råd: Prat med de som forstår deg, og gjør som meg kutt ut resten.Ikke at du skal bryte all kontakt, men ikke ta deg bryet med stadig å bli skuffet. Det er bare så utrolig vondt å hele tiden krabbe opp fra "kjelleren" hele tiden, det er nok å holde hodet over vannet. Ble mange metaforiske bilder dette her...

Ønsker deg gode dager fremover, skal tenke på deg.

Stor klem fra Katrine.

PS: hvis du vil ha noen å "prate" med må du bare sende en mail adr er:

[email protected]

Tusen takk for det gode svaret. En ting er at man får det litt bedre når man "får det ut", en annen ting er når noen svarer på innlegget.

Jeg og mannen har det egentlig bra, men det er det at jeg ikke klarer å snakke med han. Jeg holder det heller inni meg selv, og gråter når jeg er alene.. Jeg har vel vanskelig å åpne meg for de fleste, utenom på nettet da..

Jeg er en person som gjerne vil være sterk, og ikke vise følelser. Dette skremmer kanskje bort mennesker, noe må det være som skremmer dem bort iallefall..

Jeg trodde jeg hadde en fin vennegjeng, men alle har skygget unna. Bare to har vært her en gang hver, og snakket litt og sett i albumen til Tor Erling. Til disse to fikk jeg åpnet meg, og gav uttrykk for at det var godt å snakke, og hvor mye jeg satte pris på det. Men når man ikke hører fra dem igjen, så.. Jeg er for stolt til å ringe dem og si at jeg trenger å prate med noen.

Alle de andre har jeg ikke hørt fra engang. Og det skuffer meg mer enn noen aner!! Også familien min svikter føler jeg. Tror ikke jeg har fått spørsmålet om hvordan jeg har det fra noen siden april!!

De eneste som forstår meg føler jeg er de som har opplevd noe det samme som meg.

Det kan hende jeg tar deg på ordet og sender deg en mail, Katrine!

Gode klemmer fra Hanah

[Salina]

Kjære,kjære deg!

Det er gjerne slik at når en er alene så melder de vonde og triste tankene seg for full musikk,det ER vondt!Jeg syns det er trist å høre hvor vondt du har det.Vi har jo fulgt hverandre gjennom sorgprosessen her på DOL,så jeg føler på en måte at jeg kjenner deg.

Det er som vi begge har erfart:det er i stunder som denne en lærer sine venner å kjenne!Noen er der og noen "driter" fullstendig i en,man er glemt så snart noe trist og tragisk skjer.Men,de som er der når det gjelder må vi vite å ta vare på og sette pris på!

Jeg husker du begynte tidlig på`n med studier:en uke etter at du mistet Tor Erling var det ikke?Har du fått tid til å virkelig prate om det som er skjedd?Nå vet jeg ikke hvor du bor,men det finnes sorggrupper i tilknytning til de fleste store sykehus/helsestasjoner i Norge.Det finnes visst en dyktig sykepleier på Ullevål som er spesielt involvert i vår type sorg,Liv Trønnes tror jeg hun heter.

Men,kjære du,vit at du og din mann sørger ulikt.Det er sånn det er med menn og kvinner ofte,vi er ulike.Vi må akseptere det og ha rom for hverandre,dere har iallefall hverandre!

Vi skal tillate oss disse dype sorgdalene våre,det er sunt å få ut sorgen av og til!Men,vi må prøve så godt det lar seg gjøre å se at livet også har gode ting å by på!Solen skinner,fuglene synger,vi lever(om enn med et umenneskelig savn..)og har hverandre og helsen.Vi fikk være mamma en kort tid.Tor Erling levde en stund etter fødselen hvis jeg husker riktig:så du fikk litt av varmen hans og fikk sagt ham hvor høyt du elsker ham!Nestor døde inni meg,så da jeg fikk ham til meg var han kald...Men sånn var det dessverre!

Vit at jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt!

Varme tanker og en klem fra Neator sin mamma.

Tusen takk for svaret på innlegget mitt! Det gjør godt å få respons på det man skriver.

Ja, det er i slike stunder man vet hvem som er ens virkelige venner.. Har vel ingen jeg da.. Kan ikke få sagt hvor skuffa jeg er av "venner" som ikke gir lyd fra seg i det hele tatt når noe slikt skjer.. Hadde noen i venneflokken mistet et barn, så hadde jeg i det minste sendt et kort eller gitt blomster.. Er bare så bitter og skuffa.

Ja, jeg begynte på skola igjen en og en halv uke etter at Tor Erling døde. Jeg måtte, ellers kunne jeg ikke ha tatt igjen den praksisen før til neste vår. Det var jæ**** tøft å begynne på igjen så tidlig, men jeg tror ikke noen skjønte hvor tøft det var. Etter den praksisen fikk jeg noen uker hjemme da, og kunne ta det med ro og tenke..Alene..

Jeg har hele tiden ønsket å være med i en sorggruppe, men det har ikke blitt noe av. I trondheim skulle det starte opp en sorggruppe i høst, men enten ble den ikke noe av, eller så passet jeg ikke inn.. Har snakket en gang med en kontakt fra foreningen "vi som har et barn for lite" også, men hørte aldri fra han igjen.

Jeg føler meg så utenfor alt. Så alene.. Mange tror sikkert at ettersom jeg mistet såpass tidlig i svangerskapet, så har jeg mindre grunn til å sørge. Og faktumet at vi valgte å avbryte svangerskapet selv, gjør at jeg føler meg mer alene..(skjønner du hva jeg mener?)

Forresten så levde ikke Tor Erling etter fødselen. Han hadde forlatt oss da vi fikk se han. Fødselen ble for tøff for gutten vår. Og det var jo meningen at han skulle dø også.

Vet at det kommer bedre dager, men de virker så ufattelig langt unna når man er så langt nede. Av og til altfor langt unna til å ønske seg opp igjen..

Gode klemmer fra Hanah

[numme]

Takk for svar, hadde satt stor pris på mail. Må bare rette opp adr, var vist ikke helt med den dagen...

[email protected] Dette skal være mer riktig.

Kjente meg masse igjen i svaret ditt, skal nemlig også klare alt selv! Som ungene i barnehagen der jeg jobber, klare sjøl sier de. Det er vanskelig å innrømme når man strever og ikke helt klarer ting. Det er vel det som kalles å være menneskelig. Skulle vært som supermann, ingenting er umulig...

Håper på fortsatt bedre dager for deg. Har mange gode minner fra svarene jeg fikk av deg når jeg kom på denne siden.

Mange klemmer fra Katrine.

[Gjest tankefull]

Tusen takk for svaret på innlegget mitt! Det gjør godt å få respons på det man skriver.

Ja, det er i slike stunder man vet hvem som er ens virkelige venner.. Har vel ingen jeg da.. Kan ikke få sagt hvor skuffa jeg er av "venner" som ikke gir lyd fra seg i det hele tatt når noe slikt skjer.. Hadde noen i venneflokken mistet et barn, så hadde jeg i det minste sendt et kort eller gitt blomster.. Er bare så bitter og skuffa.

Ja, jeg begynte på skola igjen en og en halv uke etter at Tor Erling døde. Jeg måtte, ellers kunne jeg ikke ha tatt igjen den praksisen før til neste vår. Det var jæ**** tøft å begynne på igjen så tidlig, men jeg tror ikke noen skjønte hvor tøft det var. Etter den praksisen fikk jeg noen uker hjemme da, og kunne ta det med ro og tenke..Alene..

Jeg har hele tiden ønsket å være med i en sorggruppe, men det har ikke blitt noe av. I trondheim skulle det starte opp en sorggruppe i høst, men enten ble den ikke noe av, eller så passet jeg ikke inn.. Har snakket en gang med en kontakt fra foreningen "vi som har et barn for lite" også, men hørte aldri fra han igjen.

Jeg føler meg så utenfor alt. Så alene.. Mange tror sikkert at ettersom jeg mistet såpass tidlig i svangerskapet, så har jeg mindre grunn til å sørge. Og faktumet at vi valgte å avbryte svangerskapet selv, gjør at jeg føler meg mer alene..(skjønner du hva jeg mener?)

Forresten så levde ikke Tor Erling etter fødselen. Han hadde forlatt oss da vi fikk se han. Fødselen ble for tøff for gutten vår. Og det var jo meningen at han skulle dø også.

Vet at det kommer bedre dager, men de virker så ufattelig langt unna når man er så langt nede. Av og til altfor langt unna til å ønske seg opp igjen..

Gode klemmer fra Hanah

Kjære Hanah!

Er så lei meg for at jeg tok feil da jeg sa at jeg trodde Tor Erling levde etter fødselen.Det var ikke meningen å såre deg!Det var så godt å få barnet til seg,men så vondt at han allerede hadde forlatt oss!!Det VET jeg!!

Hvis du vil(en gang tilbød du meg det samme..)så kan du gjerne sende meg en mail.Kanskje kan vi begge hjelpe hverandre?!;[email protected].

Håper du kommer deg "opp" igjen snart,tenker på deg og føler med deg!!

Klem fra Nestor sin mamma.