Adoptere selv om en har egne barn?

[Gjest Agnete]

P.g.a. invalidiserende bekkenløsning ved graviditet er det umulig for meg å gå igjennom flere svangerskap. Men vi ønsker oss flere barn! Noen som har erfaring med å adoptere når en har egne barn fra før? Er det en lang prosess?

[cool]

Det er ingenting som sier at du ikke kan adoptere selv om du har egenfødte barn. Vi har et egenfødt barn og et adoptert barn. Det du må vite er at landene har ulike restriksjoner. Vi adopterte fra Colombia og der var det helt greit. Tror kanskje at Kina ikke aksepterer dette, men er ikke sikker.

Prosessen er like lang som for de som ikke har barn fra før. For oss tok det ganske nøyaktig 2 år fra vi begynte med sosialkontoret til vi reiste til Colombia og hentet gutten vår.

Lykke til

Cool

[tenyrg]

Vårt eldste barn er fra magen, de to andre fra Etiopia. Vi hadde ingen problemer i forbindelse med godkjenningene.

Vil anta at ungene våre er som unger flest, krangler sikkert like mye som andre søsken. Tror ikke de selv er særlig opptatt av at det både hvite og fargede i søskenflokken.

Første adopsjonsprosess tok 2,5 år andre 2 år.

Vet om mange som har både adopterte og magebarn.

Lykke til!

[fei1365380229]

Vi har tre egenfødte barn og vi venter tildeling fra Kina om noen uker (håper jeg). Hvis du ser på de Amerikanske listene så er det de som har enda flere egenfødte enn oss som har fått adoptere fra Kina.

Det tar ikke noe lenger tid selvom man har egenfødte barn, men det er noen land som krever at du ikke har det.

Men start snart - det tar laaaang tid.

Lykke til!

[Gjest Wasserfaldfelder]

Hei, Agnete!

Vi er i nesten samme situasjon som deg/dere. I mitt svangerskap fikk jeg bekkenløsning som ikke gikk bort etter fødselen. Jeg er ikke invalid, men fremdeles 2,5 år etter fødselen har jeg smerter, problemer med å gjøre en del husarbeid, o.l. Dette gjorde at vi ikke tør å få flere egenfødte barn enda. Så vi startet en adopsjonsprosess. Prosessen har ikke gått treigere for oss enn for andre, selv om vi har egenfødte. Snarere tvert i mot, barnevernet syntes det var flott at vi kunne tenke oss å adoptere enda vi hadde egetfødt barn.

Lykke til i valget! Jeg kan love deg et minst like spennende svangerskap under adopsjonsprosessen.

hilsen

[thaisol]

Vi er også i samme situasjon som deg. Fikk så store bekkenløsningsproblemer i første svangerskap at jeg ble anbefalt å ikke få flere barn (det viste seg etterhvert at jeg heller ikke kunne få flere barn). Iallefall er vi nå godt på vei til å få et adoptert barn og prosessen er nøyaktig den samme som for andre adoptivforeldre. Fordelen er kanskje at man har en del erfaring mht barn. Ei som selv er adoptert har imidlertid tidligere skrevet på dette forumet at hun aldri følte seg like verdsatt som sine søsken (som var egenprodusert) - vi tror derfor det er ekstra viktig å passe på at begge barna får samme oppmerksomhet når man har et egenprodusert og et adoptert barn.

[leenie]

Er tiden din største bekymring i så henseende? Vær glad om det tar lang tid, så har du god anledning til å sette deg inn i hvordan det er å vokse opp i en "blandet" søskenflokk.

[Gjest Tar jeg feil?]

Er tiden din største bekymring i så henseende? Vær glad om det tar lang tid, så har du god anledning til å sette deg inn i hvordan det er å vokse opp i en "blandet" søskenflokk.

Er det virklig -SÅ- ille, Leenie.

(Har du prøvd psykolog, du virker jo kjempe bitter).

Vennlig hilsen

[leenie]

Er det virklig -SÅ- ille, Leenie.

(Har du prøvd psykolog, du virker jo kjempe bitter).

Vennlig hilsen

Hva er så ille? Ar enkelte adoptivforeldre er rimelig korttenkte? Ja, det er ganske ille. Om jeg har prøvd psykolog? Jeg har foreslått det flere ganger, men det er ingen av dere som vil gå.

[Gjest ChiengMai]

Hva er så ille? Ar enkelte adoptivforeldre er rimelig korttenkte? Ja, det er ganske ille. Om jeg har prøvd psykolog? Jeg har foreslått det flere ganger, men det er ingen av dere som vil gå.

Korttenkte adoptivforeldre? Skal selvsagt ikke påstå at det ikke finnes, men jeg tror langt de fleste som adopterer har tenkt både lenge og vel. De fleste har vært gjennom sorg- og modningsprosesser før de starter en adopsjon, _og_ de har prøvd å tenke på alle sider ved å være adoptivbarn. Jeg syns dette forumet viser at om de som ferdes her er representative for adoptivforeldrene som gruppe, så er vi både gjennomtenkte og reflekterte i forhold til det som angår adopsjon. At Agnete i det hele tatt lurer på dette med egenfødte og adopterte i en søskenflokk viser da at hun _tenker_ og slett ikke at hun er korttenkt.

Å antyde at adoptivforeldre som gruppe burde oppsøke psykolog syns jeg er et sleivspark du godt kunne spart deg selv om det muligens bare var en spøk. Din oppvekst er kun din egen og er ikke noe fasitsvar på hvordan det generelt er å vokse opp som adoptert i Norge. For mye eder, galle og bitterhet virker i alle fall ikke opplysende på meg. Muligens fordi jeg kjenner flere voksne adopterte som hverken er bitre eller negative til det å være adoptert.

[Gjest ChiengMai]

Er tiden din største bekymring i så henseende? Vær glad om det tar lang tid, så har du god anledning til å sette deg inn i hvordan det er å vokse opp i en "blandet" søskenflokk.

Ingen av oss som adopterer kan sette oss inn i hvordan det er å vokse opp i en blandet søskenflokk! Om en adopsjon tok fem år å gjennomføre ville det ikke gjøre oss særlig klokere i så måte, vi har rett og slett ikke den erfaringen som skal til.

Vi kan høre på andres erfaringer, men vi må ikke glemme at oppvekst er noe som opplevers helt individuelt. Hvordan Agnetes eventuelle adoptivbarn _og_ egenfødte barn vil oppleve har ingen erfaring med eller kan si noe sikkert om. Ingen andre enn Agnete selv kan vite om hun _tror_ hun har potensiale i seg til å lykkes med et "fargerikt fellesskap" i sin barneflokk.

Har vi tro på at vi greier gi barna den ballast og oppbacking de trenger i oppveksten har vi store muligheter til å få barna til å føle seg verdsatt uavhengig av hudfarge. Begge mine voksne nieser er vokst opp i en "blandet søskenflokk", og begge har greid seg uten mer turbulens enn vanlig i tenårene. Dette gjelder disse to, er ikke noen regel for alle adoptivbarn i tenårene.

Ellers er det fint at du vil dele erfaringene dine med oss, men som jeg sa lenger nede i denne tråden; For mange sleivspark eller bitre hentydninger taler heller _mot_ din sak enn for deg. Vil du at jeg skal lytte til det du har å si, så hjelper i alle fall ikke slike svar som de du gir her. Jeg regner med at du egentlig vil tas seriøst...

[Gjest malun]

Hva er så ille? Ar enkelte adoptivforeldre er rimelig korttenkte? Ja, det er ganske ille. Om jeg har prøvd psykolog? Jeg har foreslått det flere ganger, men det er ingen av dere som vil gå.

Mener du virkelig at Agnetes innlegg tyder på at hun er korttenkt? Hun spør om andres erfaringer - er ikke det nettopp fordi hun ønsker å sette seg inn i situasjonen og få råd? Skjønner ikke helt hva som er korttenkt med det.

Og hvorfor er det så galt at hun spør om prosessen tar lang tid? Det er vel noe alle lurer på - hvor lenge de må vente på et barn?

[Indiamum]

Lykke til om dere velger adopsjon.

Jeg satt i rullestol mesteparten av svangerskapet +andre komplikasjoner og ble anbefalt ikke å få flere barn. India er et av landene som krever legeattest på det.

Ellers har vår prosess holdt på siden juni 2000, og vi venter nå på selve reisen.