Til Adopterte!

[Gjest Tar jeg feil?]

Er det noen som kan dele en gledlig nyhet eller fortelle oss noe godt som er skjedd i deres liv.

Jeg føler rett og slett at dere er i mot adopsjon.

Vennlig hilsen

[leenie]

Jeg er ikke i mot adopsjon. Men om jeg så hade vært, hvem vet da best; jeg eller du? Jeg ER adoptert. Du da?

[Gjest malun]

Jeg er adoptert og har med (u)jevne mellomrom svart på innlegg her på forum for å dele mine erfaringer og historier.

Jeg har bare gode følelser i forhold til å være adoptert. Foreldrene mine har forholdt seg til det helt "etter boka", og jeg har ikke noen traumer i så måte.

Hvis du søker på nicket mitt på dette forumet, vil du sikkert finne mine tidligere innlegg.

Det er nok uansett viktig å huske på at det finnes like mange erfaringer om dette som det finnes mennesker involvert i en adopsjon - dermed synes jeg det er feil (både for meg og andre adopterte) å trekke noen store konklusjoner ut fra ens egen historie, enten den er god eller dårlig.

Selv synes jeg nok de negative hendelsene dominerer rundt omkring - kanskje fordi vi som er fornøyde, ikke har så stort behov for å dele våre erfaringer.

Men for foreldre som skal adoptere eller har adoptert, er det uansett nyttig å høre forskjellige erfaringer og historier fra oss som nå er voksne. Enten det dreier seg om tips og nytte, avskrekkende eksempler eller ren kos og underholdning.

[Gjest malun]

Jeg er ikke i mot adopsjon. Men om jeg så hade vært, hvem vet da best; jeg eller du? Jeg ER adoptert. Du da?

Selv om du er adoptert, kjenner du uansett bare din egen historie. Dermed blir det vel feil å være mot adopsjon som fenomen basert på at du har dårlige erfaringer?

Jeg mener IKKE dette som forkleinelse for dine følelser altså, leenie. Håper ikke du tar det slik. Det er vondt og trist om du har negative erfaringer, og de bør absolutt være til ettertanke for alle som vil adoptere (og andre også, for den saks skyld).

[MsSophie]

Det beste som har skjedd i livet mitt (med unntak av mine to barn) er at jeg ble adoptert til Norge, og fikk nye norske foreldre. Jeg kan med 100% sikkerhet si at det beste som har skjedd i mine foreldres liv er at de adopterte min søster og meg.

[thaimor]

Jeg er adoptert og har med (u)jevne mellomrom svart på innlegg her på forum for å dele mine erfaringer og historier.

Jeg har bare gode følelser i forhold til å være adoptert. Foreldrene mine har forholdt seg til det helt "etter boka", og jeg har ikke noen traumer i så måte.

Hvis du søker på nicket mitt på dette forumet, vil du sikkert finne mine tidligere innlegg.

Det er nok uansett viktig å huske på at det finnes like mange erfaringer om dette som det finnes mennesker involvert i en adopsjon - dermed synes jeg det er feil (både for meg og andre adopterte) å trekke noen store konklusjoner ut fra ens egen historie, enten den er god eller dårlig.

Selv synes jeg nok de negative hendelsene dominerer rundt omkring - kanskje fordi vi som er fornøyde, ikke har så stort behov for å dele våre erfaringer.

Men for foreldre som skal adoptere eller har adoptert, er det uansett nyttig å høre forskjellige erfaringer og historier fra oss som nå er voksne. Enten det dreier seg om tips og nytte, avskrekkende eksempler eller ren kos og underholdning.

Å, dere to gir meg ro i sjelen!!!

Det er hardt å tenke at vi med våre valg skulle forringe våre barns fremtid. Det er jo det motsatte vi vil

[Gjest ChiengMai]

Å, dere to gir meg ro i sjelen!!!

Det er hardt å tenke at vi med våre valg skulle forringe våre barns fremtid. Det er jo det motsatte vi vil

Jeg er nok for farget av de voksne adopterte jeg kjenner til å tro at vi forringer våre barns fremtid ved å adoptere dem til Norge. :-)

[thaimor]

Jeg er nok for farget av de voksne adopterte jeg kjenner til å tro at vi forringer våre barns fremtid ved å adoptere dem til Norge. :-)

Å, er _du_ her? ;-)

Nei forutsetningene burde være de beste på det materielle plan, men det er disse følelsene da...

[Gjest ChiengMai]

Å, er _du_ her? ;-)

Nei forutsetningene burde være de beste på det materielle plan, men det er disse følelsene da...

det er nå helst det jeg mener, da... Følelser.

Og jada, jeg er her, jeg også. :-)

[thaimor]

det er nå helst det jeg mener, da... Følelser.

Og jada, jeg er her, jeg også. :-)

Javel, da snakker vi om samme sak ;-)

Jeg har no engang bestemt meg for å ha _tro_ på fremtiden inntil det motsatte er bevist. Men... kan ikke nekte for at det gjør godt å høre om positive opplevelser, spes. de selvopplevde

[Gjest Også adoptert som adopterer]

Jeg er ikke i mot adopsjon. Men om jeg så hade vært, hvem vet da best; jeg eller du? Jeg ER adoptert. Du da?

Jeg er også adopter leenie, og føler ikke jeg kan identifisere meg med deg overhodet.

Alt er liksom så sort/hvitt med deg.

Ikke glem at det er gråtonene som skaper selve livet.

Vennlighilsen

[leenie]

Selv om du er adoptert, kjenner du uansett bare din egen historie. Dermed blir det vel feil å være mot adopsjon som fenomen basert på at du har dårlige erfaringer?

Jeg mener IKKE dette som forkleinelse for dine følelser altså, leenie. Håper ikke du tar det slik. Det er vondt og trist om du har negative erfaringer, og de bør absolutt være til ettertanke for alle som vil adoptere (og andre også, for den saks skyld).

Jeg har jo skrevet at jeg IKKE er i mot adopsjon!!! Les da!!! Det jeg skrev at hvis VAR i mot (noe jeg IKKE er), så ville jeg som adoptivbarn og med mange adopterte venner hatt grunnlag for å mene det.

Det jeg ER i mot er naiviteten blant en del adoptivforeldre. Jeg har vært i kontakt med mange adopterte, og deres foreldre, så jeg VET hva jeg snakker om her. Les for eksempel innleggene til Hannepia. Hennes tanker er slett ikke uvanlige, men likevel er mange adoptivforeldre helt uforberedt på situasjonen, og er ute av stand til å hjelpe sine adopterte barn gjennom det.

Jeg vet omet par som har brutt all kontakt med sine adoptivforeldre. To av dem bor nå i sine fødeland, mens en her i Norge. (Han er aktiv i FKA) Vil vi ikke unngå sånne situasjoner?

Selv har jeg jo flere ganger uttrykt hvor STOLT jeg er over å være født i Korea, og det MENER jeg. Men prosessen har vært lang og vond, og det kommer mange etter meg. Jeg kjenner selvfølgelig også mange som har et relativt problemfritt forhold til det å være adoptert, men det avhenger også mye av foreldrenes forhold til det hele.

Klart dere koser dere med et forum fullt av venting og henting, men adopterte f eks som hannepia og meg selv, kan representere tankene til noen av barna deres om noen år. Vil dere virkelig ikke vite????

[leenie]

Selv om du er adoptert, kjenner du uansett bare din egen historie. Dermed blir det vel feil å være mot adopsjon som fenomen basert på at du har dårlige erfaringer?

Jeg mener IKKE dette som forkleinelse for dine følelser altså, leenie. Håper ikke du tar det slik. Det er vondt og trist om du har negative erfaringer, og de bør absolutt være til ettertanke for alle som vil adoptere (og andre også, for den saks skyld).

Jeg kjenner ikke kun min egen historie malun. Jeg kjenner mange. Noen av dem er utelukkende positive, andre er langt, langt verre en min.

[leenie]

Jeg er også adopter leenie, og føler ikke jeg kan identifisere meg med deg overhodet.

Alt er liksom så sort/hvitt med deg.

Ikke glem at det er gråtonene som skaper selve livet.

Vennlighilsen

Hva er sort/hvitt? At jeg ikke er mot adopsjon? Ingenting i livet er sort/hvitt.

[Gjest ChiengMai]

Jeg har jo skrevet at jeg IKKE er i mot adopsjon!!! Les da!!! Det jeg skrev at hvis VAR i mot (noe jeg IKKE er), så ville jeg som adoptivbarn og med mange adopterte venner hatt grunnlag for å mene det.

Det jeg ER i mot er naiviteten blant en del adoptivforeldre. Jeg har vært i kontakt med mange adopterte, og deres foreldre, så jeg VET hva jeg snakker om her. Les for eksempel innleggene til Hannepia. Hennes tanker er slett ikke uvanlige, men likevel er mange adoptivforeldre helt uforberedt på situasjonen, og er ute av stand til å hjelpe sine adopterte barn gjennom det.

Jeg vet omet par som har brutt all kontakt med sine adoptivforeldre. To av dem bor nå i sine fødeland, mens en her i Norge. (Han er aktiv i FKA) Vil vi ikke unngå sånne situasjoner?

Selv har jeg jo flere ganger uttrykt hvor STOLT jeg er over å være født i Korea, og det MENER jeg. Men prosessen har vært lang og vond, og det kommer mange etter meg. Jeg kjenner selvfølgelig også mange som har et relativt problemfritt forhold til det å være adoptert, men det avhenger også mye av foreldrenes forhold til det hele.

Klart dere koser dere med et forum fullt av venting og henting, men adopterte f eks som hannepia og meg selv, kan representere tankene til noen av barna deres om noen år. Vil dere virkelig ikke vite????

Hvorfor skal man hele tiden tro at situasonen blir sånn eller slik fordi man snakker om _adopterte_ og deres foreldre?

Jeg også kjenner tre-fire stykker som av forskjellige årsaker har brudt kontakten med foreldrene helt etter at de ble så voksne at de kunne bestemme over eget liv. Jeg hadde venninner i oppveksten som hadde svært tunge år i puberteten/ungdommen fordi foreldrene deres ikke var til særlig hjelp i disse årene. Foreldrene gjorde nok som best de kunne, men på feil måte.

Som lærer kjenner jeg desverre massevis med ungdommer som _sliter_ hardt med seg selv og eget selvbilde eller som lider på grunn av mobbing eller følelsen av å være "annerledes enn alle andre".

Ingen av disse jeg nå har skrevet om er adopterte, det er uheldigvis ikke noe uvanlig problem i menneskeheten. Personligheten vår, oppveksten vår har positive og negative sider uavhengig av hvordan vi ble en del av vår familie. Vi skal ikke så lett henge ting på "adoptert-knaggen" og tro vi kan forklare alt med det.

Som adoptivforeldre kan vi gjerne være ekstra påpasselige, men å være adoptert er ikke nødvendigvis noen _forklaring_ på hverken identitetskriser eller mobbing. Etter hvert er det såpass mange adopterte i Norge at det ville være merkelig om ikke de også er statistisk representert i alle sider ved det samfunnet vi lever i.

[leenie]

Hvorfor skal man hele tiden tro at situasonen blir sånn eller slik fordi man snakker om _adopterte_ og deres foreldre?

Jeg også kjenner tre-fire stykker som av forskjellige årsaker har brudt kontakten med foreldrene helt etter at de ble så voksne at de kunne bestemme over eget liv. Jeg hadde venninner i oppveksten som hadde svært tunge år i puberteten/ungdommen fordi foreldrene deres ikke var til særlig hjelp i disse årene. Foreldrene gjorde nok som best de kunne, men på feil måte.

Som lærer kjenner jeg desverre massevis med ungdommer som _sliter_ hardt med seg selv og eget selvbilde eller som lider på grunn av mobbing eller følelsen av å være "annerledes enn alle andre".

Ingen av disse jeg nå har skrevet om er adopterte, det er uheldigvis ikke noe uvanlig problem i menneskeheten. Personligheten vår, oppveksten vår har positive og negative sider uavhengig av hvordan vi ble en del av vår familie. Vi skal ikke så lett henge ting på "adoptert-knaggen" og tro vi kan forklare alt med det.

Som adoptivforeldre kan vi gjerne være ekstra påpasselige, men å være adoptert er ikke nødvendigvis noen _forklaring_ på hverken identitetskriser eller mobbing. Etter hvert er det såpass mange adopterte i Norge at det ville være merkelig om ikke de også er statistisk representert i alle sider ved det samfunnet vi lever i.

Men statistikk og forskning viser også at adopterte løper en langt større risiko både hva psykiske problemer og selvmord angår, enn norskfødte barn. Det betyr jo ikke nødvendigvis at det BLIR sånn, men at det at risikoen er større er vel noe det er vanskelig å overse?

[Gjest Mya]

Jeg har jo skrevet at jeg IKKE er i mot adopsjon!!! Les da!!! Det jeg skrev at hvis VAR i mot (noe jeg IKKE er), så ville jeg som adoptivbarn og med mange adopterte venner hatt grunnlag for å mene det.

Det jeg ER i mot er naiviteten blant en del adoptivforeldre. Jeg har vært i kontakt med mange adopterte, og deres foreldre, så jeg VET hva jeg snakker om her. Les for eksempel innleggene til Hannepia. Hennes tanker er slett ikke uvanlige, men likevel er mange adoptivforeldre helt uforberedt på situasjonen, og er ute av stand til å hjelpe sine adopterte barn gjennom det.

Jeg vet omet par som har brutt all kontakt med sine adoptivforeldre. To av dem bor nå i sine fødeland, mens en her i Norge. (Han er aktiv i FKA) Vil vi ikke unngå sånne situasjoner?

Selv har jeg jo flere ganger uttrykt hvor STOLT jeg er over å være født i Korea, og det MENER jeg. Men prosessen har vært lang og vond, og det kommer mange etter meg. Jeg kjenner selvfølgelig også mange som har et relativt problemfritt forhold til det å være adoptert, men det avhenger også mye av foreldrenes forhold til det hele.

Klart dere koser dere med et forum fullt av venting og henting, men adopterte f eks som hannepia og meg selv, kan representere tankene til noen av barna deres om noen år. Vil dere virkelig ikke vite????

Vil bare si at de innlegg dere bidrar med overgår verdien av svært mye annet jeg leser. Jeg er sikker på at det er svært mange med meg som er fokuserte på og oppmerksomme på de problemer dere belyser på en innsiktsfull og ærlig måte. Beklager at jeg ikke alltid kaster meg ut i diskusjonene som følger, men vit at det dere har å komme med blir lest og bearbeidet. Vi er en stooor gruppe foreldre som har fått barna våre gjennom adopsjon og som i aller høyeste grad bestreber oss på å søke så mye kunnskap som mulig for at hver og en av de ungene vi er så heldige å være foreldre til skal kunne vokse opp trygge på sin egen identitet. En identitet som må bygges på det åpenbare faktum, at barna er fødte i ett land, skapt av ett sett foreldre, og vokser opp og formes av et annet sett foreldre.

Jeg blir bekymret når noen vil krangle på om det er en tilleggsutfordring i oppveksten å ha adopsjonsbakgrunn og minoritetsutseende. Hvordan kan foreldre mene at dette er bagateller og noe vi kan lukke øynene for. Skal vi ruste ungene til å takle livet, må vi være villig til å se på hva det egentlig er de skal rustes til å takle. Vi leser og bruker tiden vår på enormt mye "uviktig" i løpet av en dag -- hvor mye tid bruker vi på å utvikle oss og skaffe oss kunnskap som foreldre? Og vi må jo alle vite at det kommer større og langt røffere arenaer for ungene våre enn barnehagen! De skal ut i verden alene -- jobben med å gjøre de klare pågår!

Anbefaler forresten på det varmeste to bøker som i alle fall er å få på Amazon

Different and Wonderful og

I'm Chocolade, you're Vanilla

[leenie]

Vil bare si at de innlegg dere bidrar med overgår verdien av svært mye annet jeg leser. Jeg er sikker på at det er svært mange med meg som er fokuserte på og oppmerksomme på de problemer dere belyser på en innsiktsfull og ærlig måte. Beklager at jeg ikke alltid kaster meg ut i diskusjonene som følger, men vit at det dere har å komme med blir lest og bearbeidet. Vi er en stooor gruppe foreldre som har fått barna våre gjennom adopsjon og som i aller høyeste grad bestreber oss på å søke så mye kunnskap som mulig for at hver og en av de ungene vi er så heldige å være foreldre til skal kunne vokse opp trygge på sin egen identitet. En identitet som må bygges på det åpenbare faktum, at barna er fødte i ett land, skapt av ett sett foreldre, og vokser opp og formes av et annet sett foreldre.

Jeg blir bekymret når noen vil krangle på om det er en tilleggsutfordring i oppveksten å ha adopsjonsbakgrunn og minoritetsutseende. Hvordan kan foreldre mene at dette er bagateller og noe vi kan lukke øynene for. Skal vi ruste ungene til å takle livet, må vi være villig til å se på hva det egentlig er de skal rustes til å takle. Vi leser og bruker tiden vår på enormt mye "uviktig" i løpet av en dag -- hvor mye tid bruker vi på å utvikle oss og skaffe oss kunnskap som foreldre? Og vi må jo alle vite at det kommer større og langt røffere arenaer for ungene våre enn barnehagen! De skal ut i verden alene -- jobben med å gjøre de klare pågår!

Anbefaler forresten på det varmeste to bøker som i alle fall er å få på Amazon

Different and Wonderful og

I'm Chocolade, you're Vanilla

Takk

Det sier seg selv at jeg banner i kirka her. Jeg hadde ikke ventet at det skulle gå upåaktet hen. Det at det ikke er lov å være kritisk på dette forumet, sier mest om usikkerheten til brukerne.

Jeg skjønner jo selvfølgelig at det er koseligst med en endeløs rekke av gratulasjoner og vente-innlegg, men dette er et forum for adopsjon. Adopsjon er mer enn som så.

For adoptivforeldre er kanskje "adopsjon" den prosessen det tar fram til barnet er hentet. For adopterte kan adopsjon være en prosess som aldri slutter, men som endrer seg gjennom livet. Jeg er på et sted i prosessen, Hannepia på et annet.

Velkomstteksten til forumet sier riktignok ingenting om innspill fra adopterte, men vi er nå her likevel.

Med vennlig hilsen

[leenie]

Foressten så kan du endre nicket ditt til Jeg tar feil. For det gjør du.

[Hannepia]

Ærlig talt!

Alle har SINE meninger om adopsjon, det må man bare respektere.

Dere som ikke vet hvordan det er å vær adoptert, burde egentlig ikke si noe!

Dere vet hvilken fortid dere har hatt, mens adopterte vet ikke det. Det er ett problem blandt adopterte, Og sånn er det bare.

Men selfølgelig regagerer adoptivbarn forskjellig, akkurat som andre barn.

"Tar jeg feil?" lurte på om adopterte er i mot adopsjon. JEG er imot adopsjo, ettersom jeg ikke syntes at man skal adoptere. Jeg har MINE grunner til å ha den meningen, mens andre har en annen.

Alle har sin mening, og det må man bare respektere!

(men det er jo lov å si hva man mener, selfølgelig!)

Hilsen