Til Adopterte!

[Gjest ChiengMai]

Statistikken viser at adoptivbarn har 3,6 ganger så høy sjans for å dø av selvmord.

Men jeg er enig i at man skal fouksere på det positive, så lenge man ikke fornekter det negative.

Sakset fra VB sine sider:

"Det er viktig at det blir satt fokus på at en del adopterte har spesielle problemer i puberteten. Mange unge har en vanskelig periode i tenårene, og adopterte har noen ekstra problemstillinger å hanskes med. Det er viktig at de som har behov for det får støtte, og at de ser at de ikke er alene.

Vi må ikke, av frykt for å stigmatisere adopterte, skjule at noen har problemer. Samtidig må vi ikke skape et feil bilde av de tusenvis av adopterte som har en oppvekst lik de fleste norskfødte barn. Vi må klare å både gi støtte til de som sliter, og samtidig fortelle at de aller fleste adopterte har en god barndom og oppvekst."

[Gjest klamydia]

du sier at du er i mot adopsjon ??? mener du da at det er bedre og vokse opp på gata, eller bli satt bort i skogen? Det finnes jo faktisk de som blir det. Jeg tror de fleste ville valgt og vokse opp i en familie samme hvor i verden den var.Det er mulig du ikke har hatt det så bra hos dine foreldre, men du kan da ikke tro at alle adopterte har det slik.

Så det du nå sier er at adopterte bør være TAKKNEMLIGE?

[MsSophie]

Jeg sier ikke at alle har hatt det slik, sier bare det JEG føler.

De som adopterer må ta alle konsekvenser..

Dere som kommer fra magen, vet hvem foreldrene deres er, hvor dere kommer fra, hvilke sykdommer dere kan arve osv.

Adopterte vet ingenting om dette.

Så er det spmålet som går igjen hos alle:

"Hvem er jeg?"

Du vet hvem du er, men vet vi det..?

.....men hadde du vist noe mere om dette hvis du hadde vokst opp på et barnehjem i fødelandet ditt?

[peru1365380364]

du sier at du er i mot adopsjon ??? mener du da at det er bedre og vokse opp på gata, eller bli satt bort i skogen? Det finnes jo faktisk de som blir det. Jeg tror de fleste ville valgt og vokse opp i en familie samme hvor i verden den var.Det er mulig du ikke har hatt det så bra hos dine foreldre, men du kan da ikke tro at alle adopterte har det slik.

Hei -

Synes kanskje det er litt feigt, jeg, å skrive et såpass krast innlegg uten nick. Men det er nå min mening.......

Jeg synes det er kjempeflott at Hannepia og Leenie deler av sine erfaringer,og vil takke dere og oppfordre dere til å fortsette! Det er nødvendig for oss adoptivforeldre å høre om ulike erfaringer, og bli godt kjent med de utfordringer som kan møte et barn som er adoptert.

Samtidig er det vel også nyttig å reflektere over hva situasjonen for et lite barn er før en adopsjon blir gjennomført.

Jeg bor i et annet land enn Norge, og har gjort det nå i noen år. Min mann og jeg har blitt spurt av foreldre om vi kunne adoptere barna deres, vi har blitt spurt av barn på gata eller i andre sammenhenger om vi kunne adoptere dem, og vi har blitt spurt av voksne(!) om de kan bli adoptert av oss.

Jeg har snakket med barn som lurer på om virkelig min mann er glad i meg, om det virkelig er sant at han ikke slår meg, at det er sant at jeg kan få lov til å gå ut på jobb alene uten å bli slått, og om vi virkelig ikke ville slått vedkommende barn om vi hadde adoptert det, og om vi virkelig ville blitt glad i det. Jeg har møtt så mange nydelige, fantastiske barn som ikke får lov til å gå på skolen av sine foreldre, barn som er alene hjemme i ukesvis fordi foreldrene er dratt langt av gårde for å finne seg en jobb, jeg har snakket med ei nydelig tenåringsjente på 16 år som hadde en stor drøm i livet om å få seg ei dukke.

Og jeg har stått foran en gruppe med barn og spurt om de vet om ett eneste menneske som er glad i dem. Om de har en de kan gå til når de er trist og lei, en som kan hjelpe dem og trøste dem. Mange av barna gråt da jeg spurte dem, og mange ristet på hodet på dette direkte spørsmålet om de hadde noen som er glade i dem.

I mitt land er det så mange som lider!!! Det er så mange barn som mangler kjærlighet og det er så mange unge som mangler håp om ei bedre framtid og håp om at de kan klare seg i livet.

Det er rasisme i dette landet mitt. De som er mørk i huden, har et for "tradisjonelt"etternavn, eller kommer fra en fattig familie, får svært vanskelig tak i en jobb, selv om de er kjempedyktige og har en lang utdannelse, og er hardt arbeidende msk.!! Det er ikke enkelt å vokse opp i dette landet, enda det er det flotteste landet jeg vet om, og msk her er nydelige og gode msk.

Myndighetene prøver å plassere de barna som er blitt forlatte av ulike årsaker, helst i en familie her i landet, men det er ikke nok hjem. Skal da disse barna vokse opp på et barnehjem, der det er mange barn og få voksne til å hjelpe??? Skal ikke disse barna få en sjanse til å få sine egne foreldre??? Er det ikke verdt å prøve å spleise et nydelig, fantastisk og unikt lite barn som på grunn av en tøff og vanskelig verden har blitt forlatt, med kjærlige, omsorgsfulle msk i Norge eller et annet land, voksne msk som ikke har høyere ønske enn å gi kjærlighet og trygghet til et barn??

Jeg håper inderlig at vi som foreldre til to nydelige, fantastiske barn, kan skaffe oss kunnskap og visdom til å formidle all den kjærlighet , omsorg og trygghet som de trenger og har krav på......

Dette ble langt......slutter nå!! Lykke til, alle dere som er adopterte eller som er foreldre til slike gaver!!

Mange hilsener fra

[Hannepia]

.....men hadde du vist noe mere om dette hvis du hadde vokst opp på et barnehjem i fødelandet ditt?

Det har jeg heller ikke sagt..

[leenie]

du sier at du er i mot adopsjon ??? mener du da at det er bedre og vokse opp på gata, eller bli satt bort i skogen? Det finnes jo faktisk de som blir det. Jeg tror de fleste ville valgt og vokse opp i en familie samme hvor i verden den var.Det er mulig du ikke har hatt det så bra hos dine foreldre, men du kan da ikke tro at alle adopterte har det slik.

Først og fremst, det er en jente på 15 år som har det vanskelig du går løs på her. Hva er budskapet ditt? At Hannepia bare skal tie stille og være glad og fonøyd? For det andre, hvem er du?

[leenie]

Hei -

Synes kanskje det er litt feigt, jeg, å skrive et såpass krast innlegg uten nick. Men det er nå min mening.......

Jeg synes det er kjempeflott at Hannepia og Leenie deler av sine erfaringer,og vil takke dere og oppfordre dere til å fortsette! Det er nødvendig for oss adoptivforeldre å høre om ulike erfaringer, og bli godt kjent med de utfordringer som kan møte et barn som er adoptert.

Samtidig er det vel også nyttig å reflektere over hva situasjonen for et lite barn er før en adopsjon blir gjennomført.

Jeg bor i et annet land enn Norge, og har gjort det nå i noen år. Min mann og jeg har blitt spurt av foreldre om vi kunne adoptere barna deres, vi har blitt spurt av barn på gata eller i andre sammenhenger om vi kunne adoptere dem, og vi har blitt spurt av voksne(!) om de kan bli adoptert av oss.

Jeg har snakket med barn som lurer på om virkelig min mann er glad i meg, om det virkelig er sant at han ikke slår meg, at det er sant at jeg kan få lov til å gå ut på jobb alene uten å bli slått, og om vi virkelig ikke ville slått vedkommende barn om vi hadde adoptert det, og om vi virkelig ville blitt glad i det. Jeg har møtt så mange nydelige, fantastiske barn som ikke får lov til å gå på skolen av sine foreldre, barn som er alene hjemme i ukesvis fordi foreldrene er dratt langt av gårde for å finne seg en jobb, jeg har snakket med ei nydelig tenåringsjente på 16 år som hadde en stor drøm i livet om å få seg ei dukke.

Og jeg har stått foran en gruppe med barn og spurt om de vet om ett eneste menneske som er glad i dem. Om de har en de kan gå til når de er trist og lei, en som kan hjelpe dem og trøste dem. Mange av barna gråt da jeg spurte dem, og mange ristet på hodet på dette direkte spørsmålet om de hadde noen som er glade i dem.

I mitt land er det så mange som lider!!! Det er så mange barn som mangler kjærlighet og det er så mange unge som mangler håp om ei bedre framtid og håp om at de kan klare seg i livet.

Det er rasisme i dette landet mitt. De som er mørk i huden, har et for "tradisjonelt"etternavn, eller kommer fra en fattig familie, får svært vanskelig tak i en jobb, selv om de er kjempedyktige og har en lang utdannelse, og er hardt arbeidende msk.!! Det er ikke enkelt å vokse opp i dette landet, enda det er det flotteste landet jeg vet om, og msk her er nydelige og gode msk.

Myndighetene prøver å plassere de barna som er blitt forlatte av ulike årsaker, helst i en familie her i landet, men det er ikke nok hjem. Skal da disse barna vokse opp på et barnehjem, der det er mange barn og få voksne til å hjelpe??? Skal ikke disse barna få en sjanse til å få sine egne foreldre??? Er det ikke verdt å prøve å spleise et nydelig, fantastisk og unikt lite barn som på grunn av en tøff og vanskelig verden har blitt forlatt, med kjærlige, omsorgsfulle msk i Norge eller et annet land, voksne msk som ikke har høyere ønske enn å gi kjærlighet og trygghet til et barn??

Jeg håper inderlig at vi som foreldre til to nydelige, fantastiske barn, kan skaffe oss kunnskap og visdom til å formidle all den kjærlighet , omsorg og trygghet som de trenger og har krav på......

Dette ble langt......slutter nå!! Lykke til, alle dere som er adopterte eller som er foreldre til slike gaver!!

Mange hilsener fra

At Norge materialistisk sett er et rikt land, har aldri garantert noe barn lykke. Det finnes ulykkelige barn i Norge også. Det hjelper ikke dem å tenke på at det er verre i andre land, når det nå engang er HER de er oppvokst. Skal Hannepia slå seg til ro med at "det kunne vært verre"? Skal adopterte gå rundt med en evig takknemlighetsfølelse over å ha blitt adoptert til Norge?

[Gjest snø]

Nei, alt tyder på at det ikke er lov å være kritisk på dette forumet. Det er det flere eksempler på.

Men vi gir oss ikke likevel.

Takker for et fint innlegg.

Joda, det er absolutt lov til å være kritisk her inne, og om du leser flertallet av innleggene her, så ser du at det store flertallet ønsker deres meninger hjertelig velkomne. Jeg også :-)

MEN, dere må også tåle at VI er kritiske tilbake. Ikke til hvor vidt dere har opplevd det dere har opplevd, for det tror jeg ikke det er noen som tviler på, men til hvor vidt det dere skriver er representativt for adopterte eller ei. For skal vi ha et forum åpen for debatt, så må det gå begge veier.

Jeg synes du Leenie og Hannepia er en berikelse her inne, selv om det gjør vondt å lese om det dere skriver. Det er en vekkelse, det skal dere ha :-) Men det er også godt å lese det MsSophie og Malun skriver. Dere er to sider av en sak med veldig, veldig mange sider.

Vi adoptivforeldre er foreldre på godt og vondt, men det som sannsynligvis er felles for oss alle, er at vi vil våre barn det beste. Og hva som er det beste, det vil jeg våge å påstå er forskjellig fra barn til barn....

Jeg håper bare at jeg klarer å gi min datter det hun trenger for å bli lykkelig. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for det.

Jeg blir bare litt provosert av påstanden om at vi adoptivforeldre går lykkelig blinde med skylapper på. For det er STIKK motsatt av mitt inntrykk.

Nei, fortsatt å delta med innlegg, og skap gjerne debatt. Men dere må tåle at vi ikke bare nikker og sier ja og amen, men faktisk deltar i debatten.

For som sagt, dere har DERES meninger om adopsjon og det å være adoptert. Men det er bare deres side av saken. Som adopterete er dere i grunnen like lite ensartet som oss alle andre. Heldigvis :-)

Jeg er veldig glad for deres deltakelse her, leenie og Hannepia. Men ikke prøv å kvel detbatten med å si "dere vet ikke noe om dette". Dere vet mer enn oss - ja. Og dere har en annen side av saken enn vi har. Men like lite som jeg kan reprensetere alle ikke-adopterte eller alle adoptivforeldre, så kan dere representere alle adopterte.

Og dette _er_ faktisk ment som en støtte til deres positive bidrag her :-)))

Beste hilsen fra

[leenie]

Joda, det er absolutt lov til å være kritisk her inne, og om du leser flertallet av innleggene her, så ser du at det store flertallet ønsker deres meninger hjertelig velkomne. Jeg også :-)

MEN, dere må også tåle at VI er kritiske tilbake. Ikke til hvor vidt dere har opplevd det dere har opplevd, for det tror jeg ikke det er noen som tviler på, men til hvor vidt det dere skriver er representativt for adopterte eller ei. For skal vi ha et forum åpen for debatt, så må det gå begge veier.

Jeg synes du Leenie og Hannepia er en berikelse her inne, selv om det gjør vondt å lese om det dere skriver. Det er en vekkelse, det skal dere ha :-) Men det er også godt å lese det MsSophie og Malun skriver. Dere er to sider av en sak med veldig, veldig mange sider.

Vi adoptivforeldre er foreldre på godt og vondt, men det som sannsynligvis er felles for oss alle, er at vi vil våre barn det beste. Og hva som er det beste, det vil jeg våge å påstå er forskjellig fra barn til barn....

Jeg håper bare at jeg klarer å gi min datter det hun trenger for å bli lykkelig. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for det.

Jeg blir bare litt provosert av påstanden om at vi adoptivforeldre går lykkelig blinde med skylapper på. For det er STIKK motsatt av mitt inntrykk.

Nei, fortsatt å delta med innlegg, og skap gjerne debatt. Men dere må tåle at vi ikke bare nikker og sier ja og amen, men faktisk deltar i debatten.

For som sagt, dere har DERES meninger om adopsjon og det å være adoptert. Men det er bare deres side av saken. Som adopterete er dere i grunnen like lite ensartet som oss alle andre. Heldigvis :-)

Jeg er veldig glad for deres deltakelse her, leenie og Hannepia. Men ikke prøv å kvel detbatten med å si "dere vet ikke noe om dette". Dere vet mer enn oss - ja. Og dere har en annen side av saken enn vi har. Men like lite som jeg kan reprensetere alle ikke-adopterte eller alle adoptivforeldre, så kan dere representere alle adopterte.

Og dette _er_ faktisk ment som en støtte til deres positive bidrag her :-)))

Beste hilsen fra

Det jeg reagerer mest på er ordlyden i Tar jeg feils hovedinnlegg her. Det står "Det virker nærmest som dere er i mot adopsjon".

Ja, hva om vi er det da? Hva så? Er det ikke lov å skrive på forumet selv om man er i mot adopsjon? Jeg er ikke i mot adopsjon, men vil det da si at jeg utelukkende må uttale meg positivt om det?

[peru1365380364]

At Norge materialistisk sett er et rikt land, har aldri garantert noe barn lykke. Det finnes ulykkelige barn i Norge også. Det hjelper ikke dem å tenke på at det er verre i andre land, når det nå engang er HER de er oppvokst. Skal Hannepia slå seg til ro med at "det kunne vært verre"? Skal adopterte gå rundt med en evig takknemlighetsfølelse over å ha blitt adoptert til Norge?

Kjære Leenie!

Jeg har aldri verken ment eller ønsket, at Hannepia, eller noen andre barn i hele verden skal gå rundt med takknemlighetsgjeld til noen.

Og jeg er også veldig klar over og enig i at det ikke er den materialistiske situasjonen som gir lykke eller ei. Men det finnes barn, både i Norge og i andre land, adopterte eller ikke adopterte, som mangler trygghet, kjærlighet og omsorg! Og det er tragisk!!!

Og etter å ha blitt vurdert opp og ned av både barnevern og BUFA, og deretter av de enkelte lands myndigheter får vi jo tro at de fleste som adopterer faktisk prøver og ønsker å gi sitt barn den hjelp og oppfølging det har krav på og trenger.

Derfor synes jeg det er skrekkelig leit med adopterte som kan fortelle at de ikke ønsket at de var blitt det, på samme måte som jeg blir skrekkelig lei meg når jeg møter andre mennesker som ikke har det godt.

Men i en verden som vår, håper jeg at vi ved å sette fokus på hvordan den enkelte har det, og prøver å utvide vår horisont og kunnskap, kan være med å forebygge rasisme, urettferdighet, barnemishandling, osv osv.

Og jeg skulle ønske at dere som er adopterte og har negative erfaringer, kunne bli hørt på og tatt på alvor, slik at vi kan lære og gå videre, og forhåpentligvis gjøre det lettere for andre.

Mange klemmer fra

[leenie]

Kjære Leenie!

Jeg har aldri verken ment eller ønsket, at Hannepia, eller noen andre barn i hele verden skal gå rundt med takknemlighetsgjeld til noen.

Og jeg er også veldig klar over og enig i at det ikke er den materialistiske situasjonen som gir lykke eller ei. Men det finnes barn, både i Norge og i andre land, adopterte eller ikke adopterte, som mangler trygghet, kjærlighet og omsorg! Og det er tragisk!!!

Og etter å ha blitt vurdert opp og ned av både barnevern og BUFA, og deretter av de enkelte lands myndigheter får vi jo tro at de fleste som adopterer faktisk prøver og ønsker å gi sitt barn den hjelp og oppfølging det har krav på og trenger.

Derfor synes jeg det er skrekkelig leit med adopterte som kan fortelle at de ikke ønsket at de var blitt det, på samme måte som jeg blir skrekkelig lei meg når jeg møter andre mennesker som ikke har det godt.

Men i en verden som vår, håper jeg at vi ved å sette fokus på hvordan den enkelte har det, og prøver å utvide vår horisont og kunnskap, kan være med å forebygge rasisme, urettferdighet, barnemishandling, osv osv.

Og jeg skulle ønske at dere som er adopterte og har negative erfaringer, kunne bli hørt på og tatt på alvor, slik at vi kan lære og gå videre, og forhåpentligvis gjøre det lettere for andre.

Mange klemmer fra

Vel, det er jo det jeg også ønsker. Hvorfor noen tror noe annet, vet jeg ikke.

[Hannepia]

Så det du nå sier er at adopterte bør være TAKKNEMLIGE?

Takknemlige for HVA?

[Gjest snø]

Det jeg reagerer mest på er ordlyden i Tar jeg feils hovedinnlegg her. Det står "Det virker nærmest som dere er i mot adopsjon".

Ja, hva om vi er det da? Hva så? Er det ikke lov å skrive på forumet selv om man er i mot adopsjon? Jeg er ikke i mot adopsjon, men vil det da si at jeg utelukkende må uttale meg positivt om det?

Les innlegget mitt en gang til så ser du at jeg mener at du og Hannepia og hvem som helst må ha lov til å mene hva som helst her. Og at _jeg_ synes, og tror jeg har flertallet med meg i at vi trenger debatt her inne :-)

Den som skrev innlegget her skapte nettopp det - debatt!

Dette forumet blir et dårlig forum om vi bare skal sitte her og klappe hverandre på ryggen....

Beste hilsen fra

[Gjest forskrekket]

du sier at du er i mot adopsjon ??? mener du da at det er bedre og vokse opp på gata, eller bli satt bort i skogen? Det finnes jo faktisk de som blir det. Jeg tror de fleste ville valgt og vokse opp i en familie samme hvor i verden den var.Det er mulig du ikke har hatt det så bra hos dine foreldre, men du kan da ikke tro at alle adopterte har det slik.

Skjønner godt at adopterte er imot adopsjon hvis de stadig skal få fremstilt sin adopsjon som et u-hjelps-prosjekt! Og forventer at den adopterte skal være evig takknemlig for at de ble reddet fra en skjebne verre enn døden.

[Gjest Tar jeg feil?]

Dette har sporet litt av. Men mitt poeng her er vel at det må være lov å uttrykke seg kritisk uten at det dermed er sagt at man er i mot adopsjon. Jeg er ikke i mot adopsjon, men jeg vet at andre adopterte er det.

Uansett, så er vel våre meninger viktige. Hva Tar jeg feil ønsker å oppnå med innlegget sitt her aner jeg ikke, men om vi var i mot adopsjon; hva så? Skulle vi forbys å skrive på dette forumet da?

Nei, jeg har da aldri sagt at vi ikke trenger deres syn, og jeg er faktisk lytter øre og leser alle inleggene dine.

Men jeg søker etter noen med en god historie, og det fikk jeg også.

(Hadde jeg ikke fått det, måtte jeg vel tatt meg en tur i tenke boksen, da jeg mener at om ALLE som ER adoptert har det traumatisk, ville jeg ikke vært med og ødelegge fremtiden for noen).

Og Hannepia er jo mot adopsjon, og sikkert mange adopterte med henne, men takk og lov opplever ikke alle det slik.

Vennlig hilsen

[leenie]

Nei, jeg har da aldri sagt at vi ikke trenger deres syn, og jeg er faktisk lytter øre og leser alle inleggene dine.

Men jeg søker etter noen med en god historie, og det fikk jeg også.

(Hadde jeg ikke fått det, måtte jeg vel tatt meg en tur i tenke boksen, da jeg mener at om ALLE som ER adoptert har det traumatisk, ville jeg ikke vært med og ødelegge fremtiden for noen).

Og Hannepia er jo mot adopsjon, og sikkert mange adopterte med henne, men takk og lov opplever ikke alle det slik.

Vennlig hilsen

Rent hypotetisk: Hvis det viste seg at alle adoptivbarn i Norge var i mot adopsjon, hadde dere fremdeles adoptert da?

[Gjest Tar jeg feil?]

Rent hypotetisk: Hvis det viste seg at alle adoptivbarn i Norge var i mot adopsjon, hadde dere fremdeles adoptert da?

NEi!

[Gjest Tar jeg feil?]

Rent hypotetisk: Hvis det viste seg at alle adoptivbarn i Norge var i mot adopsjon, hadde dere fremdeles adoptert da?

Nei, fordi jeg da hadde godt ut i fra at jeg hadde tatt ett feil valg.

Jeg mener på ingen måte og forvolde skade på andre, ved valg jeg selv tar.

Jeg er også en veldig bevist oppegående person, som _faktisk_ tar problemstillinger dere har på allvor.

Vennlig hilsen

[leenie]

Nei, fordi jeg da hadde godt ut i fra at jeg hadde tatt ett feil valg.

Jeg mener på ingen måte og forvolde skade på andre, ved valg jeg selv tar.

Jeg er også en veldig bevist oppegående person, som _faktisk_ tar problemstillinger dere har på allvor.

Vennlig hilsen

Skjønner.

Hva hvis halvparten var i mot da? Fremdeles rent hypotetisk

[Gjest Tar jeg feil?]

Skjønner.

Hva hvis halvparten var i mot da? Fremdeles rent hypotetisk

Sånn stua ser ut nå er jo halvparten av dere i mot, så hva synes du leenie? ;-)