Bare pappa kan trøste!

[Gjest ikke undertegnet]

Vår lille skøyerjente på 21 mnd. har nå vært hjemme i Norge 1/2 år, og er en meget kvikk, glad og fornøyd liten jente. Før hun kom til oss hadde hun bodd 1/2 år på barnehjem og 1/2år hos fostermor.

Overrekkelsen var sterk og smertefull for henne, hun gråt mye, men knyttet seg etterhvert til pappa, som hele tiden måtte være der. Mamma klarte hun ikke forholde seg til forståelig nok, selv om det var smertefult for meg.

Hun har i større og større grad akseptert meg også, untatt når hun slår seg eller vil bæres, da er det fremdeles bare pappa og jeg må innrømme at det gjør noe med meg.

Er det andre som kjenner seg igjen i dette og kan gi noen råd på hvordan dere har jobbet med det? Skal jeg holde meg unna og vente til hun selv søker meg eller skal jeg som jeg stort sett gjøe prøve å trøste henne, for så å bli avvist til fordel for pappa?

Takknemlig for svar!

Hilsen

[bart1365380352]

Hei

Fikk ¨så lyst til å svare deg. For det første tror jeg du bare skal ta tiden til hjelp.

Som dere har vi nå ei lita jente på 2 år og 2 mn fra Kina. Hun kom i september i fjor. Min mann var alene og hentet henne. Ved første blikk dem immellom rakte hun armene mot ham og siden da har hun vært pappas pike. Spesielt i begynnelsen var det litt tøft at hun helst ville til pappa. Mamma var ok når pappa ikke var til stede men var pappa der var han nr 1:))

I dag ett år etter at vi fikk henne er vi nesten på likefot. Pappa er nok fortsatt best men det skjer oftere og oftere at jeg får trøste henne eller kos selv om pappa er der. Jeg syns egentlig det er bare koselig og pappaen er jo veldig stolt. Skjønner at du føler det tøft men dere har jo hatt henne bare 6 mnd. Da vår lille hadde vært hos oss i 6 mnd var hun virkelig pappajente men som sagt det jevner seg ut over tid. Kos deg med henne og bekymre deg ikke. Prøv å glede deg over den nære kontakten de har og etterhvert kommer hun til å søke til deg også. Føles tungt det skjønner jeg når man har ventet så lenge på det etterlengtede barnet, men det ordner seg ingen tvil om det.

Husker mitt første møte med vår lille. Jeg ga pappa en klem og hun var svart i ansiktet av sjalusi. Det var som hun sa "kom deg vekk han er min". Det føltes leit men som sagt nå er alt veldig bar og det blir det for deg også.

Lykke til

klem fra Bart

[bart1365380352]

Hei igjen

Ser at du søkte råd og det fikk jeg ikke med meg. For vårt vedkommende presset jeg meg ikke på henne. Kanskje i begynnelsen men det funket ikke. Lot henne styre tempoet og i og med at det var jeg som var hjemme med henne gikk det greit. Lot henne velge selv hvem som skulle trøste mate osv. I lang tid har pappa vært foretrukket. En stund var det sånn at hun kun spiste når han sa "nå må du spise". Dere må selv finne ut hva som er best for dere men for oss funket det best å la henne styre "tempoet"

[wilma1365380317]

Vi har opplevd noe lignende. Men det er viktig å huske på at barna våre følelsesmessig ofte ikke er like modne som den biologiske alseren skulle tilsi. Det vil si at hun foreløpig kanskje ikke er i stand til å knytte seg til dere begge to på en gang. Det krever en viss grad av følelsesmessig modenhet, har vi fått høre (vi har vært i kontakt med fagfolk om dette). Uansett, dersom dere er urolige er det jo mulig å ta kontakt med en barnepsykolog eller annen fagperson som har kompetanse på dette med tilknytning. Vi fikk i hvertfall mange gode råd i løpet av et par samtaler.

Lykke til!

Hilsen

[agape]

Hei!

Fikk lyst til å svare deg, selv om jeg ikke er adoptivmamma selv - håper du synes det er greit?

Jeg har en egenfødt datter på 2 1/2 år, og selv om jeg selvfølgelig er klar over at våre døtre har forskjellig utgangspunkt i livet, tror jeg at en del av det vi opplever som foreldre er veldig sammenlignbart likevel.

Jeg og pappaen til datteren vår har begge vært mye til stede i hennes liv. Likevel har jeg nok tilbragt mer tid sammen med henne i sum, og selv om hun er både mammas og pappas jente, har det likevel i stor grad vært meg hun går til når større eller mindre "kriser" oppstår. Dette var mer uttalt da hun var yngre, særlig i perioden etter at hun begynte i barnehage ved 14 mnds alder - da var det bare mamma som var god nok. Vi forsto ikke helt hvorfor det var sånn, men gjettet oss til at det handlet om at jeg var mer stabilt til stede enn pappaen. Det er alltid jeg som henter og bringer, og i tillegg er pappaen en del borte om kvelder/netter pga jobben. Jeg er bare unntaksvis borte.

Dette har vært litt vanskelig å forholde seg til for pappa, men han har slått seg til ro med at hun får bestemme. Når jeg er borte er pappa mer enn god nok, men når hun slår seg eller vil bæres, og vi begge er der, er bare mamma god nok. Får hun ikke viljen sin da, blir vondt 10 ganger verre...

Jeg tror det er ganske alminnelig at et barn foretrekker en av foreldrene. Det kan sikkert ha ulike årsaker, og i de fleste tilfellene kan det vel være sånn at barnet foretrekker den som er mest tilstede. Og det "vanligste" er nok at mamma er den foretrukne. I deres tilfelle er det pappa som er "sjefen", og det er akkurat like normalt. Årsaksmekanismene kan nok være litt mer sammensatt hos dere, men resultatet er som hos mange andre, at en av foreldrene blir den foretrukne.

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig. Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg er glad for at datteren vår - når hun først skal favorisere noen - har lagt sin elsk på meg. Jeg kjenner på meg at akkurat der er jeg tradisjonell - jeg ville vel ha vært tilbøyelig til å føle at det var noe galt med meg som mamma om situasjonen var omvendt, enn så dumt det er. Min mann er nok flinkere enn jeg ville ha vært til å fokusere på at dette dreier seg om henne mer enn om ham, og han har ikke latt dette gå ut over sin selvtillit som pappa. Han sier at han tror det går litt på hennes ønske om å bestemme, litt på gammel vane, og litt på at jeg er den hun i størst grad kan være sikker på.

Vår erfaring er vel at det går greiest når hun får lov til å favorisere den ene i den grad det trengs, men at vi ikke tar spesielle hensyn til det. Dvs at når hun har to å velge av, aksepterer vi hennes valg, ferdig med det. Det ser ut til at hun mer og mer vokser dette av seg, i løpet av det siste halve året har hun "likestilt" oss mer og mer, og det er en utvikling vi er veldig glade for.

Jeg tror dette vil gå seg til hos dere også. Jeg har noen små råd: Ta utgangspunkt i at dere aksepterer hennes valg, dvs la henne få viljen sin så lenge det ikke går på bekostning av andre ting. Jeg synes likevel at du godt kan tilby henne trøst og nærhet, så lenge du klarer å unngå å bli veldig såret over en eventuell avvisning. Hun vil jo merke seg at det finnes et stående tilbud hos deg, og før eller siden vil hun benytte seg av det. Det andre er at dere kan prøve å la henne få mer tid alene med deg - det har i allefall hatt effekt hos oss. Dere to kan finne ting som dere gjør sammen, som er bare deres - det har ihvert fall mine to stor glede av, og det knytter dem sammen. Det trenger ikke å være noe mer avansert enn å gå ut og hente avisen sammen på lørdag morgen, eller å gå bort til naboen og klappe hunden. (Som mamma naturlig nok er redd for, det er BARE pappaen og jentungen som tør klappe den!)

Lykke til videre,

[Gjest ikke undertegnet]

Hei

Fikk ¨så lyst til å svare deg. For det første tror jeg du bare skal ta tiden til hjelp.

Som dere har vi nå ei lita jente på 2 år og 2 mn fra Kina. Hun kom i september i fjor. Min mann var alene og hentet henne. Ved første blikk dem immellom rakte hun armene mot ham og siden da har hun vært pappas pike. Spesielt i begynnelsen var det litt tøft at hun helst ville til pappa. Mamma var ok når pappa ikke var til stede men var pappa der var han nr 1:))

I dag ett år etter at vi fikk henne er vi nesten på likefot. Pappa er nok fortsatt best men det skjer oftere og oftere at jeg får trøste henne eller kos selv om pappa er der. Jeg syns egentlig det er bare koselig og pappaen er jo veldig stolt. Skjønner at du føler det tøft men dere har jo hatt henne bare 6 mnd. Da vår lille hadde vært hos oss i 6 mnd var hun virkelig pappajente men som sagt det jevner seg ut over tid. Kos deg med henne og bekymre deg ikke. Prøv å glede deg over den nære kontakten de har og etterhvert kommer hun til å søke til deg også. Føles tungt det skjønner jeg når man har ventet så lenge på det etterlengtede barnet, men det ordner seg ingen tvil om det.

Husker mitt første møte med vår lille. Jeg ga pappa en klem og hun var svart i ansiktet av sjalusi. Det var som hun sa "kom deg vekk han er min". Det føltes leit men som sagt nå er alt veldig bar og det blir det for deg også.

Lykke til

klem fra Bart

Mange takk for varme og gode råd!

Jeg skjønner at det bare er å ta tiden yil hjelp, blir bare litt utålmodig og litt desperat innimellom.

Frøkna har selvfølgelig den soleklare rett til å bestemme tempo og min jobb som mor er å være der på godt og vondt, selv om det smerter i blandt!

Masse hilsner