Til alle sammen.. (litt langt)

[Hannepia]

Noen er mot adopsjon, og noen for, det er bare sånn det er.

Men jeg skjønner ikke helt at dere mammaer som sitter her, ikke vil "høre" på hva vi som er adopterte har å si.

Det er jo på en måte fremtiden til deres barn, kanskje?

Jeg sier ikke at deres baren får problemer i puberteten, men adoptivbarn får somregel "større" problemer, enn det som kommer fra magen, for å si det slik da.

Jeg har vært deprimert ganske lenge, kanskje 2 år? Men NÅ, endelig, har jeg begynt å snakke om hva jeg føler. Det ender opp med at jeg sitter med bøttevis av med tårer og tenker: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?

Så, til dere som tror at adopsjon ikke har noe med adoptivbarn i puberteten å gjør, tror jeg kanskje må tenke litt om igjen, isfall dere som er adopterte selv.. Men nå sier jeg det JEG mener. Husk nå for all del det..

Men JEG trodde at det var alt mulig anna, hadde aldri todd at det var for jeg er adoptert. (Håper dere skjønner at adopsjon er veldig vanskelig for meg å snakke om..)

Men jeg har altid vært usikker på meg selv..

Men bare tenk over saken.. Det er ikke så lett som dere "ikke adopterte" tror.. Det kan faktsik såre litt, noe av det dere skriver, når noen mener at vi skal ta på oss ett smil, og vær glad for at vi lever, lissom..

Jeg har ofte tenkt på døden. Har ikke noe spes. å leve for, føler jeg.. Jeg er jo helt alene i denne verden.. Ingen som ville ha meg da jeg ble født.. Ingen som skjønner hva jeg mener nå..

"Har du noen gang lurt på hvordan det er å vær ingenting men samtidig vær redd for å dø..?"

Hilsen

[fei1365380229]

Jeg griner inne meg når jeg hører hvor vondt du har det. Har du ingen du kan snakke med? Venninner, andre adopterte eller andre voksne hvis du ikke kan snakke med foreldrene dine.

Har du tenkt over om du vil prøve å finne ut hvem de biologiske foreldrene dine er? Jeg vet jo ikke om det er mulig fra det landet du er adoptert, men er det Korea?

Jeg skal ikke råde deg til noe som helst for det har jeg skjønt at du helst ikke vil ha (råd altså), men det å snakke om det som er vanskelig hjelper jo alle.

[Hannepia]

Jeg griner inne meg når jeg hører hvor vondt du har det. Har du ingen du kan snakke med? Venninner, andre adopterte eller andre voksne hvis du ikke kan snakke med foreldrene dine.

Har du tenkt over om du vil prøve å finne ut hvem de biologiske foreldrene dine er? Jeg vet jo ikke om det er mulig fra det landet du er adoptert, men er det Korea?

Jeg skal ikke råde deg til noe som helst for det har jeg skjønt at du helst ikke vil ha (råd altså), men det å snakke om det som er vanskelig hjelper jo alle.

Jeg får "hjelp" ja..

Det er ikke meningen å si bare negative ting om adopsjon, men jeg er I MOT det, etter det JEG har opplevd, og MINE erfaringer..

Om jeg skal finne mine biologiske foreldre, vil jeg ikke ha noe med dem å gjør.

Jeg har mitt liv her, vil ikke starte ett til "liv" der.

Eneste grunnen om jeg vil finne mine biologise foreldre, er for å si at jeg HATER dem..

Desverre er det sånn jeg føler..

Hilsen

[Gjest kip]

Kjære deg.

Har lest litt av det som er skrevet tidligere. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å være adoptert. Men jeg tenker på mitt kommende barn som skal komme hjem til oss en dag, og det kan jo være at barnet vil føle det samme som deg.

Jeg tror at hvis det blir slik, kunne det kanskje være en ide og reise til landet barnet kom fra og tilbake til et barnehjem event. fosterforeldre som barnet hadde bodd hos. Kanskje noen ville huske barnet og kunne fortelle litt om livet før barnet ble adoptert.

Jeg ville vel håpe at det hadde hjulpet litt å få se med egne øyne og få en følelse med kulturen selv om ikke de opprinnelige foreldrene kunne oppspores.

Kanskje tar jeg helt feil, men sånn kunne jeg tro at jeg som adoptivmor kunne være med å løse opp litt av hvem, hva og hvorfor for barnet.

Håper at du har noen du stoler på som du kan snakke med i nærheten. Det hjelper alltid og få snakke og diskutere om problemer som man har, istedenfor å tie det ihjel.

Ønsker deg alt godt.

Hilsen

[SierDuDet]

Det er ikke så rart at ikke damene her ikke vil høre på deg. De har trossalt adoptert, eller de skal adoptere.

Og man adopterer utifra egoistiske ønsker.

Selvsagt liker de ikke da at noen føler det du føler.

[leenie]

Det er ikke så rart at ikke damene her ikke vil høre på deg. De har trossalt adoptert, eller de skal adoptere.

Og man adopterer utifra egoistiske ønsker.

Selvsagt liker de ikke da at noen føler det du føler.

Vel, det er mye man ikke liker her i livet!

[Gjest ikke undertenget]

Jeg får "hjelp" ja..

Det er ikke meningen å si bare negative ting om adopsjon, men jeg er I MOT det, etter det JEG har opplevd, og MINE erfaringer..

Om jeg skal finne mine biologiske foreldre, vil jeg ikke ha noe med dem å gjør.

Jeg har mitt liv her, vil ikke starte ett til "liv" der.

Eneste grunnen om jeg vil finne mine biologise foreldre, er for å si at jeg HATER dem..

Desverre er det sånn jeg føler..

Hilsen

Det er trist at du har og har hatt det vondt. Jeg tror ikke at vi mammaer her inne ikke tror deg, vi tror og vet bare at ikke _alle_ har hatt det som deg. En annen ting er at i dag er vi adoptivforeldre mye mer åpen om dette med barnas bakgrunn. Jeg prøver og har lykkes så langt, å få mitt barn til å bli stolt av sitt fødeland, sitt utseende og sin nydelige hudfarge.

Jeg vet ikke om det hjelper når han blir større, men jeg håper det.

Jeg kjenner ei jente som er adoptert. Hun hadde store problemer i tenårene. Det var den gangen ikke vanlig å snakke adopsjon. Vi skulle og måtte for alldel ikke nevne det.

Slik var det nok hjemme hos henne også, og da er det jammen ikke rart at en får problemer.

[Gjest menneske]

Jeg får "hjelp" ja..

Det er ikke meningen å si bare negative ting om adopsjon, men jeg er I MOT det, etter det JEG har opplevd, og MINE erfaringer..

Om jeg skal finne mine biologiske foreldre, vil jeg ikke ha noe med dem å gjør.

Jeg har mitt liv her, vil ikke starte ett til "liv" der.

Eneste grunnen om jeg vil finne mine biologise foreldre, er for å si at jeg HATER dem..

Desverre er det sånn jeg føler..

Hilsen

Hva er alternativet til adopsjon, da, for barnet? Fosterhjem eller barnehjem.. det er ikke sikkert det er bedre.

Vi lever dessverre i en verden som ikke er perfekt. Det betyr blant annet at noen ikke er i stand til å ta seg av barna de får. Det må vi mennesker takle - og for meg virker adopsjon som den best mulige måten å takle det på. Et barn kommer til foreldre som lengter etter det.

Dette betyr ikke at du som adoptert ikke har lov å være sint, lei deg, forvirret.. Jeg vet selvsagt ikke noe om hvordan du føler det, for jeg er ikke deg, og jeg er ikke adoptert heller. Svært mange på din alder går gjennom en veldig tung tid der de prøver å finne ut hvem de er, med sterke følelser og mye forvirring, og det å være adoptert kan jeg tenke meg gjør forvirringen enda sterkere.

Husk på det, at du har mennesker som er fryktelig glade i deg. Og husk at det er ikke alltid det beste alternativet er mulig - det er ikke alle barn som kan bli hos sine foreldre. Det er ikke ond vilje som gjør at noen må gi fra seg sitt barn, det er fortvilelse og sorg og smerte.

Du kommer nok gjennom sinnet og finner ditt ståsted i livet. Det kan ta tid, men den eneste som kan gjøre noe for å få livet ditt bedre er du selv. Det betyr ikke at du ikke skal ta imot hjelp - tvert imot. Å ta ansvar for sitt eget liv betyr blant annet å innse når man trenger hjelp. Det betyr også at man skal hevde sin rett til å være sint, men samtidig at man prøver å ikke grave seg selv ned i bitterheten lenger enn nødvendig. Da får man det ikke bedre - selv om det føles godt på en måte når man er langt nede å ha det litt ekstra vondt for å vise de rundt en som man er sinte på hvor vondt de har gjort deg.

Jeg er ikke adoptert, men jeg har hatt problemer med depresjon. Det blir en ond sirkel til slutt.. hver gang noen sier noe om å ta ansvar for eget liv eller "slutte å synes synd på seg selv" føles det enda mer som om ingen bryr seg og ingen ser hvor vondt man har det, det føles som en anklage. Og når man er så langt nede så er det umulig å se at de har rett. Alt dreier seg om en selv og ens egen smerte, fordi den er så altoppslukende i livet at man ikke orker å ta stilling til noe annet.

Du HAR lov å ha det vondt. Den retten skal ingen ta fra deg, ingen kan si at du skal eller bør eller må ha det bra når du ikke har det. Men du har også en plikt mot deg selv til å forsøke å ikke komme inn i en slik ond sirkel. Andre kan bare hjelpe deg - det viktigste arbeidet er det bare du selv som kan gjøre. Du må selv ønske å få det bra.

Litt rotete og ustrukturert dette. Jeg ønsker deg lykke til.

[Gjest anonymus]

Kjære venn, det er skikkelig vondt å høre at du har det så ille. Hjelper ikke deg i dag å "trøste" med at det er naturlig å ha det slik i 15-årsalderen.

Personlig er jeg adoptivmamma, og jeg har flere voksne venner som er adoptert. De sier at det er greit i dag, men ikke da de var 15 år...

Du uttrykker at du ikke har noen, du er alene i verden, det tror jeg ikke du er! Du HAR en mamma og pappa!

Visstnok har de ikke unnfanget deg, men de har bært deg fram i hjertene sine, og jeg er iskker på at du er høyt elsket både av dem og resten av familien og slekta di!

Mente ikke å provosere eller såre deg, men vær litt åpen for at familien din finnes rundt deg, der vil de finnes så lenge DU ønsker det.

[Hannepia]

Det er trist at du har og har hatt det vondt. Jeg tror ikke at vi mammaer her inne ikke tror deg, vi tror og vet bare at ikke _alle_ har hatt det som deg. En annen ting er at i dag er vi adoptivforeldre mye mer åpen om dette med barnas bakgrunn. Jeg prøver og har lykkes så langt, å få mitt barn til å bli stolt av sitt fødeland, sitt utseende og sin nydelige hudfarge.

Jeg vet ikke om det hjelper når han blir større, men jeg håper det.

Jeg kjenner ei jente som er adoptert. Hun hadde store problemer i tenårene. Det var den gangen ikke vanlig å snakke adopsjon. Vi skulle og måtte for alldel ikke nevne det.

Slik var det nok hjemme hos henne også, og da er det jammen ikke rart at en får problemer.

Det har IKKE noe med adoptivforeldre å gjør. det har jeg ikke sagt anyway..

Det er noe JEG sliter med, ikke noe med at foreldrene mine ikke har stilt opp..

[Hannepia]

Kjære venn, det er skikkelig vondt å høre at du har det så ille. Hjelper ikke deg i dag å "trøste" med at det er naturlig å ha det slik i 15-årsalderen.

Personlig er jeg adoptivmamma, og jeg har flere voksne venner som er adoptert. De sier at det er greit i dag, men ikke da de var 15 år...

Du uttrykker at du ikke har noen, du er alene i verden, det tror jeg ikke du er! Du HAR en mamma og pappa!

Visstnok har de ikke unnfanget deg, men de har bært deg fram i hjertene sine, og jeg er iskker på at du er høyt elsket både av dem og resten av familien og slekta di!

Mente ikke å provosere eller såre deg, men vær litt åpen for at familien din finnes rundt deg, der vil de finnes så lenge DU ønsker det.

Det spørst hva du mener med åpen det..

Skal jeg innkalle til familie- krisemøte og fortelle hele familien min om hvordan jeg har det..?

[Gjest BlirMammaSnart!]

Det spørst hva du mener med åpen det..

Skal jeg innkalle til familie- krisemøte og fortelle hele familien min om hvordan jeg har det..?

Det virket faktisk som en god ide'.

Lykke til.

Vennlig hilsen

[Gjest menneske]

Det spørst hva du mener med åpen det..

Skal jeg innkalle til familie- krisemøte og fortelle hele familien min om hvordan jeg har det..?

Du vet selv godt at du ikke trenger å gjøre det på denne måten. Det finnes mange måter å fortelle på. Hvorfor vil du ikke at foreldrene dine skal vite hvordan du har det?

[Gjest malun]

Det er ikke så rart at ikke damene her ikke vil høre på deg. De har trossalt adoptert, eller de skal adoptere.

Og man adopterer utifra egoistiske ønsker.

Selvsagt liker de ikke da at noen føler det du føler.

Har du fulgt med i hele denne lange, lange debatten, SDD? Da hadde du visst det er _mange_ som har hørt på hva hun har å si, og _mange_ innlegg til ettertanke her.

Flåseinnlegget ditt her hjelper jævlig lite i en vanskelig og sår debatt. Har du ikke bedre å komme med, bør du hoppe over på et annet forum. Snarest.

*streng*

[leenie]

Du vet selv godt at du ikke trenger å gjøre det på denne måten. Det finnes mange måter å fortelle på. Hvorfor vil du ikke at foreldrene dine skal vite hvordan du har det?

Foreldre er som regel de siste til å få vite det meste... Man ønsker alltid å skåne dem som er nærmest.

[Hannepia]

Har du fulgt med i hele denne lange, lange debatten, SDD? Da hadde du visst det er _mange_ som har hørt på hva hun har å si, og _mange_ innlegg til ettertanke her.

Flåseinnlegget ditt her hjelper jævlig lite i en vanskelig og sår debatt. Har du ikke bedre å komme med, bør du hoppe over på et annet forum. Snarest.

*streng*

sierDuDet har litt rett, og det vet du

[yogi]

Det har IKKE noe med adoptivforeldre å gjør. det har jeg ikke sagt anyway..

Det er noe JEG sliter med, ikke noe med at foreldrene mine ikke har stilt opp..

Kjære deg

Hvis du ikke har pratet med foreldrene dine ennå, så synes jeg at det er noe du skal gjøre nå. Det lyser av det du skriver at du er inne i en fryktelig vond periode av livet ditt. Foreldre er til for å brukes. På godt og vondt. Hvis de er gode foreldre, så vil de gjøre ALT for at du skal få et lettere liv.

Klem fra

[SierDuDet]

Har du fulgt med i hele denne lange, lange debatten, SDD? Da hadde du visst det er _mange_ som har hørt på hva hun har å si, og _mange_ innlegg til ettertanke her.

Flåseinnlegget ditt her hjelper jævlig lite i en vanskelig og sår debatt. Har du ikke bedre å komme med, bør du hoppe over på et annet forum. Snarest.

*streng*

For noe bullshit.

Det jeg sa var sant.

Dere adopterer utelukkende pga egen egoisme, og selvsagt er dere da ikke veldig tilbøylige til å ta innover dere det adoptibarn sier til dere.

Jeg leste den andre tråden vedrørende det her, og syntes mange av dere var jævla arrogante.

[Gjest Sørgelig]

Kjære venn, det er skikkelig vondt å høre at du har det så ille. Hjelper ikke deg i dag å "trøste" med at det er naturlig å ha det slik i 15-årsalderen.

Personlig er jeg adoptivmamma, og jeg har flere voksne venner som er adoptert. De sier at det er greit i dag, men ikke da de var 15 år...

Du uttrykker at du ikke har noen, du er alene i verden, det tror jeg ikke du er! Du HAR en mamma og pappa!

Visstnok har de ikke unnfanget deg, men de har bært deg fram i hjertene sine, og jeg er iskker på at du er høyt elsket både av dem og resten av familien og slekta di!

Mente ikke å provosere eller såre deg, men vær litt åpen for at familien din finnes rundt deg, der vil de finnes så lenge DU ønsker det.

SORRY-MEN HVA TROR DU DINE ADOPTIVFORELDRE VILLE SYNS OM DET DU SKRIVER ? HØRES JO UT SOM OM DU BLE OVERLATT TIL DEG SELV NÅR INGEN VILLE HA DEG DA DU BLE FØDT. HADDE MIN ADOPTIVSØNN SKREVET NOE LIGNENDE HADDE JEG BLITT UTROLIG LEI MEG !!!!!

[Gjest BlirMammaSnart!]

Jeg får "hjelp" ja..

Det er ikke meningen å si bare negative ting om adopsjon, men jeg er I MOT det, etter det JEG har opplevd, og MINE erfaringer..

Om jeg skal finne mine biologiske foreldre, vil jeg ikke ha noe med dem å gjør.

Jeg har mitt liv her, vil ikke starte ett til "liv" der.

Eneste grunnen om jeg vil finne mine biologise foreldre, er for å si at jeg HATER dem..

Desverre er det sånn jeg føler..

Hilsen

Tror du ikke din biologiske mor tok en tung besluttning for 15år siden.-Det går sikkert ikke en eneste dag, uten at du er i hennes tanker. Desverre så hun ingen annen utvei.

Adopsjon er ikke "uhjelp", men en løsning i noen tilfeller. Kanskje ikke alltid den beste løsningen, men det er nå i alle fall slik per dags dato, at det i mange tilfeller rett og slett må bli sånn.

Veldig mange land det adopteres fra, begynner jo så smått og snu på "politikken" om alenemødre, innenlandsadopsjon etc. På sikt vil det ikke være adopsjon fra mange land, og det er en bra ting. Korea f.eks. trapper gradevis ned utenlandsadopsjon, samtidlig som de begynner og lirke holdningene litt. Innenlands adopsjon "må" jo også hemligholdes da dette også er en "skam".

Alt dette vet du jo helt sikkert fra før, men det hjelper vel litt og tenke på, gjør det ikke?

Hun gjorde det av kjærlighet TIL deg, og ikke for at hun ikke likte deg.

Håper du en dag kommer til og forandre føleser ovenfor dine biologiske foreldre. Og "hate" noen er sterkt, og jeg kan selv "takk og lov" fortelle at jeg ikke eier slike føleser.

Ønsker deg fortsatt lykke til.

Vennlig hilsen