Adoptert - hvorfor problematisk

[Gjest Roselys]

Hei alle som er adoptert eller skal adoptere.

Ser at det pågår en debatt der det settes fokus på de problemer som adopterte møter og føler under oppvekst.

Det ER viktig å sette fokus på dette men jeg lurer på hvordan?

Ser at mange ikke klarer helt å definere hvorfor det å være adoptert blir et problem men ser også at tanker/ord som

hvem er jeg

hvor kommer jeg fra

hvorfor er jeg her

hvorfor ble jeg adoptert bort

vanskelig å snakke om adopsjon.

For meg ser det ut til at vi adoptivforeldre må bli flinkere til å ha et naturlig forhold til at vi faktisk har barn som er født av en annen kvinne. Jeg tror mange vil "skyve vekk" denne tanken og gjøre barna til sine noe somer rett men ikke glem at de faktsik er født av en annen og i et annet land.

Tror det er viktig at vi gir uttrykk for at vi er stolt av dette og snakker om prosessen på en positiv måte til barna. Og sist men ikke misnt ha et åpent forhold til at ungene våre sikkert ønsker å vite mest mulig om sitt biologiske opphav. Dersom vi ikke har et åpent forhold til dette fra ungene er små vil de også føle at det er vanskelig å snakke om adopsjon. Har vi et åpent forhold og fortelle ungene våre at det bare er å spørre om ting de lurer på vedr.adopsjon så ikke vær redd for dette og fortell hele tiden at vi er glad i dem osv.

Jeg har hatt det på nestren samme vis.

Er ikke adoptert men har hatt en far som forsvant da jeg var 8 år. Har siden ikke sett ham og mange ting har kommet frem i ettertid som jeg gjerne skulle ha visst før. Alt om hans fortid har vært "hemmlig" og dette har gjort meg både sint, nyskjerrig og ikke minst lei meg.

Tror at alt det som er "ukjent", fremmed og litt hemmlig gjør at vi fokuserer på dette. Gjør adopsjonsprosesen til noe positivt og ikke forsøk å hemmeliggjøre noe for barna og sørg for at de får vite alt de skal og vær med i prosessen også dersom ungene våre vil forsøke å oppspore sitt opphav.

Vær der for dem.

Ta problemet på alvor og engasjer dere alle foreldre til adopterte......

[Gjest ChiengMai]

Jeg er helt enig i det meste av det du skriver. Storebror har hele tiden visst at vi hentet ham i Thailand, og at han bodde hos mae (mamma på thai, vi snakker da om fostermor) og at vi håper at vi kan besøke henne når vi neste år skal reise for å hente Lillebror hos Lillebrors mae. Disse samtalene foregår helt på hans premisser, han spør og vi svarer etter beste evne. I og medat han er fire år nå, så er det veldig mye han ikke lurer på enda.

Nå er vi i den heldige situasjon at vi vet både hvorfor Storebror ble adoptert bort, samt navnet på begge de biologiske foreldrene hans. Vil han når han blir større finne ut mer så skal vi selvfølgelig la ham få lov til det!

Begge niesene mine er i den situasjon at de _ikke_ vet noe om fortiden sin. Den ene av dem har til og med "et svart hull" i de seks første leveårene sine. Den ene av dem har ingen interesse av fortiden sin, hun som mangler seks år vil gjerne - en gang - se om de går an å finne ut noe, men ho er innstilt på at det kanskje blir umulig.

Vi er forskjellige, og takler ting helt forskjellig. _Jeg_ har tro på at fortiden skal presenteres for barna på deres premisser, ikke foreldrenes.