Se på eldre innlegg

[Gjest snø]

Hannepia, jeg forstår ikke hvordan du kan tolke alt det som skrives her slik du gjør. Så klart er vi lykkelige! Det å blir foreldre er det største som hender oss!! Men det betyr, som mange før meg har påpekt gang på gang, ikke at vi er lite reflektere rundt hva adopsjon er og hva det betyr for andre som berøres av adopsjonen. Det som står under her skrev jeg her på DOL i anledning min datters 1 års dag (hun er nå 2,5 år).

"Kjære mamma’en i Colombia

Mamma’en i Colombia, det er det jeg kaller deg. Før, det virker som en hel liten evighet siden! Før vi fikk vår elskede datter, før, da var jeg litt redd for deg, redd for den rollen du skulle spille i livet vårt. Vi skulle overta barnet ditt. Elske henne som vår egen. Hvor passet du inn i det bildet? Jeg så på deg som en slags trussel, noe som var mellom oss og vårt barn. Vi ville bli en familie som alle andre familier. Og da passet det dårlig med en mamma et annet sted....

Men så fikk vi Tildelingen, vi fikk bilde av datteren vår, Prinsessen vår - VÅRT barn! Og vi fikk papirene fra deg, papirene der du sa fra deg datteren du hadde født, der du ga henne til oss. Papiret med begrunnelsen for valget ditt, papiret med fingeravtrykket ditt, underskriften din. Plutselig var du ikke bare et tankespinn lengre, men en virkelig person, en person med navn - og et ansikt vi fikk se da vi kom til Colombia. Kan tro vi studerte bildet nøye, gransket det og prøvde å lime ansiktet ditt fast på netthinnen vår. Og rart nok, så var du ikke en trussel lengre, jeg følte ikke lengre behov for at du skulle gjemmes og glemmes, i frykt for at du skal komme mellom oss og datteren vår. Jeg hadde lenge lurt på hva vi skulle omtale deg som. Alternativene var prøvesmakt, og forkastet en etter en. Det skulle ikke være for nært, og ikke for fjernt. Men da jeg ble mamma selv, forstod jeg hva DU var - mamma’en i Colombia. Du var hun som hadde gitt liv til datteren vår, båret henne i ni måneder, født henne i smerte, gitt henne fra deg i smerte. Du var mamma’en i Colombia. Vi er foreldrene til Prinsessen, hun har bare et sett foreldre. Hun har bare en mamma og en pappa. Men i tilleg har hun mamma’en i Colombia, selv om hun er alt for liten til å forstå det enda.

Jeg tenker ikke på deg daglig, jeg snakker ikke om deg daglig. Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. Du ga fra deg datteren din til oss, for at hun skulle bli vår, få et godt liv her hos oss, for at vi skulle elske henne, og gi henne alt det du ikke kunne gi henne. Et offer så stort og uselvisk at jeg har vanskelig for å skjønne at det er mulig. Den takknemligheten jeg føler for deg, en kvinne jeg ikke kjenner, men skylder alt i hele verden, kan ikke beskrives med ord. Men det tjener ingen at Prinsessen vår får høre om deg daglig. For henne er det MEG som er mamma, og det er best at det forblir slik. Det betyr ikke at du skal gjemmes og glemmes. Du er mamma’en i Colombia, hun som ga liv til datteren vår. Tankene mine går til deg støtt og stadig. I går ble Prinsessen vår 1 år, og da tenkte jeg masse på deg, mamma’en i Colombia. På hvordan du hadde det, om du gråt dine modige tårer for datteren du ga liv til, og som du måtte gi fra deg. Og vi tente to lys, et for vår lille Prinsesse, og et for deg. Vår lille Prinsesse skylder deg livet, og vi skylder deg alt.

Vi skal gjøre vårt for at vår datter skal vite at hun har en mamma i Colombia, som elsket henne så høyt at hun ga henne fra seg, for å gi henne et liv hun ikke hadde muligheten til å gi henne selv. Og vi skal sørge for at vår datter vokser opp og lærer å elske og respektere mamma’en i Colombia. Du skal aldri være et tabu her i huset, det Prinsessen lurer på, skal hun få svar på. Og om hun ønsker å spore opp mamma’en i Colombia når hun blir voksen, ja da skal vi hjelpe henne. Jeg håper faktisk at vi en gang får anledning til å vise deg, mamma’en i Colombia, hvilken fantastisk liten datter du har gitt liv til. Men vi vil også at hun skal vokse opp med vissheten om at det er VI, mamma og pappa, som er foreldrene hennes. Du, mamma’en i Colombia, ga henne livet, og vi, mamma og pappa skal lære henne og leve og elske det.

Vi har fått verdens nydeligste, skjønneste, vakreste, mest sjarmerende, mest rampete, mest skøyeraktige, fremeligste, hissige, snakkesalige, kosete datter. Og et sted må hun jo ha det fra....

Tusen takk, mamma’en i Colombia. Vi skal gjøre vårt aller beste for å vise oss tilliten verdig.

Tusen, tusen millioner takk"

Så spør jeg deg, Hannepia, tror du fremdeles adoptivforeldre bare tenker på sin egen lykke??

Og en annen ting - jeg er ikke enig i at det bare står om lykke & glede her. Men jeg tror at hovedårsaken til at det står mest om det er at det _er mest lykke & glede knyttet til adopsjon. Heldigvis!! Og en annen årsak er nok at de som har problemer kvier seg for å utlevere seg og barna sine her. Det ET tross alt et relativt gjennomsiktelig forum.

DU har lov til å slite! DU har lov til å føle det du føler og mene det du mener. Og ingen her kan si at det er galt! Men du må akseptere at dine følelser og opplevelser er nettopp det - DINE følelser og opplevelser. Dere adopterte er ingen ensartet gruppe!

Jeg lytter gjerne til hva du sier, men jeg skulle ønske du ville lytte litt til oss også.

Beste hilsen fra