Depresjon?

[Arwen]

Jeg har en venn som siden i sommer har slitt med litt problemer av forskjellig art. Det begynte vel med litt kjærlighetsproblemer og litt problemer hjemme, og har utviklet seg til å gå utover både skole og humøret. Han har vært ganske nedstemt de siste mnd, og jeg føler det ikke er noe hjelp i å snakke med ham lengre. Jeg har ikke svarene til hvordan han skal løse det. Jeg tror at han kanskje har fått en depresjon, og derfor mener jeg at han bør gå til en lege eller en psykolog. Men han vil ikke snakke med foreldrene om dette. Og han har ikke råd til legekonsultasjon selv, så jeg foreslo at han kunne gå på helsestasjonen for unge her i byen og snakke med psykologen eller den psykriatiske sykepleieren som er der. Men da viste det seg at han egentlig ikke vil. Han sier at han ikke tror f.eks. en psykolog kan være noe hjelp i fordi en psykolog ikke kjenner ham slik venner gjør, i tillegg blir hjelpen fra en fagperson upersonlig og han ønsker ikke å snakke om problemene med en ukjent.

Jeg har prøvd å overtale ham, men jeg kommer liksom ingen vei. Noen som har en ide til hvordan jeg kan overtale ham til å gå, eller evnt et bedre forslag enn mitt forslag om å gå til lege/psykolog?

Begynner tross alt å bli litt bekymret for ham, ser ikke ut til at ting kommer til å bedre seg med det første heller..

[Uheldig1365380405]

jeg kan si at jg har det like ille som han...av mine erfaringer kan jg si at du ikke må spørre FOR mye,men bare prøv å forstå hva som skjer,prøv å snakk med ham,hva han føler...jg har selv gått gjennom mors alkohol missbruk å ikke veldig hyggelige opplevelser..jg har mange hemmeligheter jg holder på som er altfor personlig til å snakke med andre enn mine nærmeste venner om.Jeg liger å gråter meg i søvn noen ganger...jg skjønner ganske godt at han ikke vil til psykolog å sånne greier,det føles lixom ikke rett å si det til folk du ikke kjenner godt å som lixom ikke forstår deg sånn som venner gjør!er han åpen om saken eller trenger han det inne??

hvor gammel er han??

[Arwen]

jeg kan si at jg har det like ille som han...av mine erfaringer kan jg si at du ikke må spørre FOR mye,men bare prøv å forstå hva som skjer,prøv å snakk med ham,hva han føler...jg har selv gått gjennom mors alkohol missbruk å ikke veldig hyggelige opplevelser..jg har mange hemmeligheter jg holder på som er altfor personlig til å snakke med andre enn mine nærmeste venner om.Jeg liger å gråter meg i søvn noen ganger...jg skjønner ganske godt at han ikke vil til psykolog å sånne greier,det føles lixom ikke rett å si det til folk du ikke kjenner godt å som lixom ikke forstår deg sånn som venner gjør!er han åpen om saken eller trenger han det inne??

hvor gammel er han??

Han er 17. Og ja, jeg lar ham prate når han føler for det og slikt. Men jeg føler vel at det ikke er nok alltid.. Vil jo gjerne at ting skal bli bra...

[Uheldig1365380405]

Han er 17. Og ja, jeg lar ham prate når han føler for det og slikt. Men jeg føler vel at det ikke er nok alltid.. Vil jo gjerne at ting skal bli bra...

jg er 15 år...jg kan love deg at han kommer gjennom det, det gjorde jg og jeg er sikkert svakere i sinn enn han er:D det går nok bra, bare pass extra godt på han så han føler at folk bryr seg om han å prøver å forstå! det er mitt beste råd...

[Gjest bogota]

det er akkurat det som er så fint med psykologer, de kjenner deg ikke på samme måte som en venn, men det kan være tøft å ta det steget å oppsøke en psykolog, da må man innrømme for seg selv at man har et problem og det er ikke alltid så lett, selv om maninnerst inne vet at man har det.

Selvsagt har du ikke løsning på hans problemer, det er heller ikke meningen at du skal ha det. Hver der for ham. Vis at du bryr deg. Kanskje han kan virke avvisende, virke som han er irritert for at du prøver å hjelpe, men innerst inne tror jeg han er veldig glad for det (snakker av egen erfaring her) Men ikke gi opp likevel, men du må heller ikke sille for store krav til ham. Det er ikke sikkert han har kapasitet til så mye.

kunne sikkert skrevet mye mer, men stopper her, du kan heller spørre meg igjen. For jeg vet hvordan det virker, selv om jeg selvsagt ikke kan vite hvordan han føler det, vet jeg hvordan det er å ha det vanskelig. Og hva folk bør og ikke bør gjøre i en sånn samenheng..

men håper det ordner seg for ham