Alle blir gravid - bare ikke jeg

[Gjest vikinne]

Hei på dere!

Det ser ut som at alle her inne og ute blir gravide, bare ikke vi.

Vi har nå prøvd i 4,5 år uten å ha vært i nærheten av en graviditet.

Problemet vårt er dårlig sædkvalitet, med meg er alt i orden.

Jeg var for første gang på dette forumet i 1998/99, og i dag ser det ut som at det bare er jeg som er igjen her fra de "gamle". Alle andre har nok blitt gravid.

Blir det aldri min tur?

Vi har vært gjennom mye vondt, like før jeg tok livet mitt en gang, og jeg har ennå ikke blitt gravid. Dette er helt grusomt!

Det ser dessuten ut som at ingen av dere har problemer med å bruke assistert befruktning for å bli gravid. Dere bare aksepterer det og gleder dere til og med for å begynne med et forsøk.

Slik var det også hos meg helt i begynnelsen, men nå, etter flere år, har jeg store vansker med å akseptere kunstig befruktning. Istedenfor å fortsette med prøverør, forsøker vi alt som er mulig, for å forbedre sædkvaliteten, og kaster dermed kanskje bort verdifulle år.

Men jeg kan på en måte ikke annet. Jeg har fortsatt, etter 4,5 år store problemer med å akseptere at vi trenger hjelp for å bli gravid. Jeg håper ennå at vi klarer det på egenhånd, selv om jeg innerst i meg kanskje vet at det aldri vil skje.

Hva skal jeg gjøre? Det ser ut som at dere alle tar det så lett og bare ta prøverør og så er dere gravide.

Men for meg er det overhodet ikke lett å gå over til prøverør igjen.

Takknemlig for kommentarer.

Mvh

[godthåp]

Jeg føler med din sorg. Vi hører om historier hvor folk har prøvd i 5 og ti år før de har klart det på naturmetoden.

VI kvinner har sjelden alderen på vår side når årene blir til mange med barnløshet. Dvs det blir ikke lettere med årene pga eggkvalitet.

IVF er det nok ingen av oss som gjør uten at vi må ha hjelp skal vi klare å få egne barn. En blir også nødt til å være mest mulig positiv i en så belastende behandling, både fysisk og psykisk, for å komme seg i gjennom det.

Du må gjøre det som er riktig for deg og din mann.

Lykke til med deres avgjørelse!

[matea]

Hei.

Vet du hva? Sett deg ned og tenk på hva du virklig ønsker!!

For meg tok det tid å innse fakta, men nå er snøballen i gang. Vi trenger bare litt hjelp til å få det til. ikke noe galt med det.

Ønsker deg i allefall lykke til videre.

[Gjest veronica74]

Hei kjære deg!!!

Jeg var mye inne på gravidforum og ufrivillig barnløshetforum i -99/-00. Vi har prøvd siden i -99, og har fortsatt ikke lyktes.

Jeg forstår din frustrasjon og din følelse av at alle blir gravide, bare ikke du!!! Jeg er likevel av den formening av at når det faktisk er så mange som blir gravid så er det faktisk håp for oss også!!! :-)

Jeg har tenkt tanken på det med assistert befruktning, og ser selvfølgelig helst at jeg slipper, men nå har vi prøvd lenge, det er ingenting galt med verken meg eller mannen min, og ingenting skjer...

Det neste steget på veien mot kjærlighetsbarnet, blir vel nettopp assistert befruktning.

Vel, vel det er i hvert fall godt at det er så mange å støtte seg til her på forumet. Hver gang noen blir gravid etter å ha prøvd lenge og vært gjennom mye, prøver jeg å tenke på at neste gang kan det være meg.

Lykke til, stå på, plei deg selv og forholdet!!!

Masse fruktbare vibber sendes til deg og din kjære!

Klem fra

[Gjest håpfull]

Kjære vikinne!

Vet godt hvordan du har det faktisk..

Vi prøvde å bli gravide i fem år før vi startet med utredning og dette var jo, som de fleste av dere vet, en veldig vanskelig periode. Man tenker ikke på annet og ser gravide og barnevogner overalt. I tillegg begynner folk å spørre om ikke vi snart vil ha unger.."husk den biologiske klokken" har jeg fått servert ganske ofte.

Egentlig var det en lettelse å finne en feil. Også hos oss er det nedsatt sædkvalitet som er årsaken og det svir utrolig.

Har mange ganger spurt meg om det går an å oppleve fullstendig lykke. Hva tror du om det?

Jeg har en samboer som elsker meg og som jeg kan prate og dele dette med, men etterhvert følte jeg at jeg holdt på å sprekke..måtte ha noen å prate med.

Vi valgte derfor å være åpen om dette til familie og venner og oppdaget da til vår forundring at det var to par som slet med det samme i nærmeste omgangskrets.

Kunne det være noe for deg/dere? å ha noen å prate med mener jeg?

Hvis du ikke ønsker det kan du få min e-mail adresse så vi kan veksle telefonnr;)

Vi er i gang med vårt andre forsøk på volvat og håper virkelig at dette er vårt siste for det er ingen fryd å drive med dette her akkurat.

gi gjerne lyd fra deg.det hadde vært koselig!

[Gjest tidligere golf]

Kjære vikinne!

Livet er slettes ikke rettferdig. Det er ikke med lett hjerte jeg svarer deg her - ettersom jeg nå er gravid med søsken til vår 1 åring. Begge (alle) er unnfanget etter ICSI - vi kunne heller ikke få det til på egen hånd.

I 1992 sluttet vi med prevansjon - vi prøvde - prøvde og ventet og ventet. Ingenting skjedde. Deretter kom en lang utredningsperiode med leger som forklarte at det ikke var noe galt med noen av oss - vi skulle bare gå på hormoner og prøve selv. Videre var det insaminasjonsrunder i 1-2 år. Fortsatt var vi barnløse.

Jeg har ikke slik som du vært nede i en voldsom depresjon - men visst har jeg hatt mine nedturer, det har vi vel alle som har vært med på denne karusellen.

Det var en ting jeg ikke forsto med det du skrev - at du ikke ville ha prøverør - eller at vi andre tok så lett på det??? Har du noe etisk i mot prøverør eller er det dårlige erfaringer som gjør det? Vi har ikke hatt betenkeligheter med å ta prøverør. Da jeg gikk gravid med nr 1 (som ble til etter 4. prøverørsforsøk)tenkte jeg innimellom at det kanskje ikke var meningen at vi skulle ha barn og at vi kanskje fikk et handicappet barn eller noe sånt. Dette er bare tull. Det fødes ikke flere barn med skader ved hjelp av IVF enn ellers.

Da vi nå skulle ha søsken til Ted spurte jeg legen som satte inn eggene om hvorfor jeg fikk så få egg som fortsatte å dele seg (bare 2 av 9) - da svarte han at her var det en mannlig faktor som var årsaken. Dette hadde vi aldri hørt før - ingen prøver har avslørt noe som helst. Det var bare på grunn av den dårige delingen av egg de kunne fortelle dette.

Det tok oss altså nesten 10 år å bli foreldre - så husk at det alltid finnes et håp.

Uansett hva du gjør vikinne - ønsker jeg deg og din mann alt godt. Måtte dere lykkes uansett hvilket valg dere tar.

Mange klemmer fra

[Gjest har lært å godta]

Hei! Kjenner meg godt igjen i det du skriver, her er det også mannen i huset som har dårlig sædkvalitet - og de fant ikke noe galt med meg.

Vi prøvde å bil gravide fra 1991 - 1999, etter 5 forsøk med prøverør sa jeg stopp. Følte at hele livet vårt kun dreide seg om at vi ikke kunne få barn, og hver mens var en skuffelse.

Ser nå at vi gikk i minst 6 år og var mer eller mindre deprimerte pga. at vi ikke ble gravide - hele livet vår dreide seg om sykluser, forsøk osv. jeg ble sykemeldt fra jobb pga. at kroppen sa stopp psykisk, mannen ble lei, sexlivet ble et ork osv.

En dag fant vi ut at nå fikk vi innse at det er kanskje ikke meningen at alle skal bli foreldre på den måten. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og ringte barnevernet og meldte oss som fosterforeldre.

Nå har vi to sjønne barn, vi har ikke født dem selv - men de trenger oss, og vi trenger dem! Jeg har satt inn spiral for å slippe å føle presset om at kanskje vi blir gravide alikevel - og vi har fått et supert liv igjen!! Kanskje jeg en dag tar ut spiralen og ser hva som skjer, men det skal ikke bli før jeg er 100% sikker på at jeg ikke blir så fiksert på å bli gravid som vi var.

Mitt forslag til deg er at du tenker over om du virklig vil at tanken på det å bli gravid skal få styre livet deres, og ødelegge deg helt. (det holdt ivertfall på å gjøre det med meg) - eller om du skal ta en sorg og innse at dette kanskje ikke blir.

Det er masse barn som trenger foreldre både her i Norge som fosterbarn og i andre land der dere kan adoptere fra. Dere har jo også muligheten til å gjøre en av delene og la naturen gå sin gang.. Kanskje ting går bedre når en slapper mer av og tenker på andre ting.

Ønsker deg og mannen din lykke til begge to!

[Gjest har lært å godta]

Hei! Kjenner meg godt igjen i det du skriver, her er det også mannen i huset som har dårlig sædkvalitet - og de fant ikke noe galt med meg.

Vi prøvde å bil gravide fra 1991 - 1999, etter 5 forsøk med prøverør sa jeg stopp. Følte at hele livet vårt kun dreide seg om at vi ikke kunne få barn, og hver mens var en skuffelse.

Ser nå at vi gikk i minst 6 år og var mer eller mindre deprimerte pga. at vi ikke ble gravide - hele livet vår dreide seg om sykluser, forsøk osv. jeg ble sykemeldt fra jobb pga. at kroppen sa stopp psykisk, mannen ble lei, sexlivet ble et ork osv.

En dag fant vi ut at nå fikk vi innse at det er kanskje ikke meningen at alle skal bli foreldre på den måten. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og ringte barnevernet og meldte oss som fosterforeldre.

Nå har vi to sjønne barn, vi har ikke født dem selv - men de trenger oss, og vi trenger dem! Jeg har satt inn spiral for å slippe å føle presset om at kanskje vi blir gravide alikevel - og vi har fått et supert liv igjen!! Kanskje jeg en dag tar ut spiralen og ser hva som skjer, men det skal ikke bli før jeg er 100% sikker på at jeg ikke blir så fiksert på å bli gravid som vi var.

Mitt forslag til deg er at du tenker over om du virklig vil at tanken på det å bli gravid skal få styre livet deres, og ødelegge deg helt. (det holdt ivertfall på å gjøre det med meg) - eller om du skal ta en sorg og innse at dette kanskje ikke blir.

Det er masse barn som trenger foreldre både her i Norge som fosterbarn og i andre land der dere kan adoptere fra. Dere har jo også muligheten til å gjøre en av delene og la naturen gå sin gang.. Kanskje ting går bedre når en slapper mer av og tenker på andre ting.

Ønsker deg og mannen din lykke til begge to!

[Harefrøken]

Jeg føler med din sorg. Vi hører om historier hvor folk har prøvd i 5 og ti år før de har klart det på naturmetoden.

VI kvinner har sjelden alderen på vår side når årene blir til mange med barnløshet. Dvs det blir ikke lettere med årene pga eggkvalitet.

IVF er det nok ingen av oss som gjør uten at vi må ha hjelp skal vi klare å få egne barn. En blir også nødt til å være mest mulig positiv i en så belastende behandling, både fysisk og psykisk, for å komme seg i gjennom det.

Du må gjøre det som er riktig for deg og din mann.

Lykke til med deres avgjørelse!

Hei.

Det er nok ikke alle de gamle "traverne" som blir gravide. Vi har ikke gitt opp enda, vi heller. Men jeg er enig i at det ikke er mange av " de gamle" igjen, og godt er jo det :-)

Hadde siste offentlige forsøket på RH i mai i fjor, og da var jeg VELDIG ferdig med prøverør. Orket ikke tanken på mer "styr" Men så klarer vi ikke helt å akseptere at vi ikke skal få det til. Så nå er jeg klar for en ny runde på RH. Kunne startet opp nå i høst, men har valgt å vente til over nyttår, av praktiske årsaker.

Jeg har vel heller ikke gitt opp håpet helt om at vi skal kunne klare det selv, selv om legene har sagt at å bli gravid med den sædkvaliteten er som å få 7 rette i Lotto :-)) Ikke særlig oppløftende med andre ord. Så jeg kjenner meg godt i gjen i tankene dine.

Vi har også prøvd " alt" for å forbedre sædkvaliteten,uten de helt voldsomme resultatene. Så det har vi kuttet ut. Har brukt mange tusen på alternativ behandling både på meg og samboern min.

Skjønner godt at du ikke har så lyst på icsi, for det er et voldsomt styr ( syntes jeg), og en tøff form for behandling. Men så må man vurdere alternativene. Vi har funnet ut at vi har størst sjanse for å bli gravid med icsi, derfor prøver vi igjen.

Vi tar et forsøk av gangen, så får vi se hvor lenge vi orker. En dag må man faktisk også ta en avgjørelse på om man skal orke mer, eller om det er nok. Nei, det skal ikke være lett.

Dere får snakke sammen og prøve å komme frem til hva dere vil, og hvordan dere kansje kan få det til. Ønsker dere lykke til med videre, og håper det ordner seg for dere.

Klem fra

[lilium]

Kjære Vikinne,

jeg velger å svare deg, som en gammel traver, selv om jeg er en av de heldige som har klart å bli gravide. Det kostet mye, men nå er det verdt det alt sammen.

Du skriver vi tar så lett på det med prøverør, og du bruker begrepet kunstig befruktning. Slik jeg leser det "røper" du dine motsetninger til prøverør. At det er noe kunstig, unaturlig, ikke riktig. Men hvorfor er det sånn? Assistert befruktning er faktisk et mer riktig uttrykk for det. Den internasjonale betegnelse er ART - assisted reproductive techniques, derav assistert befruktning. Det er ingenting kunstig ved min lille icsi-sønn, men vi fikk i aller høyeste grad litt starthjelp. Er ikke det flott da? At vi kan få et lite barn, tross at det var noen fysiske hindringer på veien?

Jeg er stolt over min lille sønn, og måten han har blitt til på. Å benekte hans tilblivenhet ville være feil, som å benekte en del av ham. Hvorfor skal det være så tabu å være ufrivillig barnløs? Det er da ikke noe mer annerledes enn andre kroniske funksjonssvikter eller sykdommer. Man er åpen om sin migrene eller andre sykdommer, men ikke at man er infertil. Hvorfor det???

Å si at vi tar så lett på prøverør er også etter min mening å nedvurdere våre vurderinger! Hva vet du hvilke vurderinger vi har vært gjennom før vi startet prosessen og under? Vi har som så mange andre her gjort det vi har kunnet for å bedre forholdene for naturlig befruktning. Ikke fordi vi så prøverør som negativt og mindreverdig, men fordi naturlig befruktning er det mest skånsomme og naturlig nok det vi alle drømmer om. Å plutselig oppdage at man er gravid, dele en hemmelighet i noen uker før man deler det med resten av verden osv. osv. osv.

Når det gjelder det etiske ved assistert befruktning kan jeg ikke se noen hindringer. De forskningsprosjekter som er gjort kan variere noe, men tilsammen konkluderer de med at det ikke er noen økt grad av misdannelser ved ivf/icsi. De misdannelser som evnt. måtte oppstå kommer som følge av økt grad av tvillingfødsler. Dette kan man selv styre ved å velge å sette inn bare ett egg. Selv valgte vi å ta risikoen, og fikk "bare" ett barn. Jeg har mer betenkeligheter med alle medisinene man må bruke, men velger å stole på at forskningsresultatene gir det riktige bildet. Og at det er en liten del av det hele. Uansett vil det være begrenset hvor mange ganger man kan og bør prøve!

Som flere her sier må dere gå i dere selv og se hvor langt akkurat DERE er villig til å gå. Assistert befruktning og egne barn er ikke den eneste løsning og utvei. Man kan velge å leve uten barn, adoptere, fosterbarn, beredskapshjem, besøkshjem osv.

Det er viktig at man ikke lar barnejakten ta overhånd. Selv holdt mitt ekteskap på å gå dukken bl.a. fordi ting ble for fokusert på det å lage barn. Om vi velger assistert befruktning for å gi vårt barn et søsken er fremdeles uvisst. Men skulle vi velge det vil jeg aldri la det bli like altoppslukende som sist. Man må ikke glemme å leve også!

Jeg håper dere lykkes. Hvis ikke håper jeg dere har mot til å se at det finnes andre løsninger. Man må løfte blikket og se verden.

Klem fra

[Gjest vikinne]

Kjære Vikinne,

jeg velger å svare deg, som en gammel traver, selv om jeg er en av de heldige som har klart å bli gravide. Det kostet mye, men nå er det verdt det alt sammen.

Du skriver vi tar så lett på det med prøverør, og du bruker begrepet kunstig befruktning. Slik jeg leser det "røper" du dine motsetninger til prøverør. At det er noe kunstig, unaturlig, ikke riktig. Men hvorfor er det sånn? Assistert befruktning er faktisk et mer riktig uttrykk for det. Den internasjonale betegnelse er ART - assisted reproductive techniques, derav assistert befruktning. Det er ingenting kunstig ved min lille icsi-sønn, men vi fikk i aller høyeste grad litt starthjelp. Er ikke det flott da? At vi kan få et lite barn, tross at det var noen fysiske hindringer på veien?

Jeg er stolt over min lille sønn, og måten han har blitt til på. Å benekte hans tilblivenhet ville være feil, som å benekte en del av ham. Hvorfor skal det være så tabu å være ufrivillig barnløs? Det er da ikke noe mer annerledes enn andre kroniske funksjonssvikter eller sykdommer. Man er åpen om sin migrene eller andre sykdommer, men ikke at man er infertil. Hvorfor det???

Å si at vi tar så lett på prøverør er også etter min mening å nedvurdere våre vurderinger! Hva vet du hvilke vurderinger vi har vært gjennom før vi startet prosessen og under? Vi har som så mange andre her gjort det vi har kunnet for å bedre forholdene for naturlig befruktning. Ikke fordi vi så prøverør som negativt og mindreverdig, men fordi naturlig befruktning er det mest skånsomme og naturlig nok det vi alle drømmer om. Å plutselig oppdage at man er gravid, dele en hemmelighet i noen uker før man deler det med resten av verden osv. osv. osv.

Når det gjelder det etiske ved assistert befruktning kan jeg ikke se noen hindringer. De forskningsprosjekter som er gjort kan variere noe, men tilsammen konkluderer de med at det ikke er noen økt grad av misdannelser ved ivf/icsi. De misdannelser som evnt. måtte oppstå kommer som følge av økt grad av tvillingfødsler. Dette kan man selv styre ved å velge å sette inn bare ett egg. Selv valgte vi å ta risikoen, og fikk "bare" ett barn. Jeg har mer betenkeligheter med alle medisinene man må bruke, men velger å stole på at forskningsresultatene gir det riktige bildet. Og at det er en liten del av det hele. Uansett vil det være begrenset hvor mange ganger man kan og bør prøve!

Som flere her sier må dere gå i dere selv og se hvor langt akkurat DERE er villig til å gå. Assistert befruktning og egne barn er ikke den eneste løsning og utvei. Man kan velge å leve uten barn, adoptere, fosterbarn, beredskapshjem, besøkshjem osv.

Det er viktig at man ikke lar barnejakten ta overhånd. Selv holdt mitt ekteskap på å gå dukken bl.a. fordi ting ble for fokusert på det å lage barn. Om vi velger assistert befruktning for å gi vårt barn et søsken er fremdeles uvisst. Men skulle vi velge det vil jeg aldri la det bli like altoppslukende som sist. Man må ikke glemme å leve også!

Jeg håper dere lykkes. Hvis ikke håper jeg dere har mot til å se at det finnes andre løsninger. Man må løfte blikket og se verden.

Klem fra

Hei på deg!

Jeg husker deg faktisk fra "gamle dager". Jeg har til og med sett deg en gang på RH, mens du holdt på med det 3. forsøket ditt.

Jeg tenker iblant på deg og ICSI-gutten din og er virkelig glad for at dere klarte det til slutt.

At jeg har problemer med assistert befruktning skyldes vel først og fremst at jeg føler, som du sier, at det er noe unaturlig i det. Jeg skjønner ikke at jeg skal påføre kroppen min nedreguliering, hormoner osv., selv om jeg fungerer helt perfekt som jeg gjør uten alt dette. Jeg er redd for at jeg ødelegger kroppen min med denne manipulasjonen og til slutt ikke fungerer lenger som jeg gjør i dag. Og da er det enda vanskeligere å bli gravid.

Dessuten føler jeg at det umulig kan være det samme å la egget befrukte av seg selv i kroppen og befrukte det med vilje på laboratoriet. Det er 2 forskjellige ting og et eller annet må skje annerledes når det ikke er naturen som order det. Jeg er redd for misdannelser, problemer i svangerskapet osv, selv om det blir sagt at det ikke er det. Med en gang jeg ser blider av icsi/ivf-babyer synes jeg de ser rare ut. Og gjør de ikke det, synes jeg det er rart.

For min del hadde det kansje hjulpet å få sett et icsi-barn i virkliheten en gang, bare for å se at de virkelig er som alle andre barn. Men dessverre kjenner jeg ingen her i nærheten som har et slikt barn.

Hvordan vi skal gå videre vet jeg ikke helt. Men en eller annen gang må jeg vel kanskje innse at vi må ha prøverør for å klare det, og da håper jeg virkelig at jeg er klar for det uten alle betenkligheter.

Hvis du har lyst, kunne du kanskje fortelle meg kort hvordan svangerskapet/fødselen hos deg var. Kom gutten din til terminen? Hadde du noen komplikasjoner som skyldes icsi?

Takknemlig for svar og lykke til videre i livet ditt!

Mvh

[Gjest vikinne]

Hei.

Det er nok ikke alle de gamle "traverne" som blir gravide. Vi har ikke gitt opp enda, vi heller. Men jeg er enig i at det ikke er mange av " de gamle" igjen, og godt er jo det :-)

Hadde siste offentlige forsøket på RH i mai i fjor, og da var jeg VELDIG ferdig med prøverør. Orket ikke tanken på mer "styr" Men så klarer vi ikke helt å akseptere at vi ikke skal få det til. Så nå er jeg klar for en ny runde på RH. Kunne startet opp nå i høst, men har valgt å vente til over nyttår, av praktiske årsaker.

Jeg har vel heller ikke gitt opp håpet helt om at vi skal kunne klare det selv, selv om legene har sagt at å bli gravid med den sædkvaliteten er som å få 7 rette i Lotto :-)) Ikke særlig oppløftende med andre ord. Så jeg kjenner meg godt i gjen i tankene dine.

Vi har også prøvd " alt" for å forbedre sædkvaliteten,uten de helt voldsomme resultatene. Så det har vi kuttet ut. Har brukt mange tusen på alternativ behandling både på meg og samboern min.

Skjønner godt at du ikke har så lyst på icsi, for det er et voldsomt styr ( syntes jeg), og en tøff form for behandling. Men så må man vurdere alternativene. Vi har funnet ut at vi har størst sjanse for å bli gravid med icsi, derfor prøver vi igjen.

Vi tar et forsøk av gangen, så får vi se hvor lenge vi orker. En dag må man faktisk også ta en avgjørelse på om man skal orke mer, eller om det er nok. Nei, det skal ikke være lett.

Dere får snakke sammen og prøve å komme frem til hva dere vil, og hvordan dere kansje kan få det til. Ønsker dere lykke til med videre, og håper det ordner seg for dere.

Klem fra

Hei på deg!

Jeg husker også deg fra gamledager, akkurat som lilium. Synd at ikke du har blitt gravid heller.

Du skriver at du skal ta et nytt forsøk på RH over nyttår.

Jeg har også satt meg en frist fram ti slutten av året. Skulle vi ikke klare det på egenhånd fram til da, må vi gjøre noe med det.

Sædkvaliteten har forbedret seg etter et inngrep hos mannen min og en antibiotikakur. For tiden tar han også Pergotime for å prøve å forbedre bevegeligheten. Legen mente vi skulle prøve på egenhånd 3 måneder til, og klarer vi ikke det innen den tid, har vi nok ikke noen valg antakelig. Da må vel selv jeg klare å innse at vi trenger hjelp.

Jeg tenker veldig på om vi skal ta flere forsøk på RH. Av 2 ICSI forsøk, resulterte bare ett i tilbakesetting av egg. Det andre måtte avbrytes fordi legen ikke så at det dannet seg en cyste innen det var for sent. Vi tok også et inseminasjons-forsøk, som også var bortkasta fordi legen innseminerte meg hele 24 timer for sent.

Så jeg stoler ikke lenger helt på legene på RH. Dessuten er de veldig lite villig til å prøve ut andre, bedre metoder.

Jeg har tenkt på å kanskje ta et forsøk i naturlig syklus på RK. Sjansen vil for min del være mye større, siden jeg er mye mer positiv innstilt på et slikt forsøk istedenfor vanlig på RH. Men det koster jo mye penger....Så her må vi vurdere nøye hva vi skal gjøre.

Jeg blir så irritert på de på RH at de ikke gidder å ta andre former for assistert befruktning uten nedregulering, noe som er helt vanlig i andre land. Denne typen behandling med nedregulering med nesespray blir ikke gjort så mye lenger i andre land, for det er for dårlig og gammel.

Kan du akseptere at det finnes bedre metoder som til og med øker sjansen, men som ikke benyttes på bl.a. RH? Egentlig skulle alt gjøres for pasjentens vel, og ikke hvordan det passer best for sykehusene.

Hvis jeg er klar for det, kan det jo hende at vi starter sånn ca. samtidig med et forsøk over nyttår.

Lykke til !

Mvh

[Gjest vikinne]

Kjære vikinne!

Vet godt hvordan du har det faktisk..

Vi prøvde å bli gravide i fem år før vi startet med utredning og dette var jo, som de fleste av dere vet, en veldig vanskelig periode. Man tenker ikke på annet og ser gravide og barnevogner overalt. I tillegg begynner folk å spørre om ikke vi snart vil ha unger.."husk den biologiske klokken" har jeg fått servert ganske ofte.

Egentlig var det en lettelse å finne en feil. Også hos oss er det nedsatt sædkvalitet som er årsaken og det svir utrolig.

Har mange ganger spurt meg om det går an å oppleve fullstendig lykke. Hva tror du om det?

Jeg har en samboer som elsker meg og som jeg kan prate og dele dette med, men etterhvert følte jeg at jeg holdt på å sprekke..måtte ha noen å prate med.

Vi valgte derfor å være åpen om dette til familie og venner og oppdaget da til vår forundring at det var to par som slet med det samme i nærmeste omgangskrets.

Kunne det være noe for deg/dere? å ha noen å prate med mener jeg?

Hvis du ikke ønsker det kan du få min e-mail adresse så vi kan veksle telefonnr;)

Vi er i gang med vårt andre forsøk på volvat og håper virkelig at dette er vårt siste for det er ingen fryd å drive med dette her akkurat.

gi gjerne lyd fra deg.det hadde vært koselig!

Hei på deg!

Ville bare ønske deg lykke til med forsøket og takke for tilbudet om at vi kan prates sammen privat.

Jeg skal gi beskjed når jeg føler behov for det. Jeg sender deg da en mail. Håper det er i orden for deg.

Mvh

[Gjest Dipsey]

Hei Vikinne!

Jeg vet hvordan du har det! Har også følt at alle andre utenom oss får barn. Har følt at alle andre må ta hensyn til oss som ikke har barn.

Vi skulle egentlig starta med assistert befrukting i januar, men pga egenandelen avlyste vi det hele. Vi meldte oss på fosterhjemskurs og planla å bli forsterforeldre. I og med at vi er så unge ville vi få små barn, som sannsynligvis ville være hos oss til de ble voksne. Men når egenandelen reduseres, fant vi ut av vi vill prøve det først, for så å eventuelt hvis ikke det gikk, ta til oss fosterbarn. Med tiden ville vi også adoptert.

Det er fremdeles planen vår, men vi er såpass egoister at vi ønsker å prøve egenproduserte først, og går ikke det, neivel, da har vi andre planer. Vi ser ikke på det å ha assistert befrukting som noe videre å tenke over. Har en niese, og en nevø som er hjulpet til befruktning, har også venner som har barn på samme metode.

Håper du ikke føler deg alene, for det er du ikke!!

Stor helgekos fra

[Gjest forarget!]

Hei på deg!

Jeg husker deg faktisk fra "gamle dager". Jeg har til og med sett deg en gang på RH, mens du holdt på med det 3. forsøket ditt.

Jeg tenker iblant på deg og ICSI-gutten din og er virkelig glad for at dere klarte det til slutt.

At jeg har problemer med assistert befruktning skyldes vel først og fremst at jeg føler, som du sier, at det er noe unaturlig i det. Jeg skjønner ikke at jeg skal påføre kroppen min nedreguliering, hormoner osv., selv om jeg fungerer helt perfekt som jeg gjør uten alt dette. Jeg er redd for at jeg ødelegger kroppen min med denne manipulasjonen og til slutt ikke fungerer lenger som jeg gjør i dag. Og da er det enda vanskeligere å bli gravid.

Dessuten føler jeg at det umulig kan være det samme å la egget befrukte av seg selv i kroppen og befrukte det med vilje på laboratoriet. Det er 2 forskjellige ting og et eller annet må skje annerledes når det ikke er naturen som order det. Jeg er redd for misdannelser, problemer i svangerskapet osv, selv om det blir sagt at det ikke er det. Med en gang jeg ser blider av icsi/ivf-babyer synes jeg de ser rare ut. Og gjør de ikke det, synes jeg det er rart.

For min del hadde det kansje hjulpet å få sett et icsi-barn i virkliheten en gang, bare for å se at de virkelig er som alle andre barn. Men dessverre kjenner jeg ingen her i nærheten som har et slikt barn.

Hvordan vi skal gå videre vet jeg ikke helt. Men en eller annen gang må jeg vel kanskje innse at vi må ha prøverør for å klare det, og da håper jeg virkelig at jeg er klar for det uten alle betenkligheter.

Hvis du har lyst, kunne du kanskje fortelle meg kort hvordan svangerskapet/fødselen hos deg var. Kom gutten din til terminen? Hadde du noen komplikasjoner som skyldes icsi?

Takknemlig for svar og lykke til videre i livet ditt!

Mvh

Jeg må si at jeg håper du fortsatt går til psykolog!!!

For det første overskrifta di:alle blir gravide- bare ikke jeg!!Hva med alle andre her inne og ute i verden som går igjennom ild og vann og mislykkes!!

Du bruker ord som prøverør..Og du mener at barn født med assistert befruktning ser rare ut..........Du har definitivt problemer, jeg blir sint på sånne som deg! Komme med slike syke forestillinger her på forumet hvor så mange sliter etter å holde motet oppe!!!

[Gjest vikinne]

Jeg må si at jeg håper du fortsatt går til psykolog!!!

For det første overskrifta di:alle blir gravide- bare ikke jeg!!Hva med alle andre her inne og ute i verden som går igjennom ild og vann og mislykkes!!

Du bruker ord som prøverør..Og du mener at barn født med assistert befruktning ser rare ut..........Du har definitivt problemer, jeg blir sint på sånne som deg! Komme med slike syke forestillinger her på forumet hvor så mange sliter etter å holde motet oppe!!!

Hei på deg!

Jeg ville ikke såre noen, jeg bare skrev mine følelser. Om de er rett eller ikke hvet jeg ikke, derfor ville jeg jo høre her hva andre synes.

Jeg går ikke til psykolog - kanskje jeg burde - kanskje det hadde hjulpet meg å prate med noen, siden jeg ikke har noen å prate med.

Jeg tror du har oppfattet innlegget mitt helt feil. At jeg føler at ivf/icsi-barn ser rare ut, er noe jeg personlig føler eller tror, men som jeg ikke vet om det stemmer, siden jeg aldri har sett prøverørsbarn i virkligheten. Derfor ville jeg jo høre med andre her, som kan avkrefte at det ikke er slik, og som kanskje kan hjelpe meg å se på assistert befruktning som noe normalt.

Hilsen

[marthea]

Det tok oss 5 år før vi fikk vår nydelige lille ivf/icsi-sønn.

Nå er jeg gravid igjen,spontant denne gang, og har 5 uker igjen til termin.

Jeg ser ingen forskjeller i å bli gravid med assistert befruktning vs. en spontan graviditet. Annet enn at det var litt enklere denne gangen (med å slippe hormontilskudd, ventetida osv.)

Hadde jeg ikke blitt gravid hadde vi allikevel startet med assistert befruktning igjen.

Jeg håper for din skyld at du finner ut av hva du vil.

klem fra

[Nord-Trønder]

Hei på deg!

Jeg husker deg faktisk fra "gamle dager". Jeg har til og med sett deg en gang på RH, mens du holdt på med det 3. forsøket ditt.

Jeg tenker iblant på deg og ICSI-gutten din og er virkelig glad for at dere klarte det til slutt.

At jeg har problemer med assistert befruktning skyldes vel først og fremst at jeg føler, som du sier, at det er noe unaturlig i det. Jeg skjønner ikke at jeg skal påføre kroppen min nedreguliering, hormoner osv., selv om jeg fungerer helt perfekt som jeg gjør uten alt dette. Jeg er redd for at jeg ødelegger kroppen min med denne manipulasjonen og til slutt ikke fungerer lenger som jeg gjør i dag. Og da er det enda vanskeligere å bli gravid.

Dessuten føler jeg at det umulig kan være det samme å la egget befrukte av seg selv i kroppen og befrukte det med vilje på laboratoriet. Det er 2 forskjellige ting og et eller annet må skje annerledes når det ikke er naturen som order det. Jeg er redd for misdannelser, problemer i svangerskapet osv, selv om det blir sagt at det ikke er det. Med en gang jeg ser blider av icsi/ivf-babyer synes jeg de ser rare ut. Og gjør de ikke det, synes jeg det er rart.

For min del hadde det kansje hjulpet å få sett et icsi-barn i virkliheten en gang, bare for å se at de virkelig er som alle andre barn. Men dessverre kjenner jeg ingen her i nærheten som har et slikt barn.

Hvordan vi skal gå videre vet jeg ikke helt. Men en eller annen gang må jeg vel kanskje innse at vi må ha prøverør for å klare det, og da håper jeg virkelig at jeg er klar for det uten alle betenkligheter.

Hvis du har lyst, kunne du kanskje fortelle meg kort hvordan svangerskapet/fødselen hos deg var. Kom gutten din til terminen? Hadde du noen komplikasjoner som skyldes icsi?

Takknemlig for svar og lykke til videre i livet ditt!

Mvh

Hei Vikinne!

Det er trist å lese at du både tenker og føler som du gjør. For meg virker dette rent umiddelbart som vrangforestillinger, og jeg får derfor lyst til å rykke ut å korrigere din oppfatning, eller dine forestillinger. Selv om jeg mener at du tar feil i din oppfatning av både assistert befruktning, og ikke minst "prøverørsbarn", så er det virkelig for deg i og med at det er slik du tenker. Ideen om å koble inn en psykolog tror jeg ikke er helt dum. Det er lov å bli deperimert over at man ikke får barn. Klart man skal prøve å fokusere på det positive, men noen ganger tror jeg det er lurt å ta seg den "luksusen" det er å erkjenne at dette er en personlig krise. Og folk i krise trenger ofte profesjonell hjelp.

Jeg mener også at "prøverørsbarn" (finner ingen bedre/kortere benenelse) er er noe helt for seg selv - men bare i en positiv betydning av ordet. Derimot tror jeg ikke du kan se det på barna. Jeg ikke bare tror, jeg vet! For meg er heller ikke assistert befruktning å krysse en etisk grense. Mulig jeg er pragmatiker, men for meg er det bare snakk om å flytte befruktningen fra soverommet til sykehuset. Jeg tar også prinsippielt avstand fra å bruke betegnelser som naturlig og unaturlig i og med at det som oftest får oss automatisk til å tenke distinksjonen god vs. dårlig. Det som er naturlig er bra og det som er unaturlig er dårlig. Det som ofte gjør at vi bruker ordet unaturlig er at noe er mindre vanlig enn noe annet - og "prøverørsbarn" er det færre av enn "soveromsbarn". Det er ikke unaturlige eller dårligere barn av den grunn!

Når vi vet at undersøkelser viser at "prøverørsbarn" ikke har større sjanse for misdannelser enn andre barn så vil jeg anbefale deg å ta den kunnskapen innover deg.

Så en liten ting til slutt: Det slår meg at du understreker at det ikke er noe i veien med deg - problemet er dårlig sædkvalitet. Samtidig er det altså slik at du ikke har forsonet deg med at dere må ha hjelp for å få barn. Det er mulig jeg pirker borti noe sårt her, men jeg tar sjansen: Er du sikker på at du ikke føler en liten snev av bitterhet overfor at nettopp du har kommet i en slik situasjon, og at du derfor bebreider din mann litt? Det kan kanskje virke litt slik, og hvis det er tilfelle så bør du absolutt ta tak i det, for husk at ufb er et felles "problem"/utfordring som man har som par og ikke noe som er den enes problem/skyld.

Ønsker deg alt godt!

[Gjest ikk vondt ment]

Hei på deg!

Jeg ville ikke såre noen, jeg bare skrev mine følelser. Om de er rett eller ikke hvet jeg ikke, derfor ville jeg jo høre her hva andre synes.

Jeg går ikke til psykolog - kanskje jeg burde - kanskje det hadde hjulpet meg å prate med noen, siden jeg ikke har noen å prate med.

Jeg tror du har oppfattet innlegget mitt helt feil. At jeg føler at ivf/icsi-barn ser rare ut, er noe jeg personlig føler eller tror, men som jeg ikke vet om det stemmer, siden jeg aldri har sett prøverørsbarn i virkligheten. Derfor ville jeg jo høre med andre her, som kan avkrefte at det ikke er slik, og som kanskje kan hjelpe meg å se på assistert befruktning som noe normalt.

Hilsen

Hei. Jeg ønsket ikke å såre deg.

Men at du burde gå til psykolog eller andre du kan prate med - det kan bare være sunt. Hvordan har din mann det?

[Gjest siwidi]

Hei på deg!

Jeg husker deg faktisk fra "gamle dager". Jeg har til og med sett deg en gang på RH, mens du holdt på med det 3. forsøket ditt.

Jeg tenker iblant på deg og ICSI-gutten din og er virkelig glad for at dere klarte det til slutt.

At jeg har problemer med assistert befruktning skyldes vel først og fremst at jeg føler, som du sier, at det er noe unaturlig i det. Jeg skjønner ikke at jeg skal påføre kroppen min nedreguliering, hormoner osv., selv om jeg fungerer helt perfekt som jeg gjør uten alt dette. Jeg er redd for at jeg ødelegger kroppen min med denne manipulasjonen og til slutt ikke fungerer lenger som jeg gjør i dag. Og da er det enda vanskeligere å bli gravid.

Dessuten føler jeg at det umulig kan være det samme å la egget befrukte av seg selv i kroppen og befrukte det med vilje på laboratoriet. Det er 2 forskjellige ting og et eller annet må skje annerledes når det ikke er naturen som order det. Jeg er redd for misdannelser, problemer i svangerskapet osv, selv om det blir sagt at det ikke er det. Med en gang jeg ser blider av icsi/ivf-babyer synes jeg de ser rare ut. Og gjør de ikke det, synes jeg det er rart.

For min del hadde det kansje hjulpet å få sett et icsi-barn i virkliheten en gang, bare for å se at de virkelig er som alle andre barn. Men dessverre kjenner jeg ingen her i nærheten som har et slikt barn.

Hvordan vi skal gå videre vet jeg ikke helt. Men en eller annen gang må jeg vel kanskje innse at vi må ha prøverør for å klare det, og da håper jeg virkelig at jeg er klar for det uten alle betenkligheter.

Hvis du har lyst, kunne du kanskje fortelle meg kort hvordan svangerskapet/fødselen hos deg var. Kom gutten din til terminen? Hadde du noen komplikasjoner som skyldes icsi?

Takknemlig for svar og lykke til videre i livet ditt!

Mvh

Du får helt sikkert svar fra Lilium, men jeg tenkte jeg kunne si litt om mine erfaringer.

Vi hadde ICSI i desember 2000, testet positivt nyttårsaften 2000/2001. Graviditeten forløp helt normalt, med et viktig unntak. Min manns dårlige sædkvalitet skyldes en kromosomfeil, noe som gjør at vi har større risiko for å få barn med misdannelser enn ellers. (Det har ingenting med ICSI/IVF å gjøre, det hverken øker eller minsker risikoen). Så vi tok en morkakeprøve i uke 9. Den viste en kromosommessig normal guttebaby.

Ellers hadde jeg en ekstra ultralyd etter ønske fra sykehuset. Den tok 5 minutter og vi så minimalt, men legen konstaterte at alt så bra ut. Dette var i uke 32.

Klinikken anbefalte at vi gikk til kontroller hos gynekolog, men etter min mening var det helt unødig (skyte spurv med kanon...).

Jeg fikk litt bekkenløsningsplager. Noen hevder at dette kan ha sammenheng med hormonbruken, men det har jeg aldri sett bevist vitenskapelig.

Fødselen var 100% normal. Han kom 10 dager før termin, men var 4210g og 50cm og dermed fiks ferdig. Ingen tegn til prematurhet i det hele tatt. (Det skulle bare mangle med den vekta...).

Jeg har et bilde liggende med 4 barn i omtrent samme alder. To av barna er normalt unfanget, to med ICSI. Hvis du sender meg en mail på [email protected] kan jeg sende bildet i retur. Da kan du jo se om du ser hvilke av barna som er "normale" og hvilke som er "kunstige"...