Gå til innhold

Alle blir gravid - bare ikke jeg


Gjest vikinne

Anbefalte innlegg

lilium

Hei på deg!

Jeg husker også deg fra gamledager, akkurat som lilium. Synd at ikke du har blitt gravid heller.

Du skriver at du skal ta et nytt forsøk på RH over nyttår.

Jeg har også satt meg en frist fram ti slutten av året. Skulle vi ikke klare det på egenhånd fram til da, må vi gjøre noe med det.

Sædkvaliteten har forbedret seg etter et inngrep hos mannen min og en antibiotikakur. For tiden tar han også Pergotime for å prøve å forbedre bevegeligheten. Legen mente vi skulle prøve på egenhånd 3 måneder til, og klarer vi ikke det innen den tid, har vi nok ikke noen valg antakelig. Da må vel selv jeg klare å innse at vi trenger hjelp.

Jeg tenker veldig på om vi skal ta flere forsøk på RH. Av 2 ICSI forsøk, resulterte bare ett i tilbakesetting av egg. Det andre måtte avbrytes fordi legen ikke så at det dannet seg en cyste innen det var for sent. Vi tok også et inseminasjons-forsøk, som også var bortkasta fordi legen innseminerte meg hele 24 timer for sent.

Så jeg stoler ikke lenger helt på legene på RH. Dessuten er de veldig lite villig til å prøve ut andre, bedre metoder.

Jeg har tenkt på å kanskje ta et forsøk i naturlig syklus på RK. Sjansen vil for min del være mye større, siden jeg er mye mer positiv innstilt på et slikt forsøk istedenfor vanlig på RH. Men det koster jo mye penger....Så her må vi vurdere nøye hva vi skal gjøre.

Jeg blir så irritert på de på RH at de ikke gidder å ta andre former for assistert befruktning uten nedregulering, noe som er helt vanlig i andre land. Denne typen behandling med nedregulering med nesespray blir ikke gjort så mye lenger i andre land, for det er for dårlig og gammel.

Kan du akseptere at det finnes bedre metoder som til og med øker sjansen, men som ikke benyttes på bl.a. RH? Egentlig skulle alt gjøres for pasjentens vel, og ikke hvordan det passer best for sykehusene.

Hvis jeg er klar for det, kan det jo hende at vi starter sånn ca. samtidig med et forsøk over nyttår.

Lykke til !

Mvh

Hei Vikinne,

bare som en liten kommentar til dette med behandlingsmetoder. Jeg tror bare vi må akseptere at det offentlige norske helsevesen er svært konservativt. Dvs. at de ikke tilbyr behandlingsmetoder som ikke er 100 % utprøvet og akseptert. Ønsker man andre løsninger, som av det offentlige defineres som mer eksperimentelle, må man finne seg i å betale for det på private klinikker.

Jeg tror at for dere, med deres betenkeligheter, vil en løsning med naturlig syklus være et godt alternativ! Jeg kunne veldig gjerne tenke meg det selv.

Lykke til videre,

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 48
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • godthåp

    5

  • Nord-Trønder

    4

  • lilium

    2

godthåp

Hei Vikinne,

bare som en liten kommentar til dette med behandlingsmetoder. Jeg tror bare vi må akseptere at det offentlige norske helsevesen er svært konservativt. Dvs. at de ikke tilbyr behandlingsmetoder som ikke er 100 % utprøvet og akseptert. Ønsker man andre løsninger, som av det offentlige defineres som mer eksperimentelle, må man finne seg i å betale for det på private klinikker.

Jeg tror at for dere, med deres betenkeligheter, vil en løsning med naturlig syklus være et godt alternativ! Jeg kunne veldig gjerne tenke meg det selv.

Lykke til videre,

Hei! Kan jeg også få legge til en kommentar. Jeg mener at de i Norge er mer enn konservative. De gir f.eks.ikke behandling til menn med tette sædledere som må ha operativt uttak. Noe som er utprøvd i åresvis......

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest vikinne

Hei Vikinne!

Det er trist å lese at du både tenker og føler som du gjør. For meg virker dette rent umiddelbart som vrangforestillinger, og jeg får derfor lyst til å rykke ut å korrigere din oppfatning, eller dine forestillinger. Selv om jeg mener at du tar feil i din oppfatning av både assistert befruktning, og ikke minst "prøverørsbarn", så er det virkelig for deg i og med at det er slik du tenker. Ideen om å koble inn en psykolog tror jeg ikke er helt dum. Det er lov å bli deperimert over at man ikke får barn. Klart man skal prøve å fokusere på det positive, men noen ganger tror jeg det er lurt å ta seg den "luksusen" det er å erkjenne at dette er en personlig krise. Og folk i krise trenger ofte profesjonell hjelp.

Jeg mener også at "prøverørsbarn" (finner ingen bedre/kortere benenelse) er er noe helt for seg selv - men bare i en positiv betydning av ordet. Derimot tror jeg ikke du kan se det på barna. Jeg ikke bare tror, jeg vet! For meg er heller ikke assistert befruktning å krysse en etisk grense. Mulig jeg er pragmatiker, men for meg er det bare snakk om å flytte befruktningen fra soverommet til sykehuset. Jeg tar også prinsippielt avstand fra å bruke betegnelser som naturlig og unaturlig i og med at det som oftest får oss automatisk til å tenke distinksjonen god vs. dårlig. Det som er naturlig er bra og det som er unaturlig er dårlig. Det som ofte gjør at vi bruker ordet unaturlig er at noe er mindre vanlig enn noe annet - og "prøverørsbarn" er det færre av enn "soveromsbarn". Det er ikke unaturlige eller dårligere barn av den grunn!

Når vi vet at undersøkelser viser at "prøverørsbarn" ikke har større sjanse for misdannelser enn andre barn så vil jeg anbefale deg å ta den kunnskapen innover deg.

Så en liten ting til slutt: Det slår meg at du understreker at det ikke er noe i veien med deg - problemet er dårlig sædkvalitet. Samtidig er det altså slik at du ikke har forsonet deg med at dere må ha hjelp for å få barn. Det er mulig jeg pirker borti noe sårt her, men jeg tar sjansen: Er du sikker på at du ikke føler en liten snev av bitterhet overfor at nettopp du har kommet i en slik situasjon, og at du derfor bebreider din mann litt? Det kan kanskje virke litt slik, og hvis det er tilfelle så bør du absolutt ta tak i det, for husk at ufb er et felles "problem"/utfordring som man har som par og ikke noe som er den enes problem/skyld.

Ønsker deg alt godt!

Hei på deg!

Du har helt rett i at jeg er litt "sint" på mannen min at han har dårlig sædkvalitet. Jeg tenker iblant at hadde jeg fått en annen mann, hadde jeg sluppet dette problemet og hadde et lykkelig liv med mine barn.

Men dette betyr ikke at jeg ikke er glad i mannen min. Jeg elsker han og ville aldri bytte han ut med noen andre. Og jeg vet også meget godt at han ikke kan noe for at han har dårlig sædkvalitet.

Men jeg har kanskje litt lett for å beskylde han for at vi har dette problemet, selv om det allltid angår to og ikke bare en.

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært bedre om det hadde vært noe galt med meg, for da hadde jeg kanskje hatt det mye lettere å akseptere vår situasjon.

Når leger sier det foreligger dårlig sædkvalitet, kan og vil jeg ikke godta dette så uten videre. De fleste leger gidder ikke en gang å undersøke hvorfor det foreligger dårlig sædkvalitet. Det er bare å gå rett over til prøverør for de fleste. Og dette kan jeg ikke akseptere. Jeg vet f.eks. at i andre land undersøker de mye mer i en sædprøve som standard enn det de gjør i Norge. Jeg har ringt rundt i Norgesland for å høre om de foretar en litt mer avansert sædundersøkelse, men nei, det gjør de ikke. Skal vi ha det, må vi til utlandet. Det er noe galt hvis man må reise til utlandet bare for å få undersøkt sæden ordentlig.

Her i landet er det altfor lite fagkunnskap om problemet.

Jeg kan nevne et eksempel. Min mann har tatt blodprøve (bl.a. hormoner) for mange årsiden. Prøven var ifølge allmenlegen helt normalt. Han tok en ny blodprøve for noen måneder siden, fordi jeg hadde mistanke om litt for låg testosteronverdi, men legen sa at prøven igjen var helt normalt. Jeg stolte ikke på det og leste i timesvis på Internet, og der fant jeg ut at mannen min faktisk har en litt for lav testosteronverdi.

Han har såvidt 11 nmol/l og verdien i hans alder burde være minst 20 nmol/l. Her mangler det helt klart fagkunnspap hos legene. Vi fikk til og med høre at mannen min ikke behøvde å ta hormonprøver fordi legen så på utseende hans at han har normal testosteronverdi. Dette er det dummeste jeg har hørt.

Vi har nå kjempet i lang tid for å finne ut hvorfor han har dårlig sædkvalitet. Jeg må selv leke detektiv for å få vite mer, noe som egentlig er legens ansvar og oppgave.

I dag er jeg glad for at jeg ikke hørte på legene og gikk rett til prøverør igjen, fordi vi klarte å forbedre sædkvaliteten med bl.a. et inngrep, doksycyklin-kur og hormonkur, noe vi aldri ville oppnåd, dersom vi hadde hørt på legene.

Selv om kvaliteten har blitt bedre, er den nok dessverre ikke langt nok bra nok for å klare det på egenhånd, noe vi selvsagt håpet. Men sjansen er bedre enn før, noe som også hjelper til ved prøverør.

Nå har jeg skrevet noe jeg egentlig ikke tenkte å skrive, siden tema var noe annet.

Men denne saken gjør bl.a. at jeg ikke har tiltro til leger lenger og dermed heller ikke til prøverør. I begynnelsen når jeg ikke viste så mye om alt dette, var jeg mye mer positiv innstilt. Men nå, siden jeg har fått mye mer fagkunnskap, blir jeg mer og mer negativ også overfor prøverør.

Men det betyr ikke at jeg er imot prøverør, tvert imot, jeg er glad for at vi har denne muligheten i dag. Jeg bare liker det ikke, og vil antakelig aldri like det. Og skulle jeg noengang i gang med prøverør igjen, er det ikke fordi jeg har lyst til det, men fordi vi må og har ikke noen valg.

Nei nå får jeg slutte. Det var ikke meningen å skrive så mye.

Mvh

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nord-Trønder

Hei på deg!

Du har helt rett i at jeg er litt "sint" på mannen min at han har dårlig sædkvalitet. Jeg tenker iblant at hadde jeg fått en annen mann, hadde jeg sluppet dette problemet og hadde et lykkelig liv med mine barn.

Men dette betyr ikke at jeg ikke er glad i mannen min. Jeg elsker han og ville aldri bytte han ut med noen andre. Og jeg vet også meget godt at han ikke kan noe for at han har dårlig sædkvalitet.

Men jeg har kanskje litt lett for å beskylde han for at vi har dette problemet, selv om det allltid angår to og ikke bare en.

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært bedre om det hadde vært noe galt med meg, for da hadde jeg kanskje hatt det mye lettere å akseptere vår situasjon.

Når leger sier det foreligger dårlig sædkvalitet, kan og vil jeg ikke godta dette så uten videre. De fleste leger gidder ikke en gang å undersøke hvorfor det foreligger dårlig sædkvalitet. Det er bare å gå rett over til prøverør for de fleste. Og dette kan jeg ikke akseptere. Jeg vet f.eks. at i andre land undersøker de mye mer i en sædprøve som standard enn det de gjør i Norge. Jeg har ringt rundt i Norgesland for å høre om de foretar en litt mer avansert sædundersøkelse, men nei, det gjør de ikke. Skal vi ha det, må vi til utlandet. Det er noe galt hvis man må reise til utlandet bare for å få undersøkt sæden ordentlig.

Her i landet er det altfor lite fagkunnskap om problemet.

Jeg kan nevne et eksempel. Min mann har tatt blodprøve (bl.a. hormoner) for mange årsiden. Prøven var ifølge allmenlegen helt normalt. Han tok en ny blodprøve for noen måneder siden, fordi jeg hadde mistanke om litt for låg testosteronverdi, men legen sa at prøven igjen var helt normalt. Jeg stolte ikke på det og leste i timesvis på Internet, og der fant jeg ut at mannen min faktisk har en litt for lav testosteronverdi.

Han har såvidt 11 nmol/l og verdien i hans alder burde være minst 20 nmol/l. Her mangler det helt klart fagkunnspap hos legene. Vi fikk til og med høre at mannen min ikke behøvde å ta hormonprøver fordi legen så på utseende hans at han har normal testosteronverdi. Dette er det dummeste jeg har hørt.

Vi har nå kjempet i lang tid for å finne ut hvorfor han har dårlig sædkvalitet. Jeg må selv leke detektiv for å få vite mer, noe som egentlig er legens ansvar og oppgave.

I dag er jeg glad for at jeg ikke hørte på legene og gikk rett til prøverør igjen, fordi vi klarte å forbedre sædkvaliteten med bl.a. et inngrep, doksycyklin-kur og hormonkur, noe vi aldri ville oppnåd, dersom vi hadde hørt på legene.

Selv om kvaliteten har blitt bedre, er den nok dessverre ikke langt nok bra nok for å klare det på egenhånd, noe vi selvsagt håpet. Men sjansen er bedre enn før, noe som også hjelper til ved prøverør.

Nå har jeg skrevet noe jeg egentlig ikke tenkte å skrive, siden tema var noe annet.

Men denne saken gjør bl.a. at jeg ikke har tiltro til leger lenger og dermed heller ikke til prøverør. I begynnelsen når jeg ikke viste så mye om alt dette, var jeg mye mer positiv innstilt. Men nå, siden jeg har fått mye mer fagkunnskap, blir jeg mer og mer negativ også overfor prøverør.

Men det betyr ikke at jeg er imot prøverør, tvert imot, jeg er glad for at vi har denne muligheten i dag. Jeg bare liker det ikke, og vil antakelig aldri like det. Og skulle jeg noengang i gang med prøverør igjen, er det ikke fordi jeg har lyst til det, men fordi vi må og har ikke noen valg.

Nei nå får jeg slutte. Det var ikke meningen å skrive så mye.

Mvh

Den ringerunden har også vi tatt...he-he! Du har sikkert rett i at helsevesnet ikke legger nok i å finne ut av årsaken til dårlig sædkvalitet og hva som eventuelt kan gjøres for å forbedre kvaliteten. Og i et slikt perspektiv forstår jeg at en (helsevesnet) kan se på prøverør som den "enkleste" metoden - og at det er dette som irriterer deg. Det er sikkert slik at det kostnadsmessig er dyrere å skreddersy et individuelt opplegg for det enkelte par (nærmere utredninger, prøver og behandling) enn å lose alle inn i prøverørsmassen som i all hovedsak er et ensartet tilbud uavhengig av årsak.

På den annen side framstår også ICSI som den enkleste løsningen også for oss i og med at man ikke kan tillate seg å prøve og feile med ulike undersøkelser og behandlinger - for der må vi vel alle til syvende og sist kapitulere overfor naturen.

Ha ei god helg!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest irriteri

Hei på deg!

Du har helt rett i at jeg er litt "sint" på mannen min at han har dårlig sædkvalitet. Jeg tenker iblant at hadde jeg fått en annen mann, hadde jeg sluppet dette problemet og hadde et lykkelig liv med mine barn.

Men dette betyr ikke at jeg ikke er glad i mannen min. Jeg elsker han og ville aldri bytte han ut med noen andre. Og jeg vet også meget godt at han ikke kan noe for at han har dårlig sædkvalitet.

Men jeg har kanskje litt lett for å beskylde han for at vi har dette problemet, selv om det allltid angår to og ikke bare en.

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært bedre om det hadde vært noe galt med meg, for da hadde jeg kanskje hatt det mye lettere å akseptere vår situasjon.

Når leger sier det foreligger dårlig sædkvalitet, kan og vil jeg ikke godta dette så uten videre. De fleste leger gidder ikke en gang å undersøke hvorfor det foreligger dårlig sædkvalitet. Det er bare å gå rett over til prøverør for de fleste. Og dette kan jeg ikke akseptere. Jeg vet f.eks. at i andre land undersøker de mye mer i en sædprøve som standard enn det de gjør i Norge. Jeg har ringt rundt i Norgesland for å høre om de foretar en litt mer avansert sædundersøkelse, men nei, det gjør de ikke. Skal vi ha det, må vi til utlandet. Det er noe galt hvis man må reise til utlandet bare for å få undersøkt sæden ordentlig.

Her i landet er det altfor lite fagkunnskap om problemet.

Jeg kan nevne et eksempel. Min mann har tatt blodprøve (bl.a. hormoner) for mange årsiden. Prøven var ifølge allmenlegen helt normalt. Han tok en ny blodprøve for noen måneder siden, fordi jeg hadde mistanke om litt for låg testosteronverdi, men legen sa at prøven igjen var helt normalt. Jeg stolte ikke på det og leste i timesvis på Internet, og der fant jeg ut at mannen min faktisk har en litt for lav testosteronverdi.

Han har såvidt 11 nmol/l og verdien i hans alder burde være minst 20 nmol/l. Her mangler det helt klart fagkunnspap hos legene. Vi fikk til og med høre at mannen min ikke behøvde å ta hormonprøver fordi legen så på utseende hans at han har normal testosteronverdi. Dette er det dummeste jeg har hørt.

Vi har nå kjempet i lang tid for å finne ut hvorfor han har dårlig sædkvalitet. Jeg må selv leke detektiv for å få vite mer, noe som egentlig er legens ansvar og oppgave.

I dag er jeg glad for at jeg ikke hørte på legene og gikk rett til prøverør igjen, fordi vi klarte å forbedre sædkvaliteten med bl.a. et inngrep, doksycyklin-kur og hormonkur, noe vi aldri ville oppnåd, dersom vi hadde hørt på legene.

Selv om kvaliteten har blitt bedre, er den nok dessverre ikke langt nok bra nok for å klare det på egenhånd, noe vi selvsagt håpet. Men sjansen er bedre enn før, noe som også hjelper til ved prøverør.

Nå har jeg skrevet noe jeg egentlig ikke tenkte å skrive, siden tema var noe annet.

Men denne saken gjør bl.a. at jeg ikke har tiltro til leger lenger og dermed heller ikke til prøverør. I begynnelsen når jeg ikke viste så mye om alt dette, var jeg mye mer positiv innstilt. Men nå, siden jeg har fått mye mer fagkunnskap, blir jeg mer og mer negativ også overfor prøverør.

Men det betyr ikke at jeg er imot prøverør, tvert imot, jeg er glad for at vi har denne muligheten i dag. Jeg bare liker det ikke, og vil antakelig aldri like det. Og skulle jeg noengang i gang med prøverør igjen, er det ikke fordi jeg har lyst til det, men fordi vi må og har ikke noen valg.

Nei nå får jeg slutte. Det var ikke meningen å skrive så mye.

Mvh

Kan du være så snill å lavære å kalle assistert befruktning for "prøverør".

Det er mange som gjør en jobb bl.a i FUB for å få vekk betegnelser som prøverør og kunstig befruktning!!!!!!!!!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nord-Trønder

Kan du være så snill å lavære å kalle assistert befruktning for "prøverør".

Det er mange som gjør en jobb bl.a i FUB for å få vekk betegnelser som prøverør og kunstig befruktning!!!!!!!!!

Ser at også jeg slurvet litt der og brukte betegnelsen prøverør. Beklager det fordi jeg er enig i at det retorisk er viktig hvilken betegnelse man bruker. Kunstig befruktning er et begrep jeg aldri bruker, men jeg kan slumpe til å bruke den mer "folkelige" og upresise betegnelsen prøverør. Meg bekjent brukes ikke prøverør fysisk i det hele tatt - det er vel mer noen små "lokk"/skåler.

Men jeg har et begrepsmessig problem - hva skal vi kalle barn født ved hjelp av assistert befruktning? Kunstige barn forkaster vi med en gang - ikke sant! Men synes du "assistert befruktede barn" er en god betegnelse? ICSI- el. IVF-barn er vel ekskluderende da bare de invidde forstår hva vi mener? Nei, her havner jeg med "prøverørsbarn" i hermetegn som beste alternativ - og tro meg det er ment i beste mening!

Andre forslag mottas med takk!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

godthåp

Ser at også jeg slurvet litt der og brukte betegnelsen prøverør. Beklager det fordi jeg er enig i at det retorisk er viktig hvilken betegnelse man bruker. Kunstig befruktning er et begrep jeg aldri bruker, men jeg kan slumpe til å bruke den mer "folkelige" og upresise betegnelsen prøverør. Meg bekjent brukes ikke prøverør fysisk i det hele tatt - det er vel mer noen små "lokk"/skåler.

Men jeg har et begrepsmessig problem - hva skal vi kalle barn født ved hjelp av assistert befruktning? Kunstige barn forkaster vi med en gang - ikke sant! Men synes du "assistert befruktede barn" er en god betegnelse? ICSI- el. IVF-barn er vel ekskluderende da bare de invidde forstår hva vi mener? Nei, her havner jeg med "prøverørsbarn" i hermetegn som beste alternativ - og tro meg det er ment i beste mening!

Andre forslag mottas med takk!

De skal vel ikke kalles noen ting mener jeg`! De er da barn laget på samme måte som alle andre barn. Egget og sædcellen som befrukter seg sammen.

Nei jeg synes det er FORFERDELIG å høre f.eks. ja det er dem med prøverørsbarna!!

Stakkars barn! Skal vi gi dem en grunn til å føle seg annerledes! De er jo ikke annerledes en noen andre barn. Noen lager barn med å insemisere seg selv med sprøyter full av sæd. Andre knuller som gale i alle slags stillinger..

La barna få være barna! Ingen barn lurer på hvordan teknisk de kom til verden! De kom til verden pga at to mennesker som elsker hverandre ønsker seg barn og familie.

Det er opp til foreldrene når barna blir store om de vil legge til at de trengte ekstra hjelp til å få befrukte egget og sædcellen. Dette mener jeg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nord-Trønder

De skal vel ikke kalles noen ting mener jeg`! De er da barn laget på samme måte som alle andre barn. Egget og sædcellen som befrukter seg sammen.

Nei jeg synes det er FORFERDELIG å høre f.eks. ja det er dem med prøverørsbarna!!

Stakkars barn! Skal vi gi dem en grunn til å føle seg annerledes! De er jo ikke annerledes en noen andre barn. Noen lager barn med å insemisere seg selv med sprøyter full av sæd. Andre knuller som gale i alle slags stillinger..

La barna få være barna! Ingen barn lurer på hvordan teknisk de kom til verden! De kom til verden pga at to mennesker som elsker hverandre ønsker seg barn og familie.

Det er opp til foreldrene når barna blir store om de vil legge til at de trengte ekstra hjelp til å få befrukte egget og sædcellen. Dette mener jeg.

Er helt enig jeg! Klart man ikke skal sette merkelapper på noen grupper av barn - prøverørsbarn, adoptivbarn, skilsmissebarn, innvandrerbarn etc. etc. Men noen ganger er det faktisk slik at vi har et behov for å sette en betegnelse på en gruppe som har felles kjennetegn eller egenskaper, eller noe i den dur. Og hva gjør vi da+

Nå må det også bemerkes at jeg kanskje synes du var noe direkte i din egen begrepsbruk, og valgte begrep jeg ikke ville ha valgt for å beskrive det samme.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
godthåp

Er helt enig jeg! Klart man ikke skal sette merkelapper på noen grupper av barn - prøverørsbarn, adoptivbarn, skilsmissebarn, innvandrerbarn etc. etc. Men noen ganger er det faktisk slik at vi har et behov for å sette en betegnelse på en gruppe som har felles kjennetegn eller egenskaper, eller noe i den dur. Og hva gjør vi da+

Nå må det også bemerkes at jeg kanskje synes du var noe direkte i din egen begrepsbruk, og valgte begrep jeg ikke ville ha valgt for å beskrive det samme.

Beklager hvis ordene støter, det er ikke meninga. (Spørs jo litt hva en er vant med..)Det er det at min mening er at nyfødte barn ikke trengst å settes i en en spesiell gruppe generelt. De kan godt vokse seg til å bli både skilsmissebarn og det ene og det andre.

Disse barna har heller ingen felles egenskaper eller kjennetegn..-hvordan befruktningsprosesen forløp før de ble til barn skjedde er en privatsak, for mange..

Statistikkene over hvor mange som er født på IVF/ICSI metoden er for vitenkapen.

Det er min mening, og andre kan selfølgelig ha helt andre meninger. Akkurat som om noen ser det som en privatsak å ta IVF foretrekker noen å dele hvordan dem lager barn med sin omverden. Det er både positive og negative ting med å gjøre det ene og det andre.

Men folk får gjøre og si det som er riktig for dem! Jeg liker ikke orda prøverør o.l. Akkurat som om for 30 år siden var det mange som kalte barn født utenfor eksteskap for lausunger, så er det ikke brukt i dag..tidene forandrer seg, og folka med noen senere enn andre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
yogi

Er helt enig jeg! Klart man ikke skal sette merkelapper på noen grupper av barn - prøverørsbarn, adoptivbarn, skilsmissebarn, innvandrerbarn etc. etc. Men noen ganger er det faktisk slik at vi har et behov for å sette en betegnelse på en gruppe som har felles kjennetegn eller egenskaper, eller noe i den dur. Og hva gjør vi da+

Nå må det også bemerkes at jeg kanskje synes du var noe direkte i din egen begrepsbruk, og valgte begrep jeg ikke ville ha valgt for å beskrive det samme.

I det daglige har jeg ikke noe behov for å si at jenta vår ble til ved hjelp av IVF, men av og til faller det seg naturlig å fortelle om det. Da bruker jeg å si både IVF jenta vår og prøverørstulla vår når jeg skal fortelle om at vi måtte ha hjelp til å få barn. Bruker jeg begrepene IVF/ICSI og assistert befruktning for folk som ikke har peiling på temaet, må jeg ofte innom ordet prøverør for å få dem til å forstå hva jeg mener. Jeg synes ikke at det er et negativt belastet ord i det hele tatt jeg.

Hilsen

Lenke til innlegg
Del på andre sider
yogi

Vikinne

Jeg føler veldig med deg, og jeg tror at en av de tingene du kan gjøre for å få det bedre med deg selv er det du har gjordt nå. Skrive om det her. Lese hva andre skriver, for så å skrive mer. Få det ut.

Lykke til videre.

Klem fra

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest burde ta en pause....?

Jeg har sittet her og lest gjennom inleggene dine her og svarene du har fått. Helt ærlig så mener jeg at du kanskje skulle ta en pause fra hele greia, og la livet gå videre.... plutslig så oppdager du at hele livet kun dreier seg om det å bli gravid.

Har selv kasta vekk mange år på å prøve å bli gravid, men har nå innsett fakta - sjansen er minimal uansett. Men jeg kan ikke la dette gå ut over hverdagen og psyken min - så jeg må lære å godta at sånn er det.

Kanskje vil naturen når jeg er mindre fokusert - det er lov å håpe, men det er ivertfall greit å ta et oppgjør med seg selv og mannen og finne ut om det en driver med ødelegger resten av livet deres. Her gikk hele greia ut over samlivet vårt, forholdet vårt til venner som ble gravide osv.

Merker nå at når vi har "gitt opp" så har vi det bedre med oss selv, sexlivet er bedre og vi har funnet ut at vi kanskje kan se oss om etter andre måter å få barn på etter hvert.

Kanskje du skal ta en tur innom adoptivforum, så får du nok litt motbør mot påstanden din om at "alle blir gravid - bare ikke du". Jeg er ivertfall ikke blitt gravid, men har ikke tenkt å la det ødelegge livet mitt!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ulriken

Hei på deg!

Jeg husker også deg fra gamledager, akkurat som lilium. Synd at ikke du har blitt gravid heller.

Du skriver at du skal ta et nytt forsøk på RH over nyttår.

Jeg har også satt meg en frist fram ti slutten av året. Skulle vi ikke klare det på egenhånd fram til da, må vi gjøre noe med det.

Sædkvaliteten har forbedret seg etter et inngrep hos mannen min og en antibiotikakur. For tiden tar han også Pergotime for å prøve å forbedre bevegeligheten. Legen mente vi skulle prøve på egenhånd 3 måneder til, og klarer vi ikke det innen den tid, har vi nok ikke noen valg antakelig. Da må vel selv jeg klare å innse at vi trenger hjelp.

Jeg tenker veldig på om vi skal ta flere forsøk på RH. Av 2 ICSI forsøk, resulterte bare ett i tilbakesetting av egg. Det andre måtte avbrytes fordi legen ikke så at det dannet seg en cyste innen det var for sent. Vi tok også et inseminasjons-forsøk, som også var bortkasta fordi legen innseminerte meg hele 24 timer for sent.

Så jeg stoler ikke lenger helt på legene på RH. Dessuten er de veldig lite villig til å prøve ut andre, bedre metoder.

Jeg har tenkt på å kanskje ta et forsøk i naturlig syklus på RK. Sjansen vil for min del være mye større, siden jeg er mye mer positiv innstilt på et slikt forsøk istedenfor vanlig på RH. Men det koster jo mye penger....Så her må vi vurdere nøye hva vi skal gjøre.

Jeg blir så irritert på de på RH at de ikke gidder å ta andre former for assistert befruktning uten nedregulering, noe som er helt vanlig i andre land. Denne typen behandling med nedregulering med nesespray blir ikke gjort så mye lenger i andre land, for det er for dårlig og gammel.

Kan du akseptere at det finnes bedre metoder som til og med øker sjansen, men som ikke benyttes på bl.a. RH? Egentlig skulle alt gjøres for pasjentens vel, og ikke hvordan det passer best for sykehusene.

Hvis jeg er klar for det, kan det jo hende at vi starter sånn ca. samtidig med et forsøk over nyttår.

Lykke til !

Mvh

Jeg er slått av din klare evne til å skaffe deg informasjon (kunnskap om metoder for forbedring av sædkvalitet, assistert befruktning uten nedregulering ) på den ene siden og dine utrolige negativt ladete utsagn om ICSI barn og din bruk av negativt ladete ord for alt som har med assistert befruktning å gjøre, du til og med tror og skriver at du tror at de ikke ser ut som andre barn fordi du ikke har sett ett (det er ikke vanskelig å finne bilder på nett og jeg ser at du er blitt tilbudt bilder). Dette sammen med mye bitterhet og sinne kan ikke være enkelt å hanskes med. Hadde jeg vært i dine sko ville jeg overveid å kontakte psykolog eller psykiater for å hjelpe deg og din mann med både dine oppfatninger av hva som er “naturlig” og din bitterheten og sinne og hans følelser omkring dette. Kanskje du ikke er klar til å forsøke igjen før du har avklart dette med deg selv.

Mitt ståsted er som mor til tre skjønne, smarte og vidunderlige jenter hvor to av dem er unnfanget ved ICSI og vår tredje mirakeljente var unnfanget uten assistanse og som aldri ett sekund har bebreidet min flotte mann for hans dårlige sædkvalitet. Jeg føler med din mann og deg og håper at du/dere søker hjelp.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

thaimor

Ser at også jeg slurvet litt der og brukte betegnelsen prøverør. Beklager det fordi jeg er enig i at det retorisk er viktig hvilken betegnelse man bruker. Kunstig befruktning er et begrep jeg aldri bruker, men jeg kan slumpe til å bruke den mer "folkelige" og upresise betegnelsen prøverør. Meg bekjent brukes ikke prøverør fysisk i det hele tatt - det er vel mer noen små "lokk"/skåler.

Men jeg har et begrepsmessig problem - hva skal vi kalle barn født ved hjelp av assistert befruktning? Kunstige barn forkaster vi med en gang - ikke sant! Men synes du "assistert befruktede barn" er en god betegnelse? ICSI- el. IVF-barn er vel ekskluderende da bare de invidde forstår hva vi mener? Nei, her havner jeg med "prøverørsbarn" i hermetegn som beste alternativ - og tro meg det er ment i beste mening!

Andre forslag mottas med takk!

Kall dem for hjertebarn! Det er vel alle barn uansett hvordan de blir til eller hvordan vi får dem. Høyt elsket, langt inn i hjerterota er de åkke som ;-)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest vikinne

Jeg har sittet her og lest gjennom inleggene dine her og svarene du har fått. Helt ærlig så mener jeg at du kanskje skulle ta en pause fra hele greia, og la livet gå videre.... plutslig så oppdager du at hele livet kun dreier seg om det å bli gravid.

Har selv kasta vekk mange år på å prøve å bli gravid, men har nå innsett fakta - sjansen er minimal uansett. Men jeg kan ikke la dette gå ut over hverdagen og psyken min - så jeg må lære å godta at sånn er det.

Kanskje vil naturen når jeg er mindre fokusert - det er lov å håpe, men det er ivertfall greit å ta et oppgjør med seg selv og mannen og finne ut om det en driver med ødelegger resten av livet deres. Her gikk hele greia ut over samlivet vårt, forholdet vårt til venner som ble gravide osv.

Merker nå at når vi har "gitt opp" så har vi det bedre med oss selv, sexlivet er bedre og vi har funnet ut at vi kanskje kan se oss om etter andre måter å få barn på etter hvert.

Kanskje du skal ta en tur innom adoptivforum, så får du nok litt motbør mot påstanden din om at "alle blir gravid - bare ikke du". Jeg er ivertfall ikke blitt gravid, men har ikke tenkt å la det ødelegge livet mitt!

Hei på deg!

Takk for tipset med å kanskje ta en pause. Men det er nettopp det vi har gjort det siste året, i hvert fall når det gjelder hjelp til å bli gravid.

Men å ta en pause fra ALT som har med å prøve å bli gravid å gjøre, klarer jeg bare ikke. Vi prøver hver eneste måned. Jeg kan bare ikke la være. Det er noe inni meg som sier at jeg ikke kan la være å prøve. Selv om sjansene skulle være mindre enn null, ville jeg har prøvd tror jeg.

At det går utover livet ellers, har jeg nok meget godt erfart selv.

Av den allerverste krisen med selvmordsforsøk har jeg kommet meg opp igjen, men livet har ikke blit bedre dessverre. Jeg er permanent trist og gråter ofte daglig. Jeg har mista all glede, går aldri mer ut og har ingen venner. Jeg sitter bare hjemme og tenker hvordan i all verden kan jeg bli gravid.

At barnløsheten kan styre livet, har jeg skjønt allerede ca. et halvt år etter at vi hadde begynt å prøve. Og verre har det blitt. Hele livet har blitt et ork. Jeg kunne sove hele dagen, bare for å glemme dette problemet en liten stund.

Jeg har jo veldig lyst til å forandre noe, slik at jeg føler meg bedre igjen, men vet ikke helt hvordan.

Uttalelser om at jeg kanskje burde gi opp, hjelper overhodet ikke. Jeg kan ikke bare gi opp noe som jeg ønsker meg mest her i verden.

Mannen min har det ikke stort bedre, kanskje litt. Han tar det ikke helt så tungt som meg, men er ellers også drittlei hele greia. Vi jobber hard hver måned for å i det hele tatt for istand en samleie ved eggløsning, noe som har blitt vanskeligere og vanskeligere med tiden for mannen min. Ingen av oss har lenger lyst på sex. Vi bare prøver å pare oss så godt vi kan. Det er et mareritt uten sammenligning.

Jeg er veldig takknemlig for tips om hvordan vi kommer ut av denne situasjonen, som akkurat nå ser helt håpløst ut igjen.

Mvh

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest -burde ta en pause

Hei på deg!

Takk for tipset med å kanskje ta en pause. Men det er nettopp det vi har gjort det siste året, i hvert fall når det gjelder hjelp til å bli gravid.

Men å ta en pause fra ALT som har med å prøve å bli gravid å gjøre, klarer jeg bare ikke. Vi prøver hver eneste måned. Jeg kan bare ikke la være. Det er noe inni meg som sier at jeg ikke kan la være å prøve. Selv om sjansene skulle være mindre enn null, ville jeg har prøvd tror jeg.

At det går utover livet ellers, har jeg nok meget godt erfart selv.

Av den allerverste krisen med selvmordsforsøk har jeg kommet meg opp igjen, men livet har ikke blit bedre dessverre. Jeg er permanent trist og gråter ofte daglig. Jeg har mista all glede, går aldri mer ut og har ingen venner. Jeg sitter bare hjemme og tenker hvordan i all verden kan jeg bli gravid.

At barnløsheten kan styre livet, har jeg skjønt allerede ca. et halvt år etter at vi hadde begynt å prøve. Og verre har det blitt. Hele livet har blitt et ork. Jeg kunne sove hele dagen, bare for å glemme dette problemet en liten stund.

Jeg har jo veldig lyst til å forandre noe, slik at jeg føler meg bedre igjen, men vet ikke helt hvordan.

Uttalelser om at jeg kanskje burde gi opp, hjelper overhodet ikke. Jeg kan ikke bare gi opp noe som jeg ønsker meg mest her i verden.

Mannen min har det ikke stort bedre, kanskje litt. Han tar det ikke helt så tungt som meg, men er ellers også drittlei hele greia. Vi jobber hard hver måned for å i det hele tatt for istand en samleie ved eggløsning, noe som har blitt vanskeligere og vanskeligere med tiden for mannen min. Ingen av oss har lenger lyst på sex. Vi bare prøver å pare oss så godt vi kan. Det er et mareritt uten sammenligning.

Jeg er veldig takknemlig for tips om hvordan vi kommer ut av denne situasjonen, som akkurat nå ser helt håpløst ut igjen.

Mvh

Hei igjen! Det høres ut som du har blitt alt for fiksert på dette her..... Unger er hærlige skapninger, men du kan ikke la et barn som ikke fins ødelegge livet ditt her og nå!

Kanskje du kunne hjelpe noen barn som trenger deg en helg pr. mnd eller noe sånt. Vi har vurdert muligheten for å være week-end hjem for noen barn bare for å se om vi vil trives med dette. I steden for å hoppe rett på fosterhjem eller adopsjon.

Det ser ut til at du skulle tatt kontakt med noen som kan hjelpe deg opp av depresjonen din, for det virker ikke som dere har det godt akkurat nå.

Klart det er en sorgprosess når en må innse at "nok er nok" har selv vært der og er der vel delvis enda... men en må vel bare innse at sånn er livet fult av opp og nedturer.

Ønsker deg lykke til med å få orden på deg selv igjen.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Albertine

Jeg har aldri vært gjennom IVF, og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det heller, så for meg er denne problemstillinga dere diskuterer uhyre interessant. Da vi fikk greie på at det kunne bli vanskelig for oss å få barn, snakket vi lenge om de ulike alternativene vi hadde. Merkelig nok var vi begge mest innstilt på adopsjon, så vi diskuterte ikke de etiske sidene ved IVF.

Derfor må jeg få si til dere at jeg er IMPONERT over hvor reflekterte dere er, med vilje til å forklare der noen misoppfatter dere, dere viser stor forståelse for hverandre selv om dere ikke deler samme mening, og dere har en fantastisk evne til å formulere dere.

Det er fortvilt at det skal være så vanskelig å få barn - på den ene eller den andre måten, og jeg håper inderlig at -barn eller ikke barn- vi klarer å se oss selv som sterke, fantastiske mennesker som fortjener et innholdsrikt og spennende liv.

Husk det, du er verdifull, og det er noen som elsker deg over alt i verden.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
molli

Vel, du får vel avgjøre hva som er viktigst for deg da. Å bli mamma ville nå for min del klart gått av med seieren. Jeg ville gitt blanke i HVORDAN sædcellene fant veien inn i egget. Om de nå så trenger litt hjelp til det, hvorfor er DET så vanskelig å svelge for deg? Jeg skjønner det ikke.

Jeg synes egentlig mange faktisk LAGER seg mere problemer enn de strengt tatt er nødt til....

Lenke til innlegg
Del på andre sider
fisk69

Hei Vikinne!!

Jeg er også en gammel traver uten noen form for tilnærming av to blå streker.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, men jeg unner alle her inne å bli gravide, de har vært gjennom det samme som oss og vet hva vi snakker om, lengselen og følelsene av avvmakt mot alt og alle, de aller fleste har hatt og har disse følelsene. Jeg husker første treffet jeg var på i 99, av de parrene der er de aller fleste blitt foreldre på en eller annen måte, jeg er vel den eneste som ikke er det.

Det er tungt og hverdagene skifter fra det dypeste mørke til det ytterste hvite. Jeg gråter og ler. Men savnet og ikke minst bitterheten er hos meg. Jeg var en veldig positiv og glad jente, et sentralt mittpkt i gjengen. I dag er jeg bitter og veldig trist, føler jeg spyr ut med sure kommentarer hele tiden,klarer ikke å glede meg med andre. Jeg lengter tilbake til den jenta jeg var, men det er ikke lett.

føler med deg, men vit at du har oss her inne :-)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
bermel

Hei! Kan jeg også få legge til en kommentar. Jeg mener at de i Norge er mer enn konservative. De gir f.eks.ikke behandling til menn med tette sædledere som må ha operativt uttak. Noe som er utprøvd i åresvis......

For meg er ikke prøverørsforsøk et negativt ord, og jeg vet heller ikke om et annet ord å bruke. Uansett hva slags type forsøk en har: Det er STARTHJELP. Ja, vi tilfører kroppen stoffer for å få det til, men barnet som kan komme etter et forsøk, er et resultat av din manns sædseller og dine egg!!! Akkurat som ved hvilken som helst annen graviditet!

Svangerskapet du, viss det lykkes, skal gjennomgå er et HELT VANLIG svangerskap.Som sagt, sykehus/klinikk gir starthjelp, resten må kroppen sørge for sjøl, akkurat som alle andre som blir gravide!

Som flere andre har sagt her, så hadde det nok vært greit for deg å fått noen profesjonelle å snakke med. Det hadde kan hende også gått an å få snakke med helsepersonell på en klinikk/sykehus som driver assistert befruktning (NÅ FANT JEG DET RETTE ORDET,VEL?!?).

Dt i allfall viktig at du får sortert litt!

Jeg ønsker deg alt godt,: Iførste omgang med at du får håndtert sorgen og fortvilelsen din!!!

Håper det ordner seg for deg!

Medfølende klem fra

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...