Desperat etter å bli gravid igjen

[cecilie71]

Jeg mistet sønnen min 3 dager før termin i juni. Det som har hjulpet meg fremover har vært håpet om og troen på at jeg raskt skulle bli gravid igjen og få ny glede inn i min samboers og mitt liv igjen. Ikke bare sorg. Før tragedien hadde jeg spontanabortert to ganger, og jeg har ingen levende barn. "Trøsten" frem til nå har vært at jeg blir i alle fall lett gravid, tre ganger på første eller andre forsøk. Nå har vi prøvd i tre måneder, eggløsningstest forteller at vi har truffet hver gang, men jeg er ikke gravid ennå. Jeg vet dere vil si at tre måneder er kort tid, men for meg er det en evighet som er i ferd med å ødelegge for meg. Til å begynne med jobbet tiden for meg, men nå jobber den mot meg. Når mensen kommer havner jeg så langt ned i kjelleren at jeg tror aldri jeg skal komme meg opp igjen. Jeg blir bare mer og mer deprimert og får angst for at vi aldri skal lykkes.

Kan noen av dere som har vært i samme situasjon si litt om hvordan dere har taklet dette?

[save]

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i håpet om å bli gravid etter å miste.

Får fortelle om de erfaringene jeg har med tanke på dette¨.

Da vi mistet datteren vår kort tid etter fødselen, brukte vi mye tid på å sørge over henne. Jeg spurte allerede på sykehuset om når vi kunne bli gravide igjen. Legen sa at vi burde vente ett år. Men alt var grusomt likevel, siden vår lille Stine døde.

Det gikk åtte måneder, og det var knallhardt arbeid å leve med sorgen. Den krevde meg helt og fullt, hver dag. Gjorde andre ting da, snakket med folk, studerte og leste, men alltid var jeg på jobb i dette andre landskapet.

Men vi ville ha barn, det vil vi jo. Så vi begynte å prøve på å bli gravide. Det tok 6-7 mnd. Kanskje prøvde vi for mye, eller for lite, kanskje var det sånn at det bare tok tid. Årene gikk fra oss, i alle fall i mine tanker.

Så ble vi gravide. Det var godt å få bekreftet at vi fikk det til! Heldigvis. Men dessverre aborterte vi tidlig i uke 10. Det var i mai. Jeg har kanskje ikke hatt en "egen" sorgprosess over aborten, jeg var lettet fordi det "gikk galt" tidlig og ikke etter fullbårent svangerskap. Men jeg gråt jo selvsagt tårer over at vi heller ikke 2. gang skulle oppleve at det kunne gå bra. Legen sa at vi skulle vente 6 mnd. DA syns jeg at det var vanskelig. Først 6 mnd. Så nye 6 mnd før vi fikk det til igjen? Det gikk to måneder. Og jeg hadde bare hatt blødninger etter SA, og en menstruasjon. Så jeg måtte teste ettersom jeg begynte å vente. Og vi var gravid igjen....

Var litt redd for å gå til legen, men vet jo at vi må det med vår historie. Og nå er jeg i uke 18+2. Vi har gjennomgått noen grundige UL undersøkelser, og det ser bra ut, enn så lenge. Men lett, ja, det vet dere jo alle at dette ikke er.

Jeg syns også at det er så vanskelig å avfinne seg med tålmodighet på toppen av sorg, redsel og smerte.

Det finnes ingen fasit, tror jeg. Ingen fasit som vi kan bruke for å finne ut av dette. Jeg vil gi deg en klem, og si at jeg tenker på dere som nå er midt oppe i sorgen over å miste ett etterlengtet barn.

Mange klemmer fra

[adriel]

Hei Cecilie!

Vil at du skal vite at du ikke er så alene om å ønske å bli gravid igjen etter å ha mistet et barn. Jeg fikk ei jente som kun fikk leve et eneste døgn. Nå tror jeg at det som kan gi litt mening i livet igjen er at jeg blir gravid på nytt.

Det nærmer seg 9 mnd. siden Viktoria døde. De 4-5 første mnd. trodde jeg at jeg skulle bli gravid igjen ganske fort, men ingenting skjedde og skuffelsen var veldig stor. Nå har jeg insett at det kanskje kan ta litt tid og er faktisk mer avslappet enn i sommer. Jeg føler akkurat som deg, til å begynne med var jeg glad for at tiden gikk, nå vil jeg helst stoppen den.

Jeg hadde akutt keisersnitt og lurer litt på om det også kan være litt årsaken til at det er vanskelig å bli gravid.

Vel, håper vi lykkes snart!

Klem fra Tina.

http://www.viktoria-dahl.net

[Lillemamma]

Hei Cecilie!

Vil at du skal vite at du ikke er så alene om å ønske å bli gravid igjen etter å ha mistet et barn. Jeg fikk ei jente som kun fikk leve et eneste døgn. Nå tror jeg at det som kan gi litt mening i livet igjen er at jeg blir gravid på nytt.

Det nærmer seg 9 mnd. siden Viktoria døde. De 4-5 første mnd. trodde jeg at jeg skulle bli gravid igjen ganske fort, men ingenting skjedde og skuffelsen var veldig stor. Nå har jeg insett at det kanskje kan ta litt tid og er faktisk mer avslappet enn i sommer. Jeg føler akkurat som deg, til å begynne med var jeg glad for at tiden gikk, nå vil jeg helst stoppen den.

Jeg hadde akutt keisersnitt og lurer litt på om det også kan være litt årsaken til at det er vanskelig å bli gravid.

Vel, håper vi lykkes snart!

Klem fra Tina.

http://www.viktoria-dahl.net

En liten bisetning til Adriel - var og skulle se på hjemmesidene dine som så nydelige ut - men klarte ikke å lese, det var for likt min egen historie. Lagrer den for å se innom senere!

[Fie]

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i håpet om å bli gravid etter å miste.

Får fortelle om de erfaringene jeg har med tanke på dette¨.

Da vi mistet datteren vår kort tid etter fødselen, brukte vi mye tid på å sørge over henne. Jeg spurte allerede på sykehuset om når vi kunne bli gravide igjen. Legen sa at vi burde vente ett år. Men alt var grusomt likevel, siden vår lille Stine døde.

Det gikk åtte måneder, og det var knallhardt arbeid å leve med sorgen. Den krevde meg helt og fullt, hver dag. Gjorde andre ting da, snakket med folk, studerte og leste, men alltid var jeg på jobb i dette andre landskapet.

Men vi ville ha barn, det vil vi jo. Så vi begynte å prøve på å bli gravide. Det tok 6-7 mnd. Kanskje prøvde vi for mye, eller for lite, kanskje var det sånn at det bare tok tid. Årene gikk fra oss, i alle fall i mine tanker.

Så ble vi gravide. Det var godt å få bekreftet at vi fikk det til! Heldigvis. Men dessverre aborterte vi tidlig i uke 10. Det var i mai. Jeg har kanskje ikke hatt en "egen" sorgprosess over aborten, jeg var lettet fordi det "gikk galt" tidlig og ikke etter fullbårent svangerskap. Men jeg gråt jo selvsagt tårer over at vi heller ikke 2. gang skulle oppleve at det kunne gå bra. Legen sa at vi skulle vente 6 mnd. DA syns jeg at det var vanskelig. Først 6 mnd. Så nye 6 mnd før vi fikk det til igjen? Det gikk to måneder. Og jeg hadde bare hatt blødninger etter SA, og en menstruasjon. Så jeg måtte teste ettersom jeg begynte å vente. Og vi var gravid igjen....

Var litt redd for å gå til legen, men vet jo at vi må det med vår historie. Og nå er jeg i uke 18+2. Vi har gjennomgått noen grundige UL undersøkelser, og det ser bra ut, enn så lenge. Men lett, ja, det vet dere jo alle at dette ikke er.

Jeg syns også at det er så vanskelig å avfinne seg med tålmodighet på toppen av sorg, redsel og smerte.

Det finnes ingen fasit, tror jeg. Ingen fasit som vi kan bruke for å finne ut av dette. Jeg vil gi deg en klem, og si at jeg tenker på dere som nå er midt oppe i sorgen over å miste ett etterlengtet barn.

Mange klemmer fra

Hei kjære deg!

Det er forferdelige måneder du går igjennom. Jeg mistet en pike halvveis og det tok 10 månder og en spontanabort før jeg ble gravid igjen. Jeg hadde også blitt gravid to ganger relativt raskt, 2. og 3. forsøk, men aborterte første gang i uke 9. De 10 månedene var mitt livs lengste. Hver gang menstrasjonen kom datt jeg laaaangt ned i kjelleren og trodde aldri jeg skulle klare å krabbe opp igjen. Jeg gikk av og på sykemeldinger og orket nesten ikke å se andre gravide. Hver månde følte jeg det som om jeg opplevde tapet på nytt. Ikke tapet av barn, men tapet av håpet. Håpet om det live jeg ble lovet, men som plutselig ble tatt fra meg. Det var rett og slett helt forferdelig.

Jeg knasket alle tenkelige vitaminer og dyttet store doser i mannen min. Brukte tusner på eggløsningstester og lå unna kaffe, alkohol og cola.

Jeg husker så godt at en venninne, som hadde fått en datter etter å ha mistet en datter, så på meg og så desperasjonen min og sa "det vil hende for deg og, du vil få et barn. Det er helt sikkert". Jeg tenkte at det kunne vel ikke hun vite noe som helst om! Nå har jeg verdens deiligste datter på syv måneder.

Det vil skje deg og. Har du en gang blitt gravid har du ALLE odds med deg for at det skal skje igjen. Det vonde er at ingen kan fortelle deg når. Men, det vil skje. Tre månder ER lenge når hver dag er en dag i sorg. Det er ikke lenge når det handler om å bli gravid. Du vet at snittet er seks månder? Men for deg er disse tre måndene veldig lange. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en dato, en dato hvor alt snur litt og kjennes litt bedre. Men det kan jeg ikke, men den er der et sted fremme.

En annen venninne sa til meg at "...på en liten sky et sted sitter det barnet som skal bli ditt. Barnet sitter der og venter på et passende tidspunkt å hoppe ned, og inn i livet ditt".

Det vil skje!!!

Mange mange klemmer fra Fie