Hvor mye forteller dere?

[Gjest anonym akkurat nå]

Vi har nettopp fått søknadspapirer til sos.ktr. og registreringspapirer til forening. Dvs at det kan ta et helt år før vi er godkjente. Hvor mye forteller man til venner og familie bortsett fra de aller nærmeste så tidlig?

Jeg synes jo det er kjempegøy å snakke om, samtidig kan det bli masete når "alle" spør hele tiden om det har skjedd noe. Tenker og litt i forhold til arb.giver, kanskje dumt at de vet det allerede? Jeg er kanskje i en spesiell situasjon pga at sjefen min er familie med nære venner av oss. Dessuten er vi med i en menighet, og hvis en eller to får greie på en ting, blir det spredd veldig raskt...

[BiH]

Hei.

Jeg førstår din dilema.

Vi fortallte til vår nærmeste familien og gode venner ganske tidlig, men vi sa med en gang at det tar litt tid for vi blir foreldrene og at vi kommer til å informere dem hva som skjer på veien. Og sån var det.Alle hadde førstårelse for dete.

Resten av familie og venner vi fortalte dene dagen når vi fikk godkjennelse fra BUFA.

Egentlig det er ikke mye å fortelle i begynnelsen, det er bare ventetid, men det går ført, tror på meg. Vi har ventet nå i 1 1/2år og mest av tiden gikk bra. Nå har vi ca. 7. måned igjen og det er plutselig mye å ordne.

Nå har jeg førsnakket meg.

Håper at det hjelper og at du førstår hva jeg ville si. (norsk er ikke min morsmål).

Lykke til videre.

[Koreagull]

...før jul. HAAAAHAA *ler høyt*

For oss var det for stort til at vil klarte å holde det inne (helst jeg, da...) Grunnen til at vi egentlig hadde bestemt oss for å ikke si noe, var usikkerhet rundt godkjenning. Trodde det ville bli tøft hvis vi ikke skulle bli godkjent, og at alle da spør hvordan det går. Min teori: Det første man snakker med folk om, er ofte hvor lang tid det tar, så de er gjerne litt innstillt på at ting tar tid. Når men er kommet så langt i ventetiden at man nesten begynner å grine når noen spør hvordan det går, har de gjerne "ufrivillig" hørt så mye om adopsjon, ventetider, papirarbeid, hentereiser, babyklær,morsmelkerstatning, voksestatistikker osv, at det kvir seg for å spørre ;o)

Kjenn etter hva som gir dere mest, både på kort og lang sikt. Vi valgte å fortelle det først til nærmeste familie og venner. Selv snakker jeg om det der det faller naturlig i en samtale; jeg roper det ikke ut, men jeg legger heller ikke skjul på det. Arbeidsgiver ble informert ved første hjemmebesøk, og kolleger på min avdeling sånn litt etter hvert. Deres støtte er faktisk veldig god å ha. Man tilbringer jo store deler av dagen på jobb.

Det ble et voldsomt svar på et ganske uskyldig spørsmål, beklager... Du skjønner kanskje hva jeg mener med at jeg regner med mine omgivelser er temmelilg lei, temmelig fort ;o)

Lykke til!

Klem,

[Asksmommy]

Dette blir jo litt individuelt i for hold til hva man har behov for av deling og støtte underveis selv. Vi fortalte ikke noe før vi var igang med sos.rap. og da kun til enkelte i familien. Arbeidsgiver ble først informert når papirene ble sendt til Colombia, og da utfra at tildeling innen 4 mnd. kunne være en mulighet.

Lykke til -- tror dere vil være glade i ettertid, dersom dere ikke deler med all verden med en gang. Det kan være godt å få litt ro rundt ting også....

[ninabjh]

Vi fortalte ingenting før vi var godkjente i BUFA (SUAK som det het den gangen). Da fikk nærmeste familie vite det. Så begynte vi så smått å fortelle venner da papirene var registrert i Kina. I ettertid ser jeg at vi nok kunne ha ventet enda lenger med å fortelle ... Det kan være godt å vite at alle vet, men det kan også være belastende. Da vi gikk "på overtid", begynte naboene å se rart på oss og tvilte nok på at det noensinne kom noe barn!

Lykke til i prosessen!

[thuva1365380402]

Det er jo opp til hver enkelte hvor mange man vil fortelle det til. Men for vår del fortalte vi til alle i familien og de nærmeste vennene. Etterhvert fortalte vi det hvis noen spurte. Vi er den typen som ikke klarer å la være å fortelle ting. Alle rundt oss har vært veldig positive og er interessert i hvordan det går. Men som sagt dette er noe man må føle selv hva som er riktig tidspunkt til å fortelle det.

Klem fra

[bangkok]

Hei :-)

Som mange av de andre her skriver, så må dere selv kjenne etter hvor mye dere skal si og til hvem.

Vi valgte å holde tett om posessen til vi hadd fått godkjenningen.

Vi valgte dette nettopp fordi vi fryktet mye "mas" fra våre omgivelser. Etter 10 års samliv uten barn var vi mektig lei av alle spørmål om barnløshet og alle spørmål om hvorfor ikke prøverør osv, så vi valgte å vente med å si noe. Det var kun to vennepar som vi visste vi kunne stole på, var informert. Vi har ikke angret på dette :-)

Da godkjennelsen kom rett før jul i 1999, så sendte vi rundt et julebrev til famlilie slekt og venner, og fortalte den gode nyheten om at det i løpet av det kommende året ganske så sikkert ville bli flere hjemme ho oss også :-)

Vi hentet hjem to barn fra Thailand, ganske nøyaktig 9 mnd etter godkjennelsen:-)

Lykke til med avgjørelsen, og lykke til med prosessen :-)

[Gjest en liten fortelling fra eha]

Det var det vi skulle si,ja-minst mulig...Det hele begynte 1.september 2000 , vi skulle pusse opp et rom , slik at vi kunne få et soverom til det barnet som skulle komme til oss. Min mor var så nysjerrig , og jeg sa bare at vi måtte bytte rom , siden solen stod på vinduet på soverommet vårt hele dagen , og at det ikke gikk an å sove der...og hun bet på ;o) I april fortalte vi det til våre foreldre , mens resten av familien ikke fikk vite noe før vi hadde fått tildeling , og da var det stå-hei... Men det var greitt å gjøre det sånn. Jeg har etpar gode venninder som jeg snakket med det om , og en av dem har selv ei jente fra Colombia , så vi satt oppe noen sene kveldstimer og snakket om hvordan det kom til å bli... )

-eha-

[Mamta]

Førstegang fortalte vi om våre planer allerede da beslutningen var tatt. Først og fremst til nærmeste familie og etterhvert til kolleger og nærmeste omgangskrets.

Egentlig var det godt å ha deres støtte i ryggen allerede da, ettersom prosessen ble nokså lang og tøff på mange måter.

Andregang greide vi å holde det hemmelig til saken vår lå hos SUAK (nå BUFA). Det var det riktige å gjøre den gangen. Nå visste vi mer hva som ventet og hadde ikke behov for å snakke med alle rundt oss om det som skulle skje.

Dessuten hadde vi jo på det tidspunktet en liten gutt som vi helst ikke ville skulle vite noe _for_ lang tid i forveien. Ikke så lett for en liten pjokk å forstå at Ting Tar Tid...

Å informere arbeidsgiver formelt er i alle fall ikke nødvendig å gjøre før dere er godkjente og vet at tildeling nærmer seg.

Dere finner nok ut av hva som blir riktig for deres del. Lykke til!

ønsker

[Gjest lilja]

Første gangen begynte vi som smått å fortelle det, først til de nærmeste, etter godkjenning.

Andre gangen greide selvfølgelig ikke undertegnede skravlebøtte å holde kjeft, så det var full info fra dag 1! )