Adopsjon kontra fødsel

[Gjest ikke undertegnet]

Been there - done that.....

Er ditt/deres høyeste ønske å få barn, så spiller det i mine øyne ingen rolle om det er på den ene eller den andre måten. Familien må forholde seg til deres valg. Vi har ikke mye kontakt med de som var aller mest skeptisk, men desto bedre med de som har tatt imot med åpne armer,,.

Likevel så må jeg få nevne (også her inne...) at vi alltid går litt stille i dørene med grunnen til at vi adopterte..(det var ikke fødselsangst heller for oss, bare et genuint ønske....Det var adoptivbarn som var våre barn!) De fleste regner med at vi ikke kan få, så de blir litt sjokkerte. Har opplevd å få negative tilbakemaldinger fra andre adoptivforeldre og andre utenforstående. "Dere tar barn andre har mer rett til....!

Sånne reaksjoner gjør at en ikke skriver under med nicket sitt!

[Gjest ikke undertegnet]

Been there - done that.....

Er ditt/deres høyeste ønske å få barn, så spiller det i mine øyne ingen rolle om det er på den ene eller den andre måten. Familien må forholde seg til deres valg. Vi har ikke mye kontakt med de som var aller mest skeptisk, men desto bedre med de som har tatt imot med åpne armer,,.

Likevel så må jeg få nevne (også her inne...) at vi alltid går litt stille i dørene med grunnen til at vi adopterte..(det var ikke fødselsangst heller for oss, bare et genuint ønske....Det var adoptivbarn som var våre barn!) De fleste regner med at vi ikke kan få, så de blir litt sjokkerte. Har opplevd å få negative tilbakemaldinger fra andre adoptivforeldre og andre utenforstående. "Dere tar barn andre har mer rett til....!

Sånne reaksjoner gjør at en ikke skriver under med nicket sitt!

[Gjest ikke undertegnet]

Been there - done that.....

Er ditt/deres høyeste ønske å få barn, så spiller det i mine øyne ingen rolle om det er på den ene eller den andre måten. Familien må forholde seg til deres valg. Vi har ikke mye kontakt med de som var aller mest skeptisk, men desto bedre med de som har tatt imot med åpne armer,,.

Likevel så må jeg få nevne (også her inne...) at vi alltid går litt stille i dørene med grunnen til at vi adopterte..(det var ikke fødselsangst heller for oss, bare et genuint ønske....Det var adoptivbarn som var våre barn!) De fleste regner med at vi ikke kan få, så de blir litt sjokkerte. Har opplevd å få negative tilbakemaldinger fra andre adoptivforeldre og andre utenforstående. "Dere tar barn andre har mer rett til....!

Sånne reaksjoner gjør at en ikke skriver under med nicket sitt!

[Gjest ikke undertegnet]

Been there - done that.....

Er ditt/deres høyeste ønske å få barn, så spiller det i mine øyne ingen rolle om det er på den ene eller den andre måten. Familien må forholde seg til deres valg. Vi har ikke mye kontakt med de som var aller mest skeptisk, men desto bedre med de som har tatt imot med åpne armer,,.

Likevel så må jeg få nevne (også her inne...) at vi alltid går litt stille i dørene med grunnen til at vi adopterte..(det var ikke fødselsangst heller for oss, bare et genuint ønske....Det var adoptivbarn som var våre barn!) De fleste regner med at vi ikke kan få, så de blir litt sjokkerte. Har opplevd å få negative tilbakemaldinger fra andre adoptivforeldre og andre utenforstående. "Dere tar barn andre har mer rett til....!

Sånne reaksjoner gjør at en ikke skriver under med nicket sitt!

[Gjest @nonym på dette tema]

Been there - done that.....

Er ditt/deres høyeste ønske å få barn, så spiller det i mine øyne ingen rolle om det er på den ene eller den andre måten. Familien må forholde seg til deres valg. Vi har ikke mye kontakt med de som var aller mest skeptisk, men desto bedre med de som har tatt imot med åpne armer,,.

Likevel så må jeg få nevne (også her inne...) at vi alltid går litt stille i dørene med grunnen til at vi adopterte..(det var ikke fødselsangst heller for oss, bare et genuint ønske....Det var adoptivbarn som var våre barn!) De fleste regner med at vi ikke kan få, så de blir litt sjokkerte. Har opplevd å få negative tilbakemaldinger fra andre adoptivforeldre og andre utenforstående. "Dere tar barn andre har mer rett til....!

Sånne reaksjoner gjør at en ikke skriver under med nicket sitt!

Sånn har jeg det her også, jeg har aldri skrevet at jeg kan få barn og nicket mitt på en gang.

Trist, men sant.

Jeg fortalte en gang en jente på jobben at vi var i tenkeboksen om og begynne og adoptere. Uansett etterpå skulle vi lage store diskusjoner om det, og ikke monst om hvordan jeg "stjeler" andre adoptivforeldres barn.

Dere får bremse, tenkte jeg, og siden går vel alle rundt og tror at vi er "ufrivillig barnløse", men gjerne for meg.

Jeg lurer faktisk på hvorfor adopsjon alltid er sistevalget jeg. Hvorfor man heller prøver og lage barn på ett labratorium og etter på når ikke det gikk heller, da begynner man og snakke om at adopsjon er et like fullgodt alternativ.

[Asksmommy]

Hei, Dilemma! Det blir "dine" ugner -- få dem slik du vil -- for å formulere det litt "flåsete".

Vi har valgt adopsjon to ganger, og i mellom har vi en hjemmelaget. Sånn har det vært riktig for oss. Har merket at noen er av den oppfatning at adopsjon skal være forbeholdt de som ikke kan lage barn selv, men det trekker jeg bare på skuldrene av .

Lykke til -- og som jeg skjønner du har fått tilbakemeldinger på alt -- like greit å droppe dette veldedighets-perspektivet på ting .

[Gjest ChiengMai]

Sånn har jeg det her også, jeg har aldri skrevet at jeg kan få barn og nicket mitt på en gang.

Trist, men sant.

Jeg fortalte en gang en jente på jobben at vi var i tenkeboksen om og begynne og adoptere. Uansett etterpå skulle vi lage store diskusjoner om det, og ikke monst om hvordan jeg "stjeler" andre adoptivforeldres barn.

Dere får bremse, tenkte jeg, og siden går vel alle rundt og tror at vi er "ufrivillig barnløse", men gjerne for meg.

Jeg lurer faktisk på hvorfor adopsjon alltid er sistevalget jeg. Hvorfor man heller prøver og lage barn på ett labratorium og etter på når ikke det gikk heller, da begynner man og snakke om at adopsjon er et like fullgodt alternativ.

"ikke monst om hvordan jeg "stjeler" andre adoptivforeldres barn."

Jeg vet ikke hvor utbredt den tanken er, men for meg er den i alle fall helt fremmed. Enhver får akkurat de barna de skal ha - på den måten som for dem er meningen. Det er ikke opp til venner, familie eller kolleger å bestemme hva andre skal gjøre. Heldigvis.

"Dere får bremse, tenkte jeg, og siden går vel alle rundt og tror at vi er "ufrivillig barnløse", men gjerne for meg."

Det har da ikke så mye å bety, hva andre mener. Hva andre mente om det faktum at vi år ut og år inn gikk barnløse var ikke noe jeg ofret særlig mange tanker på. Vi var på en måte frivillig barnløse _selv_om_ vi var klar over at naturen hadde spilt oss et puss.

"Jeg lurer faktisk på hvorfor adopsjon alltid er sistevalget jeg. Hvorfor man heller prøver og lage barn på ett labratorium og etter på når ikke det gikk heller, da begynner man og snakke om at adopsjon er et like fullgodt alternativ."

Å få barn er en modningsprosess. Enkelte "MÅ" gjennom flere mislykkede prøverørsforsøk før de er modne for å adoptere. Jeg syns vi skal akte oss for å "fordømme" dette eller tolke det dithen at disse foreldrene mener adopsjon ikke er et fullgodt alternativ. Slik jeg ser det er disse forsøkene en del av modningsprosessen.

Vi må alle gå vår egen vei før vi kommer til de forskjellige "stasjonene" i livet. Vi kan ikke se før etterpå hvorvidt de valgene vi gjorde underveis var rett eller feil. Andre kan _aldri_ fullt ut se eller erfare hvilke valg _jeg_ gjorde feil.

Selv var vi i mange år i tvil om hvorvidt vi skulle adoptere eller ikke, vi var i grunnen fornøyd med livet som barnløse. Følger vi din tankerekke betyr det at vi mente at å få barn er mindreverdig kontra det å ikke ha barn.

Slik er det ikke. Nå skjønner jeg ikke at jeg kunne se for meg et liv uten barn, men det er NÅ. Joda, vi har mange modningsprosesser vi skal gjennom i livet - hvordan kan vi bry oss med andres veier frem mot målet?

[AAA]

"ikke monst om hvordan jeg "stjeler" andre adoptivforeldres barn."

Jeg vet ikke hvor utbredt den tanken er, men for meg er den i alle fall helt fremmed. Enhver får akkurat de barna de skal ha - på den måten som for dem er meningen. Det er ikke opp til venner, familie eller kolleger å bestemme hva andre skal gjøre. Heldigvis.

"Dere får bremse, tenkte jeg, og siden går vel alle rundt og tror at vi er "ufrivillig barnløse", men gjerne for meg."

Det har da ikke så mye å bety, hva andre mener. Hva andre mente om det faktum at vi år ut og år inn gikk barnløse var ikke noe jeg ofret særlig mange tanker på. Vi var på en måte frivillig barnløse _selv_om_ vi var klar over at naturen hadde spilt oss et puss.

"Jeg lurer faktisk på hvorfor adopsjon alltid er sistevalget jeg. Hvorfor man heller prøver og lage barn på ett labratorium og etter på når ikke det gikk heller, da begynner man og snakke om at adopsjon er et like fullgodt alternativ."

Å få barn er en modningsprosess. Enkelte "MÅ" gjennom flere mislykkede prøverørsforsøk før de er modne for å adoptere. Jeg syns vi skal akte oss for å "fordømme" dette eller tolke det dithen at disse foreldrene mener adopsjon ikke er et fullgodt alternativ. Slik jeg ser det er disse forsøkene en del av modningsprosessen.

Vi må alle gå vår egen vei før vi kommer til de forskjellige "stasjonene" i livet. Vi kan ikke se før etterpå hvorvidt de valgene vi gjorde underveis var rett eller feil. Andre kan _aldri_ fullt ut se eller erfare hvilke valg _jeg_ gjorde feil.

Selv var vi i mange år i tvil om hvorvidt vi skulle adoptere eller ikke, vi var i grunnen fornøyd med livet som barnløse. Følger vi din tankerekke betyr det at vi mente at å få barn er mindreverdig kontra det å ikke ha barn.

Slik er det ikke. Nå skjønner jeg ikke at jeg kunne se for meg et liv uten barn, men det er NÅ. Joda, vi har mange modningsprosesser vi skal gjennom i livet - hvordan kan vi bry oss med andres veier frem mot målet?

Som om jeg skulle skrevet det selv. ;-)

Takk skal du ha.

MVH

[thaimor]

"ikke monst om hvordan jeg "stjeler" andre adoptivforeldres barn."

Jeg vet ikke hvor utbredt den tanken er, men for meg er den i alle fall helt fremmed. Enhver får akkurat de barna de skal ha - på den måten som for dem er meningen. Det er ikke opp til venner, familie eller kolleger å bestemme hva andre skal gjøre. Heldigvis.

"Dere får bremse, tenkte jeg, og siden går vel alle rundt og tror at vi er "ufrivillig barnløse", men gjerne for meg."

Det har da ikke så mye å bety, hva andre mener. Hva andre mente om det faktum at vi år ut og år inn gikk barnløse var ikke noe jeg ofret særlig mange tanker på. Vi var på en måte frivillig barnløse _selv_om_ vi var klar over at naturen hadde spilt oss et puss.

"Jeg lurer faktisk på hvorfor adopsjon alltid er sistevalget jeg. Hvorfor man heller prøver og lage barn på ett labratorium og etter på når ikke det gikk heller, da begynner man og snakke om at adopsjon er et like fullgodt alternativ."

Å få barn er en modningsprosess. Enkelte "MÅ" gjennom flere mislykkede prøverørsforsøk før de er modne for å adoptere. Jeg syns vi skal akte oss for å "fordømme" dette eller tolke det dithen at disse foreldrene mener adopsjon ikke er et fullgodt alternativ. Slik jeg ser det er disse forsøkene en del av modningsprosessen.

Vi må alle gå vår egen vei før vi kommer til de forskjellige "stasjonene" i livet. Vi kan ikke se før etterpå hvorvidt de valgene vi gjorde underveis var rett eller feil. Andre kan _aldri_ fullt ut se eller erfare hvilke valg _jeg_ gjorde feil.

Selv var vi i mange år i tvil om hvorvidt vi skulle adoptere eller ikke, vi var i grunnen fornøyd med livet som barnløse. Følger vi din tankerekke betyr det at vi mente at å få barn er mindreverdig kontra det å ikke ha barn.

Slik er det ikke. Nå skjønner jeg ikke at jeg kunne se for meg et liv uten barn, men det er NÅ. Joda, vi har mange modningsprosesser vi skal gjennom i livet - hvordan kan vi bry oss med andres veier frem mot målet?

Hadde skrevet innlegg jeg også, men fikk bare "error"

Like greit det, for du skrev det bedre ;-)

[Mamta]

Som de fleste andre her sier, så er jo valget om å adoptere et barn fra utlandet helt og holdent deres eget valg. Men jeg kan forstå at det kjennes sårt dersom familien stiller seg negative til deres valg.

Hvor avhengig dere er av støtte fra _hele_ familien, må være opp til dere å finne ut av. At det er så enkelt som å bare kutte ut kontakten til de som evt. forskjellsbehandler deres evt. (adoptiv)barn og andre biologiske barn i familien, tror jeg ikke noe på. Så dette bør dere nok tenke nøye gjennom før dere tar en avgjørelse.

Når det er sagt, så tror jeg nok ofte at negativiteten bunner i mangel på kunnskap om hva adopsjon egentlig dreier seg om. Så det kan jo uansett være en idè å forsøke å bearbeide familien ved f.eks. å direkte tilby lesestoff om emnet. Eller også "tilfeldigvis" ha f.eks. medlemsbladene fra adopsjonsforeningen liggende diskret fremme når familien er ventet på besøk osv. osv....

Ellers er vel mange adoptivforeldres erfaring at familie som i utgangspunktet har vært negative til en adopsjon har snudd tvert om når barna først er der. Det er ihvertfall vår erfaring. Enkelte av familie medlemmene var nemlig skeptisk til våre planer om å adoptere, og da særlig når det ble snakk om India (for barna er jo så mørke...tenk på rasismen...).

Idag har vi to skjønne gudegaver fra nettopp India! Og de som i utgangspunktet var skeptiske, er så glade i ungene som bare det. De er fullt ut akseptert på lik linje med alle de andre barna i storfamilien!

Ønsker dere lykke til videre i prosessen hvor enn veien går.

[Gjest BlirMammaSnart!]

Hei!

Nå er jeg gudskjelov av de heldige som ikke har møtt noen motstadere av adopsjon.

VI har snakket veldig mye i familien om dette og adoptere kontra magebarn.For meg har asopsjon alltid vært ett første ønske, så får vi se hva som skjer etterhvert.

Jeg kan desverre ikke gi noen råd, i og med jeg ikke har møtt denne motstanden selv.

Jeg tolket ditt innlegg slik at du sammenligner dette med en hjelp på lik linje med "fadderbarn", og den tanken må du nok legge på hylla. Du blir "desverre" ikke noe bedre menneske av og adoptere, men muligens i bedre humør;-)

Jeg hører støtt og stadig at jeg er så utrolig godhjerta pga. av mine holdninger og valg, og det stemmer over hodet ikke. Nå fikk jeg jo det til og høres ut som jeg har ett hjerte av sten (noe som heller ikke stemmer).

Vi BPS og jeg har på lik linje med alle andre lyst på barn, og det er hovedgrunnen ene og alene som fikk oss inn i prosessen.

Så klarte jeg jo og lirke ut av meg både det ene og det andre, når jeg egentlig tenkte jeg skulle foreslå at lituratur om adopsjon sikkert er en god ide'.

Mest sannsynligvis grunner jo sikkert alt i bekymringer. (Får de et friskt barn? Blir det mobbet etc. etc.)

Håper dette løser seg for dere. Vi skal jo tross alt for det meste kose oss i denne prosessen, ikke sant?

Vennlig hilsen