Vanskelig prosess

[Gjest nyher]

Hei dere!

Jeg er 36 år gml. og mannen er 41. Vi har iløpet av ett år vært igjennom 3 mislykkede ICSI-forsøk. JEG har underveis tenkt på adopsjon og gledet meg over at en dag...når vi målet. Vi har ikke vært helt samstemte på området, men nå er mannen klar for adposjon også. Vi har ett forsøk igjen som er betalt for, som vi nok kommer til å ta.

Det som er vanskelig nå er at jeg begynner å bli litt nervøs for en evt. adopsjonsprosess. Vil jeg bli HELT ferdig med det at vi ikke får egne barn, ingen graviditet osv.? Vi har jo ikke så lang tid på oss heller til å la adopsjonstanken modne, siden vi nok ønsker oss barn under 3 år. Det er mye som svirrer rundt i hodet om dagen (og natten), om jeg vil eller ikke. Vi har egentlig tatt en liten pause fra hele greia (lett å si, men vanskelig i praksis).

Det jeg lurer på er om det er noen av dere som vil dele sin erfaring rundt dette med meg. Hvor lang tid brukte dere? Hva var det som fikk dere til å evt. sette igang prosessen? Vet jo at det er mange som går rett på adopsjon også. Er det noen som kan hjelpe meg med å sortere noen tanker?

Tusen takk.

[thaisol]

Hei og velkommen hit. Vi har selv ikke vært gjennom prøverørsbehandling - men gikk rett på adopsjon da vi fikk vite at vi ikke kunne lage barn selv. Det er derfor vanskelig for oss å gi råd i den sammenheng. Fikk likevel lyst til å svare deg for å fortelle at dere har intet hastverk selv om din mann er 41 år. Min mann er nå 46 (jeg er 37) - og vi fikk beskjed om at vi kunne bli godkjent hos BUFA så lenge han ikke var fylt 46. Vi ble godkjent 5 mnd før han fylte 46 og selv om adopsjonsprosessen tar omtrent ett år også etter godkjenning fikk vi beskjed om at dette ikke var et problem. Vi ble (etter eget ønske) godkjent for adopsjon av barn i alderen 0-3 år og har fått tildelt en gutt som nylig er fylt 2 år (skal hente han om få uker). Adopsjonsprosessen er på mange måter lang, og ventingen i de ulike delene av prosessen kan være tunge, men det er likevel en fantastisk prosess å gjennomgå og det skjer mye med en mens en går slik og venter. I ettertid mener jeg derfor at det også har vært en fin tid. Mitt råd til dere er derfor at dere bør bruke den tiden dere trenger på å bli ferdig med prøverør FØR dere starer med adopsjon, slik at dere kan delta med hele dere i adopsjonssprosessen. Dette har dere tid til og det fortjener også det barnet som dere en dag kanskje skal adoptere.

[Hilla]

Å være i to prosesser samtidig vil jeg vel ikke råde til, og det er heller ikke lov.

Vi startet adopsjon etter 2 IVF forsøk.

Tiden flyr jo fort, men du har jo litt tid på deg, siden du bare er 36 år. Vi startet prosessen når jeg var 40 år og vi hentet vår datter i Kina i 2000. Da var hun 11 mnd. gammel.

Hele saksgangen tok ca. 1 1/2 år. Nå er jeg 43 og vi har startet på nr. 2 fra samme land.

Lykke til videre ;o)

[Gjest juliansmamma(eno)]

Vi fikk ufrivillig noen år imellom siste ivf og året vi startet adopsjonsprosessen. Vi var relativt unge,og giftet oss det året vi hadde siste prøverørsforsøk. Vi måtte jo ha vært gift en stund før vi adopterte, derav den litt lange tiden mellom ivf og adopsjon.

Når det er sagt, hadde jeg adopsjon i bakhodet hele tiden under prøverørene. Jeg visste inni meg at det var slik jeg kom til å bli mor. (Litt pessimistisk ifht prøverør, hadde ganske dårlig utgangspunkt for prøverør, har endometriose, og fikk beskjed om at dette nok ikke ville gå, men vi kunne jo forsøke!!!)

Så når siste forsøk var over, var jeg så klar som jeg kunne bli, mannen min også.... Men vi måtte vente. (Egentlig kunne vi kanskje startet før? Vi hadde da vært samboere i 6 år)

Vi tok årene som fulgte som "gjøre oss ferdige med å være barnløse" periode. Noen ganger sov vi lenge i helgene nesten på trass.

I 2000 begynte vi prosessen. I juli i år fikk vi verdens vakreste lillegutt. Prosessen har gått kjempefint, selv om tiden har vært lang. Folk har spurt, -for å være vennlige, selvfølgelig- om ikke det var vår tur snart. Da fikk jeg lyst til å henge en plakat rundt halsen: NEI; VI SIER NOK IFRA!!!

Når dagen endelig kom, skal jeg love vi sa ifra. Lykkeligere og mer forundret og forvirret har jeg aldri vært på en gang.

Når lillegutt nå ligger i armene mine,-klisje klisje- kjenner jeg at det ikke kunne vært annerledes. Det er så riktig,og alt er så perfekt for oss. Nesten så en får prestasjonsangst for neste gang, men det blir nok like fint da også.

Adopsjonsprosessen _er_ lang, men det gir faktisk god tid til å venne seg til tanken på måten man skal bli foreldre. Sakte, men sikkert, ble dette den eneste og beste måten vi kunne bli foreldre. Vi deltok på AF sine møter, traff andre adoptanter og snakket og spurte, "levde" på dol, og har fått to gode venner her inne som jeg setter utrolig stor pris på i dag.

Lykke til nyher, uansett hva det blir til. Og hold oss oppdatert med hvordan det går med deg.

Mvh

[forelsket colombiamamma]

Hei "nyher"! Og velkommen!

Min mann og jeg har vært gjennom 3 prøverørsforsøk, hvor alle tre var mislykket. Rett etter at vi var ferdige med det siste forsøket, hev jeg meg på telefonen til AF for å få informasjon. Det skulle gå 1/2 år før vi sendte søknaden inn igjen til AF. Grunnen var at vi begge måtte bli ferdige med tanken om det at vi ikke kunne få egne barn. Jeg synes det var helt greit, men han trengte tiden sa han.

Etter ett år og åtte måneder i adopsjonsprosessen fikk vi i fjor tildelt "verdens vakreste" jente fra Colombia. Hun var 2 år og 2 måneder da vi fikk henne.

Tanken på at jeg aldri skal få føde våre egne barn er helt fjern. Det er verre med tanken på om vi ikke skal ha råd til å hente en lillesøster eller lillebror til prinsessen:-). For jenta vår er datteren vår, vårt eget barn selv om vi ikke har laget henne selv.

Å adoptere er kjempespennende og ikke smertefullt i det hele tatt:-) Alt er ikke like morsomt og det er ikke en dans på roser, men det er virkelig å anbefale. Det er herlig å være foreldre:-)

Hva dere skal gjøre er jo selvsagt opp til dere, men jeg tror jeg ville blitt ferdig med prøverørsforsøk og så begynt på adopsjonsprosessen hvis det siste forsøket ikke blir vellykket.

Lykke til uansett:-)

mvh.

[thaimor]

Jeg synes dere skal kjenne godt etter hva dere vil, ikke hva dere tror dere bør... Ett år fra eller til i denne sammenhengen er "peanuts" Jeg vet nemlig hva jeg snakker om, for det er faktisk noen som bruker enorm tid ) Har du lyst kan du lese om det på hjemmesida mi http://home.no/thaiadopt

Jeg har ikke dermed sagt at det er å anbefale (å være like treige som oss, altså)

Nå fatter jeg ikke hvorfor vi ikke adopterte tidligere - nå som vi har fått gullguttene, men det er selvfølgelig i etterpåklokskapens tegn ;-)

[Gjest nyher]

Tusen takk for mange gode innspill!