Tore på sporet-er det alltid best å vite ?

[Gjest uten nick nå]

Mitt barn har en vanskelig forhistorie. Vi fikk den gang vite at biologisk mor var prostituert, narkoman og har diagnosen schizofren. Disse opplysningene har vi ikke gitt barnet (som nå er omtrent 12 år), men h*n er etterhvert blitt mer nyskjerrig på sin opprinnelse - særlig etter at vi så "Tore på sporet" nå sist lørdag. Ut fra de opplysningene vi fikk den gang er det lite sannsynlig at en gjenforening med mor i vårt tilfelle (dersom hun enda lever) vil ende særlig lykkelig. Hva skal vi gjøre ? Bør vi fortelle det vi vet eller kan det iblant være like greit å ikke vite. Til nå har vi tenkt at det å vite kan være vondere enn å ikke vite - men h*n vil jo kunne få disse opplysningene når h*n blir 18 år og da beskylde oss for ikke å ha fortalt sannheten. Vi har til nå sagt at "din mor helt sikkert elsket deg over alt på jord - men kunne ikke ha deg hos seg - fordi det er slik i mange land i verden - men vi vet ikke akkurat hvorfor".

Vi er faktisk litt usikre på hva vi nå skal gjøre...Hva mener dere ?

[ruffe]

Du må selvsagt vurdere hva barnet kan ta imot ved forskjellige aldre, men ærlighet er det beste. Selv synes jeg det er viktig at mine barn får vite alt vi vet - til rett tid. Den dagen mine barn er 18 år, og leser alle sine papirer skal de ikke finne ut noe de ikke allerede vet (med mindre de aldri har vist noen interesse, da).

Så på lang sikt: Barnet ditt bør få vite alt! På kort sikt: Hva barnet er klart for å ta imot i dag er en vurdering bare dere kan gi.

Min anbefaling er å ta kontakt med adopsjonsforeningen. De jobber ikke bare med selve adopsjonen, men også med temaer rundt det at barna blir ungdommer og voksne også.

[bringrid]

Du må selvsagt vurdere hva barnet kan ta imot ved forskjellige aldre, men ærlighet er det beste. Selv synes jeg det er viktig at mine barn får vite alt vi vet - til rett tid. Den dagen mine barn er 18 år, og leser alle sine papirer skal de ikke finne ut noe de ikke allerede vet (med mindre de aldri har vist noen interesse, da).

Så på lang sikt: Barnet ditt bør få vite alt! På kort sikt: Hva barnet er klart for å ta imot i dag er en vurdering bare dere kan gi.

Min anbefaling er å ta kontakt med adopsjonsforeningen. De jobber ikke bare med selve adopsjonen, men også med temaer rundt det at barna blir ungdommer og voksne også.

Hei

Jeg tror det er tilfeller der man bør være varsom med å fortelle hele sannheten. Spesielt i dette tilfelle bør man nok vente til barnet er modent nok til å fordøye slike opplysninger som schizofreni hos biologisk opphav. Det er ikke sikkert at selv en attenåring vil greie det, men som en etablert familiefar/mor i trygge omgivelser går det kanskje???

Jeg vet om voksne adoptivbarn som ikke trenger å vite alt om sitt opphav og lever lykkelige uten.

[Gjest ChiengMai]

Hei

Jeg tror det er tilfeller der man bør være varsom med å fortelle hele sannheten. Spesielt i dette tilfelle bør man nok vente til barnet er modent nok til å fordøye slike opplysninger som schizofreni hos biologisk opphav. Det er ikke sikkert at selv en attenåring vil greie det, men som en etablert familiefar/mor i trygge omgivelser går det kanskje???

Jeg vet om voksne adoptivbarn som ikke trenger å vite alt om sitt opphav og lever lykkelige uten.

Det er greit med de som lever lykkelig uten å vite. Men hvis ungene er veldig interesserte, så syns jeg at de på sikt har rett på å få all den informasjonen som finnes. Selvfølgelig må man som foreldre ta slike historier stykkevis og delt etter hvor modne ungene er.

Selv vet vi svært mye om begge guttenes opphav på morsiden, og slik jeg ser det er disse papirene _deres_, vi tar bare vare på dem til ungene blir store/modne nok til å få papirene sine selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Vanskelig.

Men du kan stå ved det du tidligere har sagt og føye til at hun var syk. Det ordet dekker vel det meste av hennes problemer?

Og så kan du være mer vag på hva slags sykdom det var - foreløpig. En 12-åring vil vel ikke forstå det uansett?

Lykke til

[ruffe]

Hei

Jeg tror det er tilfeller der man bør være varsom med å fortelle hele sannheten. Spesielt i dette tilfelle bør man nok vente til barnet er modent nok til å fordøye slike opplysninger som schizofreni hos biologisk opphav. Det er ikke sikkert at selv en attenåring vil greie det, men som en etablert familiefar/mor i trygge omgivelser går det kanskje???

Jeg vet om voksne adoptivbarn som ikke trenger å vite alt om sitt opphav og lever lykkelige uten.

Jeg er enig i mye av det du skriver. Det opprinnelige innlegget forteller om en svært vanskelig bakgrunn, og 12 år er nok for tidlig, ja. Men likevel, når barnet er 18 år kan det, uten foreldrenes velsignelse, gå til BUFA og finne ut alt som er å vite. Det kan gjøre stor skade å oppleve at man måtte ut av familien for å finne mer av sannheten, når foreldrene har visst hele tiden.

Jeg tror ungdommer kan fordøye og akseptere selv tøffe bakgrunnshistorier når de er modne nok. Vi skal ikke undervurdere dem der. Men det er viktig å tenke seg nøye om hvordan. Og det er ingen skam å ta en prat med adopsjonsforeningen eller andre profesjonelle først hvis man føler for det.

[trompet]

Å være 12 år og få en dårlig opplysning om opphavet må være en ekstra stor påkjenning. I tillegg til det faktum at barnet begynner eller er i puberteten, bør man trå ekstra varsomt. Man bør rett og slett fortie en diagnose som også kan være arvelig.

Å si "jeg vet ikke!" er bedre enn å si at "Hør her lille venn!" nå skal jeg fortelle deg....

Det er for de fleste alt for tidlig å få vite om sitt opphav som 18 åringer også , selv om de er "myndige".

Jeg vil anbefale at barna selv tar det opp når de blir modene for det, ikke når vi tror at nettop i dag skal du få vite alt jeg vet.

Det kommer dager som blir tøffe for alle foreldre og enda mer tøffe for adoptivforeldre,Hvis barnet er av den typen som "forlanger" å få vite . så trå varsomt... de er antagelig ikke modene til å få en slik besjed.

[Gjest nick fri]

Jeg synes ærlig talt at barnet ditt bør få de opplysningene du sitter på. Synes det er direkte frekt å bruke den forslitte floskelen om at det ikke er best å vite. Hva om adopsjonsforeninga hadde sagt det samme til deg da du adopterte? Min 4 åring har heller ikke noen solskinnshistorie å slå i bordet med, men vet allerede hvordan det tidligere livet har vært på godt og vondt.Det er bare måten man forteller på det kommer an på.

[Gjest uten nick nå]

Takker for alle svar og innspill. Hører at det er ulike meninger om dette - og mange av svarene har gitt meg litt mer å tenke på. Tror nok jeg kommer til å begynne med å fortelle at vi vet biologisk mor var syk. Og til de som tror jeg ønsker å holde dette hemmelig - så er det slettes ikke slik jeg tenker - jeg har i likhet med Chieng Mai oppbevart alle papirer (t.o.m. i bankboks) for at h*n en dag skal få dem. Men jeg vil jo også beskytte barnet mitt og gjøre livet lettest mulig. Vi får ta en dag om gangen........