Første møte med barnet

[Korea-Fan]

Jeg vil så gjerne høre noen historier om hvordan det første møtet med barnet var! Slike beskrivelser gir meg alltid tårer i øynene. Og da har jeg noe å se frem til...

[forelsket colombiamamma]

Hei Korea-Fan!

Det var en utrolig opplevelse og få møte datteren vår for første gang!

Dagen startet med å stå tidlig opp og "fixe" seg, for det var viktig å se fin ut, ikke bare for de voksne vi skulle treffe, mest for prinsessen:-) Høres gjerne rart ut, men det var sånn:-)

Nervene var i høyspenn da vi ble hentet på hotellet av kontaktpersonen vår og ble kjørt til ICBF for å få henne. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle få henne klokken 9 på morgenen og vi var der i god tid. Satt på venteværelset, og hver gang vi hørte et barn som laget lyd, så var vi sikker på at det var vårt. Etter en halv times tid kom en delegasjon med mennesker opp til oss...uten noe barn. Beskjeden var at vi ikke kunne få henne enda fordi fostermoren hadde et sykt barn i hjemmet som hun måtte på sykehus med. Det var nedtur, men samtidig var det litt godt. Jeg gruet meg samtidig som jeg gledet meg, så jeg følte det som om jeg var hos tannlegen (som er det verste jeg vet) og tannlegen kom og sa at han var blitt syk og at jeg måtte komme tilbake en annen dag:-)

Vi skulle få komme tilbake klokken 14.00. Samme prosedyren en gang til. Kontaktpersonen kom og hentet oss på hotellet og vi ble kjørt til ICBF igjen. Samme nervepresset en gang til:-)

Da vi kom inn i bygningen så vi en liten nydelig jente som stod sammen med noen voksne. Vi synes vi dro kjensel på henne fra bildet vi hadde fått, men hun var jo 100 ganger mer skjønn enn bildet viste. Hun ble tatt vekk slik at vi ikke skulle få se henne.

Opp igjen på venteværelset og der satt vi spente og ventet. En liten stund etter hørte vi stemmer og så at delegasjonen med mennesker kom opp trappen. Denne gangen med vår datter på armen. Vi hørte at hun gråt, og da de kom inn i rommet hvor vi satt gråt hun skikkelig.

Hun var så nydelig. Med DE nydelige korketrekkerne med sikkert 20 små klemmer i. Nydelig hvit kjole og hvite fine sko. Kjolen var blitt grist til av en rød kjærlighet som hun tydeligvis hadde fått som trøst. En mors hjerte svulmet over av glede. En fars også selvsagt. Nydeligere jente hadde vi aldri sett før:-) Lykke, lykke, lykke:-)

Da jeg fikk henne på fanget stod hun nærmest i bro og ville ikke være der. Da hun ble levert til pappaen roet hun seg ned og der ble hun. Hos pappaen:-) I fire dager ville hun at pappaen skulle gjøre alt, og mamma kunne egentlig bare holde seg unna:-) Heldigvis var jeg forberedt på at dette kunne skje, så det var ikke vondt. Det endret seg også etter disse fire dagene. Da var det bare mamma som betød noe. Heldigvis har det jevnet seg ut etterhvert, men hun er nå en skikkelig mammadalt!

hilsen en utrolig

[Noraførr]

Oj - du gir oss litt av en utfordring ))

Vi ankom Nanchang i Kina fredag 30/8-2002. Vi var spente på om vi ville få ungene samme dag, for det vet vi at andre har blitt overrasket med. Vi fikk imidlertid beskjed om at de jobbet med at vi skulle få ungene lørdag, mens den opprinnelige avtalen var at vi skulle få dem på søndag.

Egentlig var det litt godt å vite at vi skulle få minst ei natt søvn etter den laaange reisen.

Lørdag 31/8 hadde vi et informasjonsmøte kl. 10.00 - vi fikk introduksjon i tradisjoner og skikker i Kina. Når møtet gikk mot slutten fikk vi vite at vi ville få ungene samme kveld - da gjorde hjertet et ekstra hopp eller to. Rundt kl. 19.00 skulle det store endelig skje.

Resten av dagen gikk i en slags døs. Vi var på shopping +++ Kl. 17.00 avtalte vi å spise sammen (vi var 5 norske familier der). Utrolig nok hadde vi matlyst - klokken tikket sakte men sikkert mot 19.00. Etter at vi hadde spist gikk vi for å maile hjem - skjønner i ettertid ikke at jeg hadde ro i meg til det.

Overtakelsen skulle skje på de respektive hotellrommene. Vi var på rommet vårt i god tid før 19.00 - vi ordnet med melkeflaske, en kjeks eller to og en leke. Nå var vi klare - vi skulle bli foreldre.

Stadig vekk så vi på klokka - bare 5 minutter siden sist - hvorfor går tiden så sakte?!

Klokka ble til slutt 19.00 - hvilepulsen hadde steget flere hakk. Ingen barn kom. Vi åpnet til stadighet døra ut i korridoren for å se og å lytte etter barnegråt. Ingenting!

Familiene søkte sammen ut i korridoren på hotellet. Felles samvær og felles trøst. Vi spionerte på heisen - var den på tur opp. Vi lyttet etter barnegråt i etasjene under oss.

Tikk-takk ; tiden gikk sakte, sakte. Klokka passerte til slutt 20.00 - og stadig ingenting!

Vi spekulerte i det rareste om hvorfor de var så sene. Ungene var sikkert dopet ned!?! Kanskje skulle ungene skiftes på?!?

Klokka 20.30 skjedde det endelig noe - plutselig kom et helt følge ut av heisen. Mannen min filmet og i ettertid har vi sett at vi fikk filmet LilleLan før vi fikk henne.

Svusj - alle inn på sine rom. Hjertet hamret i brystet. NÅ skulle det endelig skje! Kl. 20.35 banket det på døren. Formet sett sjekket de at våre navn var rette og at det var korrekt navn på barnet. Så kom hun. Hun ble båret inn til oss av en nanny. Hun gråt så sårt. Hun var så liten og tynn. Hun var så fremmed i forhold til bildene. Likevel; hun var vår!! Jeg fikk henne i armene mine - hun ville til pappa, og fikk lov.

Aldri kommer jeg til å glemme det øyeblikket på rom 1506. Der skjedde vår fødsel og som 'nyfødte' barn flest gråt hun.

Forsiktig fikk vi nærmet oss henne - fikk byttet bleie som var mer enn veldig våt. Hun klamret seg til pappa. Hun var skrubbsulten, men kunne ikke suge. Det var kaotiske øyeblikk, hvor fokus var rettet mot den lille og hennes primære behov.

Vi har hele seansen på video - og i ettertid har det vært godt å se det om og om igjen. Det var så kaotiske øyeblikk at mye fikk man rett og slett ikke med seg i det øyeblikket forløsningen skjedde.

Anbefales!

Nå har hverdagen innhentet oss, og vi nyter hver eneste dag.

Lykke til med siste innspurt!

klem fra

[AAA]

Oj - du gir oss litt av en utfordring ))

Vi ankom Nanchang i Kina fredag 30/8-2002. Vi var spente på om vi ville få ungene samme dag, for det vet vi at andre har blitt overrasket med. Vi fikk imidlertid beskjed om at de jobbet med at vi skulle få ungene lørdag, mens den opprinnelige avtalen var at vi skulle få dem på søndag.

Egentlig var det litt godt å vite at vi skulle få minst ei natt søvn etter den laaange reisen.

Lørdag 31/8 hadde vi et informasjonsmøte kl. 10.00 - vi fikk introduksjon i tradisjoner og skikker i Kina. Når møtet gikk mot slutten fikk vi vite at vi ville få ungene samme kveld - da gjorde hjertet et ekstra hopp eller to. Rundt kl. 19.00 skulle det store endelig skje.

Resten av dagen gikk i en slags døs. Vi var på shopping +++ Kl. 17.00 avtalte vi å spise sammen (vi var 5 norske familier der). Utrolig nok hadde vi matlyst - klokken tikket sakte men sikkert mot 19.00. Etter at vi hadde spist gikk vi for å maile hjem - skjønner i ettertid ikke at jeg hadde ro i meg til det.

Overtakelsen skulle skje på de respektive hotellrommene. Vi var på rommet vårt i god tid før 19.00 - vi ordnet med melkeflaske, en kjeks eller to og en leke. Nå var vi klare - vi skulle bli foreldre.

Stadig vekk så vi på klokka - bare 5 minutter siden sist - hvorfor går tiden så sakte?!

Klokka ble til slutt 19.00 - hvilepulsen hadde steget flere hakk. Ingen barn kom. Vi åpnet til stadighet døra ut i korridoren for å se og å lytte etter barnegråt. Ingenting!

Familiene søkte sammen ut i korridoren på hotellet. Felles samvær og felles trøst. Vi spionerte på heisen - var den på tur opp. Vi lyttet etter barnegråt i etasjene under oss.

Tikk-takk ; tiden gikk sakte, sakte. Klokka passerte til slutt 20.00 - og stadig ingenting!

Vi spekulerte i det rareste om hvorfor de var så sene. Ungene var sikkert dopet ned!?! Kanskje skulle ungene skiftes på?!?

Klokka 20.30 skjedde det endelig noe - plutselig kom et helt følge ut av heisen. Mannen min filmet og i ettertid har vi sett at vi fikk filmet LilleLan før vi fikk henne.

Svusj - alle inn på sine rom. Hjertet hamret i brystet. NÅ skulle det endelig skje! Kl. 20.35 banket det på døren. Formet sett sjekket de at våre navn var rette og at det var korrekt navn på barnet. Så kom hun. Hun ble båret inn til oss av en nanny. Hun gråt så sårt. Hun var så liten og tynn. Hun var så fremmed i forhold til bildene. Likevel; hun var vår!! Jeg fikk henne i armene mine - hun ville til pappa, og fikk lov.

Aldri kommer jeg til å glemme det øyeblikket på rom 1506. Der skjedde vår fødsel og som 'nyfødte' barn flest gråt hun.

Forsiktig fikk vi nærmet oss henne - fikk byttet bleie som var mer enn veldig våt. Hun klamret seg til pappa. Hun var skrubbsulten, men kunne ikke suge. Det var kaotiske øyeblikk, hvor fokus var rettet mot den lille og hennes primære behov.

Vi har hele seansen på video - og i ettertid har det vært godt å se det om og om igjen. Det var så kaotiske øyeblikk at mye fikk man rett og slett ikke med seg i det øyeblikket forløsningen skjedde.

Anbefales!

Nå har hverdagen innhentet oss, og vi nyter hver eneste dag.

Lykke til med siste innspurt!

klem fra

Åååh....

Du må jo skjønne at du ikke kan skrive sånt til en stakkar overhormonell Kinaventer som såvidt begynner å se enden på ventetiden.

Mine stakkars kolleger lurer på hvorfor jeg sitter her og sipper... )

Hilsen fra

[Kathamdu]

Oj - du gir oss litt av en utfordring ))

Vi ankom Nanchang i Kina fredag 30/8-2002. Vi var spente på om vi ville få ungene samme dag, for det vet vi at andre har blitt overrasket med. Vi fikk imidlertid beskjed om at de jobbet med at vi skulle få ungene lørdag, mens den opprinnelige avtalen var at vi skulle få dem på søndag.

Egentlig var det litt godt å vite at vi skulle få minst ei natt søvn etter den laaange reisen.

Lørdag 31/8 hadde vi et informasjonsmøte kl. 10.00 - vi fikk introduksjon i tradisjoner og skikker i Kina. Når møtet gikk mot slutten fikk vi vite at vi ville få ungene samme kveld - da gjorde hjertet et ekstra hopp eller to. Rundt kl. 19.00 skulle det store endelig skje.

Resten av dagen gikk i en slags døs. Vi var på shopping +++ Kl. 17.00 avtalte vi å spise sammen (vi var 5 norske familier der). Utrolig nok hadde vi matlyst - klokken tikket sakte men sikkert mot 19.00. Etter at vi hadde spist gikk vi for å maile hjem - skjønner i ettertid ikke at jeg hadde ro i meg til det.

Overtakelsen skulle skje på de respektive hotellrommene. Vi var på rommet vårt i god tid før 19.00 - vi ordnet med melkeflaske, en kjeks eller to og en leke. Nå var vi klare - vi skulle bli foreldre.

Stadig vekk så vi på klokka - bare 5 minutter siden sist - hvorfor går tiden så sakte?!

Klokka ble til slutt 19.00 - hvilepulsen hadde steget flere hakk. Ingen barn kom. Vi åpnet til stadighet døra ut i korridoren for å se og å lytte etter barnegråt. Ingenting!

Familiene søkte sammen ut i korridoren på hotellet. Felles samvær og felles trøst. Vi spionerte på heisen - var den på tur opp. Vi lyttet etter barnegråt i etasjene under oss.

Tikk-takk ; tiden gikk sakte, sakte. Klokka passerte til slutt 20.00 - og stadig ingenting!

Vi spekulerte i det rareste om hvorfor de var så sene. Ungene var sikkert dopet ned!?! Kanskje skulle ungene skiftes på?!?

Klokka 20.30 skjedde det endelig noe - plutselig kom et helt følge ut av heisen. Mannen min filmet og i ettertid har vi sett at vi fikk filmet LilleLan før vi fikk henne.

Svusj - alle inn på sine rom. Hjertet hamret i brystet. NÅ skulle det endelig skje! Kl. 20.35 banket det på døren. Formet sett sjekket de at våre navn var rette og at det var korrekt navn på barnet. Så kom hun. Hun ble båret inn til oss av en nanny. Hun gråt så sårt. Hun var så liten og tynn. Hun var så fremmed i forhold til bildene. Likevel; hun var vår!! Jeg fikk henne i armene mine - hun ville til pappa, og fikk lov.

Aldri kommer jeg til å glemme det øyeblikket på rom 1506. Der skjedde vår fødsel og som 'nyfødte' barn flest gråt hun.

Forsiktig fikk vi nærmet oss henne - fikk byttet bleie som var mer enn veldig våt. Hun klamret seg til pappa. Hun var skrubbsulten, men kunne ikke suge. Det var kaotiske øyeblikk, hvor fokus var rettet mot den lille og hennes primære behov.

Vi har hele seansen på video - og i ettertid har det vært godt å se det om og om igjen. Det var så kaotiske øyeblikk at mye fikk man rett og slett ikke med seg i det øyeblikket forløsningen skjedde.

Anbefales!

Nå har hverdagen innhentet oss, og vi nyter hver eneste dag.

Lykke til med siste innspurt!

klem fra

Hei!

Tusen takk for den vidundelige historien og lykke til videre!

[Gjest søte små]

Ja......... Vi har da ei lita pie fra Korea. Det hele startet med at vi fikk et klokkeslett som vi skulle møte opp på Holt, og vi var VELDIG tilig ute. Vi gikk rundt kvartalet et par ganger og "hengde" utenfor Holt ei god stund. Plutselig kom det ei dame med kul på ruggen. DER ER ANNA, sa jeg til mannen min, men han ba mej roe meg litt, for se litt lenger bak, der kom det en hel skokk med damer med kul på ryggen........... Men vi var tidli ute ja, for vi skulle i alle fall ikke være for sent ute!!!! Så nermet det seg klokkeslettet og vi våget oss inn. Sa hva vi skulle og vart vist opp til et venteverelse. Så satt vi der med nærvene i høyspent. Det varte og rakk. Til slutt kom det ei dame og lurte på hva vi ventet på. Vi svarte at vi skulle hente pia vår. Oy, da er dere på feil rom. SÅ vart vi vist inn til et annet rom, og der var verdens nydligste lita pie på 3 1/2 mnd. SÅ VART VI FOR SENE ALIKAVELL!!!!!!!!

Åja, det sitter som spikret. Vi hentet pia vår på desse tider for 2 år siden. Holder på mend en til. Gleder oss masse til nestemann!!!!

LYKKE TIL. DU HAR MASSE Å GLE DEJ TIL........

[Mamta]

Her kan du jo lese våre historier, hvis du har lyst:

http://home.online.no/~tk-solhe/adoption/

Hilsen fra

[kina-nina]

Oj - du gir oss litt av en utfordring ))

Vi ankom Nanchang i Kina fredag 30/8-2002. Vi var spente på om vi ville få ungene samme dag, for det vet vi at andre har blitt overrasket med. Vi fikk imidlertid beskjed om at de jobbet med at vi skulle få ungene lørdag, mens den opprinnelige avtalen var at vi skulle få dem på søndag.

Egentlig var det litt godt å vite at vi skulle få minst ei natt søvn etter den laaange reisen.

Lørdag 31/8 hadde vi et informasjonsmøte kl. 10.00 - vi fikk introduksjon i tradisjoner og skikker i Kina. Når møtet gikk mot slutten fikk vi vite at vi ville få ungene samme kveld - da gjorde hjertet et ekstra hopp eller to. Rundt kl. 19.00 skulle det store endelig skje.

Resten av dagen gikk i en slags døs. Vi var på shopping +++ Kl. 17.00 avtalte vi å spise sammen (vi var 5 norske familier der). Utrolig nok hadde vi matlyst - klokken tikket sakte men sikkert mot 19.00. Etter at vi hadde spist gikk vi for å maile hjem - skjønner i ettertid ikke at jeg hadde ro i meg til det.

Overtakelsen skulle skje på de respektive hotellrommene. Vi var på rommet vårt i god tid før 19.00 - vi ordnet med melkeflaske, en kjeks eller to og en leke. Nå var vi klare - vi skulle bli foreldre.

Stadig vekk så vi på klokka - bare 5 minutter siden sist - hvorfor går tiden så sakte?!

Klokka ble til slutt 19.00 - hvilepulsen hadde steget flere hakk. Ingen barn kom. Vi åpnet til stadighet døra ut i korridoren for å se og å lytte etter barnegråt. Ingenting!

Familiene søkte sammen ut i korridoren på hotellet. Felles samvær og felles trøst. Vi spionerte på heisen - var den på tur opp. Vi lyttet etter barnegråt i etasjene under oss.

Tikk-takk ; tiden gikk sakte, sakte. Klokka passerte til slutt 20.00 - og stadig ingenting!

Vi spekulerte i det rareste om hvorfor de var så sene. Ungene var sikkert dopet ned!?! Kanskje skulle ungene skiftes på?!?

Klokka 20.30 skjedde det endelig noe - plutselig kom et helt følge ut av heisen. Mannen min filmet og i ettertid har vi sett at vi fikk filmet LilleLan før vi fikk henne.

Svusj - alle inn på sine rom. Hjertet hamret i brystet. NÅ skulle det endelig skje! Kl. 20.35 banket det på døren. Formet sett sjekket de at våre navn var rette og at det var korrekt navn på barnet. Så kom hun. Hun ble båret inn til oss av en nanny. Hun gråt så sårt. Hun var så liten og tynn. Hun var så fremmed i forhold til bildene. Likevel; hun var vår!! Jeg fikk henne i armene mine - hun ville til pappa, og fikk lov.

Aldri kommer jeg til å glemme det øyeblikket på rom 1506. Der skjedde vår fødsel og som 'nyfødte' barn flest gråt hun.

Forsiktig fikk vi nærmet oss henne - fikk byttet bleie som var mer enn veldig våt. Hun klamret seg til pappa. Hun var skrubbsulten, men kunne ikke suge. Det var kaotiske øyeblikk, hvor fokus var rettet mot den lille og hennes primære behov.

Vi har hele seansen på video - og i ettertid har det vært godt å se det om og om igjen. Det var så kaotiske øyeblikk at mye fikk man rett og slett ikke med seg i det øyeblikket forløsningen skjedde.

Anbefales!

Nå har hverdagen innhentet oss, og vi nyter hver eneste dag.

Lykke til med siste innspurt!

klem fra

Tror du jeg har printet ut historien din?

Om drøye 14 dager sitter kanskje _vi_ på rom 1506 i Nanchang og venter på vår lille datter...

Klem fra