Tilsynelatende vellykket ...men...

[TRISTIAN]

Jeg har penger, god jobb som jeg tror jeg håndterer relativt bra, ihvertfall når man legger til grunn min mentale tilstand. Etter brudd i et 10 års samliv med barn i bildet, utviklet jeg en form for angst / fobi som kan ligne på det man kaller for sosial angst. Ble redd for å få for mye oppmerksomhet i grupper, trange rom e.l. Møtevirksomhet er helt utelukket...begynner bare å svette eller føle at jeg rødmer...tåler ikke å se folk i øynene..får panikk. Har lest at det beste man gjør er å eksponere seg for fobien. Vel, det har jeg nå gjort hver dag i snart fem år..og fobien i seg selv har blitt bedre, men ikke bra..Takler arbeidet fordi jeg føler at der har jeg en funksjon - der har jeg MIN plass...men fritiden min gir begrepet dødtid nye dimensjoner...

Jeg føler meg malplassert i omtrent alle sosiale sammenhenger som ikke har med jobb å gjøre...hører ikke til noe sted, liksom. Føler meg rett og slett...annerledes?

Denne følelsen, sammen med angstproblemene har ført meg så dypt ned i depresjonens baner at jeg vurderer selvmord omtrent annenhver dag nå..finner meg selv sittende å spekulere på måter å gjøre det på uten at ungene skal forstå sannheten om pappa...men det er ikke lett å finne "fredelige" måter uten at det blir avslørt som selvmord...før eller siden...

Vet vel egentlig ikke om jeg har lyst til det heller...jeg er vel egentlig ikke istand til å vite noe som helst nå..

Jeg vet bare at hvis jeg fikk valget mellom døden og et helt NYTT liv..uten angst, depresjoner og fremmedfølelse, ja DA ville jeg sannsynligvis valgt det nye livet...

Men jeg har absolutt ingen idè om hvordan jeg skal komme meg ut av dette, jeg har resignert totalt i forhold til det å ta kontakt med mennesker i fritiden. Lukker meg selv inne, kjenner den evinnelige bankingen i kroppen som holder meg våken natt etter natt. Uroen vil ikke slippe taket.....Røyken etter 15/20 rullesigaretter ligger tungt hos meg i kveldstimene. Røyker hele tiden for å døyve et eller annet behov...hva gjør man når man trenger sårt mennesklig kontakt , og samtidig er redd for mennesker? Føler meg som en profesjonell, lidenskapelig fallskjermhopper som plutselig har fått høydeskrekk...

Vet jo at å ta livet av seg er aller siste utvei, og det er kanskje derfor jeg nå sitter her og skriver... i håp om at noen der ute kanskje kan hjelpe..?

Ensomheten begynner å bli tung å bære, særlig utover de sene kveldstimene...(klarer ikke å skrive dette uten at tårene presser på..) imorgen er Lørdag; ingen jobb å gå til - intet liv å gå til...Skulle ønske jeg kunne legge meg å sove for ikke å våkne igjen....bare bli ferdig med dette....

"..in this case , death is not as much a tragedy, as it is the end of one..." er et sitat som passer meg nå...vet ikke helt hvor det kommer fra, men...

Tror ikke det finnes et menneske som ser meg som en potensiell selvmordskandidat.

Jeg sender nok ut signaler om at noe er galt, men mennesker flest tar som regel avstand fra ting de ikke forstår....uten å dvele ved det..de kjenner meg ikke likevel....det er kanskje slik jeg holder mennesker på avstand? Sannsynligvis.

Føler meg fanget i en ond sirkel ; får jeg ikke kontakt med mennesker så lenge jeg har det sånn ? - kommer jeg til å ha det sånn til evig tid fordi jeg ikke får noen kontakt...(?) HJELP! STOPP! JEG VIL AV!! En eller annen...!?

[Gjest turbolator]

hjelpes meg, du trenger HJELP.. du kan få henvisning til psyk.poliklinikk av legen din.. gjør det....

[TRISTIAN]

hjelpes meg, du trenger HJELP.. du kan få henvisning til psyk.poliklinikk av legen din.. gjør det....

- hvorfor blir jeg ikke ovverasket over hvor kortfattet folk er når man virkelig bretter ut hele den sørgelige sannheten? Da er det liksom : "to dunk og vekk me`n..." - akkurat som de få menneskene jeg har prøvd å prate med...

[Gjest turbolator]

- hvorfor blir jeg ikke ovverasket over hvor kortfattet folk er når man virkelig bretter ut hele den sørgelige sannheten? Da er det liksom : "to dunk og vekk me`n..." - akkurat som de få menneskene jeg har prøvd å prate med...

beklager virkelig at jeg ga det rådet som kan hjelpe deg.

[TRISTIAN]

beklager virkelig at jeg ga det rådet som kan hjelpe deg.

...beklager, ser vel ikke skogen for bare trær... - du har sikkert rett...takk.

[tsofia]

Hei TRISTIAN.

Jeg har levd med sosiale fobier hele mitt voksne liv og blir nok ALDRI kvitt dem. Men jeg er lykkelig. Mest fordi jeg ser på meg selv alt annet enn vellykket. Men jeg er lykkelig som outsider. Selvfølgelig har jeg mine tunge stunder fulle av paranoia og fobier, men jeg er på rett veg iallefall.

Om du godtar deg seom den du er TRISTIAN. Et mennekse . Et medmenneske. Uten noen form for prestasjons press, finner du også nye venner. Kanskje ikke sånne venner som absolutt skal VÆRE noe på død og liv, men kanskje noen som er en hjertevenn.

Ikke gi opp DU ER VERDIFULL...med eller uten foier.

[Gjest tod]

...beklager, ser vel ikke skogen for bare trær... - du har sikkert rett...takk.

Jeg tror du har rett i at du ikke ser skogen for bare trær, som du sier; i den tilstanden du befinner deg i er det lett å tenke at det ikke fins hjelp å få, at alt er meningsløst osv.

Men jeg er helt enig med turbolator i at du trenger hjelp. Snakk med fastlegen din i første omgang - og nevn alle problemene slik du har gjort her. Be også om henvisning til psykolog/psykiater.

Alt godt,

[necy]

Hei NHD!

Kjenner meg veldig godt igjen i alt det du beskriver. Vet ikke om jeg kan gi noe egentlig trøst, men du skal vite at du ikke er alene om de problemene du beskriver. Hvis jeg skal driste meg til noen råd, så er det at du så fort som mulig tar kontakt med helsevesenet. Jeg har god erfaring med å ta opp mine problemer på jobben, man får som regel mere forståelse enn man tror. Det kan også hjelpe å ta problemene opp med venner og familie. Det kan lindre følelsene som ensomhet, fremmedgjorthet og eventuelt følelsen av at man er falsk fordi man skjuler sitt egentlige jeg.

Lykke til og god bedring!