Ferdig

[Gjest Magna]

Jeg føler meg ferdig med en lang vond periode, og jobber nå for å komme videre med livet mitt.

Målet var og ikke dra ungene mine inn i mine psykiske greier. Det synes som jeg har klart det. Nå er de voksne og har mye styrke i seg og har begynt på sitt voksne liv.

Ingen av dem viser tegn til dårlig psyke. De virker utrolig selvstendige og mestrer livene sine bra.

Jeg vil gå videre, men jeg sliter fortsatt med fortidens mørke skygger. Hvorda skal jeg klare å legge den bak meg?

Jeg skulle ønske jeg kunne reist på den andre siden av jorda og begynt på nytt.

Hvordan skal jeg klare å legge alt det vonde bak meg, vonde opplevelser og et vondt menneske? Det er tankene vi kan snu? Er det ikke?

Jeg prøver det jeg kan.

[ulva]

Tror du tenker akkurat som meg - at jeg en dag blir helt frisk, og kan leve et like bekymringsløst og fritt liv som alle andre. Men slik er det ikke. Dessverre. Sannheten er at vi aldri blir helt "ferdig". Fortiden har jo skapt oss - vi må bære det med oss videre. Spørsmålet er vel heller hvordan vi gjør akkurat det.

Sa en gang til psykiateren min at jeg var så utålmodig, fordi jeg så inderlig gjerne ville bli frisk. Da så han bare rart på meg, som om jeg sa et eller annet fryktelig merkelig. Til slutt svarte han at jeg aldri kom til å bli frisk - men forhåpentligvis bedre, forhåpentligvis bra nok til å kunne leve et nogenlunde vanlig liv og ha det ok. Men jeg kommer alltid til å slite med meg selv.

Skriver ikke dette for å gjøre deg deprimert - men for å påpeke at vi kanskje må flytte fokus fra å bli frisk til å bli friske nok. Har du et ok liv, som gir mer enn det koster? Da har du isåfall kommet langt! Vi kan kanskje ikke forvente å bli like bra som andre, som aldri har opplevd virkelig vonde ting i livet.

[Gjest Magna]

Tror du tenker akkurat som meg - at jeg en dag blir helt frisk, og kan leve et like bekymringsløst og fritt liv som alle andre. Men slik er det ikke. Dessverre. Sannheten er at vi aldri blir helt "ferdig". Fortiden har jo skapt oss - vi må bære det med oss videre. Spørsmålet er vel heller hvordan vi gjør akkurat det.

Sa en gang til psykiateren min at jeg var så utålmodig, fordi jeg så inderlig gjerne ville bli frisk. Da så han bare rart på meg, som om jeg sa et eller annet fryktelig merkelig. Til slutt svarte han at jeg aldri kom til å bli frisk - men forhåpentligvis bedre, forhåpentligvis bra nok til å kunne leve et nogenlunde vanlig liv og ha det ok. Men jeg kommer alltid til å slite med meg selv.

Skriver ikke dette for å gjøre deg deprimert - men for å påpeke at vi kanskje må flytte fokus fra å bli frisk til å bli friske nok. Har du et ok liv, som gir mer enn det koster? Da har du isåfall kommet langt! Vi kan kanskje ikke forvente å bli like bra som andre, som aldri har opplevd virkelig vonde ting i livet.

Takk for svar ulva. Jeg har det bedre enn de fleste, tror jeg, innimellom.

Jeg er glad for det du skrev om deg selv.

Jeg har lenge prøvd å frigjøre meg fra behandling, men jeg tørr ikke stå på egne ben uten den støtten.

Jeg har veldig liten tillit til medmennesker sier psykologen min. Jeg synes hun har bygd opp den tilliten igjen, - og da miste henne.... det er så vanskelig.

Hun sier at vi bruker tiden og presser meg ikke.., men jeg føler at jeg burde klare meg selv nå.

[Gjest Little Madam]

Det må føles _BRA_ at barna har klart seg fint til tross for dine psykiske plager! Jeg blir snart tobarns mor. Jeg er nok en temmelig ressurssterk person i utgangspunktet, MEN, min egen meget dårlige barndom ( og elendige forhold til egne foreldre.. ) ligger over meg som et mareritt hver eneste dag. Jeg er livredd for å ligne min egen mor overfor mitt eget barn..!! Heldigvis har jeg et varmt og fint forholdt til barnet mitt.

Jeg lurer også på hvordan man skal klare å legge fortidens mørke skygger bak meg...

Det virker veldig langt fra "teori" til "praksis"... Har gått mange år i terapi og gjør det fremdeles.

Så kanskje en dag....? Livet for meg er i hvertfall blitt betraktelig mye mye bedre de siste åra. Det er en slik forandring at folk reagerer ( positivt ) bare ved å treffe meg meg, hvis de ikke har sett meg på en stund. Det står ikke lenger: SYKDOM skrevet i panna mi :-)

Hvis jeg har forstått det riktig etter å ha lest tidligere innlegg, så har du brutt kontakten med moren din.? Psykiateren min vil at jeg skal ha minimalt med min egen mor å gjøre.. ( Fordi hun bl.a har en sånn ødeleggende og sterkt negativ innflytelse på meg. ) Men jeg synes det er forferdelig vanskelig å "kutte bånd" til henne... Beklageligvis har hun nok ( periodevis ) sterk makt over meg...

Men jobber med saken da....

Ønsker deg en fin dag!

[Gjest Magna]

Det må føles _BRA_ at barna har klart seg fint til tross for dine psykiske plager! Jeg blir snart tobarns mor. Jeg er nok en temmelig ressurssterk person i utgangspunktet, MEN, min egen meget dårlige barndom ( og elendige forhold til egne foreldre.. ) ligger over meg som et mareritt hver eneste dag. Jeg er livredd for å ligne min egen mor overfor mitt eget barn..!! Heldigvis har jeg et varmt og fint forholdt til barnet mitt.

Jeg lurer også på hvordan man skal klare å legge fortidens mørke skygger bak meg...

Det virker veldig langt fra "teori" til "praksis"... Har gått mange år i terapi og gjør det fremdeles.

Så kanskje en dag....? Livet for meg er i hvertfall blitt betraktelig mye mye bedre de siste åra. Det er en slik forandring at folk reagerer ( positivt ) bare ved å treffe meg meg, hvis de ikke har sett meg på en stund. Det står ikke lenger: SYKDOM skrevet i panna mi :-)

Hvis jeg har forstått det riktig etter å ha lest tidligere innlegg, så har du brutt kontakten med moren din.? Psykiateren min vil at jeg skal ha minimalt med min egen mor å gjøre.. ( Fordi hun bl.a har en sånn ødeleggende og sterkt negativ innflytelse på meg. ) Men jeg synes det er forferdelig vanskelig å "kutte bånd" til henne... Beklageligvis har hun nok ( periodevis ) sterk makt over meg...

Men jobber med saken da....

Ønsker deg en fin dag!

Ja, jeg kastet min mor ut av huset mitt. Det var helt nødvendig. Hun gikk igjen i min angst og jeg så henne i alle damer. Dermed mistet jeg fullstendig tilliten til andre kvinner.

Til slutt så jeg henne i mannen min også.... Da måtte jeg velge, - og jeg valgte å kaste henne ut av livet mitt.

Hun har en personlighetsforstyrrelse (ubehandlet, grøss og gru) som jeg så at jeg etterhvert kom til å arve dersom jeg ikke markerte meg. Du skjønner jeg er altfor snill, dumsnill i egne øyne.

Jeg gjorde dette fordi jeg VIL leve godt de årene jeg har igjen og kose meg med UNGENE mine og mannen min. -Og mine venner..

Det er spesielt to egenskaper ved medmennesker jeg ikke tåler det er: direkte utskjelling og intriger. Der går mine grenser og i dag går jeg ikke på akkord med meg selv ift. det.

Noen ganger tror jeg vi må gjøre ting vi abolutt ikke liker. Antagelig så er det best også for deg å gjøre som din psykiater sier.. Tenk at han sier det, for en god hjelp.

Hadde noen sagt det til meg for 30 år siden hadde jeg virkelig vært glad. Da hadde jeg sluppet mye psykisk smerte. Dette er opp til deg, Little Madam.

Det er også en viktig ting i det du skriver. Du har fått hjelp tidligere enn meg. Dermed har du større mulighet til å få et godt liv.

Tenk på hva som er best for deg og din lille familie. Vanskelige mødre takker oss aldri...