Unger som Antidepressiva....?

[TRISTIAN]

Takker for alle svar jeg har fått på innleggene mine ..(send gjerne fler...?)

Jeg ble "reddet" i dag....fikk uventet besøk av ungene , de er bare GULL! De var hos meg noen timer idag og fikk meg til å glemme alle tunge tanker en stund...

Nå sitter jeg her igjen, kanskje en smule mer tilfreds enn idag morges...men kjenner "mørket" siger innpå meg, sakte men sikkert...må legge meg å sove mens jeg har "ro" i kroppen...er faktisk trøtt..

[Gjest Tussi18]

Jeg føler det sånn jeg også. Blir glad og tunge tanker blir borte for en stund, når jeg er sammen med barn. De er så skjønne. Så uskyldige. Morsomme. Får meg til å se litt lysere på livet, i det hele tatt "se lyset i den mørke tunnelen" (for å si det på den måten).

Søskenbarnet mitt har en jente som er 1 år og noen måneder. Dersom jeg er deprimert og ikke har det så bra, og hun pleier å være på besøk, så blir jeg alltid så glad når hun er her. Hun gir meg glede. Dette gjelder også andre barn.

Jeg rett og slett elsker barn....

[vicca]

Skjønner hva du mener. Har det litt som du har det, hvis du vil: [email protected].

En stor klem til deg!

[TRISTIAN]

Skjønner hva du mener. Har det litt som du har det, hvis du vil: [email protected].

En stor klem til deg!

Til vicca : Takk for tilliten-og klem til deg også.. må tygge litt på den andre biten; får faktisk litt "noia" av kontakt -selv på det planet....er jeg tilgitt?

[vicca]

Til vicca : Takk for tilliten-og klem til deg også.. må tygge litt på den andre biten; får faktisk litt "noia" av kontakt -selv på det planet....er jeg tilgitt?

Selvsagt er du tilgitt!! Jeg skjønner det veldig godt:-)

Har ikke vært så mye her inne på noen uker nå, men har lest noen av innleggene dine. Jeg skjønner at du har det vanskelig.

Håper du oppsøker hjelp, som andre her inne påpeker er det ikke farlig å oppsøke hjelp. Tvert i mot.

Jeg var også redd i begynnelsen. Redd for å sette ord på det vonde, og aller mest var jeg redd for hva andre rundt meg ville tro. Men vet du hva? Det ble ikke noe problem. De aller fleste har både akseptert og forstått at jeg trenger hjelp - de støtter meg på veien og viser stor forståelse.

Jeg føler terapien hjelper meg til å bli mer ærlig mot meg selv, og til å sette mine egne behov litt lenger frem enn det jeg er vant til fra før. Tenker ikke lenger så mye på alt jeg "burde" gjøre, heller litt mer på hva _jeg_ egentlig vil.

Men, det er vanskelig og det går ikke av seg selv. Men veien blir jo til mens en går og det er lettere å holde en noenlunde stø kurs fremover hvis en har noen å lene seg til.

Jeg ønsker deg lykke til!!

...så håper jeg du får en bra dag.

Vennlig hilsen