Hvordan takle psykopaten uten å få liv og rykte ødelagt?

[Gjest slitenslitensliten]

Mulig dette er feil forum, men jeg prøver.. kanskje noen her har erfaring?

[naiv]

Kan jeg spørre deg hva slags forbindelse du har til psykopaten? Er h*n din ektefelle/samboer, slekning, sjef, kollega eller nabo?

[Gjest k33]

Hei du..

Ja jeg skal love jeg har erfaring.

Drikking i smug, kjefting, trusler, late som selvmord, våpen.....

Hans leger gikk forbi sin taushetsplikt for å hjelpe meg vekk, sa han aldri kom til å bli bra.

Har i ettertid lest at det av en eller annen merkelig grunn ikke forbedrer seg.

Så mitt råd er derfor uten å nøle....kom deg vekk !!!!!!!!

Det er ikke håp og du må ta vare på deg selv.

Søk støtte og hjelp til avrivelsen, men kom deg vekk.

Jeg ønsker deg lykke, lykke til.

[Gjest slitenslitensliten]

Kan jeg spørre deg hva slags forbindelse du har til psykopaten? Er h*n din ektefelle/samboer, slekning, sjef, kollega eller nabo?

Eks. Sammen bare et par år. jeg har prøvd og gjøre det slutt mang en gang underveis..men du vet..nye sjanser og gode perioder man minnes på, trusler om selvmord, trusler om å "sladre" til venner og kjente, lovnader om forbedring. Ble ikke slutt før jeg var "melket ferdig" og tom for energi. Før jeg traff han, og et stykke ut i forholdet, fungerte jeg bedre enn på mange år, hadde et godt stabilt liv. synes jeg taklet dette forholdet bra før jeg ble utslitt av alle hans raseriutbrudd, uforutsigbarhet, "egne regler", trusler med mer. Jeg var ikke sterk nok til å sette ned foten og holde den der. Nå blir min fortid blåst liv i av hans forsøk på å renvaske seg selv. Man har da betrodd han en del (beklageligvis)! Jeg er 99,9% sikker på at mine antakelser angående han ikke er projeksjoner, da jeg blant annet har involvert tredjepersoner som har fått lese brev, textmeldinger o.l.når det har vært på det mest skremmende.

Jeg vet hva jeg har opplevd. Jeg vil bare ha fred, bygge opp livet mitt, men han _skal_ være "enten venn eller bitre fiender" som han sier. Og aller helst diskutere, noe jeg *vet* ikke går. Og den der bitre fiender gruer jeg meg til, har fått en liten forsmak. Så *hva* gjør jeg? Flytte fra familie, slekt og alle jeg kjenner og feirer jula alene?

[Gjest Kvakksalver]

Eks. Sammen bare et par år. jeg har prøvd og gjøre det slutt mang en gang underveis..men du vet..nye sjanser og gode perioder man minnes på, trusler om selvmord, trusler om å "sladre" til venner og kjente, lovnader om forbedring. Ble ikke slutt før jeg var "melket ferdig" og tom for energi. Før jeg traff han, og et stykke ut i forholdet, fungerte jeg bedre enn på mange år, hadde et godt stabilt liv. synes jeg taklet dette forholdet bra før jeg ble utslitt av alle hans raseriutbrudd, uforutsigbarhet, "egne regler", trusler med mer. Jeg var ikke sterk nok til å sette ned foten og holde den der. Nå blir min fortid blåst liv i av hans forsøk på å renvaske seg selv. Man har da betrodd han en del (beklageligvis)! Jeg er 99,9% sikker på at mine antakelser angående han ikke er projeksjoner, da jeg blant annet har involvert tredjepersoner som har fått lese brev, textmeldinger o.l.når det har vært på det mest skremmende.

Jeg vet hva jeg har opplevd. Jeg vil bare ha fred, bygge opp livet mitt, men han _skal_ være "enten venn eller bitre fiender" som han sier. Og aller helst diskutere, noe jeg *vet* ikke går. Og den der bitre fiender gruer jeg meg til, har fått en liten forsmak. Så *hva* gjør jeg? Flytte fra familie, slekt og alle jeg kjenner og feirer jula alene?

Det hørtes mer ut som en såret mann enn en psykopat.

[Gjest Slå hardt tilbake]

Eks. Sammen bare et par år. jeg har prøvd og gjøre det slutt mang en gang underveis..men du vet..nye sjanser og gode perioder man minnes på, trusler om selvmord, trusler om å "sladre" til venner og kjente, lovnader om forbedring. Ble ikke slutt før jeg var "melket ferdig" og tom for energi. Før jeg traff han, og et stykke ut i forholdet, fungerte jeg bedre enn på mange år, hadde et godt stabilt liv. synes jeg taklet dette forholdet bra før jeg ble utslitt av alle hans raseriutbrudd, uforutsigbarhet, "egne regler", trusler med mer. Jeg var ikke sterk nok til å sette ned foten og holde den der. Nå blir min fortid blåst liv i av hans forsøk på å renvaske seg selv. Man har da betrodd han en del (beklageligvis)! Jeg er 99,9% sikker på at mine antakelser angående han ikke er projeksjoner, da jeg blant annet har involvert tredjepersoner som har fått lese brev, textmeldinger o.l.når det har vært på det mest skremmende.

Jeg vet hva jeg har opplevd. Jeg vil bare ha fred, bygge opp livet mitt, men han _skal_ være "enten venn eller bitre fiender" som han sier. Og aller helst diskutere, noe jeg *vet* ikke går. Og den der bitre fiender gruer jeg meg til, har fått en liten forsmak. Så *hva* gjør jeg? Flytte fra familie, slekt og alle jeg kjenner og feirer jula alene?

Vær ekkel: ta opp alt ham sier på bånd over lengre tid og fortell han det etter en tid. Har du fått tatt opp hans trusler og utspill, oppbevar båndene et sted han ikke får tak i dem og sørg for at han vet de blir spilt av for alle han kjenner og sendt kopier til de han helst ikke vil skal høre. Noe psykopater ikke takler er de som overlister han. Ring politiet og si det går en psykisk ustabil person omkring som fare for seg selv og andre, slik at politiet har en historie om du skulle trenge å bli trodd.

[Gjest Magna]

Det hørtes mer ut som en såret mann enn en psykopat.

det er det eneste du kan gjøre for å redde deg selv som menneske. Ta kontakt med en psykolog og få støtte på det du gjør... Så er det kanskje ingen annen løsning for deg enn å flytte unna.

Politiet har etterhvert også fått øynene opp for hvor farlige enkelte psykopater kan være. Du må ha streke alianser....i disse yrkesgruppene.

[naiv]

Eks. Sammen bare et par år. jeg har prøvd og gjøre det slutt mang en gang underveis..men du vet..nye sjanser og gode perioder man minnes på, trusler om selvmord, trusler om å "sladre" til venner og kjente, lovnader om forbedring. Ble ikke slutt før jeg var "melket ferdig" og tom for energi. Før jeg traff han, og et stykke ut i forholdet, fungerte jeg bedre enn på mange år, hadde et godt stabilt liv. synes jeg taklet dette forholdet bra før jeg ble utslitt av alle hans raseriutbrudd, uforutsigbarhet, "egne regler", trusler med mer. Jeg var ikke sterk nok til å sette ned foten og holde den der. Nå blir min fortid blåst liv i av hans forsøk på å renvaske seg selv. Man har da betrodd han en del (beklageligvis)! Jeg er 99,9% sikker på at mine antakelser angående han ikke er projeksjoner, da jeg blant annet har involvert tredjepersoner som har fått lese brev, textmeldinger o.l.når det har vært på det mest skremmende.

Jeg vet hva jeg har opplevd. Jeg vil bare ha fred, bygge opp livet mitt, men han _skal_ være "enten venn eller bitre fiender" som han sier. Og aller helst diskutere, noe jeg *vet* ikke går. Og den der bitre fiender gruer jeg meg til, har fått en liten forsmak. Så *hva* gjør jeg? Flytte fra familie, slekt og alle jeg kjenner og feirer jula alene?

Hei! Du har min sympati. Etter det jeg leste i ditt innlegg, har din tidligere samboer helt klart psykopatiske trekk. Alt det du beskriver er faktisk etter "lærerboka" ang. psykopati.

Mennesker som har vært i klørne til en psykopat blir ofte forvirret, utmattet og usikre etter all hundsingen.

Du kan ikke forvente deg at han vil forandre seg, Det er du som må forandre deg. Du skal si til deg selv at det er HAN og ikke deg det er noe galt med. Du må først og fremst tilgi deg selv for du tok feil ang. denne personen. Det er mange som bebreider seg selv fordi burde ha skjønt hvordan han var, eller at de skulle ha handlet på en annerledes måte osv.

Prøv å psyke deg selv opp, og forbered deg på en "krig" Belønningen som fri person venter lengre inn i fremtiden.

Lær deg å kommunisere med ham på en smartere måte. Slutt å forsvar eller unnskyld deg. Kom med dine synspunkter på en rolig og saklig måte, og ikke vik en tomme.

Hvis du har noen du kan stole på og som du kan betro deg til, søk hjelp hos disse. I første omgang må tenke på å komme deg fysisk vekk fra ham, da han aldri vil forandre seg. De eventuelle dålige ryktene han vil spre om deg, må du bare heve deg over.

Jeg ønsker deg alt vel og lykke til!

[Gjest slitenslitensliten]

Det hørtes mer ut som en såret mann enn en psykopat.

Som slår? Som nekter på det, "rasjonaliserer" det med at jeg fortjente det/kunne for det selv? Han kan gjøre ting, men jeg kan ikke? Mener all hans oppførsel burde bli unnskyldt fordi det har "en grunn", mens jeg er "ond" hvis jeg sier i mot, ikke er enig, eller prøver å forklare hvorfor det ikke er rettferdig? Mener det er min feil at han er blitt sånn? Legger ALT ansvar i mine hender? Alltid, alltid finner en grunn for å bli sint? Så utrolig uforutsigbar og stiller seg uforstående til at jeg er så overdrevent forsiktig hvis jeg vil si noe, mens han andre ganger kan eksplodere hvis jeg sier det samme? Såret, JA, men det skal jo ingen ingen ting til for å såre han! Det var nok at jeg ikke hadde øyenkontakt nok mens jeg var på jobb, nok at jeg har en annen mening, nok at jeg ikke ville treffes for å diskutere etter at han hadde slått nok en gang og jeg prøvde å stenge helt ut. Jeg kan skrive en hel bok. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg har vært sammen med gutter før, og de har da absolutt ikke oppført seg på denne måten uansett om jeg har såret dem eller ikke. Dette er tross alt ikke trekk som har kommet fram hos han først når jeg har ville gjort det slutt. Og han skjønner ikke at det er "unormalt" / skadelig for meg å oppleve denne utryggheten. Han mener jo jeg er den som er syk. Mye kan sikkert sies om meg og, men disse trekkene har jeg nok ikke.

[Gjest ikke undertegnet]

Det du bør gjøre, er å ta kontakt med et krisesenter.De hjelper deg videre med hva du kan gjøre.

[Gjest slitenslitensliten]

Hei! Du har min sympati. Etter det jeg leste i ditt innlegg, har din tidligere samboer helt klart psykopatiske trekk. Alt det du beskriver er faktisk etter "lærerboka" ang. psykopati.

Mennesker som har vært i klørne til en psykopat blir ofte forvirret, utmattet og usikre etter all hundsingen.

Du kan ikke forvente deg at han vil forandre seg, Det er du som må forandre deg. Du skal si til deg selv at det er HAN og ikke deg det er noe galt med. Du må først og fremst tilgi deg selv for du tok feil ang. denne personen. Det er mange som bebreider seg selv fordi burde ha skjønt hvordan han var, eller at de skulle ha handlet på en annerledes måte osv.

Prøv å psyke deg selv opp, og forbered deg på en "krig" Belønningen som fri person venter lengre inn i fremtiden.

Lær deg å kommunisere med ham på en smartere måte. Slutt å forsvar eller unnskyld deg. Kom med dine synspunkter på en rolig og saklig måte, og ikke vik en tomme.

Hvis du har noen du kan stole på og som du kan betro deg til, søk hjelp hos disse. I første omgang må tenke på å komme deg fysisk vekk fra ham, da han aldri vil forandre seg. De eventuelle dålige ryktene han vil spre om deg, må du bare heve deg over.

Jeg ønsker deg alt vel og lykke til!

"Alt det du beskriver er faktisk etter "lærerboka" ang. psykopati."

Ikke sant. Og det vil han bruke som et argument: "Du har lest hvordan psykopater er og skal lure folk om hvordan jeg er! Du er syk! Ond! Det er du som er psykopaten! Jeg har snakket med profesjonelle folk og de sier det samme!"

Jeg har bodd på krisesenter og kommet meg vekk, men vi har fremdeles kontakt (ikke "fysisk"), enda de på senteret prøvde å snakke meg fra det. Jeg vet ikke hvorfor... snakker om å få parterapi igjen, han lover å ikke legge alt på meg denne gangen..hver gang jeg gir opp og innser at det ikke nytter da han stiller krav om samvær og diverse i mellomtiden - noe ikke jeg engang vil diskutere før første time blir noe av-, så blir han "sånn" igjen. og jeg merker at han fremdeles har taket på meg. Blir alltid så lettet når han virker forståelsesfull og voksen - og så skuffet, eller skremt, når det ryr sammen igjen og han enten låser seg helt og det ryr allskens trusler og stygge ord. Han skal stille krav. Jeg får ikke stille krav, for "da er jeg ond og lite forståelsesfull". Så er det som om jeg "lokkes" til å prøve igjen.

Jeg vet ikke om jeg takler noen krig. Jeg er så sliten. Har prøvd å sette "hardt mot hardt", både for å få det til å fungere underveis og da jeg ville gjøre det slutt, men jeg pingler ut. Han blir bare enda hardere, og jeg bryter sammen i gråt, vettskremt og fortvilet. Tror ikke jeg er i stand til å stenge av som han sier jeg får han til å gjøre.

"Lær deg å kommunisere med ham på en smartere måte. Slutt å forsvar eller unnskyld deg. Kom med dine synspunkter på en rolig og saklig måte, og ikke vik en tomme."

Har prøvd. Dette rådet har jeg nemlig fått før. på en måte så er det som om dette gir næring til argumentene hans om at jeg er en utspekulert "ond" person. Jeg har prøvd å yte motstand. Prøvd å forklare voksent og rolig, "lære" han hva som er rettferdig underveis. Prøvd å si det så enkelt som at "Jeg er uenig med deg i hva som er urettferdig, rettferdig og akseptable eller uakseptable reaksjoner, punktum", men ikke det er han engang enig i. Er jeg behersket og så dønn saklig er jeg en sta psykopat som er vrangforestilt (som om jeg skulle ha beskrevet han.), nærmest trygler jeg om han kan forstå og behandle meg bedre, kritiserer jeg, og derfor har han sin fulle rett til å bli sint og "hate" meg.

De fleste gangene jeg er blitt slått, inkl den første, skjedde det som resultat av at jeg prøvde å sette grenser for hvordan han oppførte seg mot meg i den situasjonen. (Krangling midt på natta, plutselig og helt usaklig sjalusi og utspørring og utskjelling.) Han mener dermed volden er min egen feil, indirekte. Jeg "lokket han" til å bli sjalu etc.

[Gjest slitenslitensliten]

Vær ekkel: ta opp alt ham sier på bånd over lengre tid og fortell han det etter en tid. Har du fått tatt opp hans trusler og utspill, oppbevar båndene et sted han ikke får tak i dem og sørg for at han vet de blir spilt av for alle han kjenner og sendt kopier til de han helst ikke vil skal høre. Noe psykopater ikke takler er de som overlister han. Ring politiet og si det går en psykisk ustabil person omkring som fare for seg selv og andre, slik at politiet har en historie om du skulle trenge å bli trodd.

Har spart på meldinger, mailer etc, men dette fant han selvfølgelig ut og startet med å manipulere "bevis" som skal vise at JEG er den syke. For eksempel kan han ta vare på delmeldinger som ikke betyr det de ser ut som i det hele tatt hvis man hadde sett sammenhengen. Litt for sent har jeg forstått viktigheten av å svare i så fulle og hele setninger så det ikke er til å misforstå for noen som kommer til å lese det. I tillegg har han blitt flinkere og flinkere til å ikke skrive direkte trusler på tekstmelding, men heller "kamuflere" det med ord og vendinger han vet at jeg vet utmerket godt hva han egentlig mener med men som han lett kan bortforklare. Kun i telefonen kommer det direkte fram hvordan han er. Finnes det mobiltelefoner med båndopptaker da? Og for politiet vil det bare bli ord mor ord, bortsett fra at det forelå en (trukket) anmeldelse på han for vold mot meg.

[Gjest slitenslitensliten]

Vær ekkel: ta opp alt ham sier på bånd over lengre tid og fortell han det etter en tid. Har du fått tatt opp hans trusler og utspill, oppbevar båndene et sted han ikke får tak i dem og sørg for at han vet de blir spilt av for alle han kjenner og sendt kopier til de han helst ikke vil skal høre. Noe psykopater ikke takler er de som overlister han. Ring politiet og si det går en psykisk ustabil person omkring som fare for seg selv og andre, slik at politiet har en historie om du skulle trenge å bli trodd.

Og de gangene han har merket at jeg har prøvd å "overliste" han, har han tatt som et bevis på at jeg er psykopat og han normal. Og snur alt jeg har prøvd å forklare han angående måten han har vært mot meg på - hele nøyaktige uttrykksmåter og setninger - til å gjelde meg, later som om jeg aldri har sagt noe sånn til han. Brukte jeg ordet vrangforestilt en uke, kunne jeg banne på at han ville kalle meg det ved neste diskusjon, som et bittelite ubetydelig eksempel.

[Gjest Slå hardt tilbake]

Og de gangene han har merket at jeg har prøvd å "overliste" han, har han tatt som et bevis på at jeg er psykopat og han normal. Og snur alt jeg har prøvd å forklare han angående måten han har vært mot meg på - hele nøyaktige uttrykksmåter og setninger - til å gjelde meg, later som om jeg aldri har sagt noe sånn til han. Brukte jeg ordet vrangforestilt en uke, kunne jeg banne på at han ville kalle meg det ved neste diskusjon, som et bittelite ubetydelig eksempel.

Du har truffet den verste typen psykopater, den intelligente. Livsfarlig, kom deg vekk og bryt alle forbindelser. Det eneste målet hans er å kontrollere deg helt eller ødelegge deg.

[Gjest slitenslitensliten]

Du har truffet den verste typen psykopater, den intelligente. Livsfarlig, kom deg vekk og bryt alle forbindelser. Det eneste målet hans er å kontrollere deg helt eller ødelegge deg.

Ja, eller få meg til å "innrømme at han er offeret" virker det som, men hvis jeg jatter med på det så vil han plutselig mer allikevel.

Det er ikke lett å kutte alle forbindelser når han stadig sniker seg innpå via mitt nettverk!!!

[Gjest Slå hardt tilbake]

Ja, eller få meg til å "innrømme at han er offeret" virker det som, men hvis jeg jatter med på det så vil han plutselig mer allikevel.

Det er ikke lett å kutte alle forbindelser når han stadig sniker seg innpå via mitt nettverk!!!

Få noen til å hjelpe deg å legge en plan og gjennomføre den. Vil du selv vekk, eller slipper du han innpå igjen om en tid ?

[Gjest slitenslitensliten]

Få noen til å hjelpe deg å legge en plan og gjennomføre den. Vil du selv vekk, eller slipper du han innpå igjen om en tid ?

I det det står på.. da er jeg helt sikker på det jeg opplever, og da vet jeg at jeg må - og vil- vekk. Bestemmer meg for at nå skal jeg ikke diskutere mer, og svarer ikke lenger på telefon/meldinger. Så begynner han enten å snike seg innpå meg eller indirekte via intriger i min omgangskrets. Dette gjør han på en million forskjellige måter, (bl.a. smiger, anger, spørsmål han skal ha svar på om forholdet vårt, om det er sant at jeg har sagt ditten og datten til den og den "jeg bør svare hvis jeg ikke er psykopat osv, hvis ikke gjør han sånn og sånn", en gang hadde han oppsøkt en venninne av meg og grått til hun ikke hadde samvittighet til annet enn å be meg snakke med han i det minste, eller han virker som om han har skjønt det og vil diskutere på et mer voksent nivå. og noen ganger biter jeg på og lar meg nøstes tilbake, men bestemmer meg for at NÅ skal jeg være bestemt -men pingler ut,har ikke mot, har ikke samvittighet, takler ikke høre alt han sier uten å gråte - det er som om han vet akkurat hva han skal si for å såre meg mest(og gråter jeg, ja da manipulerer jeg visst, og da har han "rett" til å bli sint.)

Så er det vel noe barndomsgreier som henger igjen i meg som VIL oppleve at jeg greier å få han til å bli stabil og snill med meg, jeg vet det er dumt og jeg prøver å ignorere denne følelsen. Kan kanskje forklare hvorfor jeg alltid gir han nye sjanser når han lover å gå i terapi. Må vel ta meg en lang og grundig barndomsoppvask for ubevisste greier før jeg i det hele tatt så mye som tenker på å tørre å finne meg en annen. Jeg har jo betrodd han mye, og det blir brukt. Da blir frykten enda større for å kutte han helt uten å måtte være elskerinne eller hva det nå er han vil, for det vil medføre til at mine hemmeligheter blir spredd til almennheten.

Mulig det ble litt mye knot her nå, men for å svare konkret på spørsmålet ditt: JA, jeg vil vekk, MEN jeg vet ikke om jeg tør.

[Gjest fortvilet og sint]

Som slår? Som nekter på det, "rasjonaliserer" det med at jeg fortjente det/kunne for det selv? Han kan gjøre ting, men jeg kan ikke? Mener all hans oppførsel burde bli unnskyldt fordi det har "en grunn", mens jeg er "ond" hvis jeg sier i mot, ikke er enig, eller prøver å forklare hvorfor det ikke er rettferdig? Mener det er min feil at han er blitt sånn? Legger ALT ansvar i mine hender? Alltid, alltid finner en grunn for å bli sint? Så utrolig uforutsigbar og stiller seg uforstående til at jeg er så overdrevent forsiktig hvis jeg vil si noe, mens han andre ganger kan eksplodere hvis jeg sier det samme? Såret, JA, men det skal jo ingen ingen ting til for å såre han! Det var nok at jeg ikke hadde øyenkontakt nok mens jeg var på jobb, nok at jeg har en annen mening, nok at jeg ikke ville treffes for å diskutere etter at han hadde slått nok en gang og jeg prøvde å stenge helt ut. Jeg kan skrive en hel bok. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg har vært sammen med gutter før, og de har da absolutt ikke oppført seg på denne måten uansett om jeg har såret dem eller ikke. Dette er tross alt ikke trekk som har kommet fram hos han først når jeg har ville gjort det slutt. Og han skjønner ikke at det er "unormalt" / skadelig for meg å oppleve denne utryggheten. Han mener jo jeg er den som er syk. Mye kan sikkert sies om meg og, men disse trekkene har jeg nok ikke.

Hei,

første gang jeg er innom her. Jeg har gått og båret på "hemmeligheten" i mange år. Har nylig oppsøkt lege, fortalt noen få om det (incest av far). Bl.a. sa jeg det til en i familien som så konfronterte min far, hvilket ikke var planlagt i og med at et annet lite familiemedl. også har fortalt at han gjør ekle ting mot henne. Akkurat nå har jeg det ganske jævlig, alle minnene som jeg har presset i kroppen i flere år, kommer nå samtidig. I tillegg kommer dypere traumer og alle marerittene jeg hadde fra jeg var barn. Visuelle minnner, kroppens reaksjoner, gjenoppleving av traumer og det totale svik da man var liten og forvarsløs er en ting. Men nå som dette har kommet faren min for øret, lager han nye sår. Jeg har ikke snakket med ham direkte (må beskytte meg selv), men han benekter alt og prosederer forsvarstaler, hva han skal si i politiavhør etc. I tillegg prøver han å presse meg, han har truet meg mye som barn med selvmord, å slå andre, at jeg vil ødelegge familien om jeg sier noe osv. Men at han var villig til å gå så langt, hadde jeg aldri trodd. Han bruker sine manipulasjonsteknikker og får min nærmeste familie til å tro på seg og vende meg ryggen. Det triste er at de jo må vite at han lyver på en del punkt, men at de likevel ikke støtter meg. Jeg har heldigvis en fantastisk samboer som støtter meg, og et annet nettverk rundt meg (men jeg har ikke våget fortelle det til så mange, av redsel for at de skal se meg som offer resten av livet). Nå har min far begynt å gå alt for langt, også andre familiemedlemmer er kontaktet. Mitt spørsmål er hvordan kan min far gå å stemple meg som gal, når det egentlig er han som er det? Dessuten når han gjør dette mot meg, er det nok et bevis for meg at han aldri har elsket meg slik han har sagt at han har gjort. For hvem vil vel dolke sin elskede i ryggen bare for å redde sitt eget skinn?

Han er en notorisk løgner og pedofil. Men er ikke det han driver med også ganske psykopatisk??? (Leste innleggene Hvordan takle psykopaten...... og det virket som en del av de samme trekkene)

Har hørt det skal finnes et behandlingssenter i Oslo som har spesialisert seg behandling av misbruk. Kanskj noen her på forumet kjenner til et slikt sted???? Da hadde jeg blitt kjempetakknemlig! Eller om dere har noen ord/innspill/erfaringer å komme med til meg? Takk!

[Gjest slitenslitensliten]

Hei,

første gang jeg er innom her. Jeg har gått og båret på "hemmeligheten" i mange år. Har nylig oppsøkt lege, fortalt noen få om det (incest av far). Bl.a. sa jeg det til en i familien som så konfronterte min far, hvilket ikke var planlagt i og med at et annet lite familiemedl. også har fortalt at han gjør ekle ting mot henne. Akkurat nå har jeg det ganske jævlig, alle minnene som jeg har presset i kroppen i flere år, kommer nå samtidig. I tillegg kommer dypere traumer og alle marerittene jeg hadde fra jeg var barn. Visuelle minnner, kroppens reaksjoner, gjenoppleving av traumer og det totale svik da man var liten og forvarsløs er en ting. Men nå som dette har kommet faren min for øret, lager han nye sår. Jeg har ikke snakket med ham direkte (må beskytte meg selv), men han benekter alt og prosederer forsvarstaler, hva han skal si i politiavhør etc. I tillegg prøver han å presse meg, han har truet meg mye som barn med selvmord, å slå andre, at jeg vil ødelegge familien om jeg sier noe osv. Men at han var villig til å gå så langt, hadde jeg aldri trodd. Han bruker sine manipulasjonsteknikker og får min nærmeste familie til å tro på seg og vende meg ryggen. Det triste er at de jo må vite at han lyver på en del punkt, men at de likevel ikke støtter meg. Jeg har heldigvis en fantastisk samboer som støtter meg, og et annet nettverk rundt meg (men jeg har ikke våget fortelle det til så mange, av redsel for at de skal se meg som offer resten av livet). Nå har min far begynt å gå alt for langt, også andre familiemedlemmer er kontaktet. Mitt spørsmål er hvordan kan min far gå å stemple meg som gal, når det egentlig er han som er det? Dessuten når han gjør dette mot meg, er det nok et bevis for meg at han aldri har elsket meg slik han har sagt at han har gjort. For hvem vil vel dolke sin elskede i ryggen bare for å redde sitt eget skinn?

Han er en notorisk løgner og pedofil. Men er ikke det han driver med også ganske psykopatisk??? (Leste innleggene Hvordan takle psykopaten...... og det virket som en del av de samme trekkene)

Har hørt det skal finnes et behandlingssenter i Oslo som har spesialisert seg behandling av misbruk. Kanskj noen her på forumet kjenner til et slikt sted???? Da hadde jeg blitt kjempetakknemlig! Eller om dere har noen ord/innspill/erfaringer å komme med til meg? Takk!

Jeg skulle til å fortelle deg om DIXI, men så ser jeg du allerede har lagt inn ditt innlegg på Overgrep-forumet. Ord blir fattige når man leser din historie. Selv om jeg har vært borti noe som *minner* om det du forteller, kan det så absolutt ikke sammenlignes, selv om jeg kjenner til den frustrerende, desperate og triste følelsen av at den andre blir trodd, så kan det så klart ikke måle seg med det at det skjer i ens egen familie. De som ikke har opplevd det du har, kan ikke greie forestille seg din smerte. Men de KAN være til hjelp. Jeg håper du vil gjøre alt du kan for å finne noen å støtte deg til, jeg vet ikke om du har hørt med legen din om du kan få henvisning til psykolog? Mens du står på venteliste, kan du holde kontakten med legen din? DIXI vet kanskje om, eller arrangerer selv, støttegrupper, så du kan møte likesinnede og snakke ut med noen som *virkelig* forstår? Har du ellers noen "voksne" du har tillit til, men kanskje ikke sett på en stund? En tidligere lærer for eksempel? (Kan det kanskje være en fordel om de du betror deg til ikke er i din families omgangskrets, hvis det er mulig?)

Jeg beklager at jeg ikke har noe mer vettugt å si..:-/ Ønsker deg alt godt og lykke til!!!

[Gjest vet hvordan du har det]

I det det står på.. da er jeg helt sikker på det jeg opplever, og da vet jeg at jeg må - og vil- vekk. Bestemmer meg for at nå skal jeg ikke diskutere mer, og svarer ikke lenger på telefon/meldinger. Så begynner han enten å snike seg innpå meg eller indirekte via intriger i min omgangskrets. Dette gjør han på en million forskjellige måter, (bl.a. smiger, anger, spørsmål han skal ha svar på om forholdet vårt, om det er sant at jeg har sagt ditten og datten til den og den "jeg bør svare hvis jeg ikke er psykopat osv, hvis ikke gjør han sånn og sånn", en gang hadde han oppsøkt en venninne av meg og grått til hun ikke hadde samvittighet til annet enn å be meg snakke med han i det minste, eller han virker som om han har skjønt det og vil diskutere på et mer voksent nivå. og noen ganger biter jeg på og lar meg nøstes tilbake, men bestemmer meg for at NÅ skal jeg være bestemt -men pingler ut,har ikke mot, har ikke samvittighet, takler ikke høre alt han sier uten å gråte - det er som om han vet akkurat hva han skal si for å såre meg mest(og gråter jeg, ja da manipulerer jeg visst, og da har han "rett" til å bli sint.)

Så er det vel noe barndomsgreier som henger igjen i meg som VIL oppleve at jeg greier å få han til å bli stabil og snill med meg, jeg vet det er dumt og jeg prøver å ignorere denne følelsen. Kan kanskje forklare hvorfor jeg alltid gir han nye sjanser når han lover å gå i terapi. Må vel ta meg en lang og grundig barndomsoppvask for ubevisste greier før jeg i det hele tatt så mye som tenker på å tørre å finne meg en annen. Jeg har jo betrodd han mye, og det blir brukt. Da blir frykten enda større for å kutte han helt uten å måtte være elskerinne eller hva det nå er han vil, for det vil medføre til at mine hemmeligheter blir spredd til almennheten.

Mulig det ble litt mye knot her nå, men for å svare konkret på spørsmålet ditt: JA, jeg vil vekk, MEN jeg vet ikke om jeg tør.

vet akkurat hvordan du har det tro det elller ei!

nesten skremmende og høre likhetstrekk med nim ex mann for over 2 år siden nå !

han har samme evnen til og få meg til og sitte igjen med dårlig sammvittighet , uansett.

mistet mine beste venninder pga drittsekken. til og med med min egen mor klarte han og overbevise om at det var min skyld , han mistet jobben sin like etter det ble slutt noe jeg får høre vær gang han skalhente vårt 4 år gamle barn .orker ikke tenke på at han skal få såre meg foran ungen min i mange år fremover til .dette er jo noe du kan klare over relativt kort tid hvis dere ikke har barn som knytter dere er det om ikke lett . hilsen skremmende likhetstrek med min ex