Hvordan takle psykopaten uten å få liv og rykte ødelagt?

[naiv]

"Alt det du beskriver er faktisk etter "lærerboka" ang. psykopati."

Ikke sant. Og det vil han bruke som et argument: "Du har lest hvordan psykopater er og skal lure folk om hvordan jeg er! Du er syk! Ond! Det er du som er psykopaten! Jeg har snakket med profesjonelle folk og de sier det samme!"

Jeg har bodd på krisesenter og kommet meg vekk, men vi har fremdeles kontakt (ikke "fysisk"), enda de på senteret prøvde å snakke meg fra det. Jeg vet ikke hvorfor... snakker om å få parterapi igjen, han lover å ikke legge alt på meg denne gangen..hver gang jeg gir opp og innser at det ikke nytter da han stiller krav om samvær og diverse i mellomtiden - noe ikke jeg engang vil diskutere før første time blir noe av-, så blir han "sånn" igjen. og jeg merker at han fremdeles har taket på meg. Blir alltid så lettet når han virker forståelsesfull og voksen - og så skuffet, eller skremt, når det ryr sammen igjen og han enten låser seg helt og det ryr allskens trusler og stygge ord. Han skal stille krav. Jeg får ikke stille krav, for "da er jeg ond og lite forståelsesfull". Så er det som om jeg "lokkes" til å prøve igjen.

Jeg vet ikke om jeg takler noen krig. Jeg er så sliten. Har prøvd å sette "hardt mot hardt", både for å få det til å fungere underveis og da jeg ville gjøre det slutt, men jeg pingler ut. Han blir bare enda hardere, og jeg bryter sammen i gråt, vettskremt og fortvilet. Tror ikke jeg er i stand til å stenge av som han sier jeg får han til å gjøre.

"Lær deg å kommunisere med ham på en smartere måte. Slutt å forsvar eller unnskyld deg. Kom med dine synspunkter på en rolig og saklig måte, og ikke vik en tomme."

Har prøvd. Dette rådet har jeg nemlig fått før. på en måte så er det som om dette gir næring til argumentene hans om at jeg er en utspekulert "ond" person. Jeg har prøvd å yte motstand. Prøvd å forklare voksent og rolig, "lære" han hva som er rettferdig underveis. Prøvd å si det så enkelt som at "Jeg er uenig med deg i hva som er urettferdig, rettferdig og akseptable eller uakseptable reaksjoner, punktum", men ikke det er han engang enig i. Er jeg behersket og så dønn saklig er jeg en sta psykopat som er vrangforestilt (som om jeg skulle ha beskrevet han.), nærmest trygler jeg om han kan forstå og behandle meg bedre, kritiserer jeg, og derfor har han sin fulle rett til å bli sint og "hate" meg.

De fleste gangene jeg er blitt slått, inkl den første, skjedde det som resultat av at jeg prøvde å sette grenser for hvordan han oppførte seg mot meg i den situasjonen. (Krangling midt på natta, plutselig og helt usaklig sjalusi og utspørring og utskjelling.) Han mener dermed volden er min egen feil, indirekte. Jeg "lokket han" til å bli sjalu etc.

Jeg har ikke så mange andre gode råd å gi deg enn at du må komme deg vekk fra ham. Du har jo god innsikt i hvordan samspillet mellom dere er. Du må rett og slett psyke deg selv opp (slik jeg skrev i mitt forrige innlegg) og forbered deg i det stille på en tilværelse uten ham. All erfaring med psykopater tilsier at han ikke vil forbedre seg.

At han til tider kan være "normal," og kanskje kjærlig og forståelsesfull mot deg, er ledd i en strategi slik at han får makt over deg når han ser du "vakler." Han vil nok spille på din samvittighet og fremstille seg selv som offer. Vær bevisst på dette, slik at du holder fast ved din beslutning om å gå ut av forholdet.

Hvis du ikke har noen til å hjelpe og råde deg, så kan du sikkert få hjelp på nærmeste krisesenter. Der bør det være noen som kan gi deg praktisk råd/hjelp ang. retretten.

Eventuelt bør du avtale med venner eller familie som kan hjelpe og støtte deg i den vanskelige avslutningsfasen.

Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest fortvilet og sint]

Jeg skulle til å fortelle deg om DIXI, men så ser jeg du allerede har lagt inn ditt innlegg på Overgrep-forumet. Ord blir fattige når man leser din historie. Selv om jeg har vært borti noe som *minner* om det du forteller, kan det så absolutt ikke sammenlignes, selv om jeg kjenner til den frustrerende, desperate og triste følelsen av at den andre blir trodd, så kan det så klart ikke måle seg med det at det skjer i ens egen familie. De som ikke har opplevd det du har, kan ikke greie forestille seg din smerte. Men de KAN være til hjelp. Jeg håper du vil gjøre alt du kan for å finne noen å støtte deg til, jeg vet ikke om du har hørt med legen din om du kan få henvisning til psykolog? Mens du står på venteliste, kan du holde kontakten med legen din? DIXI vet kanskje om, eller arrangerer selv, støttegrupper, så du kan møte likesinnede og snakke ut med noen som *virkelig* forstår? Har du ellers noen "voksne" du har tillit til, men kanskje ikke sett på en stund? En tidligere lærer for eksempel? (Kan det kanskje være en fordel om de du betror deg til ikke er i din families omgangskrets, hvis det er mulig?)

Jeg beklager at jeg ikke har noe mer vettugt å si..:-/ Ønsker deg alt godt og lykke til!!!

Tusen takk for svar! Det varmet virkelig og føltes godt! Jeg håper også at alt ordner seg for deg; at du får brutt ordentlig med eksen og får han ut av livet ditt! Til syvende og sist handler det om å komme ut av grepet til mennesker som ikke er bra for en - både fysisk og mentalt. Er sikker på at du etter hvert vil oppleve hvor godt det er med distanse til denne mannen slik at du får stått i din egen styrke. (Du får nemlig ikke det når han manipulererer og projekterer og prøver å skape dårlig samvittighet og tomhetsfølelse hos deg eller når han bruker alt du sier mot deg for å så tvil/stemple deg).

Ang. det du spurte om, jo jeg har fått en sykmelding og en henvisning. Det var kjempevanskelig å si det til legen, halsen snørte seg sammen, men etter at jeg fikk sagt det, møtte jeg forståelse, og følte meg lettet. Det ble ordnet slik at jeg gudskjelov fikk konsultasjon hos en terapeut 1 uke etter legetimen (er nå 1 uke siden, så alt er vedig nytt), men det kostet flesk, men den minuttprisen ville jeg heller betale enn å måtte "pakke" alle tingene i kroppen igjen. Nå skal jeg dit til samtale om en måneds tid igjen. Føler vel selv at det ville vært bra med mer oppfølging enn 2 timer på 1 1/2 mnd også for å lette samboeren min, men skjønner at terapeutene har mye å gjøre, og får være glad til at jeg har fått en konsultasjon overhodet! Allmennlegen sa jeg fikk ta for meg tefonkatalogen å ringe rundt og prøve å få ventelisteplass hos en med avtale.

Takk for tipset med Dixi. Tror også det er viktig å bruke andre voksne å betro meg til, som du nevner, som ikke er i familiær omkrets.

Forresten du trenger ikke beklage noe som helst :-) Takk for innspill og varmende ord! Lykke til med å komme deg ut av eksens grep også!

Klem

[Thelisa]

Jeg har selv bodd sammen med en psykopat. Og kom meg vekk fra han, du føler deg sikkert veldig sliten nå. Men tro meg, hvis du ikke kommer deg bort, så knekker han deg...og det er ikke noe å se frem til er det det?

1. flytt når han ikke er der.

2. kontakt politiet, snakk med dem om hvordan ting har vært. Ang. at du er blitt slått osv. Du trenger ikke anmelde han, men du kan få lagt inn et "vitne-utsagn". Du har da en fot innom til noen.

3. ta kontakt med fam.vernskontor, eller kristesenter og få hjelp og noen å prate med der.

4. anskaff deg nye telefonnr. som han ikke kan få tak i på opplysninga.

5. hvis han kontakter deg etterpå, så ring politiet, og si at du blir trakasert av han.

jeg selv gikk tilbake til min samboer gang på gang.....for han lot meg ikke være. Jeg ville bort fra han, men for hver gang jeg prøvde, så snudde han om........var sjarmerende, snill og kom med tusen lovnader. Han til og med innrømte skyld og var sååå lei seg for måten han hadde behandla meg på. Men så..etter ei uke, så var det likedan. Og alt galt han gjorde, som fikk meg til å føle meg helt forferdelig, prøvde han å snu på så jeg skulle se det som om det var min feil. Og at det var på en måte JeG som skulle si unnskyld og beklage meg for hvordan ting var.

Vær sterk nå!! du trenger ikke konfrontere han,eller fortelle han hva du vil med ditt liv.........du velger selv hvordan du vil ha livet ditt. Og tro meg....du får det bedre uten han. Og du trenger å være alene for å bli sterk!!!

lykke til!! klem!