NHD-Vil så gjerne...

[Gjest Klem fra ei som gjerne vil]

Ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. er nå voksen.Jeg har tapt så mye, og det tapet som nå i voksen alder er tungt å bære er tapet av selvtillit og utdannelse....Skulle så gjerne hatt en plattform, hatt et yrke jeg kunne trives i...Jeg er i 30 årene, er det for sent å " bli " noe ? Tror dette er viktig for meg, bruker mye tid på å tenke på dette...Men jeg trenger støtte i en slik utdannelses prosess..Hvem kan gi meg det ?For tiden går jeg på attføring, og det er så passivt... Jeg er samboer og har 2 barn i skolealder.Vil så gjerne bli....barnevernspedagog!

[Gjest Little Madam]

Neida, det er ikke for seint å ta seg en utdannelse i når du er i 30 årene..! Det er ikke uvanlig at 30 åringer og de som er ennå eldre tar seg en utdannelse! :-)

Du skriver at du trenger støtte i en slik utdannelses prosess. Det er mental støtte du tenker på?? Du har ikke tidligere gått i noen form for terapi? Jeg ville ha pratet med legen min, fått evt en henvisning videre til spesialist. Vet også at mange søker hjelp i familievern kontor.

Må bare skrive litt om egen erfaring. Jeg tok selv en høyskole utdannelse som gir kompetanse å arbeide med barn. Da jeg begynte på utdannelsen hadde jeg aldri vært innom noen behandlings apperat. Jeg fikk meg en skikkelig smell. Jeg ble dypt deprimert. Var skikkelig dårlig, periodevis innlagt på psykiatrisk!

Ønsker ikke å skremme deg, men jeg opplevde at det var så mye vondt i mitt eget liv som ble reaktivert gjennom å ta denne utdannelsen. Det kostet meg enormt mange krefter.. Og jeg har ikke klart etter endt utdannelse å begynne i noen jobb relatert til utdannelsen min...

Derfor tror jeg absolutt det er viktig å vite _litt_ om hva man kan møte når man tenker på å ta seg en utdannelse som det du nevner.. Og ikke minst være nokså bevisst over egen plattform.

[Gjest Magna]

Neida, det er ikke for seint å ta seg en utdannelse i når du er i 30 årene..! Det er ikke uvanlig at 30 åringer og de som er ennå eldre tar seg en utdannelse! :-)

Du skriver at du trenger støtte i en slik utdannelses prosess. Det er mental støtte du tenker på?? Du har ikke tidligere gått i noen form for terapi? Jeg ville ha pratet med legen min, fått evt en henvisning videre til spesialist. Vet også at mange søker hjelp i familievern kontor.

Må bare skrive litt om egen erfaring. Jeg tok selv en høyskole utdannelse som gir kompetanse å arbeide med barn. Da jeg begynte på utdannelsen hadde jeg aldri vært innom noen behandlings apperat. Jeg fikk meg en skikkelig smell. Jeg ble dypt deprimert. Var skikkelig dårlig, periodevis innlagt på psykiatrisk!

Ønsker ikke å skremme deg, men jeg opplevde at det var så mye vondt i mitt eget liv som ble reaktivert gjennom å ta denne utdannelsen. Det kostet meg enormt mange krefter.. Og jeg har ikke klart etter endt utdannelse å begynne i noen jobb relatert til utdannelsen min...

Derfor tror jeg absolutt det er viktig å vite _litt_ om hva man kan møte når man tenker på å ta seg en utdannelse som det du nevner.. Og ikke minst være nokså bevisst over egen plattform.

Jeg er enig med Little Madam i det hun skriver her.

Jeg har også tatt en utdannelse som ikke var særlig lur ift. min fortid. Jeg fikk virkelig frisket opp gammel smerte og omsorgssvikten jeg ble utsatt for som barn.

Vernepleie er greiere ift, egen fortid osv.

[Gjest Klem fra ei som gjerne vil]

Neida, det er ikke for seint å ta seg en utdannelse i når du er i 30 årene..! Det er ikke uvanlig at 30 åringer og de som er ennå eldre tar seg en utdannelse! :-)

Du skriver at du trenger støtte i en slik utdannelses prosess. Det er mental støtte du tenker på?? Du har ikke tidligere gått i noen form for terapi? Jeg ville ha pratet med legen min, fått evt en henvisning videre til spesialist. Vet også at mange søker hjelp i familievern kontor.

Må bare skrive litt om egen erfaring. Jeg tok selv en høyskole utdannelse som gir kompetanse å arbeide med barn. Da jeg begynte på utdannelsen hadde jeg aldri vært innom noen behandlings apperat. Jeg fikk meg en skikkelig smell. Jeg ble dypt deprimert. Var skikkelig dårlig, periodevis innlagt på psykiatrisk!

Ønsker ikke å skremme deg, men jeg opplevde at det var så mye vondt i mitt eget liv som ble reaktivert gjennom å ta denne utdannelsen. Det kostet meg enormt mange krefter.. Og jeg har ikke klart etter endt utdannelse å begynne i noen jobb relatert til utdannelsen min...

Derfor tror jeg absolutt det er viktig å vite _litt_ om hva man kan møte når man tenker på å ta seg en utdannelse som det du nevner.. Og ikke minst være nokså bevisst over egen plattform.

Joda jeg går hos psykolog og har fått god hjelp. jeg har en mann og familie som støtter meg.Jeg har også vært inne på tanken på å ta Vernepleierutdannelse, kunne tenke meg å jobbe i skolen, men ikke som vanlig lærer...

MEN jeg er så redd for å mislykkes, redd for å ikke klare, redd for å ikke strekke til...

Likevel drømmer jeg om en utdannelse og en givende jobb...

[becky1365380394]

Joda jeg går hos psykolog og har fått god hjelp. jeg har en mann og familie som støtter meg.Jeg har også vært inne på tanken på å ta Vernepleierutdannelse, kunne tenke meg å jobbe i skolen, men ikke som vanlig lærer...

MEN jeg er så redd for å mislykkes, redd for å ikke klare, redd for å ikke strekke til...

Likevel drømmer jeg om en utdannelse og en givende jobb...

her føler jeg bare at jeg må si noen ord...

Jeg studerer til å bli sosionom og er på yrkesrettet attføring etter tre års fullstendig arbeidsuførhet.

Før jeg begynte på høyskolen slet jeg også med en enorm frykt for å mislykkes i det jeg skulle inn i. Hadde pga psyken ikke akkurat vært noe glansbilde av en elev på videregående, og hadde i tilegg ikke gått på skole siden 95. Jeg angrer ikke! Jeg går andre året mitt nå, og føler at de erfaringene jeg har gir meg en insikt og en evne til å reflektere som ikke alle har. Det er klart det er deler av pensum som kan være vanskelige å forholde seg til med tanke på tidligere erfaringer, men det ikke uoverkommelig. Jeg bruker psyken til å hjelpe meg når pensum setter følelser og tanker i sving.Det har faktisk hjulpet meg til å se ting fra nye sider....Så vil jeg bare si en ting til, er det ikke bedre å prøve seg på skolebenken enn å aldri gi det en sjanse? Jeg stiller min garanti for at det ikke krever halvparten av det du tror. Kan i tillegg opplyse om at i min klasse på 47, er 16 stykker rundet 30!!!

Synes absolutt du skal gi deg selv en sjanse...

Det blir gode sosialarbeidere av sånn e som oss:)

[Gjest ei med utdannelsen]

her føler jeg bare at jeg må si noen ord...

Jeg studerer til å bli sosionom og er på yrkesrettet attføring etter tre års fullstendig arbeidsuførhet.

Før jeg begynte på høyskolen slet jeg også med en enorm frykt for å mislykkes i det jeg skulle inn i. Hadde pga psyken ikke akkurat vært noe glansbilde av en elev på videregående, og hadde i tilegg ikke gått på skole siden 95. Jeg angrer ikke! Jeg går andre året mitt nå, og føler at de erfaringene jeg har gir meg en insikt og en evne til å reflektere som ikke alle har. Det er klart det er deler av pensum som kan være vanskelige å forholde seg til med tanke på tidligere erfaringer, men det ikke uoverkommelig. Jeg bruker psyken til å hjelpe meg når pensum setter følelser og tanker i sving.Det har faktisk hjulpet meg til å se ting fra nye sider....Så vil jeg bare si en ting til, er det ikke bedre å prøve seg på skolebenken enn å aldri gi det en sjanse? Jeg stiller min garanti for at det ikke krever halvparten av det du tror. Kan i tillegg opplyse om at i min klasse på 47, er 16 stykker rundet 30!!!

Synes absolutt du skal gi deg selv en sjanse...

Det blir gode sosialarbeidere av sånn e som oss:)

Jeg ble litt betenkt da jeg leste beckys innlegg " jeg stiller min garanti for at det ikke krever halvparten av det du tror..."

Vel, utdannelsen krever sitt. Men å arbeide som sosionom krever desto mer!!

Javisst, mennesker som har vært utsatt for overgrep kan bli gode sosialarbeidere. Men det er ingen automatikk i det...

Her dreier det seg om å være realistisk i forhold til egen situasjon.

Oppsøk gjerne mennesker som arbeider som barnevernspedagoger. Snakk med de! Finn ut litt mer om yrket deres og litt om hvordan arbeidsdagen kan se ut.

[becky1365380394]

Jeg ble litt betenkt da jeg leste beckys innlegg " jeg stiller min garanti for at det ikke krever halvparten av det du tror..."

Vel, utdannelsen krever sitt. Men å arbeide som sosionom krever desto mer!!

Javisst, mennesker som har vært utsatt for overgrep kan bli gode sosialarbeidere. Men det er ingen automatikk i det...

Her dreier det seg om å være realistisk i forhold til egen situasjon.

Oppsøk gjerne mennesker som arbeider som barnevernspedagoger. Snakk med de! Finn ut litt mer om yrket deres og litt om hvordan arbeidsdagen kan se ut.

Det var nok litt klønete formulert av meg. Jeg ser det. Ville egentlig bare ha frem at høyskoleutdanning ikke er uoverkommelig selvom man har mye annet å tenke på. Det er lett å tenke at det er alt for krevende...det er her jeg mener at det ikke krever så mye som et man kansje tror.

Hvor krevende jobben er tror jeg ikke jeg uttalte meg om, det var ihvertfall bare ment til å gjelde utdannelsen.

Dessuten er det en veldig allsidig utdannelse, så om man velger å jobbe med ting som sliter mer enn det gir er helt opp til en selv.

Jo, jeg tror det blir gode sosialarbeidere av folk som har jobbet seg gjennom problematiske ting, og som vet hvordan de kan bruke det som verktøy profesjonelt sosialt arbeid.

Måtte bare forklare meg litt:)