Jeg....en tafatt illusjonist ?

[TRISTIAN]

Gikk på jobb idag, som vanlig.

Det gikk greit, ingen vanskelige konfrontasjoner idag...men -KLIKK- man slår av en verden ,og trer inn i en annen, hvor tomheten hersker...kjørte rundt en times tid for å slippe å dra hjem...men hvor fornuftig er det? Meningsløsheten er til å ta og føle på...

Har vært hjemme i godt og vel to timer nå...her jeg sitter blir jeg klar over at det eneste jeg har "slått på" siden jeg kom inn, er PC`en..

Sitter i tusmørke og skriver..

TAFATT

Det er det jeg blir...hvorfor river jeg ikke meg selv i håret og drar meg opp av denne gjørma?

Begynner å lure på om jeg egentlig VIL ha det sånn..?

Kanskje jeg LIKER å synes synd på meg selv..? Greier ikke få meg til å ringe legen, er redd for å "fordype" meg for mye i dette - er redd for å "miste kontrollen" -tror jeg...

For jeg har jo kontroll nok til å gjøre de nødvendige tingene på dagtid - Arbeidskollegaene mine ville fått sjokk, hadde de sett meg på det "verste" en kveld...tror ingen av dem har den fjerneste anelse...

Klart, de vet at jeg er singel, og på leting...men spranget derfra og til desperativt ensom, deprimert selvmordskandidat...nei... -tror ikke jeg kan nevne dette for noen der, uten at et eller annet "rakner"...

Jeg har skapt for sterke illusjoner av meg selv der ute...i dagslyset...jeg tror det jo nesten selv...av og til...

Så kanskje jeg bare må fortsette sånn inntil jeg rett og slett ikke klarer mer..?

Forhåpentligvis er det noen i nærheten til å fange meg når boblen sprekker...

Jeg må spørre meg selv: Når bestemte jeg for å bli en slik illusjonistenes mester?

Hvorfor må jeg på død og liv lure alle rundt meg til å tro at jeg er noe jeg ikke er ?

Vil verden rase sammen som et korthus av å få høre sannheten...? huff, skjelver på henda nå...brystet banker og nakken verker...

JEG TROR IKKE JEG TØR!

[vicca]

Omtrent slik som du har det nå hadde jeg det i februar. Det hadde egentlig vært sånn i mange år, men det var da det virkelig ble ille. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med meg.

Husker jeg trodde at det _alltid_ kom til å være slik. Jeg ville aldri få det bra igjen, aldri føle meg glad igjen.

Jeg var så sliten. Sliten, kald og lei. Hadde spilt skuespill for venner og familie i over ti år. De visste at jeg hadde mine tunge stunder, men de hadde ikke peiling på hvor ille det var. For utvendig kunne jeg smile, selv om jeg gråt høyt innvending.

Jeg skrev mye på den tiden, og jeg sitter ofte og blar i den boka. En bok fylt av smerte. En kveld skrev jeg noe som "hvordan kan jeg tillate meg å ta på - nesten elske denne smerten? Denne smerten som har vokst seg større enn meg selv."

Jeg var redd. Redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv, men aller mest var jeg redd for reaksjonene dersom jeg åpnet meg om hvordan jeg hadde det. Jeg visste at jeg ville bli lagt inn og jeg trodde ikke jeg kunne takle det. Trodde det ville være et så ydmykende nederlag at det var bedre å ta livet av meg.

Venner og familie merket hvordan jeg hadde det, men litt måtte jeg også gjøre selv. Det er ikke farlig å få hjelp. Du sier at du er redd for å fordype deg for mye i dette. Men tilgi meg hvis jeg er brå: det virker som om du fordyper deg ganske mye allerede. Men jeg tror bare ikke du har valgt den beste måten å fordype deg på. Gå heller i dybden sammen med en som kan hjelpe deg; det gjør vondt, men det er den beste måten å bli bra på. Og, ikke minst er det mye raskere enn å gjøre dette på egenhånd.

Det trenger jo ikke bli så dramatisk heller! Det er jo ikke noe nederlag å oppsøke en psykolog eller en lege!

Vi er vel illusjonenes mestere, men den vi lurer helt til slutt er oss selv.

For, det blir bedre. Det gjør det.

Jeg vet det er lett å dyrke depresjonen, synke ned i det velkjente og tunge mørket som omslutter oss. Sette på en trist cd, ikke spise, ikke sove, bare tenke og tenke og tenke...

Men hvor konstruktivt er det? Innerst inne vet du at det ikke går i lengden.

Jeg håper du gjør noe. Har skjønt at du bor i Oslo, kontakt legevakten! De har psykiatrisk vakt der, de som jobber der er flinke, har brukt dem selv mange ganger. Hvis du ikke vil dit, men føler for å snakke med noen kan du ringe Mental helses hjelpetelefon, nummeret er 81030030, og der kan du være helt anonym.

Noe burde du gjøre, for sånn som du har det nå kan du ikke ha det.

[TRISTIAN]

Omtrent slik som du har det nå hadde jeg det i februar. Det hadde egentlig vært sånn i mange år, men det var da det virkelig ble ille. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med meg.

Husker jeg trodde at det _alltid_ kom til å være slik. Jeg ville aldri få det bra igjen, aldri føle meg glad igjen.

Jeg var så sliten. Sliten, kald og lei. Hadde spilt skuespill for venner og familie i over ti år. De visste at jeg hadde mine tunge stunder, men de hadde ikke peiling på hvor ille det var. For utvendig kunne jeg smile, selv om jeg gråt høyt innvending.

Jeg skrev mye på den tiden, og jeg sitter ofte og blar i den boka. En bok fylt av smerte. En kveld skrev jeg noe som "hvordan kan jeg tillate meg å ta på - nesten elske denne smerten? Denne smerten som har vokst seg større enn meg selv."

Jeg var redd. Redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv, men aller mest var jeg redd for reaksjonene dersom jeg åpnet meg om hvordan jeg hadde det. Jeg visste at jeg ville bli lagt inn og jeg trodde ikke jeg kunne takle det. Trodde det ville være et så ydmykende nederlag at det var bedre å ta livet av meg.

Venner og familie merket hvordan jeg hadde det, men litt måtte jeg også gjøre selv. Det er ikke farlig å få hjelp. Du sier at du er redd for å fordype deg for mye i dette. Men tilgi meg hvis jeg er brå: det virker som om du fordyper deg ganske mye allerede. Men jeg tror bare ikke du har valgt den beste måten å fordype deg på. Gå heller i dybden sammen med en som kan hjelpe deg; det gjør vondt, men det er den beste måten å bli bra på. Og, ikke minst er det mye raskere enn å gjøre dette på egenhånd.

Det trenger jo ikke bli så dramatisk heller! Det er jo ikke noe nederlag å oppsøke en psykolog eller en lege!

Vi er vel illusjonenes mestere, men den vi lurer helt til slutt er oss selv.

For, det blir bedre. Det gjør det.

Jeg vet det er lett å dyrke depresjonen, synke ned i det velkjente og tunge mørket som omslutter oss. Sette på en trist cd, ikke spise, ikke sove, bare tenke og tenke og tenke...

Men hvor konstruktivt er det? Innerst inne vet du at det ikke går i lengden.

Jeg håper du gjør noe. Har skjønt at du bor i Oslo, kontakt legevakten! De har psykiatrisk vakt der, de som jobber der er flinke, har brukt dem selv mange ganger. Hvis du ikke vil dit, men føler for å snakke med noen kan du ringe Mental helses hjelpetelefon, nummeret er 81030030, og der kan du være helt anonym.

Noe burde du gjøre, for sånn som du har det nå kan du ikke ha det.

..hadde håpet på svar fra deg...Ikke det at jeg blir glad for at det fins andre som har /har hatt det sånn...

men det er likevel godt å vite at man ikke er alene...

Fant denne nettsiden i ren desperasjon i helgen..og har kanskje fordypet meg noe mer i dette da jeg fant ut at det fantes mennesker å "prate" med ...

Men denne "fordypningen" er fremdeles min "lille" hemlighet...underbevisst håper jeg kanskje at jeg en dag skal innse det uungåelige...

Kjenner igjen meg selv i mye av det du skriver..det er nesten..skremmende. Å smile eller le nå om dagen er som å ta på seg en maske...kjennes fremmed ut... er ikke meg...

takk for at du er der, jeg "smiler"likevel så vidt gjennom tårer nå...:-)(

skal prøve...en dag...

[vicca]

..hadde håpet på svar fra deg...Ikke det at jeg blir glad for at det fins andre som har /har hatt det sånn...

men det er likevel godt å vite at man ikke er alene...

Fant denne nettsiden i ren desperasjon i helgen..og har kanskje fordypet meg noe mer i dette da jeg fant ut at det fantes mennesker å "prate" med ...

Men denne "fordypningen" er fremdeles min "lille" hemlighet...underbevisst håper jeg kanskje at jeg en dag skal innse det uungåelige...

Kjenner igjen meg selv i mye av det du skriver..det er nesten..skremmende. Å smile eller le nå om dagen er som å ta på seg en maske...kjennes fremmed ut... er ikke meg...

takk for at du er der, jeg "smiler"likevel så vidt gjennom tårer nå...:-)(

skal prøve...en dag...

Du leser kanskje ikke dette før i morgen, ville bare ønske deg en god natt. Prøv å sove litt hvertfall.

Veldig glad for at du bruker forumet, det er godt å få ut litt, ikke sant??

*forsiktig klem*