Jeg har kommet langt!

[Gjest mia-veronica]

Når jeg tenker tilbake på de 10 siste årene, skjønner jeg at jeg har kommet langt. Rakk ikke fullføre videregående før min første tvangsinnleggelse.

Det var et stort sjokk å bli behandlet med tvang. Var så livredd! Etter mange måneder med isolering og medisinering, kom jeg meg såpass at jeg skjønte at det var jeg som var syk. Trodde nemlig ikke noe på verken legen eller pappa, da de sa at jeg var psykotisk. Jeg hadde alltid vært så redd for å bli "sinnsyk", slik mamma var. Og så hendte det! Det var bare så grusomt!

Det er ikke lett å være anderledes. Ikke klare skole og jobb, bli uføretrygdet og bli "snakket om"! Prøver å finne ut av denne sykdommen, lære meg å leve med den. Det er så vanskelig å godta at jeg må ha behandling. Vil være sterk og uavhengig, ikke ha at andre blander seg i hvordan jeg skal leve. Legen mener ditt og datt, men jeg er jo voksen og vil bestemme selv. Føler meg superbarnslig som tar sånn på vei. Skal til legen i morgen og jeg håper vi kan komme frem til en god løsning. Mer tvang makter jeg bare ikke nå. Så det så!

[vicca]

Veldig bra at du har kommet så langt, det ser jeg på som en inspirasjon.

Ønsker deg lykke til hos legen!!