Jeg bare tenkte....

[TRISTIAN]

Hva hvis jeg har rett? At de fleste mennesker faktisk ikke er til å stole på? Kanskje alle er like selvopptatt som meg? Uansett hva jeg gjør, uansett hvilke signaler jeg prøver å gi fra meg i forhold til nye mennesker , ender jeg opp med å føle meg uglesett på en måte... Kanskje det er noe galt med meg? Tror ikke psykolgen kommer til å forstå meg engang...ansikt til ansikt, mener jeg. Kanskje fobien og angsten bunner i det faktum at folk vil med tiden finne en grunn til å såre meg?

Kanskje det er noe i meg som bringer det fram i folk?

Jeg skulle kanskje ikke vært født...

Sitter søvnløs igjen..var faktisk i tvil om jeg skulle skrive noe mer her idag..vil jo ikke mase... de fleste av dere har jo eget å stri med...

Lurer på hvordan jeg skal angripe søvnløsheten? kan jo ikke ha sovetabletter hjemme nå...? Tror ikke jeg tør det, selv om jeg skulle begynne i en form for terapi...

Det som skremmer meg , er hvor rolig jeg kan være og likevel innstilt på å "avslutte" alt dersom jeg hadde en "behagelig" måte å gjøre det på...

Feigt? -kanskje...

Men disse tankene kan vel ikke legges fram for lege /psykiater i sin helhet...? Vil ikke gå med på noen form for innleggelse... det blir for vanskelig...vrir hjernen for å finne en måte ut av dette uten å forandre på noe...nytteløst. Er redd for å rive den muren jeg har, for så å våkne i en verden som er akkurat så ille som jeg trodde...huff. hvordan skal noen noengang forstå meg når jeg ikke gjør det selv...?

håpløst...

[Gjest ingenro]

Wow, Tristian.

Dette er min første gang på doktoronline, og jeg har nå lest alle innleggene dine (tror jeg). Det er nesten litt skremmende, men også godt å lese dine innlegg "illusjonistens mester" og "tilsynelatende vellykket". Det er som jeg skulle ha skrevet de selv. Vi har noen ulikheter, men MANGE likheter.

Jeg har ingen familie. Men jeg føler meg vellykket, men deprimert og ensom samtidig...

8-4 er jeg vellykket. Men spesielt på kveldene går det opp og ned. Jeg har egentlig bestemt meg for å ta kontakt med psykolog i noen uker, men de tankene er fraværende mellom 8 og 4. Så kommer tankene igjen, og jeg sier til meg selv: I morgen skal jeg ringe en psykolog". Men dagen etter har jeg glemt det og jeg fortsetter mitt vellykkede arbeidsliv.

Arbeidet har på mange måter blitt mitt liv. Litt fordi jeg ikke har så mye annet liv, men mest fordi det er utrolig givende. Men hvorfor er jeg ikke lykkelig?

Jeg har vanskelig for å svare på det selv. Jeg er i min beste alder, har god jobb, bra med penger, noen gode venner, men likevel er jeg så trist og urolig.

Akkurat som deg har jeg begynt å lure på om jeg egentlig liker sorgen. Er det noe jeg selv vil? Jeg håper ikke det.

Akkurat som deg ville de fleste fått sjokk hvis de så meg på det verste en kveld. Jeg er tilsyneltende lykkelig og vellykket...

Jeg håper alle mine sorger kommer av ensomhet. Jeg føler meg veldig ensom, og har egentlig ønsket meg en kjæreste så lenge jeg kan huske. På de verste dagene føler jeg meg ensom når det gjelder venner også, men jeg vet vel at det egentlig ikke er tilfelle.

Hvis problemet mitt ikke er ensomhet blir jeg bekymret. Når jeg er deprimert (som blir oftere og oftere) er jeg enten ensom eller veldig urolig. Jeg har vanskelig med å roe meg. Tyr ofte til jobben slik at jeg for gjort noe "konstruktivt".

Hjernen tar aldri fri. Tenker og tenker. Hva er galt med meg? Liker jeg sorgen? Hvorfor blir jeg ikke fornøyd? Blir jeg aldri fornøyd? Tenker jeg bare på meg selv? Er jeg verdens mest selvsentrerte person?

Som deg kan jeg også føle meg malplassert i mange sosiale sammenhenger. Passer ikke inn. Trives ikke. Trives bare på jobben...

Dette er en ny utvikling, og slik var det ikke tidligere. Jeg har også utviklet en slags aggresjon som heller aldri har vært der tidligere.

Selvmord har jeg også tenkt på. Har vel aldri vurdert det seriøst, men tankene har vært der, og det er skremmende nok i seg selv.

Jeg har åpnet meg for noen venner, og det har vært positivt. Men det ser ikke ut som det alene løser problemene.

Jeg vil gjerne nyte livet igjen. Egentlig har jeg alle forutsetninger for å elske livet, og gjør jeg det møter jeg kanskje kjærligheten også?

Dette ble kanskje litt usammenhengende, men jeg hadde lyst til å skrive til deg, fordi du tenker veldig likt som meg.

Noen av svarene du har fått sier at du bør oppsøke hjelp. Jeg har mer og mer tro på det.

Både for deg og for meg...

-Ingenro

[Gjest --redselen]

Da jeg hadde det som verst noen år tilbake, prøvde jeg å ta mitt eget liv.. HELDIVIS lyktes jeg ikke. For det som skjedde med meg var helt utrolig. Jeg hadde lenge gått og tenkt at jeg ikke holdt ut i livet mer..smerten var for stor.

MEN, etter et forsøk ble jeg livredd for hva det var jeg hadde _nesten_ gjordt! Og viljen til å leve kom tilbake med stormskritt allerede neste dag!

Det var vel en slags "bunn" jeg nådde. Jeg var ikke redd for å dø.. men jeg tok til fornuft. Det jeg hadde i meg av minner, glede, styrke overvant de tankene. Det er jeg glad for idag,3-4 år senere. Men angsten er der enda...

Har hørt at "clue" er å lære seg å leve med den.

[Gjest -redselen]

Til "ingenro" og "tristian"..

Jeg har hatt det slik selv.. Det "kloke" jeg kom fram til, var at ingen er skapt for å leve alene. Derfor deprimert. Har dere folk rundt dere oftere, får dere mer å prate om, annet å tenke på enn dere selv.

Jeg kunne før heller sitte hjemme å synes synd på meg selv, enn å f.eks dra på besøk. Selfølgelig ender det opp med at man tror man liker sorg.

Jeg er så glad i kjærlighet, forelskelse! Tror at så lenge jeg er singel, er jeg deppa. Finner jeg en mann, er jeg "normal". Jævlig synd jeg er på tur til å bli singel nå...........................

[TRISTIAN]

Wow, Tristian.

Dette er min første gang på doktoronline, og jeg har nå lest alle innleggene dine (tror jeg). Det er nesten litt skremmende, men også godt å lese dine innlegg "illusjonistens mester" og "tilsynelatende vellykket". Det er som jeg skulle ha skrevet de selv. Vi har noen ulikheter, men MANGE likheter.

Jeg har ingen familie. Men jeg føler meg vellykket, men deprimert og ensom samtidig...

8-4 er jeg vellykket. Men spesielt på kveldene går det opp og ned. Jeg har egentlig bestemt meg for å ta kontakt med psykolog i noen uker, men de tankene er fraværende mellom 8 og 4. Så kommer tankene igjen, og jeg sier til meg selv: I morgen skal jeg ringe en psykolog". Men dagen etter har jeg glemt det og jeg fortsetter mitt vellykkede arbeidsliv.

Arbeidet har på mange måter blitt mitt liv. Litt fordi jeg ikke har så mye annet liv, men mest fordi det er utrolig givende. Men hvorfor er jeg ikke lykkelig?

Jeg har vanskelig for å svare på det selv. Jeg er i min beste alder, har god jobb, bra med penger, noen gode venner, men likevel er jeg så trist og urolig.

Akkurat som deg har jeg begynt å lure på om jeg egentlig liker sorgen. Er det noe jeg selv vil? Jeg håper ikke det.

Akkurat som deg ville de fleste fått sjokk hvis de så meg på det verste en kveld. Jeg er tilsyneltende lykkelig og vellykket...

Jeg håper alle mine sorger kommer av ensomhet. Jeg føler meg veldig ensom, og har egentlig ønsket meg en kjæreste så lenge jeg kan huske. På de verste dagene føler jeg meg ensom når det gjelder venner også, men jeg vet vel at det egentlig ikke er tilfelle.

Hvis problemet mitt ikke er ensomhet blir jeg bekymret. Når jeg er deprimert (som blir oftere og oftere) er jeg enten ensom eller veldig urolig. Jeg har vanskelig med å roe meg. Tyr ofte til jobben slik at jeg for gjort noe "konstruktivt".

Hjernen tar aldri fri. Tenker og tenker. Hva er galt med meg? Liker jeg sorgen? Hvorfor blir jeg ikke fornøyd? Blir jeg aldri fornøyd? Tenker jeg bare på meg selv? Er jeg verdens mest selvsentrerte person?

Som deg kan jeg også føle meg malplassert i mange sosiale sammenhenger. Passer ikke inn. Trives ikke. Trives bare på jobben...

Dette er en ny utvikling, og slik var det ikke tidligere. Jeg har også utviklet en slags aggresjon som heller aldri har vært der tidligere.

Selvmord har jeg også tenkt på. Har vel aldri vurdert det seriøst, men tankene har vært der, og det er skremmende nok i seg selv.

Jeg har åpnet meg for noen venner, og det har vært positivt. Men det ser ikke ut som det alene løser problemene.

Jeg vil gjerne nyte livet igjen. Egentlig har jeg alle forutsetninger for å elske livet, og gjør jeg det møter jeg kanskje kjærligheten også?

Dette ble kanskje litt usammenhengende, men jeg hadde lyst til å skrive til deg, fordi du tenker veldig likt som meg.

Noen av svarene du har fått sier at du bør oppsøke hjelp. Jeg har mer og mer tro på det.

Både for deg og for meg...

-Ingenro

hmm..ble ..litt matt nå...føler meg plutselig ikke så spesiell lenger...?

En følelse av...hva da?..strømmer inn over meg....er jeg ikke den eneste allikevel..? Kanskje det finnes håp da? Mister på en måte litt av... fokusen på meg selv..meg selv...meg selv her jeg sitter...prøver å få inn i hodet mitt at det fins andre som tenker som meg...?

-handler som meg?

-lever som meg?

Hadde bare ikke trodd det var mulig...

Er det flere av oss, tro..?

Virker på meg som om du har all mulighet til å få et godt liv; mest fordi du har gode venner. Venner er alt.

Uten venner er man ingenting.

Ta vare på dem, søk hjelp så fort som mulig...i ditt tilfelle tror jeg ikke det trenger å bli så forferdelig "omveltende"...(kom ikke på noe bedre ord, er som sagt ;litt "matt" nå..)

Tolker det dithen at du ikke har noen form for angstplager...?

Isåfall tror jeg du har gode sjanser hos en psykolog...trenger ikke bli altfor mange timene det...?!

La ikke depresjonen gå så langt som min...stopp den NÅ...! Dersom det finnes en Gud - og han hadde gitt meg valget mellom å leve og dø...her og nå...? Valget hadde vært omtrent like vanskelig som valget mellom å bli på et synkende skip , eller hoppe i en livbåt man ikke helt vet hvor kommer til å ende.... ?

La det ikke gå så langt...

Man venter ikke på regnet når man skal måke snø...blir bare tyngre da....eller?

[TRISTIAN]

hmm..ble ..litt matt nå...føler meg plutselig ikke så spesiell lenger...?

En følelse av...hva da?..strømmer inn over meg....er jeg ikke den eneste allikevel..? Kanskje det finnes håp da? Mister på en måte litt av... fokusen på meg selv..meg selv...meg selv her jeg sitter...prøver å få inn i hodet mitt at det fins andre som tenker som meg...?

-handler som meg?

-lever som meg?

Hadde bare ikke trodd det var mulig...

Er det flere av oss, tro..?

Virker på meg som om du har all mulighet til å få et godt liv; mest fordi du har gode venner. Venner er alt.

Uten venner er man ingenting.

Ta vare på dem, søk hjelp så fort som mulig...i ditt tilfelle tror jeg ikke det trenger å bli så forferdelig "omveltende"...(kom ikke på noe bedre ord, er som sagt ;litt "matt" nå..)

Tolker det dithen at du ikke har noen form for angstplager...?

Isåfall tror jeg du har gode sjanser hos en psykolog...trenger ikke bli altfor mange timene det...?!

La ikke depresjonen gå så langt som min...stopp den NÅ...! Dersom det finnes en Gud - og han hadde gitt meg valget mellom å leve og dø...her og nå...? Valget hadde vært omtrent like vanskelig som valget mellom å bli på et synkende skip , eller hoppe i en livbåt man ikke helt vet hvor kommer til å ende.... ?

La det ikke gå så langt...

Man venter ikke på regnet når man skal måke snø...blir bare tyngre da....eller?

eh..glemte å stile forrige innlegg til deg...sliten...

[TRISTIAN]

Da jeg hadde det som verst noen år tilbake, prøvde jeg å ta mitt eget liv.. HELDIVIS lyktes jeg ikke. For det som skjedde med meg var helt utrolig. Jeg hadde lenge gått og tenkt at jeg ikke holdt ut i livet mer..smerten var for stor.

MEN, etter et forsøk ble jeg livredd for hva det var jeg hadde _nesten_ gjordt! Og viljen til å leve kom tilbake med stormskritt allerede neste dag!

Det var vel en slags "bunn" jeg nådde. Jeg var ikke redd for å dø.. men jeg tok til fornuft. Det jeg hadde i meg av minner, glede, styrke overvant de tankene. Det er jeg glad for idag,3-4 år senere. Men angsten er der enda...

Har hørt at "clue" er å lære seg å leve med den.

Hei, -redselen..

Godt å høre at det gikk bra for deg...du har nok rett i at ingen er skapt for å være alene...men det å være det fører til en enda enklere tanke..nemlig at man ikke er skapt til å være....rett og slett...

Jeg HAR prøvd , gjennom årene å oppsøke folk - også i fritiden...ender alltid opp i utsiden av kretsen,med intet å prate om -intet å fortelle...det er nemlig sånn at opplevelsen av sosialt samvær og de tingene som skulle vært morsomt eller interessant nærmest "spises opp" av de alltid bakenforliggende tankene som kverner istykker alle tenkelige positive signaler...

Ergo får man liten eller ingen utbytte av det... om man greier å "rømme" en liten stund , tar depresjonen deg alltid igjen...før eller siden blir du alene...igjen..

Jeg må også si , med tanke på "Ingenro" - at mine "venner" har gitt meg opp...èn etter èn....så gode venner hadde jeg...

jeg stoler ikke på NOEN...men jeg trenger NOEN jeg kan stole på...håpløst dilemma...

Når det gjelder kjærlighet:

Jeg tror det er slik at ingen kan elske deg av hele sitt hjerte før du gjør det selv...

-og for hver gang vi blir såret elsker vi oss selv litt mindre...inntil man blir redusert til det jeg er idag...ingenting ...føler ingen glede, ingen entusiasme, ingen interesse for tidligere lidenskaper (f.eks.tegning, musikk m.m) -alt er bare....borte.

Eneste følelsene jeg har igjen er sorg og angst...når de er borte er det bare...

tomt

Uendelig tomt...

Kan noen elske meg? Ikke nå..

Kanskje senere...hvem vet?

Ikke jeg...