samlivsbrudd og angst

[Gjest -redselen]

Jeg står foran et samlivsbrudd. Vi har vært ilag i 2 år nå, men vi får det ikke til å gå. Har prøvd lenge, men vi kommer ikke til enighet, og kranglingen sliter oss ut.

Jeg er redd for tiden som vil komme. Er redd for å være "alene" igjen... Jeg gikk igjennom et brudd for en 3-4 år siden. Jeg hadde grusom kjærlighetsorg, og det førte til angst. Jeg ble svimmel bare jeg var ute!

Jeg ble bedre, men utviklet angst for angsten.. Og det har jeg mer eller mindre slette med hele tiden.

Nå har min kjære vært en god støttespiller for meg. Derfor er jeg så redd for å miste han. Jeg kan ikke være i et forhold som er dårlig. Jeg må lære meg å bo og leve alene igjen. Det skremmer vette av meg!

Har dere noen råd hva jeg bør gjøre?

Nå skal jeg få med at jeg til tider ikke klarer å stå i køer.... Hva gjør jeg når jeg bor alene og må handle mat? det må man jo hver dag! Uff..

Jeg går ikke på noen medisiner eller til psykolog el noe sånt. Skal til legen i morgen, skal da høre hva slags medisiner som kanskje passer for meg..

Takker til alle dere som svarer...

[TRISTIAN]

Utviklet også sosial angst under samlivsbrudd for snart 5 år siden : Jeg tar den med hvor enn jeg går...på jobb, i butikken, på kino , ja overalt...

Jeg gjør det jeg må gjøre..en liten mental fortrengningsteknikk jeg lærte i første perioden med øresus.

Den skulle ikke FÅ LOV til å hindre meg i NOENTING....

Så jeg eksponerer meg selv fullt ut i kassakøer og lignende...får panikksvette og blir sannsynligvis ganske "tomat" avogtil...men jeg KAN bare ikke la det vinne i slike situasjoner - da klarer jeg meg rett og slett ikke selv lenger....

En ting er gjøre såkalte unnavridninger fra møter o.l som jeg strengt tatt ikke føler at jeg MÅ være med på..men min daglige praksis MÅ jeg ha...

Ta bare angsten med deg når du går i butikken, la den gjøre hva den vil - du kan løfte deg over den i en kort stakket stund...En viktig ting er å holde blikket oppe-ikke la angsten tvinge blikket ditt ned i gulvet - stå der som en lyserød, svett tomat og se rett fram - det gjør ingenting...ingen vil kjefte på deg likevel...det er INGEN som bryr seg..

Det er forsåvidt heller ikke deres sak...å bry seg mener jeg...hvis noen skulle finne på å gjøre det - er det sannsynligvis noen som vil hjelpe....de andre -NEVERMIND-

Er selvfølgelig slitsomt, og jeg blir sint på meg selv hver gang...puster lettet ut hver gang det er overstått...men angsten har ikke hindret meg i å "fylle kjøleskapet" ennå...du overlever hver gang.....

Gjør OBS! -på at dette er teknikker jeg bruker/har brukt lenge -overlevelsesteknikk - vet ikke om den har noen helbredende eller styrkende effekt...

Hvis du syns det virker for tøft, vil jeg kanskje anbefale deg å la være...og søk for all del hjelp - jeg blir også nødt til det før eller siden...helst før...

Når det gjelder takling av samlivsbrudd, har jeg dessverre ingen gode erfaringer , strever selv med ensomhet og depresjon ...står i stampe....

Hvis du går tilbake og leser innleggene mine , blir "kjent" med meg -kan du jo selv vurdere om du vil ta

dette for "god fisk"...

Ønsker deg lykke til videre..

[Gjest --redselen]

Utviklet også sosial angst under samlivsbrudd for snart 5 år siden : Jeg tar den med hvor enn jeg går...på jobb, i butikken, på kino , ja overalt...

Jeg gjør det jeg må gjøre..en liten mental fortrengningsteknikk jeg lærte i første perioden med øresus.

Den skulle ikke FÅ LOV til å hindre meg i NOENTING....

Så jeg eksponerer meg selv fullt ut i kassakøer og lignende...får panikksvette og blir sannsynligvis ganske "tomat" avogtil...men jeg KAN bare ikke la det vinne i slike situasjoner - da klarer jeg meg rett og slett ikke selv lenger....

En ting er gjøre såkalte unnavridninger fra møter o.l som jeg strengt tatt ikke føler at jeg MÅ være med på..men min daglige praksis MÅ jeg ha...

Ta bare angsten med deg når du går i butikken, la den gjøre hva den vil - du kan løfte deg over den i en kort stakket stund...En viktig ting er å holde blikket oppe-ikke la angsten tvinge blikket ditt ned i gulvet - stå der som en lyserød, svett tomat og se rett fram - det gjør ingenting...ingen vil kjefte på deg likevel...det er INGEN som bryr seg..

Det er forsåvidt heller ikke deres sak...å bry seg mener jeg...hvis noen skulle finne på å gjøre det - er det sannsynligvis noen som vil hjelpe....de andre -NEVERMIND-

Er selvfølgelig slitsomt, og jeg blir sint på meg selv hver gang...puster lettet ut hver gang det er overstått...men angsten har ikke hindret meg i å "fylle kjøleskapet" ennå...du overlever hver gang.....

Gjør OBS! -på at dette er teknikker jeg bruker/har brukt lenge -overlevelsesteknikk - vet ikke om den har noen helbredende eller styrkende effekt...

Hvis du syns det virker for tøft, vil jeg kanskje anbefale deg å la være...og søk for all del hjelp - jeg blir også nødt til det før eller siden...helst før...

Når det gjelder takling av samlivsbrudd, har jeg dessverre ingen gode erfaringer , strever selv med ensomhet og depresjon ...står i stampe....

Hvis du går tilbake og leser innleggene mine , blir "kjent" med meg -kan du jo selv vurdere om du vil ta

dette for "god fisk"...

Ønsker deg lykke til videre..

Hei, og takk for svar!

Jeg har vel tenkt likens. Bruker å trykke øret, akkurat som en dott jeg vil ha bort, renske stemmen osv.. alt for å liksom "ny start"..

Har stått fast på at jeg skulle klare dette uten hjelp. Men jeg sliter meg ut på dagligdagse ting.. det går jo ikke an å fortsette slik!

Har du prøvd noen medisiner?

Jeg skal høre i morgen.. Har overbevist meg selv om at jeg må godta at jeg har en sykdom, og da trenger man som oftest medisiner for å ha en sjanse til å bli bedre.

Er vel redd for at det skal gå andre veien- at nå er jeg VIRKELIG syk......

Ang det i køen.. kan tvinge meg gjennom det, men det er så FÆLT! Men så er det ingen som er så glad som meg når jeg har handleposen i hånda, og på tur hjem.. Det verste er hvis jeg blir skjelven..

[Gjest --redselen]

Utviklet også sosial angst under samlivsbrudd for snart 5 år siden : Jeg tar den med hvor enn jeg går...på jobb, i butikken, på kino , ja overalt...

Jeg gjør det jeg må gjøre..en liten mental fortrengningsteknikk jeg lærte i første perioden med øresus.

Den skulle ikke FÅ LOV til å hindre meg i NOENTING....

Så jeg eksponerer meg selv fullt ut i kassakøer og lignende...får panikksvette og blir sannsynligvis ganske "tomat" avogtil...men jeg KAN bare ikke la det vinne i slike situasjoner - da klarer jeg meg rett og slett ikke selv lenger....

En ting er gjøre såkalte unnavridninger fra møter o.l som jeg strengt tatt ikke føler at jeg MÅ være med på..men min daglige praksis MÅ jeg ha...

Ta bare angsten med deg når du går i butikken, la den gjøre hva den vil - du kan løfte deg over den i en kort stakket stund...En viktig ting er å holde blikket oppe-ikke la angsten tvinge blikket ditt ned i gulvet - stå der som en lyserød, svett tomat og se rett fram - det gjør ingenting...ingen vil kjefte på deg likevel...det er INGEN som bryr seg..

Det er forsåvidt heller ikke deres sak...å bry seg mener jeg...hvis noen skulle finne på å gjøre det - er det sannsynligvis noen som vil hjelpe....de andre -NEVERMIND-

Er selvfølgelig slitsomt, og jeg blir sint på meg selv hver gang...puster lettet ut hver gang det er overstått...men angsten har ikke hindret meg i å "fylle kjøleskapet" ennå...du overlever hver gang.....

Gjør OBS! -på at dette er teknikker jeg bruker/har brukt lenge -overlevelsesteknikk - vet ikke om den har noen helbredende eller styrkende effekt...

Hvis du syns det virker for tøft, vil jeg kanskje anbefale deg å la være...og søk for all del hjelp - jeg blir også nødt til det før eller siden...helst før...

Når det gjelder takling av samlivsbrudd, har jeg dessverre ingen gode erfaringer , strever selv med ensomhet og depresjon ...står i stampe....

Hvis du går tilbake og leser innleggene mine , blir "kjent" med meg -kan du jo selv vurdere om du vil ta

dette for "god fisk"...

Ønsker deg lykke til videre..

Har lest innleggene dine nå. Du er ærlig og veldig god til å få frem det du mener! Håper du fortsetter med å besøke denne siden!

Jeg syns det er så godt å vite at jeg ikke er den eneste som sliter, at jeg kan prate åpent om mine problemer her. For det er ikke noe jeg gjør til vanlig! De fleste venner og familie vet jeg _slet_. Men de tror jeg er bra nå.

Så redd man er for å vise sitt sanne jeg. Er vel litt redd for mitt sanne jeg selv