Bipolar/ borderline info

[Gjest supprominto]

Er det noen som kan beskrive kort og enkelt hva det er for noe, eller gi en enkel og grei adresse på norsk der jeg kan lese om dette? Lurer på om en bekjent kan være av slik lidelse...

[soleil]

Syns ikke det virker så sympatisk å drive å hobby-diagnostisere sine venner. Men er du oppriktig interessert, så er det annerledes.

Er skrevet masse om både bipolar lidelse og borderline her inne, og også forskjellene på disse sykdommene. Bruk søk-funksjonen.

www.bipolardisorder.no

Vennlig hilsen, bipolare

[Gjest trrrish]

Her er bra om borderline

http://www.biologicalunhappiness.com/bpd.htm

http://www.borderline-personality-disorder.com/

Og boken "Living on the Border" av Leland M. Heller er kjempebra.

[Gjest trrrish]

Her er bra om borderline

http://www.biologicalunhappiness.com/bpd.htm

http://www.borderline-personality-disorder.com/

Og boken "Living on the Border" av Leland M. Heller er kjempebra.

fins ikke noe bra på norsk om borderline nei det. det kan man bare drømme lenge om. men om bipolar fins det sikkert mye på norsk.

[Gjest Aina E]

OM MANISK DEPRESSIV SYKDOM (BIPOLAR TYPE 2), BORDERLINE OG HYPOMANI

Livet er dessverre sånn til tider at ting ikke fungerer helt 100% som antatt...

Jeg har selv diagnosen borderline og har nylig fått diagnosen bipolar II og den siste kom som et bittelite sjokk.

Her vil jeg fortelle litt om sykdommene, hvordan de har utartet seg hos meg, hva som kjennetegner de osv...

Psykose dekker flere sykdommer med mange årsaker. De vanligste og mest alvorlige er schizofreni og bipolar lidelse (tidligere kalt manisk depressiv lidelse).

Manisk Depressiv sykdom betyr kort fattet: Svingninger i stemningsleie. Ofte er det vanskelig å skjønne om man lider av en slik sykdom, eller om man sliter psykisk på andre måter, som f.eks. ved depresjoner.

En borderline (personlighetsforstyrrelse) kan likne veldig i symptomer på en bipolar lidelse.

Forskjellen er at den bipolare er genetisk betinget - en fysisk "defekt" og trenger medikamentell oppfølging, mens den borderline' kan skapes av f.eks. psykosomatiske traumer og kan bli "bra" av psykoterapi, muligens med kombinasjon av antidepressiva e.l.

Det er meget sannsynlig at dersom man har en type personlighetsforstyrrelse, har man gjerne en diagnose til. (En ulykke kommer sjelden alene).

En felles betegnelse for begge to er at den som har en av diagnosene, har "up's and down's" - svingninger i humøret som overskrider normalt nivå.

Allikevel kan man ha så forskjellige grader av sykdommen, at man ikke er klar over at noe er galt engang.

Slående tall fra statistiske undersøkelser viser at ca. 6% av verdens befolkning lider av en type manisk-depressiv sykdom.

Det er ganske mange, og hele 1,5% har en så tung diagnose at de trenger behandling i form av medikamenter og psykoterapi.

Det har ikke vært store endringer i disse tallene, verken fra gammelt av eller de siste årene.

Man har derimot blitt mer åpen om "sinnets hemmeligheter" og det er ikke sjelden man treffer folk i dag som har både den ene eller den andre diagnosen...

Det som kan være litt vanskelig, er å finne ut av om man er arvelig disponert. Rett og slett fordi slike ting ble tiet om så sent som for en eller to generasjoner siden.

Har man f.eks. besteforeldre hvor en av de har hatt sykdommen, er det ikke sikkert de er klar over det en gang.

Før i tiden ble sånne "utskudd" som oss, enten bare sett på som "litt rare", eller så ble de plassert på lukket avdeling!

SVINGNINGER I STEMNINGSLEIE (BIPOLAR)

Bipolar lidelse. Dette er en forstyrrelse av følelseslivet. Bipolar kommer fra latin, bi = to og polaris = motsatt punkt, og henspeiler på at personen opplever ekstreme stemninger - veldig høyt oppe eller veldig langt nede. Noen har flere maniske episoder (høyt opp), andre har en serie depressive perioder (langt nede), og atter andre kan ha alle mulige variasjoner. Vrangforestillinger og hallusinasjoner kan også forekomme.

Kan kjennetegne en person som har problemer med å styre sinne, følelser og utbrudd.

Disse svingningene kan komme med ukers, eller timers mellomrom.

Eksempel 1: Jeg og gubben sitter og krangler, hvorpå jeg hyler og griner om at jeg vil flytte, at ungene ikke har det bra og at han er en arrogant tufs som ikke fatter bæret. Livet er ikke verdt å leve i det hele tatt. Han drar ut og kjøper melk og kommer tilbake 20 min. senere. Da har jeg bestemt meg for at jeg vil gifte meg med han...

Eksempel2: Jeg flyr rundt og ordner saker og ting i dagesvis. Enser ikke gubben omtrent, så mye har jeg å gjøre. Setter i gang med det ene etter det andre og holder på å dø av rastløshet, greier overhodet ikke å sitte hjemme og slappe av en kveld. Trenger minimalt med søvn. Alt er tilsynelatende bra. Dette kan pågå i flere dager eller noen få uker.

Så blir jeg sliten, føler meg uvel og vil sove. Og atter sove. Våkner en morgen uten tiltakslyst. Hverdagen er noe slit, ungene er et mas, gubben er en dust og jeg vil bare dø. Ingen er glad i meg og jeg er trøtt uansett hvor lenge jeg har sovet. Depresjonen tar overhånd, det kan vare lenge. I flere uker, eller flere måneder.

M.a.o: I det ene øyeblikket kan stemningen være på topp, så til de grader på topp at man ikke greier å sette normale grenser.

Det er dette som kalles den "maniske fasen":

Man blir en slags "verdensmester" og setter gjerne i gang flere prosjekter og ofte på en gang. Sjelden fullfører man det man har startet på.

Noen kan ødsle med penger, og i ekstreme tilfeller gjøre seg selv til gjeldsslaver av det.

Andre kan få "ommøbleringskick" annen hver dag, eller få ville ideèr som f.eks. å kle seg, sminke seg eller på annen måte te seg som om de er noe utenom denne verden...

Vill bilkjøring, kriminelle handlinger eller stoffmisbruk er heller ikke uvanlig.

En ganske vanskelig ting, som ikke er overraskende, er at man føler seg så attraktiv, at mange innleder følelsesmessige eller seksuelle forhold, selv om de er gifte eller "opptatte".

Følelsene styrer på en måte livet... De er i tillegg mye sterkere enn hos en frisk person. Jeg selv ante ikke hvordan det var å ha et normalt følelsesliv før jeg fikk medisiner (noe jeg forteller mer om et annet sted). Jeg har alltid hatt slike følelser og at de var sterkere enn andres kunne ikke falle meg inn. Jeg har bare trodd at jeg har vært litt "kreativ".

Det er ikke det at man ikke eier fornuft, men det er det at man "ser hva som er galt, men er ute av stand til å kontrollere vurderingsevnen".

Jeg har aldri tatt narkotika, men jeg tipper at å være i en manisk fase kan sammenliknes med å ta amfetamin. Man har minimalt behov for søvn og har enormt mange jern i ilden.

Plutselig får man tid til å besøke eller ringe til de man ikke har hatt kontakt med på lenge.

Jeg f.eks. fikk "skrive og ringekick." Jeg ringte til alle jeg kjente på en kveld og skravla gikk som aldri før! Når jeg skrev, skrev jeg side på side uten stopp.

Helt hyperaktiv... gikk lange turer, danset med ungene, lagde mat, vasket huset - på en gang...

Disse fasene kan man savne litt fordi man har det så bra og alt er rosenrødt, men etter en liten stund med en slik opp-periode, blir kroppen fort utmattet.

De depressive fasene er de tyngste periodene:

Disse fasene kan faktisk være farlige. En meget depressiv person med suicidaltanker, kan i en overgangsperiode ha både en depresjon og en mani samtidig. Dvs. at en i en depresjon ønsker å ta livet av seg, men er så langt nede at man mangler overskudd til det... Men med litt innslag av mani, får man gjerne dette overskuddet og kan faktisk gjennomføre det.

Depresjonen er det ikke så mye å si noe om, man sover mye, går gjerne med en "tomhetsfølelse" og skjønner sjelden meningen med livet.

Alt er et ork og mange spenner seg, slik at muskulaturen blir sår og øm og smertene kan føre til ytterligere depresjoner.

Ofte er man irritabel og "var". Man reagerer med raserianfall og sinne på elementære, enkle ting som i og for seg er småtterier...

Man tar lett til tårene og en depressiv person er veldig vanskelig å forholde seg til som samboer eller nært pårørende.

Skilsmisser går igjen i mange forhold hvor den ene parten er bipolar, pga. vanskelighetene i parforholdet. Er man heldig og har en tålmodig part, er det allikevel håp!

BORDERLINE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Likner veldig på beskrivelsen over med svingninger i stemningsleie.

Allikevel er det en vesentlig forskjell. Denne formen for oppførsel, er bygd opp gjennom en persons opplevelser, oppvekstvilkår og miljø.

I beskrivelsen over er det lagt vekt på at personen har en genetisk betinget sykdom, som fører til overdimensjonerte følelser.

En ting som går igjen hos en borderline-pasient er gjerne at denne sliter med angst. Andre ting kan være frykten for å bli forlatt.

I mitt tilfelle var denne frykten så intens at jeg gjennomførte et 4 år langt mareritt av et forhold med en mann som psykisk og fysisk mishandlet meg.

Kun fordi jeg trodde jeg ikke hadde "noen" igjen hvis jeg gikk fra han. (Så klart, denne frykten hjalp jo han meg fint å opprettholde)...

Har man f.eks. vært utsatt for overgrep av seksuell art, er ikke veien lang til en borderline-diagnose. Visse kriterier bør jo selvsagt være oppfylt, men det er jo kjent at en person som har blitt misbrukt, har vanskelig for å sette egne grenser (border).

Om en person er plaget av et ustabilt (borderline) selvbilde og ustabile forhold til andre mennesker:

Vedkommende pendler mellom mistenksomhet (paranoiditet) og ønske om å bli tatt vare på (avhengighet). "Den interpersonlige profilen, som er basert på selvrapportering, viser at personens selvopplevelse er dominert av sosial unnvikelse, lite selvhevdelse og tendens til å la seg utnytte av andre. Symptomprofilen viser først og fremst en betydelig angst, nedstemthet og håpløshet (depresjon), mye fiendtlighet og mistenksomhet og en høy grad av mellommenneskelig sårbarhet."

Det er vist med forsøk på frivillige at alle kan bli psykotiske om presset (stresset) er stort nok. Hvis man f.eks. isoleres fra sanseinntrykk og kontakt med andre i flere dager, bryter mange sammen. Også under krig eller andre ekstreme påkjenninger, kan alle få sammenbrudd.

Men noen tåler mer enn andre. Derfor snakker man ikke om stress, men om opplevd stress. Hvor mye man tåler, avhenger bl.a. av arvelige faktorer, tidligere erfaringer og hva vårt psykologiske forsvar kan mestre av påkjenninger.

[Gjest Anne Karine__21]

Hei.

Mamma hadde bipolar lidelse.

Det vil si at hun hadde lange perioder på flere år der hun var helt normal, og fungerte i jobb. Så kom perioder på kanskje uker/måneder der hun var deprimert. Hun bare satt apatisk i stolen og gjorde ingenting. Vonde tanker. Det var umulig å presse frem et smil. Hun hadde noen innleggelser og psykologer, og kom seg av depresjonen etterhvert. Så var hun i jobb igjen og var igjen normal noen år. Så kom en ny depressiv periode. En gang hadde hun derimot en manisk periode. Hva det gikk ut på vet jeg ikke helt. Men hun sa selv at hun greide å slanke seg og så raste tankene så fort i hodet, at det var ubehagelig. Da fikk hun en medisin som het Litium, og ble da helt frisk psykisk.

Selv har jeg borderline. Jeg er 21 år. Fra jeg var veldig liten var jeg veldig opp og ned. "Opp som en løve, ned som en skinnfell" og ganske hissig. Jeg løp fra rom til rom da jeg var liten istedet for å gå. Fortsatt går jeg mye fortere enn andre, har liksom så mye energi i blodet, at jeg ikke tenker over det en gang.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg spiseproblemer, bulimi. Noe som er vanlig blant mennesker med borderline. Heldigvis gikk bulimien over da jeg ble litt eldre.

Jeg stjal penger fra mors veske med en gang jeg ble sulten og kjøpte godteri. Med en gang jeg fikk lyst på noe, så skaffet jeg meg det. Når man har borderline er det kjempevanskelig å utsette ting man vil ha. Behov og impulser føles så sterke og uimotståelige, at man må ha tak i mat/godteri eller de klærne man ser i butikken som var fine med EN GANG, ellers går man amokk med raserianfall og kan ende med å slenge ting i veggen og knuse glass, rasere huset, hyle og skrike og slå og sparke etc.

Et tema som stadig går igjen i hodet mitt er spørsmål om hvem jeg er. Folk rundt meg synes jeg er veldig enten-eller og at jeg motsier meg selv hele tiden. Det gjør jeg ikke. Tvert imot. Jeg kan mene alle 10 sider av samme sak på EN gang. Derfor virker det slik på andre som om jeg tvert ombestemmer meg og sier imot meg selv. Noe jeg ikke gjør, jeg mener alt samtidig, uten at jeg ser det som en motsigelse.

Når jeg er glad, er jeg kjempeglad! Jeg kjenner intens lykkelig, smiler og ler og kjenner meg enormt glad i vennene mine. Men det kan snu veldig fort, så blir jeg sint. Eller lei meg og trist. Venner kan synes at jeg er slitsom i blant, for avogtil er jeg så glad og lykkelig bobler, så jeg virker veldig overdramatisk. Flirer og ler, synger og sier vitser, og har nesten skuespill for åpen gate.

Derfor blir jeg kjemperedd når jeg blir for meg selv, fordi jeg er så teatralsk. Da blir jeg redd vennene mine skal dumpe meg,forlate meg, hate meg, slutte snakke med meg osv, fordi jeg kanskje har vært litt slitsom. Så ønsker jeg gjerne sende tekstmeldinger eller ringe og høre om de er sure på meg eller om de fortsatt liker meg. Blir rett og slett veldig urolig og redd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten antidepressiva. Det er en medisin jeg tar hver dag, som motvirker den verste smerten. Når man har borderline opplever man med jevne mellomrom en ekstrem psykisk smerte og uro og depresjon, som ikke er til å holde ut. Man blir forferdelig trist og gråter og skriker. Får mye selvmordstanker. Disse periodene varer stort sett ikke mer enn et par timer eller dager, men de kommre ofte og er veldig intense. Heldigvis kan de bli dempet av medisiner.

Med borderline er man veldig ustabil i humør, og pga dette lurer man stadig vekk på hvem og hva man er. Man blir forvirret over seg selv. Skjønner ikke hvem man er. Tenker stadig på det.

Den ene dagen er man sint, og kutter seg så man blør. Jeg har masse arr på armer og bein pga dette. Så neste dag, er jeg kanskje deppa og har det vondt, og tar så mye Vallergan (sovemedisin) at jeg slipper være våken og kjenne smerten. Og dagen etter der igjen, er jeg kanskje kjempelykkelig og glad og sosial!

Ikke rart man lurer på hvem man er, når det alltid skifter slik.

Meningene mine forandrer seg ofte etter hvem jeg er sammen med. Siden jeg alltid ser alle sider av samme sak, kan alle ha rett, og jeg kan være enig med alle.Og når jeg er glad, er jeg så glad at jeg gjør masse spillopper, virker nesten som en skuespiller.

Noen ganger er jeg sosial og glad i mine venner og har det godt. Men nærhet liker jeg ikke. Det gjør meg kvalm. Så jeg kan flørte og være livlig sammen med mange mennesker. Men når det bare er meg og en annen, så vil jeg helst være i fred.

Raserianfallene er ille når man har borderline. Og de kommer av veldig lite. Om pizzaen er litt for kald eller har feil ingridienser på, kan jeg bli så sint at jeg bare kaster den vekk.

Om jeg føler meg oversett av venner når jeg er ute på fest, kan jeg spankulere ut, pælme mobiltelefonen min i bakken så den går istykker og traske hjem for meg selv og få selvmordstanker. (Som går over kanskje allerede dagen etter, når jeg har det fint igjen)

Om katten min bæsjer inne, hiver jeg den ut og kutter opp håndleddene mine. Men jeg har også kuttet opp lår og legger...

Noen ganger gjør folk meg irritert med en gang, så jeg orker ikke snakke med dem.

Andre ganger er jeg kjempeglad i dem og viser det. Er veldig sjenerøs med penger og gaver, er flink til å sløse med penger.

Er elendig til å planlegge og systematisere tiden. Kommer nesten alltid 5-15 minutter for sent til avtaler.

Om det er noe stressede som skjer, at jeg skal stå opp tidlig til et møte eller ha en eksamen, får jeg masse paraoide tanker i hodet som er helt sjuke. Og blir veldig urolig. Tenker at at noen overvåker meg, eller at folk jeg kjenner er ute etter å skader meg. Blir urolig og rister nesten.

Så allerede når jeg våkner dagen etter, er de paranoide tankene helt fjerne. Som om det ikke var meg som tenkte dem.

Kort sagt, er man veldig ustabil når man har borderline.

[Gjest supprominto]

Hei.

Mamma hadde bipolar lidelse.

Det vil si at hun hadde lange perioder på flere år der hun var helt normal, og fungerte i jobb. Så kom perioder på kanskje uker/måneder der hun var deprimert. Hun bare satt apatisk i stolen og gjorde ingenting. Vonde tanker. Det var umulig å presse frem et smil. Hun hadde noen innleggelser og psykologer, og kom seg av depresjonen etterhvert. Så var hun i jobb igjen og var igjen normal noen år. Så kom en ny depressiv periode. En gang hadde hun derimot en manisk periode. Hva det gikk ut på vet jeg ikke helt. Men hun sa selv at hun greide å slanke seg og så raste tankene så fort i hodet, at det var ubehagelig. Da fikk hun en medisin som het Litium, og ble da helt frisk psykisk.

Selv har jeg borderline. Jeg er 21 år. Fra jeg var veldig liten var jeg veldig opp og ned. "Opp som en løve, ned som en skinnfell" og ganske hissig. Jeg løp fra rom til rom da jeg var liten istedet for å gå. Fortsatt går jeg mye fortere enn andre, har liksom så mye energi i blodet, at jeg ikke tenker over det en gang.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg spiseproblemer, bulimi. Noe som er vanlig blant mennesker med borderline. Heldigvis gikk bulimien over da jeg ble litt eldre.

Jeg stjal penger fra mors veske med en gang jeg ble sulten og kjøpte godteri. Med en gang jeg fikk lyst på noe, så skaffet jeg meg det. Når man har borderline er det kjempevanskelig å utsette ting man vil ha. Behov og impulser føles så sterke og uimotståelige, at man må ha tak i mat/godteri eller de klærne man ser i butikken som var fine med EN GANG, ellers går man amokk med raserianfall og kan ende med å slenge ting i veggen og knuse glass, rasere huset, hyle og skrike og slå og sparke etc.

Et tema som stadig går igjen i hodet mitt er spørsmål om hvem jeg er. Folk rundt meg synes jeg er veldig enten-eller og at jeg motsier meg selv hele tiden. Det gjør jeg ikke. Tvert imot. Jeg kan mene alle 10 sider av samme sak på EN gang. Derfor virker det slik på andre som om jeg tvert ombestemmer meg og sier imot meg selv. Noe jeg ikke gjør, jeg mener alt samtidig, uten at jeg ser det som en motsigelse.

Når jeg er glad, er jeg kjempeglad! Jeg kjenner intens lykkelig, smiler og ler og kjenner meg enormt glad i vennene mine. Men det kan snu veldig fort, så blir jeg sint. Eller lei meg og trist. Venner kan synes at jeg er slitsom i blant, for avogtil er jeg så glad og lykkelig bobler, så jeg virker veldig overdramatisk. Flirer og ler, synger og sier vitser, og har nesten skuespill for åpen gate.

Derfor blir jeg kjemperedd når jeg blir for meg selv, fordi jeg er så teatralsk. Da blir jeg redd vennene mine skal dumpe meg,forlate meg, hate meg, slutte snakke med meg osv, fordi jeg kanskje har vært litt slitsom. Så ønsker jeg gjerne sende tekstmeldinger eller ringe og høre om de er sure på meg eller om de fortsatt liker meg. Blir rett og slett veldig urolig og redd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten antidepressiva. Det er en medisin jeg tar hver dag, som motvirker den verste smerten. Når man har borderline opplever man med jevne mellomrom en ekstrem psykisk smerte og uro og depresjon, som ikke er til å holde ut. Man blir forferdelig trist og gråter og skriker. Får mye selvmordstanker. Disse periodene varer stort sett ikke mer enn et par timer eller dager, men de kommre ofte og er veldig intense. Heldigvis kan de bli dempet av medisiner.

Med borderline er man veldig ustabil i humør, og pga dette lurer man stadig vekk på hvem og hva man er. Man blir forvirret over seg selv. Skjønner ikke hvem man er. Tenker stadig på det.

Den ene dagen er man sint, og kutter seg så man blør. Jeg har masse arr på armer og bein pga dette. Så neste dag, er jeg kanskje deppa og har det vondt, og tar så mye Vallergan (sovemedisin) at jeg slipper være våken og kjenne smerten. Og dagen etter der igjen, er jeg kanskje kjempelykkelig og glad og sosial!

Ikke rart man lurer på hvem man er, når det alltid skifter slik.

Meningene mine forandrer seg ofte etter hvem jeg er sammen med. Siden jeg alltid ser alle sider av samme sak, kan alle ha rett, og jeg kan være enig med alle.Og når jeg er glad, er jeg så glad at jeg gjør masse spillopper, virker nesten som en skuespiller.

Noen ganger er jeg sosial og glad i mine venner og har det godt. Men nærhet liker jeg ikke. Det gjør meg kvalm. Så jeg kan flørte og være livlig sammen med mange mennesker. Men når det bare er meg og en annen, så vil jeg helst være i fred.

Raserianfallene er ille når man har borderline. Og de kommer av veldig lite. Om pizzaen er litt for kald eller har feil ingridienser på, kan jeg bli så sint at jeg bare kaster den vekk.

Om jeg føler meg oversett av venner når jeg er ute på fest, kan jeg spankulere ut, pælme mobiltelefonen min i bakken så den går istykker og traske hjem for meg selv og få selvmordstanker. (Som går over kanskje allerede dagen etter, når jeg har det fint igjen)

Om katten min bæsjer inne, hiver jeg den ut og kutter opp håndleddene mine. Men jeg har også kuttet opp lår og legger...

Noen ganger gjør folk meg irritert med en gang, så jeg orker ikke snakke med dem.

Andre ganger er jeg kjempeglad i dem og viser det. Er veldig sjenerøs med penger og gaver, er flink til å sløse med penger.

Er elendig til å planlegge og systematisere tiden. Kommer nesten alltid 5-15 minutter for sent til avtaler.

Om det er noe stressede som skjer, at jeg skal stå opp tidlig til et møte eller ha en eksamen, får jeg masse paraoide tanker i hodet som er helt sjuke. Og blir veldig urolig. Tenker at at noen overvåker meg, eller at folk jeg kjenner er ute etter å skader meg. Blir urolig og rister nesten.

Så allerede når jeg våkner dagen etter, er de paranoide tankene helt fjerne. Som om det ikke var meg som tenkte dem.

Kort sagt, er man veldig ustabil når man har borderline.

Tusen takk for svar. Det var veldig godt skrevet og veldig informativt og interessant!

[hyperaktiv!!]

Hei.

Mamma hadde bipolar lidelse.

Det vil si at hun hadde lange perioder på flere år der hun var helt normal, og fungerte i jobb. Så kom perioder på kanskje uker/måneder der hun var deprimert. Hun bare satt apatisk i stolen og gjorde ingenting. Vonde tanker. Det var umulig å presse frem et smil. Hun hadde noen innleggelser og psykologer, og kom seg av depresjonen etterhvert. Så var hun i jobb igjen og var igjen normal noen år. Så kom en ny depressiv periode. En gang hadde hun derimot en manisk periode. Hva det gikk ut på vet jeg ikke helt. Men hun sa selv at hun greide å slanke seg og så raste tankene så fort i hodet, at det var ubehagelig. Da fikk hun en medisin som het Litium, og ble da helt frisk psykisk.

Selv har jeg borderline. Jeg er 21 år. Fra jeg var veldig liten var jeg veldig opp og ned. "Opp som en løve, ned som en skinnfell" og ganske hissig. Jeg løp fra rom til rom da jeg var liten istedet for å gå. Fortsatt går jeg mye fortere enn andre, har liksom så mye energi i blodet, at jeg ikke tenker over det en gang.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg spiseproblemer, bulimi. Noe som er vanlig blant mennesker med borderline. Heldigvis gikk bulimien over da jeg ble litt eldre.

Jeg stjal penger fra mors veske med en gang jeg ble sulten og kjøpte godteri. Med en gang jeg fikk lyst på noe, så skaffet jeg meg det. Når man har borderline er det kjempevanskelig å utsette ting man vil ha. Behov og impulser føles så sterke og uimotståelige, at man må ha tak i mat/godteri eller de klærne man ser i butikken som var fine med EN GANG, ellers går man amokk med raserianfall og kan ende med å slenge ting i veggen og knuse glass, rasere huset, hyle og skrike og slå og sparke etc.

Et tema som stadig går igjen i hodet mitt er spørsmål om hvem jeg er. Folk rundt meg synes jeg er veldig enten-eller og at jeg motsier meg selv hele tiden. Det gjør jeg ikke. Tvert imot. Jeg kan mene alle 10 sider av samme sak på EN gang. Derfor virker det slik på andre som om jeg tvert ombestemmer meg og sier imot meg selv. Noe jeg ikke gjør, jeg mener alt samtidig, uten at jeg ser det som en motsigelse.

Når jeg er glad, er jeg kjempeglad! Jeg kjenner intens lykkelig, smiler og ler og kjenner meg enormt glad i vennene mine. Men det kan snu veldig fort, så blir jeg sint. Eller lei meg og trist. Venner kan synes at jeg er slitsom i blant, for avogtil er jeg så glad og lykkelig bobler, så jeg virker veldig overdramatisk. Flirer og ler, synger og sier vitser, og har nesten skuespill for åpen gate.

Derfor blir jeg kjemperedd når jeg blir for meg selv, fordi jeg er så teatralsk. Da blir jeg redd vennene mine skal dumpe meg,forlate meg, hate meg, slutte snakke med meg osv, fordi jeg kanskje har vært litt slitsom. Så ønsker jeg gjerne sende tekstmeldinger eller ringe og høre om de er sure på meg eller om de fortsatt liker meg. Blir rett og slett veldig urolig og redd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten antidepressiva. Det er en medisin jeg tar hver dag, som motvirker den verste smerten. Når man har borderline opplever man med jevne mellomrom en ekstrem psykisk smerte og uro og depresjon, som ikke er til å holde ut. Man blir forferdelig trist og gråter og skriker. Får mye selvmordstanker. Disse periodene varer stort sett ikke mer enn et par timer eller dager, men de kommre ofte og er veldig intense. Heldigvis kan de bli dempet av medisiner.

Med borderline er man veldig ustabil i humør, og pga dette lurer man stadig vekk på hvem og hva man er. Man blir forvirret over seg selv. Skjønner ikke hvem man er. Tenker stadig på det.

Den ene dagen er man sint, og kutter seg så man blør. Jeg har masse arr på armer og bein pga dette. Så neste dag, er jeg kanskje deppa og har det vondt, og tar så mye Vallergan (sovemedisin) at jeg slipper være våken og kjenne smerten. Og dagen etter der igjen, er jeg kanskje kjempelykkelig og glad og sosial!

Ikke rart man lurer på hvem man er, når det alltid skifter slik.

Meningene mine forandrer seg ofte etter hvem jeg er sammen med. Siden jeg alltid ser alle sider av samme sak, kan alle ha rett, og jeg kan være enig med alle.Og når jeg er glad, er jeg så glad at jeg gjør masse spillopper, virker nesten som en skuespiller.

Noen ganger er jeg sosial og glad i mine venner og har det godt. Men nærhet liker jeg ikke. Det gjør meg kvalm. Så jeg kan flørte og være livlig sammen med mange mennesker. Men når det bare er meg og en annen, så vil jeg helst være i fred.

Raserianfallene er ille når man har borderline. Og de kommer av veldig lite. Om pizzaen er litt for kald eller har feil ingridienser på, kan jeg bli så sint at jeg bare kaster den vekk.

Om jeg føler meg oversett av venner når jeg er ute på fest, kan jeg spankulere ut, pælme mobiltelefonen min i bakken så den går istykker og traske hjem for meg selv og få selvmordstanker. (Som går over kanskje allerede dagen etter, når jeg har det fint igjen)

Om katten min bæsjer inne, hiver jeg den ut og kutter opp håndleddene mine. Men jeg har også kuttet opp lår og legger...

Noen ganger gjør folk meg irritert med en gang, så jeg orker ikke snakke med dem.

Andre ganger er jeg kjempeglad i dem og viser det. Er veldig sjenerøs med penger og gaver, er flink til å sløse med penger.

Er elendig til å planlegge og systematisere tiden. Kommer nesten alltid 5-15 minutter for sent til avtaler.

Om det er noe stressede som skjer, at jeg skal stå opp tidlig til et møte eller ha en eksamen, får jeg masse paraoide tanker i hodet som er helt sjuke. Og blir veldig urolig. Tenker at at noen overvåker meg, eller at folk jeg kjenner er ute etter å skader meg. Blir urolig og rister nesten.

Så allerede når jeg våkner dagen etter, er de paranoide tankene helt fjerne. Som om det ikke var meg som tenkte dem.

Kort sagt, er man veldig ustabil når man har borderline.

Jeg kjenner meg igjen... Jeg er opp og ned hele tiden. Jeg tror det er kjempe slitsomt for vennene mine, men de forsikrer meg at de er glad i meg, selv om de nå har sendt meg til helsesøster mot min vilje...

[Gjest Anne Karine]

Jeg kjenner meg igjen... Jeg er opp og ned hele tiden. Jeg tror det er kjempe slitsomt for vennene mine, men de forsikrer meg at de er glad i meg, selv om de nå har sendt meg til helsesøster mot min vilje...

så ikke gå til helsesøster da vel, om det er mot din vilje, blæh