sosial angst.. Hjelp meg....

[redd 83]

Jeg er en jente på 19 som er ganske sikker på at jeg har sosial angst. Har lest mye om dette, og kjenner meg igjen i alt. Blir nervøs når jeg treffer på folk jeg kjenner, tørr ikke å ringe til noen, tørr ikke søke på jobb og tørr nesten ikke å gå ut av døra.

Nå har jeg ingen venner og har mistet lysten på å leve.. Jeg vil gjerne ha hjelp, men jeg tørr jo ikke å prate med en psykolog engang.

Hva skal jeg gjøre?? Mammaen min vet heller ingen ting om dette.... værså snill og hjelp meg....

[leenie]

Jeg fikk nettopp avkreftet at jeg lider av sosial angst. Sosial angs kjennetegnes (litt forkortet) av (i følge min behandler):

1. redsel for å bli utsatt for andres kritiske oppmerksomhet

2. fysiske reaksjoner i forb. med sosiale situasjoner, som

a. rødming

b. skjelving på hendene

c. redsel for, eller trang til vannlating evt avføring

d. redsel for å kaste opp

3. unngåelsesadferd. Dvs at man unngår sosiale sammenskomster. Isolerer seg.

Tror jeg husker sånn noenlunde riktig her. Såvidt jeg forstod det, måtte disse "kriteriene" være oppfyllt for å få diagnosen "sosial fobi/sosial angst".

Jeg fikk altså avkreftet diagnosen, ettersom jeg ikke har noen av de fysiske reaksjonene.

Men du må ta kontakt med fastlegen din, og få en henvisning til psykolog eller psykiater kanskje? Ikke noe å gå og lure på, bedre å få det be/avkreftet.

[rodell]

Jeg fikk nettopp avkreftet at jeg lider av sosial angst. Sosial angs kjennetegnes (litt forkortet) av (i følge min behandler):

1. redsel for å bli utsatt for andres kritiske oppmerksomhet

2. fysiske reaksjoner i forb. med sosiale situasjoner, som

a. rødming

b. skjelving på hendene

c. redsel for, eller trang til vannlating evt avføring

d. redsel for å kaste opp

3. unngåelsesadferd. Dvs at man unngår sosiale sammenskomster. Isolerer seg.

Tror jeg husker sånn noenlunde riktig her. Såvidt jeg forstod det, måtte disse "kriteriene" være oppfyllt for å få diagnosen "sosial fobi/sosial angst".

Jeg fikk altså avkreftet diagnosen, ettersom jeg ikke har noen av de fysiske reaksjonene.

Men du må ta kontakt med fastlegen din, og få en henvisning til psykolog eller psykiater kanskje? Ikke noe å gå og lure på, bedre å få det be/avkreftet.

Listen over fysiske reaksjoner er mye mer omfattende enn det du lister opp. Men pkt. 1 og 3 er sosial fobi i ett nøtteskall.

[rodell]

Du er nødt til å komme deg til en lege og be om henvisning til psykolog/psykiatr eller psykiatrisk poliklinikk. Skriv gjerne ned på forhånd en beskrivelse av situasjonen din og gi den til legen. Da trenger du ikke snakke så mye. Det blir tøft, men du er nødt til å ta første skrittet selv.

Gjør det nå!

[bIackrose]

Du må gå til legen med engang!

Tving deg dit!

Jeg hadde det som deg. Jeg var 20 år, fikk angst, og det kom plutselig og kraftig. Vennene mine skjønte ikke meg, og tok avstand. Jeg husker enda hvor redd jeg var for å gå strekningen til legen..

Bakken gynget under meg, og jeg ante ikke råd.

Hos legen bynte jeg å gråte. Jeg hadde verken jobb, penger, eller familie i nærheten. Jeg hadde fått en jobb, men tordte ikke gå ut den dagen jeg skulle bynne, så den mista jeg.

Legen var veldig forståelsesfull. Han foreslo at jeg kunne komme dit til samtale, og jeg fikk (etter mitt ønske resept på medisiner).

Men dum som jeg var, ble jeg redd av dette. Jeg ville ikke tenke på meg som syk, og skulle nok komme meg gjennom dette!

Så jeg begynte å tvinge meg selv til å gå ut. Til slutt ble det bedre. Jeg kunne iallefall overleve. Jeg fikk støtte fra sosialkontoret(nedverdigende syntes jeg da, men nå ser jeg ikke noe galt i det.)

Dette er 3 år siden, og jeg ble bedre, men ikke frisk. Så førsta nå har jeg kommet til vett, og gått til legen igjen.

Jeg har tatt min første tabl. seroxat idag, og som legen sa, så vil det nok være til hjelp. Pluss at jeg skal bynne hos psykolog. Synes enda det er litt rart og skremmende, men jeg innser at jeg har en _sykdom_. Og som i alle andre sykdommer, trenger man lege og medisiner.

Så til deg igjen... jeg vet hvor skremmende det kan være. Jeg har vært der.Men du må gå til legen før du lar angsten ta helt overhånd. Der er _mange_ som sliter med dette, og det _er_ hjelp å få. Ikke vær redd for legen. Når du er der, bare si at du er redd _nå_,hvis du blir det. Legen er der for å hjelpe _deg_! Stol på han, og forklar situasjonen din uten å lyge.

Ønsker deg all styrke du ha!

*klem*

[Gjest Zorgenfri]

Listen over fysiske reaksjoner er mye mer omfattende enn det du lister opp. Men pkt. 1 og 3 er sosial fobi i ett nøtteskall.

Huh? Da har jeg også sosial angst, det visste jeg ikke!

Jaja.

[bIackrose]

Gi et lite svar tilbake, om hva du tenker etter disse svarene,ok?

[redd 83]

Du må gå til legen med engang!

Tving deg dit!

Jeg hadde det som deg. Jeg var 20 år, fikk angst, og det kom plutselig og kraftig. Vennene mine skjønte ikke meg, og tok avstand. Jeg husker enda hvor redd jeg var for å gå strekningen til legen..

Bakken gynget under meg, og jeg ante ikke råd.

Hos legen bynte jeg å gråte. Jeg hadde verken jobb, penger, eller familie i nærheten. Jeg hadde fått en jobb, men tordte ikke gå ut den dagen jeg skulle bynne, så den mista jeg.

Legen var veldig forståelsesfull. Han foreslo at jeg kunne komme dit til samtale, og jeg fikk (etter mitt ønske resept på medisiner).

Men dum som jeg var, ble jeg redd av dette. Jeg ville ikke tenke på meg som syk, og skulle nok komme meg gjennom dette!

Så jeg begynte å tvinge meg selv til å gå ut. Til slutt ble det bedre. Jeg kunne iallefall overleve. Jeg fikk støtte fra sosialkontoret(nedverdigende syntes jeg da, men nå ser jeg ikke noe galt i det.)

Dette er 3 år siden, og jeg ble bedre, men ikke frisk. Så førsta nå har jeg kommet til vett, og gått til legen igjen.

Jeg har tatt min første tabl. seroxat idag, og som legen sa, så vil det nok være til hjelp. Pluss at jeg skal bynne hos psykolog. Synes enda det er litt rart og skremmende, men jeg innser at jeg har en _sykdom_. Og som i alle andre sykdommer, trenger man lege og medisiner.

Så til deg igjen... jeg vet hvor skremmende det kan være. Jeg har vært der.Men du må gå til legen før du lar angsten ta helt overhånd. Der er _mange_ som sliter med dette, og det _er_ hjelp å få. Ikke vær redd for legen. Når du er der, bare si at du er redd _nå_,hvis du blir det. Legen er der for å hjelpe _deg_! Stol på han, og forklar situasjonen din uten å lyge.

Ønsker deg all styrke du ha!

*klem*

Det føles betryggende å få vite at jeg ikke er helt alene om dette, selv om jeg føler meg veldig alene! Vil også si at jeg er glad på dine vegne at du har fått hjelp, men jeg klarer rett og slett ikke å gå til legen.

Her om dagen skulle jeg ringe for å søke på jobb i en barnehage, men jeg fikk meg bare ikke til å ta opp telefonrøret. Jeg begynte å skjelve og hjertet mitt slo 100 ganger i sekundet...

Hvordan skal jeg da klare å gå til legen? Jeg føler meg så alene og maktesløs...

Klarer ikke å si det til noen.. og på en måte så skammer jeg meg over megselv..

Vil liksom ikke at noen skal få vite at jeg er sånn. Hvis jeg bare hadde noen som kunne støttet meg litt, og kanskje tvunget meg til å gå til legen, så hadde jeg kanskje klart det, men alene er jeg helt hjelpesløs!!

Jeg beundrer dere som klarer å skaffe hjelp, men jeg tror ærlig talt ikke at jeg er så sterk...

Uten venner er man ingenting...

[redd 83]

Jeg fikk nettopp avkreftet at jeg lider av sosial angst. Sosial angs kjennetegnes (litt forkortet) av (i følge min behandler):

1. redsel for å bli utsatt for andres kritiske oppmerksomhet

2. fysiske reaksjoner i forb. med sosiale situasjoner, som

a. rødming

b. skjelving på hendene

c. redsel for, eller trang til vannlating evt avføring

d. redsel for å kaste opp

3. unngåelsesadferd. Dvs at man unngår sosiale sammenskomster. Isolerer seg.

Tror jeg husker sånn noenlunde riktig her. Såvidt jeg forstod det, måtte disse "kriteriene" være oppfyllt for å få diagnosen "sosial fobi/sosial angst".

Jeg fikk altså avkreftet diagnosen, ettersom jeg ikke har noen av de fysiske reaksjonene.

Men du må ta kontakt med fastlegen din, og få en henvisning til psykolog eller psykiater kanskje? Ikke noe å gå og lure på, bedre å få det be/avkreftet.

Men for meg så høres det litt merkelig ut at det er en oppskrift over hva som skal til for å ha sosial angst.

JEG trenger ikke å gå til en lege for å få bekreftet at jeg føler det sånn.. Jeg VET at jeg har et seriøst stort problem når det gjelder å omgås mennesker.

Det er ikke normalt å ville gjemme seg for mennesker jeg kjenner på bussen fordi jeg nesten besvimer hvis de ser meg, og det er heller ikke normalt å begynne å skjelve hvis jeg må ringe til noen, noe jeg prøver å unngå å gjøre...

Jeg har et stort problem som jeg ikke kommer meg ut av....

...

[redd 83]

Huh? Da har jeg også sosial angst, det visste jeg ikke!

Jaja.

bare ikke tro at jeg ikke vet hva jeg snakker om,for

jeg vet veldig godt hva som plager meg, og det er ikke normalt å ha det sånn!!...

[leenie]

Men for meg så høres det litt merkelig ut at det er en oppskrift over hva som skal til for å ha sosial angst.

JEG trenger ikke å gå til en lege for å få bekreftet at jeg føler det sånn.. Jeg VET at jeg har et seriøst stort problem når det gjelder å omgås mennesker.

Det er ikke normalt å ville gjemme seg for mennesker jeg kjenner på bussen fordi jeg nesten besvimer hvis de ser meg, og det er heller ikke normalt å begynne å skjelve hvis jeg må ringe til noen, noe jeg prøver å unngå å gjøre...

Jeg har et stort problem som jeg ikke kommer meg ut av....

...

Men "sosial angst/fobi" er en diagnose, og for å stille en diagnose, trengs det symptomer. Akkurat son hoste kan være et symptom på lungebetennelse.

[bIackrose]

Det føles betryggende å få vite at jeg ikke er helt alene om dette, selv om jeg føler meg veldig alene! Vil også si at jeg er glad på dine vegne at du har fått hjelp, men jeg klarer rett og slett ikke å gå til legen.

Her om dagen skulle jeg ringe for å søke på jobb i en barnehage, men jeg fikk meg bare ikke til å ta opp telefonrøret. Jeg begynte å skjelve og hjertet mitt slo 100 ganger i sekundet...

Hvordan skal jeg da klare å gå til legen? Jeg føler meg så alene og maktesløs...

Klarer ikke å si det til noen.. og på en måte så skammer jeg meg over megselv..

Vil liksom ikke at noen skal få vite at jeg er sånn. Hvis jeg bare hadde noen som kunne støttet meg litt, og kanskje tvunget meg til å gå til legen, så hadde jeg kanskje klart det, men alene er jeg helt hjelpesløs!!

Jeg beundrer dere som klarer å skaffe hjelp, men jeg tror ærlig talt ikke at jeg er så sterk...

Uten venner er man ingenting...

Hei igjen.. Det var fint å se svar fra deg!

Jeg var også redd for at andre sku få vite hvordan jeg hadde det. Jeg ville heller dø enn det!

Men jeg har ikke trengt å si det til så mange. Greit, det gikk utover mitt sosiale liv. Og hun jeg trodde var til å stole på, var ikke så støttende alikevel.. Så jeg satt der.. Livredd folk. Og sint på livet og venninna mi som ikke stilte opp.

Jeg husker det ringte noen på døren-jeg holdt på å svime av der jeg sto å snakket med han!

Fælt..

Men du må skjønne at du MÅ søke hjelp! Du KAN ikke ha det slik. Det VET du!

Ta opp tlf og ring til legen så fort som mulig! Hvis hjertet banker, så la det banke! Hvis du er redd for å besvime, ta noe iskaldt å drikk det! avkjøl deg på glasset.

Om du skjelver i stemmen når du ringer gjør det ingenting!

Du vet hva du må gjøre.

Angst er helt forferdelig! Men det er derfor vi har leger og psykologer. De er her for å hjelpe sånne som oss-som er syk, og trenger hjelp.

Så! Ring nå!

-klem-