Jeg er redd min 5-årige nevø!

[Gjest Tjukk tante]

Min brors 5-åring har vært en utfordring for sine foreldre fra den dagen han ble født. Da han var liten og ikke kunne snakke, kunne min bror og kona og barna komme på besøk. Etter at 5-åringen begynte å snakke, tar de nesten aldri gutten med seg til folk.

Gutten er nå 5 år, men jeg har ikke sett han siden han var 2 år!

Det er mange grunner til det, men en viktig grunn er at jeg har unngått å dra på besøk når jeg vet at han er hjemme.

Jeg har selvfølgelig ikke sagt noe om dette til hans foreldre eller andre, men viser normal interesse for alle mine tantebarn. Såvidt jeg vet er det ingen andre i familien som bevisst unngår å komme i kontakt med 5-åringen, og jeg er en forholdsvis "fjern" tante i forhold til de andre tantene og onklene, så det er ikke slik at han lider fordi alle unngår ham.

Foreldrene har lenge trodd at han har AD/HD, og de er vel ikke helt sikker på om han ikke har det ennå. Jeg har hørtes snakk om at gutten har roa seg betraktelig det siste året, men det er ikke lenge siden jeg hørte min mor fortelle at gutten en dag på butikken i byen hadde sprunget bort til en mørkhudet person og begynt å slå på ham og rope ukvemsord om at personen var "svart, skitten og stygg".

En annen gang hadde min bror invitert min mor med familien på handletur til byen, min mor hadde prøvd å si at "det var da for mye å be om å være med dere" og slikt. Da ropte 5-åringen, som sto ved siden av sin far, at "det bare var bra hun ikke ville bli med, for _de_ ville ihvertfall ikke ha en gammel kjerring med".

Grunnen til at jeg er så redd for å treffe min 5-årige nevø, er at jeg er sterkt overvektig. Jeg "skiller" meg derfor ut fra andre, og jeg er veldig redd for at han skal begynne å rope og hyle stygge ting til meg om vekta mi.

Jeg er ikke så flink med barn, og problembarn har jeg hvertfall ingen erfaring med.

Nå nærmer jula seg, og jeg må nok dra på besøk til dem. Jeg vil jo gjerne se hans tre øvrige søsken. Spesielt eldstegutten er svært elskverdig.

Skal jeg prøve å unngå å treffe gutten frem til han blir ca. 20 år, eller er det noen som har en idé om hvordan man takler at en 5-åring trekker fram alle ens dårlige sider og roper dem ut...?

[Lottemor1365380387]

Hei.

Si til han hvis han komenterer din vekt at hvis han ikke passer munnen sin så setter du deg pån.

Foreldrene hans har sikkert en tøff oppgave med å holde styr på han men jeg synes ikke du skal trekke deg unna de forde.

Bare overse han hvis han er vrang og gi han oppmerksomhet hvis han er snill

Et barn skal man ikke være redd for kjære deg:)

Lykke til

m.v.h

[Gjest hilsen nevøen din]

husk at barn er veldig ærlige

[Gjest Novembermom]

husk at barn er veldig ærlige

Den der kunne du ha spart deg.

Eier du ikke respekt for andre folk?

Skal du bare være stygg i kommentarene, så trenger du ikke å skrive det.

Greit nok at barn er ærlige, men det sårer å få sånne kommentarer og det bør alle tenke på.

[nanna]

Hei.

Si til han hvis han komenterer din vekt at hvis han ikke passer munnen sin så setter du deg pån.

Foreldrene hans har sikkert en tøff oppgave med å holde styr på han men jeg synes ikke du skal trekke deg unna de forde.

Bare overse han hvis han er vrang og gi han oppmerksomhet hvis han er snill

Et barn skal man ikke være redd for kjære deg:)

Lykke til

m.v.h

*LOL* Bra trusel!

[muriel]

husk at barn er veldig ærlige

Fjott!

Kveldens teiteste svar.

[nick]

Jeg skjønner deg godt. Jeg kjenner en 4-årig motbydelig drittunge som gir meg frysninger på ryggen. Da mener jeg bokstavelig talt! Nå er det ikke så at jeg ikke omgåes foreldrene av den grunn, men når jeg er der går jeg i en stor bue rundt rasshullet. Noen er bare naturlig onde.

[Gjest been there]

Jeg hadde et søskenbarn som var slik. Nå var ikke jeg sterkt overvektig, men det man kaller kraftig bygd.

Jeg var 14-15 og han var 5-6 år da jeg plutselig hadde fått nok og eksploderte. Jeg var så jævlig i kjeften med han at han fikk helt hetta og begynte å grine og greier. Så fortalte jeg rolig, enkelt og greit etterpå at det han hadde gjort mot meg så mange ganger var like ille for meg selv om jeg ikke begynte å gråte osv.

Siden den dagen har han ikke vært stygg i kjeften ang. utseende hverken til meg eller andre.

[Gjest lis@bet]

Tenkte nøyaktig det samme som nanna - si at hvis han ikke gir seg så kommer du til å sette deg på ham. Selvfølgelig med et lurt smil.

Du må få ham til å like deg, husk det er du som er den voksne her... Selvironi og humor pluss en stor dose overbærenhet for at han faktisk bare er et barn, vil nok kunne hjelpe deg.

Trassige unger er noe av det verste som fins, men de tester deg bare. Lykke til!

[Kamilla]

husk at barn er veldig ærlige

Er det mulig? Idiot