Gjorde jeg en feil?

[Gjest tanketom]

For noen dager siden, fortalte kjæresten min meg at hun ikke forteller psykologen sin alt. Hun holder tett om at hun for tiden sliter veldig med selvmordstanker. Fortalte meg også at hun noen dager tidligere var så langt nede at det var like før hun gjorde slutt på alt. Ble veldig sjokkert, vet jo at hun sliter, men hun har vært flink til å holde masken ovenfor mennesker. Hun sa at hun innerst inne ønsket å fortelle psykologen sin dette, men at hun er redd for å åpne seg og redd for å vise mennesker at hun er sårbar..Ihvertfall var det slik jeg oppfattet det. Hun sa at hun skulle fortelle situasjonen til psykologen siden hun skulle dit neste dag. Jeg ble veldig redd og usikker på om hun ville fortelle dette, og situasjonen tatt i betraktning så hadde jeg en prat med psykologen om hennes tanker. Hun var selvfølgelig ikke så bekymret for hele saken, det å åpne seg er jo en prosess og bla bla bla..Men hun sa at jeg burde fortelle kjæresten min at jeg hadde pratet med henne..Vel det gjorde jeg, og reaksjonen kom som fra det varmeste helvete..Hun følte seg sveket og ført bak lyset av meg, og nå er jeg en person som hun aldri kan stole på..Følte at jeg gjorde det riktige der og da..Bryr meg om henne og selvmordstanker føler jeg er for alvorlig til å holdes hemmelig..Allikevel, i ettertid så lurer jeg på om jeg rett og slett har brydd meg for mye og føler jeg blir bare ennå et problem for henne ved å være sånn...Gjorde jeg rett og slett en feil?

[Gjest -redselen]

Jeg vet vel egentlig ikke hva som var det riktige her..

Men jeg har full forståeles for at du sa ifra til psykologen. Du var redd-naturlig nok. Det er bare menneskelig.

Jeg syns du fra nå av skal være glad for at hun får hjelp. Hun går mot riktig retning. Og _IKKE_ snakk med psykologen flere ganger;-)

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg vet vel egentlig ikke hva som var det riktige her..

Men jeg har full forståeles for at du sa ifra til psykologen. Du var redd-naturlig nok. Det er bare menneskelig.

Jeg syns du fra nå av skal være glad for at hun får hjelp. Hun går mot riktig retning. Og _IKKE_ snakk med psykologen flere ganger;-)

Det føltes riktig der og da..men nå føles det ikke riktig å bry seg i det hele tatt. Mulig jeg er helt på viddene av hva fornuft er, men jeg stanger i veggen hele tiden..Føler det er jeg som er hennes største problem.

[molli]

Slik jeg ser det, er det et tveegget sverd. Det var utrolig råttent av din venninne å betro deg en så til de grader tung hemmelighet. For hva venter hun egentlig at du skal gjøre med en slik opplysning? Gå rundt og bære den ? En så tung bør på skuldrene, om et annet menneskes liv, er umenneskelig å bære.

Jeg forstår at hun føler seg sveket, for hun har for en gangs skyld åpnet seg for noen. Men samtidig må hun forstå at du handlet i ren og skjær desperasjon og i forsøk på å redde henne. Man STÅR IKKE bare der og ser på at noen drukner!

[Gjest hilsen_fra_meg]

Det føltes riktig der og da..men nå føles det ikke riktig å bry seg i det hele tatt. Mulig jeg er helt på viddene av hva fornuft er, men jeg stanger i veggen hele tiden..Føler det er jeg som er hennes største problem.

Det tror jeg hun i ditt tilfelle også gjorde. Hun ville ikke innrømme at hun ville ha hjelp,men hun sa derimot at hun bare "luftet" tankene sine.

Jeg er på samme måten selv. Jeg har lett for å si skremmende ting (som t.d. selvmord) til mine venner, familie...de fleste. Men, av og til så sier jeg det ikke for at andre skal gripe inn, jeg sier det for å ha sagt det til noen liksom, slik at andre vet korsn jeg har det. Ikke for at andre skal handle utifra mine problem. Jeg har ofte blitt sinna på samme grunnlag som kjærsten din, for jeg føler at folk legger seg borti ting de ikke har noe med. Men, ofte må jeg bøye meg for de andres hensikter...de prøver jo bare å hjelpe. Men, det er kun det at når andre sier ting til andre personer igjen, som jeg kanskje har fortalt dem, da blir jeg liksom usikker på hvilken info. som har kommet ut, hva som skjer...Hva folk tror om meg...

Det at kjæresten din vil legge på seg en maske, tror jeg har mye å si ved at hun ikke vil at folk skal ha det inntrykket av henne som det hun beskriver for deg. At hun er sårbar og svak. De aller fleste av oss vil helst ha den posisjonen her i livet at vi er sterke og klarer oss selv, men når vi ikke klarer å finne denne ståplassen vår, så blir vi ofte svært deprimerte og frustrerte.

Men, ikke la uttalelsen fra kjæresten gå alt for mye inn på deg. Det viktigste er at du er der for henne...Men, at du klart kan sette grenser. Men, prøv å forstå det fra hennes side. Hun er kanskje sårbar,og redd for at hemmligheten som hun har bevart så lenge, skal komme ut, uten at hun kanskje føler seg klar til å snakke om det, og uten at hun i det hele tatt har anledning til å kunne "forsvare" seg...

Kanskje et innvikla tema dette...Men, prøv å prat om det. Si hva du mener, og så kan hun si hva hun mener.