Har det så bra!

[Gjest mia-veronica]

Så bra at jeg nesten blir litt nervøs! Enn om dette er for godt til å være sant? Lurer mange ganger på om jeg ubevisst blir så engstelig de gangene det går bra, at jeg blir dårlig på nytt?

Sånn er det med stemmene jeg hører: Går det bra så sier de alltid at "bare vent!" Er jeg dårlig, sier de at jeg er latterlig som trodde jeg kunne bevise at de tok feil! Det er så slitsomt! Som konstant baksnakking.

Noen ganger har jeg tenkt at det er best når jeg er skikkelig dårlig.Når jeg er i psykosen, er jeg og stemmene ett. Da slipper jeg å kjempe slik. Kjempe for et "normalt" liv, for ikke å gi mer til psykdommen enn absolutt nødvendig. Kjempe mot "dem".

Er det noen andre av dere som kjenner en angst som den jeg beskriver her. Hvordan takler dere utsikten til en frisk tilværelse, uten "oppmersomheten" fra psykiatere og psykehus?

Jeg er så redd for å begynne å se på meg selv som "psykiatrisk kasus" og ikke som det menneske jeg er.

[tsofia]

Jeg har bevisst prøvd å unngått å bli avhengig av hjepeapparatet fordi det mange ganger kan bli en sovepute.

Javisst er jeg til tide psykotisk men jeg tar medisiner og jeg kjenner meg godt etterhverdt.

Jeg er snill med meg selv når jeg har det vanskelig. Tar tid til meg selv. Slapper av og skjermer meg for inntrykk.

Når jeg har samla krefter igjen, går jeg ut i verden.Av og til med kanll og fall, men pytt pytt.

Jeg godtar at jeg er syk samtidig som det ikke blir hovedsaken i livet mitt. Fokuserer på det jeg mestrer.

Når folk bryter meg ned i sin uvitenhet går jeg hjem, setter ord på urettferdigheten. Ruger litt på selvmelidenhet. Sover litt. Spiser godt.

Så en dag er jeg atter klar for å møte verden uansett om jeg vet jeg kanskje detter igjen.

Man lærer hele tiden og unngår de verste fallgruvene etter hvert.

[snufseguri]

Hmm... likner veldig på meg dette. Jeg har vært deppa lenge nå. Noen ganger har jeg det plutselig ganske bra, sprudler og ler, og livet ser lyst ut. Men så kommer "min indre stemme" og sier at "dette varer ikke lenge, snart er du helt på bånn igjen og alt er svart". Er nervøs og urolig inni meg, tør liksom ikke å slippe gleden helt ut. "Du er ikke verdt noen ting, du er stygg, du er dum, alle ser på deg, du er et svakt menneske uten mål og mening".

Dette er min egen stemme, altså... Tror jeg. Hvordan høres egentlig slike stemmer som du har ut? Er det dine egne tanker, eller er det noen andres stemmer? Bare lurer. Du må ikke svare hvis du ikke vil.

Jeg går på antipsykotika, men vet ikke selv om jeg er psykotisk. Er vanskelig å få et svar fra psykiateren, han vil vel ikke at jeg skal henge meg opp i det.

Attpåtil har jeg slitt med tvangstanker i mange år, de styrer livet mitt i stor grad.

Ja, det er ganske ille å ha det fælt når man har det bra, er alltid redd for å falle tilbake. Slitsomt...

Uansett, det er bra at du har det bra innimellom, slik at du kan tenke på dette neste gang det går nedover igjen. Tenke at det sikkert kommer flere gode perioder.