En dråpe i havet...

[TRISTIAN]

...føler jeg meg som nå..

Hvorfor er det så uendelig mange av oss?

Mer eller mindre misfornøyde og psyke individer som ikke klarer å finne sin rette plass i mengden?

Er det samfunnet det er noe galt med?

Eller krever vi rett og slett for mye av livet?

Jeg sitter her og føler et sterkt behov for å bare løsrive meg fra alt som heter angst, depresjon og negative tanker som hindrer meg i å sette pris på det jeg har.... det er kanskje ikke mye, men det er MITT.....

-og det er også MITT LIV, når det kommer til stykket.

Og når sannheten skal sies; - så kunne det faktisk vært verre....

Ser meg selv litt som en maur i en maurtue her ; om jeg skulle velge å ikke gjøre det som forventes av meg en dag, er det vel ingen som vil se forskjell? Maurtuen vil heller ikke rase sammen av at jeg bryter mønsteret....jeg kan i prinsippet gjøre akkurat hva jeg vil...

Jeg er fri, rett og slett.

Det er kanskje på tide å ta ansvar for seg selv, sine egne valg og rett og slett gjøre ting man skulle ha gjort for lenge siden, - ting som gjør en fornøyd med seg selv?

Vi kan ihvertfall ikke kreve eller forvente at andre skal gjøre oss fornøyd og glad?

Eller kan vi...?

Så hva er jeg redd for? Hvorfor tør jeg ikke gjøre valg som kan gjøre meg lykkelig?

Hvorfor tør jeg ikke gjøre ting som kan forandre livet mitt til noe bedre?

Uansett hvor mye jeg leter, finner jeg ingen GOD grunn til å la være....

Føler meg fanget i en "bås" hvor jeg ikke hører hjemme....jeg skulle vært ute i det fri, gledet meg over livet, menneskene , naturen og alle de morsomme tingene man kan finne på der ute...

Tenk hvilke muligheter man kunne hatt hvis man var istand til å rive alle barrierer man har bygd seg gjennom tiden og slippe seg (nesten) helt hemningsløst fri? Etterkomme alle små impulser som man idag ikke tør "gi etter" for... hmm... det ville jo kanskje blitt en form for "galskap" det også....men .."de gærne har det godt" osv...Kanskje man rett og slett blir "psyk" av å holde galskapen inne? Det er nok ikke bra å være "fornuftig" hele tiden.....

Så kanskje jeg bare skal bli "litt gal" ?

I den store sammenhengen spiller det jo egentlig ikke noen rolle hva jeg gjør...

Blant de milliarder av mennesker på denne jord, blir jeg jo bare ...en dråpe i det store havet....

[Gjest -redselen]

Bra skrevet!

Jeg tenker ofte at livet, eller kanskje heller samfunnet er en karusell vi klynger oss fast til. Vi som er på dette forumet er vi som sliter mest med å holde oss på.

Det verste vi kan tenke oss er å falle av. Vi vet ikke om vi klarer å komme oss på igjen.

Kan tenke at det hadde vært fint å bodd på landet et år.. få samlet seg, og kanskje få et nytt syn på livet,naturen og ikke minst , få litt av barndommens gleder tilbake..

Der slipper kanskje angsten taket og man får ro og pust.

[Gjest netty]

er akkurat slik jeg også føler det.at vi er en dråpe i havet..for meg er det betryggende å tenke slik, gjør livet mindre skremmende.strever også med dette å ikke la frykten styre livet mitt, heller ikke hav andre syntes om meg.skulle ønske jeg kunne leve ut alle mine hemninger.hvorfor er jeg så dum, bryr meg om hva andre synes, lar frykten ta overhånd?

jaja, veldig trist, men bra skrevet!( ditt innlegg altså )

klem fra lille meg