rask puls/sosialangst

[Gjest]

Jeg er ei jente på 24 år som går rundt med puls på 100-120 hele tiden. Dette plager meg veldig, men det er lite hjelp å få. Hjertespesialisten her på forumet anbefalte meg å ta en selektiv betablokker, men den unge fastlegen min kan ikke noe om det, og etter at jeg sa at jeg har litt angst, henviste hun meg til psykiater i stedet. Det som er, er at pulsen min går like fort, og dette plager meg. Andre som har det sånn? Jeg er så frustrert over hvor lite hjelp det er å få. Hun har ikke engang tatt blodprøver av meg, bare feier det av med en gang det er noe psykisk. Jeg er selv sykepleier og hjelper andre hele dagen, men det er jammen ikke lett å få noe hjelp selv. Noen innspill? Andre som bruker betablokker?

Er nå henvist til psykiatrisk senter eller noe..synes det høres skummelt ut. Legen ville sette meg på Seroxat, men er redd for bivirkninger og at jeg skal forandre meg. Har også sett sterk angst ved seponering av dette medikamentet, og er derfor redd for å aldri kunne slutte med det. Hva synes du NHD? Og dere andre?

[Gjest]

må også få sagt at jeg vet ikke om det er sosialangst jeg har, men kan grue meg i dagevis bare til å besøke en venninne. Det som er problemet er at jeg blir kvalm og brekker meg før og under den sosiale sammenkomsten/i kjøpesenter etc. Dette gjør at jeg unngår mye. Kan seroxat også hjelpe på denne breknings-fikseringen som egentlig er roten til angstproblemene mine?

[leenie]

må også få sagt at jeg vet ikke om det er sosialangst jeg har, men kan grue meg i dagevis bare til å besøke en venninne. Det som er problemet er at jeg blir kvalm og brekker meg før og under den sosiale sammenkomsten/i kjøpesenter etc. Dette gjør at jeg unngår mye. Kan seroxat også hjelpe på denne breknings-fikseringen som egentlig er roten til angstproblemene mine?

Såvidt jeg har oforstått på min behandler er det vanlig at folk som lider av sosial angst/fobi tror at en av symptomene på det (f eks angst for å kaste opp/brekningsfornemmelse) er hovedproblemet. Altså at angsten er en konsekvens av den kroppslige reaksjonen.

Egentlig så er det angsten som er "hovedproblemet" og brekningsfornemmelsene som er symptom. Men det oppfattes altså ofte omvendt for den det gjelder.