Angst eller depresjon?

[Gjest lforsland]

Nå skjer det igjen. Dette er nøyaktig 3 gang på ca 14 måneder. Omstendighetene rundt første gang var slik:

1. Jeg var noen få mnd'er uti 3. klasse på vgs. Skoleåret før var jeg utvekslingsstudent i USA, og fikk mitt 2.år godkjent. På en måte "hoppet jeg over" ett helt år på vgs. Jeg var forberedt på at det kom til å bli tøfft og trodde jeg kom til å takle det. Men jeg hadde jobbet (sommerjobb) kontinuerlig i sommerferien og klarte ikke å trappe ned før det var for sent. Det ballet på seg, jeg følte at jeg ikke hadde tid til noen ting, hverken venner, kjæreste eller trening og skoleareidet lå som en verkebyll på skuldrene mine. Gode karakterer er ekstremt viktig for meg, og jeg begynte å innse at jeg kanskje ikke klarte å nå opp mot målene mine. Resultatet ble til slutt et slags sammenbrudd. Jeg fikk helt panikk under en prøve på skolen, gikk hjem gråtende og stengte meg inne på rommet i flere timer. Helt til mamma kom hjem og etterhvert skjønte at noe var galt. Hun hjalp meg, mamma, å komme igjennom en situasjon som så helt svart ut akkurat der og da. Men det var ikke en lett prosess, selv om det gikk bra til slutt.

2. gang var på slutten av skoleåret, da jeg kom opp i norsk muntlig eksamen. Da har man 2 dager på seg til å lese før man går opp. Som sagt hadde jeg vært borte i 2.klasse og "manglet" dermed ca halve pensumet av det jeg kunne bli spurt om på eksamen. Norsk var det absolutt verste jeg kunne kommet opp i pga dette, og fra å le fandenivoldsk og tenke: "Att det går an, akkurat MEG av alle elevene!", gikk jeg til å bli fullstendig lammet. Jeg gråt og gråt og stirret ut i tomme lufta hele den første dagen, og var sikker på å stryke (JEG som alltid har fått bra karakterer!). Også denne gangen var mamma der, og hjalp meg så godt hun kunne, til tross for at hun var ganske nært opp mot sin eksamen. På kvelden og hele neste dag tok jeg meg sammen og stormleste til en 4'er på eksamen. Det gikk bra denne gangen også.

3. gang, nå, virker det svartere enn noensinne. Jeg tar førstesemesterstudiet på universitetet, og har 2 eksamener igjen. Den ene er ikke et problem, men den andre... Mitt store mål er å studere jus etter jul. Jeg har kommet inn og alt sånn, men hvis jeg stryker på denne eksamenen, vil jeg måtte ha den hengende over meg og ta den på nytt, samtidig som 1.avd jus. Jeg har ca 1 uke igjen til eksamen og det virker uoverkommelig. Også denne gangen har jeg jobbet for mye (vanlig jobb), og derfor kommet i en presset situasjon mht eksamen. Jeg innså for noen uker siden at jeg bare hadde "tiden av veien", og bestemte meg for å stå på. Det har jeg også gjort, problemet er imidlertid at jeg begynte å slite med søvnproblemer. Det blir bare verre og verre. I går kveld la jeg meg kl 11 og var stuptrøtt. Jeg sovnet litt over 5 i mårrest... Dagen i dag har ikke gått med til så mye, selv om jeg føler at jeg er avhengig av å bruke hele dagen til å lese. Men jeg klarer ikke. Jeg er et vandrende nervevrak. Denne eksamen går utover alt. Jeg ser ikke vennene mine fortiden, og jeg har nesten ikke tid til meg selv. Jeg er normalt et ekte idrettsmenneske, har gått idrettslinja og trent mye i masse år, men det har jeg ikke tid til nå. Og det verste er at jeg lar dette gå utover kjæresten min. Jeg er rett og slett frekk og vanskelig. Han vet jeg er sliten, men har eksamener selv og er kanskje ikke så flink til å "se an" hvordan jeg egentlig har det. Vi har vært sammen i ca 10mnd og han kjenner meg godt, men jeg er redd for å skremme han vekk og virke som en person i totalt ubalanse. Dermed blir det atter en stressfaktor, at det ikke funker helt bra mellom oss for tiden.

Det hele er en ond sirkel, og jeg føler at jeg ikke kan klare meg selv. Vil ikke plage mamma med meg selv igjen, hun er også sliten for tiden. Jeg føler at jeg ikke klarer meg på egen hånd, og det er en skummel tanke. Jeg er snart 20 år! Jeg klarer ikke å nå målene mine hvis jeg i tillegg skal slite med psykiske problemer.

Nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har det så vondt...

Føler meg innestengt i et bur, det er liksom ingen vei ut.

Hjelp...

[leenie]

Sorry, men jeg klarer ikke være så medfølende her... Skjønner til en viss grad presset du føler i forb. med eksamener, og dine egen krav til gode karakterer, for slik er jeg til en viss grad selv.

Eller VAR, riktignok.

Du klarer i det minste å gå på skolen/studere. Jeg måtte gi opp halvveis i 3. klasse på vgs. og avbrøt grunnfagsstudiumet på høyskolen vårsemesteret i år. Foreløpig ser det ut til at jeg ikke blir i stand til å ta opp igjen studiene med det første.

Som jeg misunner deg som i det minste får gå på skolen! Jeg savner studentmlijøet, de faglige utfordringene, og det å PRESTERE noe!

Helt til 3. klasse på vgs ble jeg regnet for å være ekstraordinært skoleflink. Alle spådde meg en lysende karriere i hva det måtte være jeg skulle får lyst til å satse på.

Nå skulle jeg gitt hva som helst for å bare klare å VÆRE på skolen. Karakterene mine har jeg vært nødt til å senke kravene til flere ganger. På slutten var jeg glad om jeg stod. Nå får jeg ikke karakterer.

[leahlu]

Sorry, men jeg klarer ikke være så medfølende her... Skjønner til en viss grad presset du føler i forb. med eksamener, og dine egen krav til gode karakterer, for slik er jeg til en viss grad selv.

Eller VAR, riktignok.

Du klarer i det minste å gå på skolen/studere. Jeg måtte gi opp halvveis i 3. klasse på vgs. og avbrøt grunnfagsstudiumet på høyskolen vårsemesteret i år. Foreløpig ser det ut til at jeg ikke blir i stand til å ta opp igjen studiene med det første.

Som jeg misunner deg som i det minste får gå på skolen! Jeg savner studentmlijøet, de faglige utfordringene, og det å PRESTERE noe!

Helt til 3. klasse på vgs ble jeg regnet for å være ekstraordinært skoleflink. Alle spådde meg en lysende karriere i hva det måtte være jeg skulle får lyst til å satse på.

Nå skulle jeg gitt hva som helst for å bare klare å VÆRE på skolen. Karakterene mine har jeg vært nødt til å senke kravene til flere ganger. På slutten var jeg glad om jeg stod. Nå får jeg ikke karakterer.

Hei

Jeg skjønner hva du mener, men tror ikke det er noen grunn til å bagatelisere den situasjonen jeg står i akkurat nå.

Jeg har klart meg før, jeg HAR kommet gjennom det. Og, ja, det er jeg gla for. Men nå føler jeg at jeg står på kanten av stupet og at jeg er nestemann i "din" tilværelse.

Poenget er at jeg begynner innse at jeg muligens har ganske alvorlige psykiske problemer, og det er jo ikke "meg"... Det vil forandre/ødelegge hele livet mitt og legge i grus alle mine ambisjoner og fremtidsutsikter. Dette vet du kanskje alt om.

Jeg er redd for at jeg kanskje ikke er i stand til å takle det å takle disse problemene, og jeg føler meg alene.

[leenie]

Hei

Jeg skjønner hva du mener, men tror ikke det er noen grunn til å bagatelisere den situasjonen jeg står i akkurat nå.

Jeg har klart meg før, jeg HAR kommet gjennom det. Og, ja, det er jeg gla for. Men nå føler jeg at jeg står på kanten av stupet og at jeg er nestemann i "din" tilværelse.

Poenget er at jeg begynner innse at jeg muligens har ganske alvorlige psykiske problemer, og det er jo ikke "meg"... Det vil forandre/ødelegge hele livet mitt og legge i grus alle mine ambisjoner og fremtidsutsikter. Dette vet du kanskje alt om.

Jeg er redd for at jeg kanskje ikke er i stand til å takle det å takle disse problemene, og jeg føler meg alene.

Hei

Jeg skjønner godt den der "katastrofefølelsen", og jeg forstår godt at du føler at hele framtiden din faller i grus. Men la meg får poengtere: Jeg er IKKE misfornøyd med livet mitt!

Vel har jeg vært nødt til å foreta noen annerledes valg, og foretatt noen retningsskift men jeg har vært heldig likevel. Det kunne vært mye verre.

Selvsagt er det vanskelig å måtte omstille seg sånn, og endre målsetting for livet, men jeg tror ikke jeg har vondt av det. Og de gamle målene, jeg kan jo ennå nå dem, det kommer bare til å ta mye lengre tid.

Det er mye jeg ser verdien av nå, som jeg ikke gjorde før, men atter annet har mistet sin verdi. jeg tror det vitktige er å ikke grave seg ned i det vanskelige, men holde på en positiv holdning.

Selvsagt mye letter sagt enn gjort, men det har hjulpet meg å forsøke hvertfall. Og så blir det da så mye letter for dem rundt oss, som støtter oss og er der for oss.

Lykke til videre.

[Gjest Hollyy]

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg hadde også store problemer med examensnerver under studietiden. toppkarakterer til tross, jeg var like nervøs hver gang.

Det startet med søvnproblemer og gnagende uro/ angst. Tilslutt endte det med store angstanfall foran en eksamen og jeg måtte søke hjelp. Etter hvert kom depresjon.

Ved hjelp av terapi og medisiner kom jeg meg gjennom skolen med glimrende resultater.

Dette dreier seg nok om prestasjonangst og for store forventninger til deg selv. Jeg tror du må prøve å senke kravene. For en periode kan det kanskje være lurt å få seg sovemedisin før det tuller på seg enda mer. Sovnproblemer over tid fører sjelden godt av sted.

Jeg ventet kanskje litt for lenge med å søke hjelp, noe som har ført til problemer senere i livet. Grunnene til at man stiller for store krav til seg selv er vel forskjellige og er noe hver enkelt må prøve å finne ut av.

Skulle det være noe du har lyst å spørre meg om er det bare å spørre.

Ønsker deg lykke til :-)

[leahlu]

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg hadde også store problemer med examensnerver under studietiden. toppkarakterer til tross, jeg var like nervøs hver gang.

Det startet med søvnproblemer og gnagende uro/ angst. Tilslutt endte det med store angstanfall foran en eksamen og jeg måtte søke hjelp. Etter hvert kom depresjon.

Ved hjelp av terapi og medisiner kom jeg meg gjennom skolen med glimrende resultater.

Dette dreier seg nok om prestasjonangst og for store forventninger til deg selv. Jeg tror du må prøve å senke kravene. For en periode kan det kanskje være lurt å få seg sovemedisin før det tuller på seg enda mer. Sovnproblemer over tid fører sjelden godt av sted.

Jeg ventet kanskje litt for lenge med å søke hjelp, noe som har ført til problemer senere i livet. Grunnene til at man stiller for store krav til seg selv er vel forskjellige og er noe hver enkelt må prøve å finne ut av.

Skulle det være noe du har lyst å spørre meg om er det bare å spørre.

Ønsker deg lykke til :-)

Kjære Hollyy

Takk for et kjempefint svar. Jeg er selvfølgelig klar over at jeg ikke er den eneste som har det slik jeg har det nå, men det er likevel veldig deilig å få en håndfast konkret bekreftelse på at jeg ikke er alene. (Misforstå meg rett).

Du har helt rett i at dette bunner og grunner i at jeg stiller for høye krav til meg selv. Slik har jeg alltid vært.

Det er imidlertid ikke sånn at jeg sliter med voldsomme nerver før hver eneste eksamen (det har hvertfall ikke vært sånn), men det ser ut som om jeg har en tendens til å rote meg bort i for mye å gjøre og manglende evne til å takle det. Når det så tårner seg opp og blir for mye, mister jeg totalt fotfeste, detter ned i et sort hull og er overhodet ikke istand til å ta meg selv i nakken og stå på. Katastrofetanker, som du sa.

Jeg vil gjerne snakke mer med deg. Hvordan stiller du deg til å bytte e-mail adresser f.eks?

Takk igjen.