Ekspertsvar NHD/andre: Hva nå???

[ulva]

Prøver igjen - fordi det stadig er bedre enn ingenting: Hvordan skal jeg bli kvitt denne depresjonen? Forsøker å forstå hva det er som gjør meg så dårlig, men jeg klarer ikke. Alt jeg vet er at noe suger kreftene ut av meg.

Psykiateren min påstår at det er psykosen, som opptar så mye av livet og bevisstheten min. Tungt å holde alt i sjakk. Men jeg vet ikke - det som stadig trykker meg ned igjen er disse forbannede smertene som aldri forsvinner! Både psykiske og fysiske! Paralgin forte er tusen ganger mer effektivt mot depresjonen enn Efexor...er så vidunerlig deilig å få fred! Kan tilogmed sove rolig på det! Men så er det jo ikke til daglig bruk...

Så jeg sliter meg videre mens kroppen skriker etter hvile og muskler og ledd verker. Svimmel, uggen, trett, nedstemt. Vet det er noe alvorlig galt med meg - men hva er det? Er det virkelig depresjonen, eller skjuler depresjonen noe annet? Hva kom først: De fysiske symptomene, eller depresjonen? Efexor hjelper mot angsten, men er ikke særlig virksom på depresjonen. Det er heller ikke Solian. Jeg kommer fortsatt ikke ut av senga, og er tungt deprimert. Livet er et ork, og jeg vil helst slippe mer! Jeg leter og leter, men finner ingen løsning! Terapien gjør ikke ting bedre, men holder meg så vidt oppe (og ute av psykehuset! Grøss og gru!). De tror jeg kanskje har en begynnende schizofreni, og det gjør ikke saken bedre.

Så hva gjør man med uhelbredelige depresjoner? Med kronisk trette pasienter? Med de som ikke klarer seg, til tross for medisiner og terapi?

[TRISTIAN]

Hei, Ulva..

Nå kjenner jeg ikke hele historien din, og kan ikke si at jeg har full forståelse for hvor ille du har det..ihvertfall ikke hva fysiske smerter angår..

Men utfra det du skriver, virker det både som om du er rasjonell og full av selvinnsikt...ser ingen grunn til å tro at du lider av noen form for schizofreni, (foreløpig )ihvertfall...

Rører nok litt i gryta nå, men leger kan vel også gjøre feil..?

Er ikke min intensjon å "sette griller i hodet ditt" men det må da være lov å håpe...? Smerter og depresjon henger som kjent sammen, men hva som kom først er allikevel et relevant spørsmål, mener jeg..?

Lang tids smerte kan vel i seg selv føre til en depresjon...?

En annen ting : når du snakker med psykologen din og/eller legen din ; - gjør du like godt rede for tankene dine som du gjør når du skriver?

For det gjør du nemlig veldig bra..

Selv tror jeg at jeg kommer til å ta med meg deler av innleggene mine her på D.O.L til førstegangs-konsultasjon hos legen...

- ellers er jeg ikke sikker på han vil forstå dimensjonene av tilstanden min...? Er ikke flink til å gi uttrykk for ting "ansikt til ansikt"...

Dette er bare fattige tanker av en som kanskje ikke har noen egentlig grunn til å være deprimert (eller redd, for den sakens skyld..).

Vet ikke om du kan dra noen nytte av det..?

Ønsker deg alt godt, og lykke til videre.....

[ulva]

Hei, Ulva..

Nå kjenner jeg ikke hele historien din, og kan ikke si at jeg har full forståelse for hvor ille du har det..ihvertfall ikke hva fysiske smerter angår..

Men utfra det du skriver, virker det både som om du er rasjonell og full av selvinnsikt...ser ingen grunn til å tro at du lider av noen form for schizofreni, (foreløpig )ihvertfall...

Rører nok litt i gryta nå, men leger kan vel også gjøre feil..?

Er ikke min intensjon å "sette griller i hodet ditt" men det må da være lov å håpe...? Smerter og depresjon henger som kjent sammen, men hva som kom først er allikevel et relevant spørsmål, mener jeg..?

Lang tids smerte kan vel i seg selv føre til en depresjon...?

En annen ting : når du snakker med psykologen din og/eller legen din ; - gjør du like godt rede for tankene dine som du gjør når du skriver?

For det gjør du nemlig veldig bra..

Selv tror jeg at jeg kommer til å ta med meg deler av innleggene mine her på D.O.L til førstegangs-konsultasjon hos legen...

- ellers er jeg ikke sikker på han vil forstå dimensjonene av tilstanden min...? Er ikke flink til å gi uttrykk for ting "ansikt til ansikt"...

Dette er bare fattige tanker av en som kanskje ikke har noen egentlig grunn til å være deprimert (eller redd, for den sakens skyld..).

Vet ikke om du kan dra noen nytte av det..?

Ønsker deg alt godt, og lykke til videre.....

Jo, jeg er ganske flink til å uttrykke meg muntlig også - men jeg har mange ganger syntes at det er så vanskelig å få fortalt det jeg vil, at jeg heller tar med meg innlegg eller andre skriv til psykiateren min.

Det er klart man blir deprimert av smerter! For min del var det jo også smerter som utløste depresjonen, riktignok forbigående. Men jeg sitter igjen med en følelse av at de smertene jeg har, og den fysiske tilstanden med svimmelhet, tretthet, kramper osv. sterkt bidrar til å gjøre meg deprimert.

Nei, du sier noe: Hvordan kan en som er så klar, rasjonell og jordnær som meg være schizofren? Det lurer legen min på også, og derfor har han heller ikke stilt noen diagnose. Men både han, og flere andre som har gått igjennom kasuset mitt, lurer på om det faktisk kan være en variant. Jeg har gitt opp å protestere både på dette og at jeg er psykotisk. Jeg er i det minste det i hans øyne.

Jeg har vært igjennom en rekke undersøkelser for å finne en mulig biologisk forklaring til lidelsen min - men uten hell. Så dermed glemmer jo psykiateren min helt at jeg fortsatt sliter - med fysiske symptomer - og jeg blir ganske oppgitt! De forsvinner ikke selv om legevitenskapen ikke kan forklare hva det skyldes! Jeg får til svar at det må være psykisk betinget, og kanskje er det det: Men det blåser jeg i, jeg vil bare ha en lindring! Skal til nye undersøkelser om bare en uke, for å følge opp den eneste feilen de har funnet: Hormonfeil. Så får vi se.

[Gjest Mauri]

Jo, jeg er ganske flink til å uttrykke meg muntlig også - men jeg har mange ganger syntes at det er så vanskelig å få fortalt det jeg vil, at jeg heller tar med meg innlegg eller andre skriv til psykiateren min.

Det er klart man blir deprimert av smerter! For min del var det jo også smerter som utløste depresjonen, riktignok forbigående. Men jeg sitter igjen med en følelse av at de smertene jeg har, og den fysiske tilstanden med svimmelhet, tretthet, kramper osv. sterkt bidrar til å gjøre meg deprimert.

Nei, du sier noe: Hvordan kan en som er så klar, rasjonell og jordnær som meg være schizofren? Det lurer legen min på også, og derfor har han heller ikke stilt noen diagnose. Men både han, og flere andre som har gått igjennom kasuset mitt, lurer på om det faktisk kan være en variant. Jeg har gitt opp å protestere både på dette og at jeg er psykotisk. Jeg er i det minste det i hans øyne.

Jeg har vært igjennom en rekke undersøkelser for å finne en mulig biologisk forklaring til lidelsen min - men uten hell. Så dermed glemmer jo psykiateren min helt at jeg fortsatt sliter - med fysiske symptomer - og jeg blir ganske oppgitt! De forsvinner ikke selv om legevitenskapen ikke kan forklare hva det skyldes! Jeg får til svar at det må være psykisk betinget, og kanskje er det det: Men det blåser jeg i, jeg vil bare ha en lindring! Skal til nye undersøkelser om bare en uke, for å følge opp den eneste feilen de har funnet: Hormonfeil. Så får vi se.

Er det ubalanse i et av hormonsystemene, så kan det skape utrolig mye 'skrums' i kroppen. Psykisk også. Kan ikke gi noen detaljer, er ikke sikker nok til å forklare det skriftlig, men dette er hovedinntrykket av det jeg husker.

Det skulle jo tilsi at hvis du ikke har vært hos en hormonekspert (husker ikke betegnelsen på denne type spesialist, det er et eget navn) før, så er det en mulighet for at de finner en ubalanse som kan rettes opp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva med ECT? Er det diskutert?

[ulva]

Hva med ECT? Er det diskutert?

Ja, de snakket om det sist gang jeg var innlagt. Men psykiateren min mente at det ikke ville hjelpe i mitt tilfelle - at jeg ikke har en depresjon som vil bli bedre med ECT.