Hjelp!

[Gjest 2306]

Hvem kan hjelpe meg ut av den vonde sirkelen som jeg nå befinner meg i?

Jeg er så ensom!Jeg jobber og har kolegaer,men involverer meg ikke så mye med dem,liker dem bare ikke!Har ett par venner men dem bor langt borte.Jeg er 23 og singel,og alt jeg har nå er foreldrene mine,mine søsken har jeg ikke noe nært forhold til,tre av fem ser ut til å misslike meg sterkt.Jeg blir så deppet av å være så mye alene og ingen å dele ting sammen med,og føler meg totalt alene,de vennene jeg har hører jeg heller ikke mye fra.Dem har sitt å tenke på.Slik har jeg nå hatt det i tre år nå.Og det begynner å tære skikkeli på selvtiliten og selvbildet mitt.Men jeg vet at det jeg nå tror om meg selv, ikke er slik og prøver å holde motet oppe.Hvær uke eren utfordring.Av og til faller jeg nedi en "grop" som er vaskeli å komme seg opp av.I det siste har det vært veldi tungt.

Jeg har heller ikke noe nettverk av noe slag.

Jeg har prøvet å løse det på flere måter.Jeg har prøvet å bli med i friidrettgruppe,prøver å bli kjennt men noen via nettet,og senere møte dem,det har ikke gått så bra.Jeg har prøvet å bli kjennt med dem på jobb, og læremeg til å like dem,men ikke noe fungerer.

Jeg har heller ingen interesser som gjør at jeg kan begynne i noen forening eller noe...desuten så sliter jobben meg så fulstendig ut at jeg ikke har stort overskudd til noe i ukedagene.I helgene går jo de fleste ut og morer seg med venner.

Synes det er vasnkelig å komme inn i miljøet her jeg bor også,jeg er innadvent,lite pratsom, og sjenert(til jeg blir kjennt med personen)..ikke så heldig kombinasjon..men folk liker meg,dem vil bare ikke knytte noen bånd.Ellers så vil ikke jeg knytte noen.

Hva skal jeg gjøre ???

Jeg føler jeg har gjordt alt som jeg kan gjøre.Og at jeg spinner i motbakke.

Og jeg skjemes av å ikke ha noe sosialt liv,føler meg helt tilbakestående.

Vil heller ikke flytte(for enklere å komme inn i nye miljøer dersom jeg er innflytter),fordi jeg tror jeg ikke mestrer det(bor hos mine foreldre),blir altfor ensomt.Ingen å prate med.

Jeg misstrives også på jobben.Men vanskelig å skaffe ny som jeg trives i.(Alle vil ha utadvente mennesker)

Og en ting til...de vennene jeg har kan jeg ikke flytte til,dem er ikke så godevenner,desuten har dem sine venner og sitt miljø,(skolemiljø)så synes ikke det passer helt.Og dem tror jeg har det helt fint.

[rodell]

Det er dessverre ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i det du beskriver. Det er ingen god situasjon.

Jeg har ikke noe fasitsvar, men det som først slo meg var følgende:

Du er deprimert, har dårlig selvtillit, problem med å få kontakt: Kanskje en psykolog kunne hjulpet deg med å løse opp noen "knuter" i forholdet ditt til andre mennesker?

Du trives ikke på jobben: Min erfaring er at det kan ødelegge resten av tilværelsen. Er en ny jobb utenkelig?

Du bor sammen med foreldre, og søsken som du ikke har verdens beste forhold til: Hva med å flytte for deg selv? Ville det da være lettere å invitere andre på besøk, og lettere for andre å komme? Ville du føle deg friere?

Du høres ut til å ha gitt litt opp: Ta deg selv i nakken og se igjen om det kan være noe du kan begynne med hvor du kan treffe andre. Du må ikke gi opp!!!

Det var bare noen tanker fra min side. Tror kanskje ikke det var så mange gode løsninger, men...

Hilsen

[Gjest 2306]

Det er dessverre ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i det du beskriver. Det er ingen god situasjon.

Jeg har ikke noe fasitsvar, men det som først slo meg var følgende:

Du er deprimert, har dårlig selvtillit, problem med å få kontakt: Kanskje en psykolog kunne hjulpet deg med å løse opp noen "knuter" i forholdet ditt til andre mennesker?

Du trives ikke på jobben: Min erfaring er at det kan ødelegge resten av tilværelsen. Er en ny jobb utenkelig?

Du bor sammen med foreldre, og søsken som du ikke har verdens beste forhold til: Hva med å flytte for deg selv? Ville det da være lettere å invitere andre på besøk, og lettere for andre å komme? Ville du føle deg friere?

Du høres ut til å ha gitt litt opp: Ta deg selv i nakken og se igjen om det kan være noe du kan begynne med hvor du kan treffe andre. Du må ikke gi opp!!!

Det var bare noen tanker fra min side. Tror kanskje ikke det var så mange gode løsninger, men...

Hilsen

Bare for å svare på det du sa:

Har slettes ikke gitt opp,men har innsett at jeg trenger litt drahjelp og noen tips,for å komme videre.

Rent økonomisk så har jeg ikke råd til å flytte for meg selv.Har bodd i mange år for meg selv(da jeg gikk på skolen),før jeg flyttet hjem,så jeg vet hvordan det blir.Det blir ensomt.Hadde litt problemer med det da også,det å skape kontakt finne noen en kan ha det gøy sammen med.Hadde ett par venner da også,men som jeg har sett i ettertid var veldi falske.Og likte meg egentlig ikke.

Jeg har lett lenge etter noe jeg kan gjøre for å komme i kontakt med andre,men har ikke funnet ut noe særlig.Det jeg kunne tenke meg å gjøre har dem ikke å tilby her jeg bor,så da er jeg kommet like langt=)

Gå til psykolog??Vel..jeg annser det som noe skummelt, og noe du gjør når du ikke er helt frisk eller normal..så er det det du mener jeg er?

Jeg seg meg som frisk,men at jeg har kommet i en veldig så uheldig situasjon...en situasjon som bare blir verre og baller på seg.

[rodell]

Bare for å svare på det du sa:

Har slettes ikke gitt opp,men har innsett at jeg trenger litt drahjelp og noen tips,for å komme videre.

Rent økonomisk så har jeg ikke råd til å flytte for meg selv.Har bodd i mange år for meg selv(da jeg gikk på skolen),før jeg flyttet hjem,så jeg vet hvordan det blir.Det blir ensomt.Hadde litt problemer med det da også,det å skape kontakt finne noen en kan ha det gøy sammen med.Hadde ett par venner da også,men som jeg har sett i ettertid var veldi falske.Og likte meg egentlig ikke.

Jeg har lett lenge etter noe jeg kan gjøre for å komme i kontakt med andre,men har ikke funnet ut noe særlig.Det jeg kunne tenke meg å gjøre har dem ikke å tilby her jeg bor,så da er jeg kommet like langt=)

Gå til psykolog??Vel..jeg annser det som noe skummelt, og noe du gjør når du ikke er helt frisk eller normal..så er det det du mener jeg er?

Jeg seg meg som frisk,men at jeg har kommet i en veldig så uheldig situasjon...en situasjon som bare blir verre og baller på seg.

En psykolog kan være nyttig selv om man ikke er direkte syk, men bare har kommet inn i en blindgate. I Norge forbindes psykologer og psykoterapeuter mer med sykdom enn de gjør i USA. Der ser man det mer naturlig å få hjelp til å se på ting med ny vinkling. Du sier selv at du er inadvent og sjenert. Kanskje du kunne få hjelp til å bli litt mer utadvendt? Men så er det jo selvfølgelig ett problem at man må gjennom lege for å komme til psykolog med noenlunde overkommelig timepris.

Det er mange som har skrevet her som er i samme situasjon, og det er alltid vanskelig å gi råd, spesiellt når du har prøvd så mye. Du må ihvertfall være åpen for nye muligheter (som du jo er), og jeg tror også du må bruke situasjoner som du i utgangspunktet ikke synes så mye om for å kunne treffe nye mennesker som "kjemien" stemmer bedre med.

Håper det ordner seg etterhvert!