Ekspertsvar Problemet meg..et tilbakeblikk....

[TRISTIAN]

For de som orker å lese ; Jeg fant et brev jeg skrev til meg selv i en tung stund for et halvår siden...viser vel at jeg var på sporet...eller?

PROBLEMET MEG:

Jeg er 36 år , og har alltid vært regnet som noe av en pessimist, og hatt en tendens til å se svart på ting siden jeg var liten. Dette har forøvrig aldri hindret meg i prøve å få til ting, selv om jeg kanskje har slitt mer med selvfølelsen og optimismen i prosessen enn de fleste andre.

I et forsøk på hjelpe et familiemedlem med å komme seg på bena rent økonomisk, endte jeg selv i "bunnløs " gjeld etter tap av hus ved tvangsauksjon. Etter 12 års arbeid har jeg nå avviklet gjeldsbyrden iform av en statlig tvungen gjeldsordning. Er gjeldfri på første året nå.

Gjennomgikk en periode for 4 år siden som var ganske tøff: Opplevde å bli arbeidsløs på samme tid som jeg gikk gjennom oppløsning av 10 års samboerskap med to barn involvert.

Prøvde den gang å få hjelp fra lege, da jeg følte meg så nedkjørt og usikker på meg selv at jeg ikke hadde krefter til å gå ut å søke nytt arbeid uten en eller annen form for rekreasjon.

Jeg utviklet i denne fasen en form for fobiske anfall som jeg har funnnet ut kan ligne på en form for sosialfobi. Denne artet seg slik at jeg ikke tålte samlet oppmerksomhet fra to eller flere mennesker uten følelsen av rødming og kraftig svetteutvikling. I visse sammenhenger var èn person nok, dersom jeg hadde mistanke om at vedkommende hadde lagt merke til mitt "lille" problem ved en tidligere anledning. ( Må legge til at dette nok er en latent sak hos meg, da jeg har erindringer om den samme følelsen fra klasserommet da jeg var liten) Krisen, mistankene mot samboer , og følelsen av at andre visste noe jeg ikke visste har nok fremkalt en følelse jeg hadde fortrengt for lenge siden. (Min samboer hadde hatt en "affære" i vel et år før bruddet.)

Da jeg ikke fikk noe hjelp fra lege (!), ble jeg (heldigvis?) tvunget til å søke jobb; det gjorde jeg-og fikk den første jobben jeg søkte på. Har nå arbeidet der i snart fire år og er produksjons-ansvarlig i et firma med fire ansatte.

Trosser " fobien" eller angsten hver dag, men har i den senere tid merket at kreftene sakte, men sikkert tappes ut av meg. Har perioder med tildels dype depresjoner, som blir vanskeligere og vanskeligere og kjempe seg ut av. Ønsket om å kunne legge seg å sove for å slippe å våkne igjen dukker stadig oftere opp. Fra å være en "post-samlivsbrudd-optimist" med ny jobb , høyere inntekt, ny leiliget, ny tilværelse i det hele tatt - har dagene nå blitt en eneste tåke , hvor jeg ikke lenger kan skille mellom opp -og ned-dager. En "god" dag nå er en dag jeg ikke føler meg syk, eller har vondt noe sted.( Plages mye med hodepine, ledd og muskelsmerter, senetrøbbel, øresus, ) Jeg føler ennå at jeg har krefter til å holde på en stund til, men meningen med det hele er borte. Jeg klarer ikke å knytte nye sosiale bånd, eller bli kjent med nye mennesker utenfor arbeidet. Virker som om arbeidskollegaene mine stort sett ikke vil ha mer med meg å gjøre enn nødvendig. Ikke det at vi har noen dårlig tone på arbeidsplassen, men kontakt utenfor arbeidstid virker bare uaktuelt.

Det er to forskjellige verdener, og jeg er bare "out of place" i den andre...som dessverre også er "min" verden.... sosialfobiker som ikke tåler å være alene...(!)

Søvn har vært mitt "våpen" for å takle hver nye dag- men nå i det siste har jeg fått problemer der også - enten våkner jeg opptil flere ganger om natten, helt tørr i munnen og våt i pannen av svette. - ellers blir jeg holdt våken av en bankende følelse i kroppen , som gjør det umulig å "ligge i ro" ettersom senga "hopper og danser" . Spenninger... - den samme pulserende følelsen har over tid utviklet seg også til en følelse av rykninger /skjelvinger i hode/nakke, øyne(har følelsen av å "skjele" av og til) og hender, som jeg til tider tror er "synlige" for andre. Jeg kan heller ikke løfte en kaffekopp uten at armen skjelver eller dirrer .

Svimmelhet og kaldsvetting dukker opp med jevne mellomrom. Er ofte rastløs ,men har som oftest ingen steder å dra. Om jeg hadde hatt det, ville jeg sannsynligvis ha avstått fra det, likevel. Vet ikke lenger hva det vil si å " slappe av" sosialt. Jeg må ha en "funksjon" ellers føler jeg meg bare utilpass og etter en stund tar fobien over.

Velger derfor stort sett å bli hjemme, noe som ikke er noe liv, og heller aldri vil føre til noe som kan ligne et. Framtidsutsiktene er heller dystre.

Føler at jg nærmer meg "stupet" og at kroppen nå har begynt å si ifra at det er tid for å gjøre noen radikale forandringer. Vet bare ikke hva....

Konklusjonen må bli at jeg trenger hjelp , først med en form for fysisk terapi som kan hjelpe meg å bremse de fysiske reaksjonene ,løsne spenningene, slik at jeg klarer å slappe av igjen. Vil i den grad det er mulig, slippe å ta noen form for medikamenter. Må i såfall være en mild form for antidepressiva som kan " lære" meg følelsen av å være "tilfreds" igjen. Noen form for sykmelding er ikke aktuelt.

Deretter samtaleterapi, da først og fremst alene hos psykolog - hvor man kan gå dypere inn i ting , bearbeide opprinnelsen til sosiale problemer, fobier og svartsinn - noe jeg tror kan karaktriseres som en mild grad av personlighets-forstyrrelse. (unnvikende ?). Derfra kan det være en god ide å ta evt . gruppeterapi for å sette ting ut i praksis.

Tror jeg har fått med det meste, med unntak av å nevne at hvis ingen hjelper meg snart , går jeg sannsynligvis nedenom og hjem i løpet av det neste året... takler ikke dette stort lenger...

[Gjest Eneboer'n]

Hei!

Du har min fulle sympati! Vet bare så altfor godt hvordan du har det... Sleit med nærmest invalidiserende sosialangst gjennom store deler av tenåra og 20 åra.

Så mye at jeg gikk på medisinsk attføring i årevis. (Erklært 100% ufør)

Turte ikke gå på butikken; gikk helst like før stengetid, det er som regel ingen der da. Tok aldri buss, trikk eller bane;altfor mange mennesker på liten plass. Gikk ikke på pub el restaurant. Sjekking var definitivt ut og vennene mine var vel like ødelagte som meg. Endte med at vi satt 2 el. 3 stk i en el. annen leilighet og røykte oss steine på hasj. Hver eneste dag.

Da jeg var 21 prøvde jeg og ta livet av meg fordi jeg var redd for og gå på skolen om morgenen, og fordi jeg følte jeg var en byrde for alle rundt meg.

Har prøvd terapi, naturmedisin, antidepressiva, "kur opphold" og innleggelse. Ingenting funka og jeg forsvant lenger og lenger ned i mitt private sorte hull... Brydde meg ikke om noe eller noen, så lenge jeg kunne røyke jointer og gå online for og se bøttevis med hardcore porno hver dag så var jeg "fornøyd"...

Holdt det gående sånn iover 6 år før ting begynte, sakte men sikkert, og snu. Jeg ble lei av og ha det sånn, lei av og gråte uten grunn, lei av og være redd menneskelig kontakt og lei av og alltid se rett ned i bakken når jeg var ute. Mest av alt var jeg lei av leiligheten min, orket ikke se på de veggene mer!! :-)

Jeg begynte og gå i parken, på formiddagen da det ikke var så mange der. Gikk noen runder rundt, for og få opp litt fysisk kondisjon etc. Hadde jo tross alt sittet på ræva i 6 år... (det er slitsomt og gå på tur i parken da!!)

Til og begynne med tok jeg den lengste veien, fordi jeg visste at der møtte jeg ikke så mange. Gikk der hver dag og øvde meg på og se mennesker jeg møtte i øynene, etterhvert prøvde jeg meg på et lite "hei" også. Etter en stund gikk jeg der hvor det var flere folk. Den fysiske formen ble bedre og med det så fikk psyken et lite løft også.

Det store vendepunktet for meg var da jeg så en annonse i Aftenposten om drømmejobben!! Den jeg virkelig ville ha... Den var i London, og intervjuet etc var også der. I et anfall av sinnsforvirring bestemte jeg meg for og prøve..:-) Sendte mail og ble innkalt til intervju. ALDRI har jeg vært så redd og hatt så mye sosialangst som da jeg stod på Gardermoen og skulle sjekke inn. Jeg svettet, skalv og var overbevist om at absolutt alle der lo av meg, stirret på meg og tenkte "tror hun der at hun kan få jobb?? HAHAHA" Jeg hørte stemmer i hodet mitt som fortalte meg de merkeligste ting. Men jeg gjennomførte!

Dro til London, alene, ble en uke og gikk på et par intervjuer. Må innrømme at jeg tilbragte ganske så mye tid på rommet mitt til og begynne med, gikk kun ut av hotellet når jeg måtte og sånn. Men en DJ på radioen satt og pratet om alt London har og by pa. Klubber, shopping;hele pakka. Og plutselig finner jeg meg selv midt i Regents street og det går opp for meg at jeg faktisk likte det!!

Dette var de første skrittene i den prosessen jeg nå holder på med. Det ble ingen jobb, men det at jeg beviste for meg selv at jeg faktisk kunne klare og gjøre noe for meg selv, ble et vendepunkt. JEg kom hjem, ble kvitt en del uvaner, gikk på et par møter i en gruppe for angstpasienter. Fant ut at det gjorde meg bare verre, det og sitte der i 2 timer, 3 ganger i uka og høre på alle andres problemer; det hjalp bare ikke. Samtaleterapi hadde jeg også litt av helt i begynnelsen av denne prosessen, mest fordi hun lærte meg hvordan takle angsten når den slår ned. Pusteøvelser og tankeøvelser og sånn.

For meg ble det enklest og ta den største jobben selv. Uten medisiner og fast terapi skjema. Kan ringe psykologen min når det røyner på, men det har blitt sjeldnere og sjeldnere.

Jeg blir fremdeles redd, får fremdeles kjempeanfall hvor jeg svetter så det renner, skjelver og får noen ikke så morsomme tics i ansiktet. Men når dette skjer nå, puster jeg meg gjennom det og tenker "selvsagt klarer du dette her også!" Og jeg gir meg ikke før det jeg holder på med er ferdig.Det kan være et helvete og stå feks. i kø på Rimi når angsten kommer, men jeg har sluttet med og gå ut av butikken for og rømme hjem. Jeg lar ikke mine egne destruktive og lammende tanker ta kontroll;jeg kontrollerer dem!

Og anfallene blir sjeldnere og sjeldnere, men har innsett at dette er en laaaang prosess og jeg er vel mer eller mindre halvveis. Snakker fremdeles ikke med fremmede, de må henvende seg til meg, så kan jeg svare.

Jeg belønner også meg selv med div. småting. Feks, jeg kjøper meg selv en pen blomsterbukett og pynter litt i stua, eller jeg kjøper en CD jeg har hatt lyst på, går til frisøren el. hudpleie. Til jul har jeg kjøpt meg selv et julecruise i Middelhavet, jeg har vært flink i år, så fortjener den. :-) Blir nok en liten test på hvor flink når jeg finner meg selv i en liten balje med noen hundre andre midt ute på havet med ingen fluktmuligheter. MEn jeg tar det dag for dag og da går det bra!:-)

Er fremdeles singel fordi jeg ikke synes det ville være rettferdig mot en mann og dra han inni dette enda. Har forresten aldri hatt type, det er noe jeg savner, men jeg må bli sterkere først.

Lykke til, min venn! Det går an og bryte mønsteret. Alt dette er tanke-/reaksjonsmønster du har lært deg selv opp gjennom årene. Du kan lære deg nye. MEN det er ingen andre som kan gjøre denne jobben enn du. Du vil ha tilbakeslag hvor alt er mørkt og du vil ha dager der du føler du kan gjøre alt du vil.

Men ikke ha det travelt. Det er nå nesten 2 år siden min tur til London.. Jeg jobber fremdeles. Prøv div. former for hjelp, finn ut hva som funker for deg. Skriv dagbok hvor du holder kontrollpå tankene din, og også hvor du skriver ned når og hvor du har de verste anfallene. Prøv også og skriv ned hvordan du taklet det og hva du tror var den største årsaken til at du ble redd. Finnes mye der ute, men kan være vanskelig og komme inn på etc. Krever mye jobb. Om du kan klare det uten sykmelding, så blir jeg imponert... Du må bare bestemme deg!!

[Gjest Z@pvir]

Hei!

Du har min fulle sympati! Vet bare så altfor godt hvordan du har det... Sleit med nærmest invalidiserende sosialangst gjennom store deler av tenåra og 20 åra.

Så mye at jeg gikk på medisinsk attføring i årevis. (Erklært 100% ufør)

Turte ikke gå på butikken; gikk helst like før stengetid, det er som regel ingen der da. Tok aldri buss, trikk eller bane;altfor mange mennesker på liten plass. Gikk ikke på pub el restaurant. Sjekking var definitivt ut og vennene mine var vel like ødelagte som meg. Endte med at vi satt 2 el. 3 stk i en el. annen leilighet og røykte oss steine på hasj. Hver eneste dag.

Da jeg var 21 prøvde jeg og ta livet av meg fordi jeg var redd for og gå på skolen om morgenen, og fordi jeg følte jeg var en byrde for alle rundt meg.

Har prøvd terapi, naturmedisin, antidepressiva, "kur opphold" og innleggelse. Ingenting funka og jeg forsvant lenger og lenger ned i mitt private sorte hull... Brydde meg ikke om noe eller noen, så lenge jeg kunne røyke jointer og gå online for og se bøttevis med hardcore porno hver dag så var jeg "fornøyd"...

Holdt det gående sånn iover 6 år før ting begynte, sakte men sikkert, og snu. Jeg ble lei av og ha det sånn, lei av og gråte uten grunn, lei av og være redd menneskelig kontakt og lei av og alltid se rett ned i bakken når jeg var ute. Mest av alt var jeg lei av leiligheten min, orket ikke se på de veggene mer!! :-)

Jeg begynte og gå i parken, på formiddagen da det ikke var så mange der. Gikk noen runder rundt, for og få opp litt fysisk kondisjon etc. Hadde jo tross alt sittet på ræva i 6 år... (det er slitsomt og gå på tur i parken da!!)

Til og begynne med tok jeg den lengste veien, fordi jeg visste at der møtte jeg ikke så mange. Gikk der hver dag og øvde meg på og se mennesker jeg møtte i øynene, etterhvert prøvde jeg meg på et lite "hei" også. Etter en stund gikk jeg der hvor det var flere folk. Den fysiske formen ble bedre og med det så fikk psyken et lite løft også.

Det store vendepunktet for meg var da jeg så en annonse i Aftenposten om drømmejobben!! Den jeg virkelig ville ha... Den var i London, og intervjuet etc var også der. I et anfall av sinnsforvirring bestemte jeg meg for og prøve..:-) Sendte mail og ble innkalt til intervju. ALDRI har jeg vært så redd og hatt så mye sosialangst som da jeg stod på Gardermoen og skulle sjekke inn. Jeg svettet, skalv og var overbevist om at absolutt alle der lo av meg, stirret på meg og tenkte "tror hun der at hun kan få jobb?? HAHAHA" Jeg hørte stemmer i hodet mitt som fortalte meg de merkeligste ting. Men jeg gjennomførte!

Dro til London, alene, ble en uke og gikk på et par intervjuer. Må innrømme at jeg tilbragte ganske så mye tid på rommet mitt til og begynne med, gikk kun ut av hotellet når jeg måtte og sånn. Men en DJ på radioen satt og pratet om alt London har og by pa. Klubber, shopping;hele pakka. Og plutselig finner jeg meg selv midt i Regents street og det går opp for meg at jeg faktisk likte det!!

Dette var de første skrittene i den prosessen jeg nå holder på med. Det ble ingen jobb, men det at jeg beviste for meg selv at jeg faktisk kunne klare og gjøre noe for meg selv, ble et vendepunkt. JEg kom hjem, ble kvitt en del uvaner, gikk på et par møter i en gruppe for angstpasienter. Fant ut at det gjorde meg bare verre, det og sitte der i 2 timer, 3 ganger i uka og høre på alle andres problemer; det hjalp bare ikke. Samtaleterapi hadde jeg også litt av helt i begynnelsen av denne prosessen, mest fordi hun lærte meg hvordan takle angsten når den slår ned. Pusteøvelser og tankeøvelser og sånn.

For meg ble det enklest og ta den største jobben selv. Uten medisiner og fast terapi skjema. Kan ringe psykologen min når det røyner på, men det har blitt sjeldnere og sjeldnere.

Jeg blir fremdeles redd, får fremdeles kjempeanfall hvor jeg svetter så det renner, skjelver og får noen ikke så morsomme tics i ansiktet. Men når dette skjer nå, puster jeg meg gjennom det og tenker "selvsagt klarer du dette her også!" Og jeg gir meg ikke før det jeg holder på med er ferdig.Det kan være et helvete og stå feks. i kø på Rimi når angsten kommer, men jeg har sluttet med og gå ut av butikken for og rømme hjem. Jeg lar ikke mine egne destruktive og lammende tanker ta kontroll;jeg kontrollerer dem!

Og anfallene blir sjeldnere og sjeldnere, men har innsett at dette er en laaaang prosess og jeg er vel mer eller mindre halvveis. Snakker fremdeles ikke med fremmede, de må henvende seg til meg, så kan jeg svare.

Jeg belønner også meg selv med div. småting. Feks, jeg kjøper meg selv en pen blomsterbukett og pynter litt i stua, eller jeg kjøper en CD jeg har hatt lyst på, går til frisøren el. hudpleie. Til jul har jeg kjøpt meg selv et julecruise i Middelhavet, jeg har vært flink i år, så fortjener den. :-) Blir nok en liten test på hvor flink når jeg finner meg selv i en liten balje med noen hundre andre midt ute på havet med ingen fluktmuligheter. MEn jeg tar det dag for dag og da går det bra!:-)

Er fremdeles singel fordi jeg ikke synes det ville være rettferdig mot en mann og dra han inni dette enda. Har forresten aldri hatt type, det er noe jeg savner, men jeg må bli sterkere først.

Lykke til, min venn! Det går an og bryte mønsteret. Alt dette er tanke-/reaksjonsmønster du har lært deg selv opp gjennom årene. Du kan lære deg nye. MEN det er ingen andre som kan gjøre denne jobben enn du. Du vil ha tilbakeslag hvor alt er mørkt og du vil ha dager der du føler du kan gjøre alt du vil.

Men ikke ha det travelt. Det er nå nesten 2 år siden min tur til London.. Jeg jobber fremdeles. Prøv div. former for hjelp, finn ut hva som funker for deg. Skriv dagbok hvor du holder kontrollpå tankene din, og også hvor du skriver ned når og hvor du har de verste anfallene. Prøv også og skriv ned hvordan du taklet det og hva du tror var den største årsaken til at du ble redd. Finnes mye der ute, men kan være vanskelig og komme inn på etc. Krever mye jobb. Om du kan klare det uten sykmelding, så blir jeg imponert... Du må bare bestemme deg!!

...fy flate, du har vært flink. Du kan virkelig være stolt av deg selv. Beundringsverdig er det du har fått til.

Det er nok noe vi må lære oss, å ta en og en liten seier av gangen. Til slutt så blir alle de små seierene til et bra resultat.

Lykke til videre!

[TRISTIAN]

Hei!

Du har min fulle sympati! Vet bare så altfor godt hvordan du har det... Sleit med nærmest invalidiserende sosialangst gjennom store deler av tenåra og 20 åra.

Så mye at jeg gikk på medisinsk attføring i årevis. (Erklært 100% ufør)

Turte ikke gå på butikken; gikk helst like før stengetid, det er som regel ingen der da. Tok aldri buss, trikk eller bane;altfor mange mennesker på liten plass. Gikk ikke på pub el restaurant. Sjekking var definitivt ut og vennene mine var vel like ødelagte som meg. Endte med at vi satt 2 el. 3 stk i en el. annen leilighet og røykte oss steine på hasj. Hver eneste dag.

Da jeg var 21 prøvde jeg og ta livet av meg fordi jeg var redd for og gå på skolen om morgenen, og fordi jeg følte jeg var en byrde for alle rundt meg.

Har prøvd terapi, naturmedisin, antidepressiva, "kur opphold" og innleggelse. Ingenting funka og jeg forsvant lenger og lenger ned i mitt private sorte hull... Brydde meg ikke om noe eller noen, så lenge jeg kunne røyke jointer og gå online for og se bøttevis med hardcore porno hver dag så var jeg "fornøyd"...

Holdt det gående sånn iover 6 år før ting begynte, sakte men sikkert, og snu. Jeg ble lei av og ha det sånn, lei av og gråte uten grunn, lei av og være redd menneskelig kontakt og lei av og alltid se rett ned i bakken når jeg var ute. Mest av alt var jeg lei av leiligheten min, orket ikke se på de veggene mer!! :-)

Jeg begynte og gå i parken, på formiddagen da det ikke var så mange der. Gikk noen runder rundt, for og få opp litt fysisk kondisjon etc. Hadde jo tross alt sittet på ræva i 6 år... (det er slitsomt og gå på tur i parken da!!)

Til og begynne med tok jeg den lengste veien, fordi jeg visste at der møtte jeg ikke så mange. Gikk der hver dag og øvde meg på og se mennesker jeg møtte i øynene, etterhvert prøvde jeg meg på et lite "hei" også. Etter en stund gikk jeg der hvor det var flere folk. Den fysiske formen ble bedre og med det så fikk psyken et lite løft også.

Det store vendepunktet for meg var da jeg så en annonse i Aftenposten om drømmejobben!! Den jeg virkelig ville ha... Den var i London, og intervjuet etc var også der. I et anfall av sinnsforvirring bestemte jeg meg for og prøve..:-) Sendte mail og ble innkalt til intervju. ALDRI har jeg vært så redd og hatt så mye sosialangst som da jeg stod på Gardermoen og skulle sjekke inn. Jeg svettet, skalv og var overbevist om at absolutt alle der lo av meg, stirret på meg og tenkte "tror hun der at hun kan få jobb?? HAHAHA" Jeg hørte stemmer i hodet mitt som fortalte meg de merkeligste ting. Men jeg gjennomførte!

Dro til London, alene, ble en uke og gikk på et par intervjuer. Må innrømme at jeg tilbragte ganske så mye tid på rommet mitt til og begynne med, gikk kun ut av hotellet når jeg måtte og sånn. Men en DJ på radioen satt og pratet om alt London har og by pa. Klubber, shopping;hele pakka. Og plutselig finner jeg meg selv midt i Regents street og det går opp for meg at jeg faktisk likte det!!

Dette var de første skrittene i den prosessen jeg nå holder på med. Det ble ingen jobb, men det at jeg beviste for meg selv at jeg faktisk kunne klare og gjøre noe for meg selv, ble et vendepunkt. JEg kom hjem, ble kvitt en del uvaner, gikk på et par møter i en gruppe for angstpasienter. Fant ut at det gjorde meg bare verre, det og sitte der i 2 timer, 3 ganger i uka og høre på alle andres problemer; det hjalp bare ikke. Samtaleterapi hadde jeg også litt av helt i begynnelsen av denne prosessen, mest fordi hun lærte meg hvordan takle angsten når den slår ned. Pusteøvelser og tankeøvelser og sånn.

For meg ble det enklest og ta den største jobben selv. Uten medisiner og fast terapi skjema. Kan ringe psykologen min når det røyner på, men det har blitt sjeldnere og sjeldnere.

Jeg blir fremdeles redd, får fremdeles kjempeanfall hvor jeg svetter så det renner, skjelver og får noen ikke så morsomme tics i ansiktet. Men når dette skjer nå, puster jeg meg gjennom det og tenker "selvsagt klarer du dette her også!" Og jeg gir meg ikke før det jeg holder på med er ferdig.Det kan være et helvete og stå feks. i kø på Rimi når angsten kommer, men jeg har sluttet med og gå ut av butikken for og rømme hjem. Jeg lar ikke mine egne destruktive og lammende tanker ta kontroll;jeg kontrollerer dem!

Og anfallene blir sjeldnere og sjeldnere, men har innsett at dette er en laaaang prosess og jeg er vel mer eller mindre halvveis. Snakker fremdeles ikke med fremmede, de må henvende seg til meg, så kan jeg svare.

Jeg belønner også meg selv med div. småting. Feks, jeg kjøper meg selv en pen blomsterbukett og pynter litt i stua, eller jeg kjøper en CD jeg har hatt lyst på, går til frisøren el. hudpleie. Til jul har jeg kjøpt meg selv et julecruise i Middelhavet, jeg har vært flink i år, så fortjener den. :-) Blir nok en liten test på hvor flink når jeg finner meg selv i en liten balje med noen hundre andre midt ute på havet med ingen fluktmuligheter. MEn jeg tar det dag for dag og da går det bra!:-)

Er fremdeles singel fordi jeg ikke synes det ville være rettferdig mot en mann og dra han inni dette enda. Har forresten aldri hatt type, det er noe jeg savner, men jeg må bli sterkere først.

Lykke til, min venn! Det går an og bryte mønsteret. Alt dette er tanke-/reaksjonsmønster du har lært deg selv opp gjennom årene. Du kan lære deg nye. MEN det er ingen andre som kan gjøre denne jobben enn du. Du vil ha tilbakeslag hvor alt er mørkt og du vil ha dager der du føler du kan gjøre alt du vil.

Men ikke ha det travelt. Det er nå nesten 2 år siden min tur til London.. Jeg jobber fremdeles. Prøv div. former for hjelp, finn ut hva som funker for deg. Skriv dagbok hvor du holder kontrollpå tankene din, og også hvor du skriver ned når og hvor du har de verste anfallene. Prøv også og skriv ned hvordan du taklet det og hva du tror var den største årsaken til at du ble redd. Finnes mye der ute, men kan være vanskelig og komme inn på etc. Krever mye jobb. Om du kan klare det uten sykmelding, så blir jeg imponert... Du må bare bestemme deg!!

"Men når dette skjer nå, puster jeg meg gjennom det og tenker "selvsagt klarer du dette her også!" Og jeg gir meg ikke før det jeg holder på med er ferdig.Det kan være et helvete og stå feks. i kø på Rimi når angsten kommer, men jeg har sluttet med og gå ut av butikken for og rømme hjem."

- hmm...det er akkurat slik jeg har taklet ethvert anfall som har kommet....et og annet har jo "tatt meg på senga" men...stort sett!

BRA!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har fulgt en dell av dine innlegg.

For meg er det rmelig klart at du har både depresjon og angst.

Er du under behandling?

Jeg tror du skulle hatt antidepressiva i tillegg til samtalebehandling.

[TRISTIAN]

Jeg har fulgt en dell av dine innlegg.

For meg er det rmelig klart at du har både depresjon og angst.

Er du under behandling?

Jeg tror du skulle hatt antidepressiva i tillegg til samtalebehandling.

Takk for svar!

eh...har du lest "Jeg har bestemt meg"...? (30/11 kl. 17.-et eller annet)

[Gjest ikke undertegnet]

For det første, få legen til å ta de prøver han kan for å utelukke feks stoffskiftesykdommer ol. Det kan gi mange rare utslag, også psykiske.

Selv så hadde jeg tilsvarende problemer som ble mye bedre ved riktig kosthold faktisk. Hvis fordøyelse/forbrenning er i ubalanse, så går mye 'til helvete'. Fikk hjelp av alternativ medisin til diagnostisering. Legene fant ingenting samme hvor mye de lette.

Mosjon er et 'must'!!!!!!!!! Gå turer og få frisk luft.

Jeg er nok ditt kvinnelige motstykke. Kjenner meg igjen i dine reaksjoner og refleksjoner. Særlig det med at folk oppfatter deg som motsatt av hva du selv gjør!

Du sier du er pessimist, her blir du kalt optimist (leste jeg) og lignende ting.

Selv blir jeg oppfattet som tålmodig og rolig, mens jeg er (mener og opplever jeg) utålmodig og oppfarende.

Kanskje er vi begge deler? Jeg pleier å si at jeg er for mye av alt. Alt for rolig, alt for hissig, alt for snill, alt for nærtagende.

Begynner å tro at det er stemningsstabiliserende jeg trenger. Men behandleren påstår hardnakket at jeg ikke er bipolar. Men jeg er veldig opp og ned, veldig ut til alle ytterpunkter. Det er vondt.

[Gjest Eneboer'n]

Hei!

Har tenkt paa deg i helga, og lurte paa hvordan det gaar med deg.

Saa du hadde bestemt deg for og faa hjelp. KJEMPEBRA!! Stolt av deg! :-)

Ville bare du skulle vite at du ikke er alene, og at det er noen som tenker paa deg og onsker deg vel.

Selv fikk jeg kjempeangst paa puben her paa lordag, men klarte og unngaa og romme fra situasjonen, saa i dag belonner jeg meg selv med skikkelig "pampering". Telys, badeskum og hele pakka...

Ta vare paa deg selv, finn styrke i at du ikke er alene!

KJEMPEKLEM!!