Begynner å bli nervøs

[Fossefall]

Jeg begynte for en stund siden på en ny type antidepp.

Nå føler jeg meg ikke mer ovenpå enn før, men føler at jeg er istand til å finne på det jeg har tenkt på i mange år (hvilket ikke er bra).

Jeg føler at jeg er åpenbart forandret, men ikke til det bedre. Har problemer med å snakke med folk om hva jeg egentlig pønsker på, og når min behandler var iferd med å gjennomskue meg her om dagen, ble jeg fryktelig forlegen og rodde meg vekk. Det gikk med nød og neppe.

Klarer ikke føre en samtale. Forholde meg til folk. Murer meg inne. Men føler meg ikke veldig deppa. Eller gjør jeg det? Isåfall ikke på samme måte som før. Hva skjer? det er bare kaos og jeg klarer ikke yttrykke meg. Vil det kanskje heller ikke. Vil ikke at folk skal være bekymret eller ofre masse tanker på meg. Jeg har påført de jeg er glad i nok.

De som har fulgt med meg en stund sier de synes det virker som det går bra med meg nå. det stemmer så alldeles ikke, men det var vel det jeg la opp til, med å slutte å fortelle hva jeg gjør, tenker, føler.

Jeg bør ikke fortelle noe? Men er samtidig blitt litt skremt av det jeg driver med for tiden, og en del av meg er vel fortsatt redd for hva som vil skje.

Jeg er forvirret. Dette ble vel bare rot, men... Er det best av meg å holde kjeft? Eller skal jeg la folk leve i troen om at jeg er utenfor "faresonen" og vel så det? Bare for at de skal få sjokk den dag de får vite at jeg er avgått?

jeg vet sannelig ikke hva jeg vil lenger..

Det enkleste er jo å være taus.

jeg kan jo ikke redde verden, heller...?

Men jeg er i et skummelt spor, og jeg bare akselererer.. Jeg er faktisk skremt over utviklingen, men er redd folk skal få meg innlagt, hvis jeg sier noe..

What to do??..

[SoriaMoria]

Du sier at du synes du har påført de rundt deg "nok", og derfor ikke ønsker å være ærlig med dine omgivelser om hvordan du har det nå.

Men det du går og grubler og pønsker på, det vil da så absolutt "påføre de rundt deg" en masse lidelse i lang tid! Har du tenkt på det?

Hva tror du de synes er værst? Å vite at du sliter? Eller sjokket over plutselig å få greie på at du ikke er mer?? (og nei - DEN smerten forsvinner aldri helt for dem, hvis du tror det...)

Jeg oppfordrer deg til å være ærlig med behandleren din! Kanskje h*n til og med kan hjelpe deg å få det bedre???

*oppmuntrende klem*

fra

[Gjest LittleDolphin79]

Hei.

Jeg skjønner tanken din, til dels ihvertfall.

"De andre" vet nok innerst inne at du ikke har det bra, slik du burde ha hatt det. Likevel er de sikkert så glad i deg, og redd for deg at de fornekter det faktum; nemlig at du er i faresonen. (I.flg. deg selv.)

Jeg har stor tro på ærlighet og åpenhet, for enkelte ting i livet som virker VELDIG personlig og man ikke vil bry andre med, det er faktisk ting man MÅ "bry" andre med. En klarer ikke alt alene, selv om man så gjerne vil.

Hvis du snakker med noen nære om dette, og det er første gang, tror jeg ikke de vil sende deg sporenstreks til en klinikk, dessuten må du vel samtykke. Uansett hva de gjør, så er det fordi de gjør det de tror er til størst hjelp for deg.

Å nå må jeg frem med sinna-pekefingeren min: "...slik at de får sjokk når..." Vil du virkelig dine nærmeste så vondt? La de leve videre, å vite at de kunne ha hjulpet hvis du hadde fortalt noe?? Det tror jeg vel ikke du vil...

Hvorfor ikke prøve de mulighetene du har til å få hjelp, før det er for sent?

Slik jeg forstår deg, mulig jeg har misforstått, er den ene utveien din så endelig, og det gagner ingen.

Du må ta imot hjelpen du får, selv om det er innleggelse til slutt.

Ikke la noen muligheter (da hjelpsomme, ikke destruktive) være uprøvd!

[Fossefall]

Du sier at du synes du har påført de rundt deg "nok", og derfor ikke ønsker å være ærlig med dine omgivelser om hvordan du har det nå.

Men det du går og grubler og pønsker på, det vil da så absolutt "påføre de rundt deg" en masse lidelse i lang tid! Har du tenkt på det?

Hva tror du de synes er værst? Å vite at du sliter? Eller sjokket over plutselig å få greie på at du ikke er mer?? (og nei - DEN smerten forsvinner aldri helt for dem, hvis du tror det...)

Jeg oppfordrer deg til å være ærlig med behandleren din! Kanskje h*n til og med kan hjelpe deg å få det bedre???

*oppmuntrende klem*

fra

Heidu!

Ja, jeg har tenkt på det i flere år, og prøvd begge deler, å være åpen og å ikke være det.

Når jeg har vært åpen har jeg følt meg som en så stor belastning at jeg har angret i ettertid på at jeg sa noe.

Dessuten er jeg sååå redd for å bli innlagt.

Men jeg vil ikke at folk skal få det pyton etter at jeg har stukket herfra, selv om jeg innerst inne vet at de kommer til å være lei seg. Jeg kan jo ikke styre hvor lei seg de blir, men.. Jeg føler at jeg ikke kan forlate denne verden med verdigheten i behold på annet vis... Med mindre jeg blir drept eller utsatt for en ulykke..

Men, JA, jeg har tenkt på konsekvensene...

[Gjest LittleDolphin79]

Heidu!

Ja, jeg har tenkt på det i flere år, og prøvd begge deler, å være åpen og å ikke være det.

Når jeg har vært åpen har jeg følt meg som en så stor belastning at jeg har angret i ettertid på at jeg sa noe.

Dessuten er jeg sååå redd for å bli innlagt.

Men jeg vil ikke at folk skal få det pyton etter at jeg har stukket herfra, selv om jeg innerst inne vet at de kommer til å være lei seg. Jeg kan jo ikke styre hvor lei seg de blir, men.. Jeg føler at jeg ikke kan forlate denne verden med verdigheten i behold på annet vis... Med mindre jeg blir drept eller utsatt for en ulykke..

Men, JA, jeg har tenkt på konsekvensene...

Tenker litt på dette med verdighet...

Jeg synes at verdighet er å klare å be om hjelp. Da kan du være stolt!!

Tror du de vil være stolt av deg, dersom du tar ditt eget liv?? Det tror jammen ikke jeg...

Alle mennesker har behov for å føle at de er til nytte, ikke sant? La dine nærmeste få være til nytte, for DEG.

Du er IKKE til bry, og du påfører dem mindre om du forteller det til dem tusen ganger, enn om du forsvinner....

Påføre andre... tror vel man påfører andre mer hvis man ikke sier noe, enn om man gjør det. Det blir sikkert en del ork og styr med en gang, men de er jo bare redde for deg!

Ikke vær redd for å påføre noen noe. Familie og venner er til for å hjelpe, og deres følelser er ikke ditt ansvar.

Vær ærlig og fortell alt, ikke vik unna når de kommer deg for nære, hvem nå "de" enn måtte være.

Jeg tror du klarer dette, bare du tør å prøve. Det er dette som er verdighet...

[LittleDolphin]

Heidu!

Ja, jeg har tenkt på det i flere år, og prøvd begge deler, å være åpen og å ikke være det.

Når jeg har vært åpen har jeg følt meg som en så stor belastning at jeg har angret i ettertid på at jeg sa noe.

Dessuten er jeg sååå redd for å bli innlagt.

Men jeg vil ikke at folk skal få det pyton etter at jeg har stukket herfra, selv om jeg innerst inne vet at de kommer til å være lei seg. Jeg kan jo ikke styre hvor lei seg de blir, men.. Jeg føler at jeg ikke kan forlate denne verden med verdigheten i behold på annet vis... Med mindre jeg blir drept eller utsatt for en ulykke..

Men, JA, jeg har tenkt på konsekvensene...

1.Hvorfor er du så redd for å bli lagt inn? Er det situasjonen du frykter, reaksjoner, oppmerksomhet eller deg selv? Ikke vær redd for noe som ennå ikke er aktuelt, det blir du bare mer sliten av. Hvis du klarer å være ærlig mot behandleren din, finner dere kanskje en annen utvei?*smil* Tror du ikke hjelperen din ville hintet frempå om innleggelse hvis det var aktuelt før dine nærmeste?

2.Du skal ALDRI angre på at du har fortalt om det. Du vet vel hvorfor de lider? De bryr seg om deg! De må få lov til å ha sin reaksjon de også, men den kan ikke du ta ansvar for. Ditt ansvar er å fortelle, og ta imot hjelp, og ikke ta ansvar for alle andres reaksjoner. Klarer du dette?

[Fossefall]

Takk til dere som svarte.

Jeg skal ta det med meg videre i min søken mot det rette svar.

[Gjest Plutti]

Hei!

Jeg forstår deg dit hen at du sliter med selvmordstanker og at du er i tvil om du skal fortelle det til dine nærmeste.

Du spør om du skal la folk tro at du er utenfor faresonen. Jeg synes _ikke_ du skal holde

det for deg selv at du har det svært vanskelig. Hvorfor ikke prøve å føre en konstruktiv dialog med din familie og venner? Fortell dem hva som plager deg og hvordan det påvirker deg. Du trenger ikke nødvendigvis å fortelle dem at du ønsker å ta ditt eget liv.

Du kan kanskje fortelle dem at du synes at livet er vanskelig å leve og hvorfor. Tenk gjerne gjennom hva du ønsker at de rundt deg skal gjøre for at du skal få det bedre. Det er mye mer konstruktiv enn å si at du bare ønsker å forlate verden.

Du skriver også at du greide å ro deg unna når behandleren din holdt på å avsløre deg. Jeg tror det aller beste er at du snakker med behandleren din når det gjelder selvmordstanker. Han har antaglivis kompetanse på akkurat det feltet, og vet nok

bedre hvordan han skal reagere på slikt enn dine nærmeste vet.

Du har heldigvis en behandler og folk som bryr seg om deg. Bruk dem - fortell dem hva du ønsker og forventer av dem.

Dersom du har konkrete selvmordsplaner bør du kanskje revurdere din holding til innleggelse. Hvem vet, kanskje du kommer til et sted hvor du kan få det bedre med deg selv?

Psykiatriske avdelinger er jo til for å hjelpe mennesker i krise.

Lykke til!