Sorgfølelse

[Gjest LittleDolphin79]

Håper noen orker å lese, er vanskelig å forklare det kort..

Senest i kveld når jeg stod å ventet på bussen kom denne følelsen over meg...

En mann faller å slår seg på isen, ambulanse kommer, men det er ikke noe voldsomt farlig. Han bare blør litt.

Jeg merker at det presser på i øyekroken, og må snu meg vekk. Jeg må snu meg vekk for å prøve å fortrenge denne voldsomme sorgfølelsen som skylder over meg. Selv om det kommer noen få salte tårer, så håper jeg at ingen andre på holdeplassen ser dem.

Bussen kommer, og jeg stiger på. Godt nede i setet begynner jeg å tenke på HVORFOR denne følelsen kommer når jeg ser visse situasjoner, eller personer.

Jeg har vært nære på å miste min far og min søster, de må ha hatt englevakt. Min "perfekte" familie gikk brått i oppløsning da mine foreldre skilte seg da jeg var 17 år, og dette var totalt uventet. Ingen krangling eller noen ting, voks fra hverandre.

Når jeg ser eller hører en ambulanse velter den samme sorgen opp, som da jeg nesten mistet min far, eller da min søster nesten ...ja..

Har veldig knyttet bånd til søsteren min, vi har nesten litt "tvilling"-følelser.

Når denne sorgen tar meg "med storm" blir jeg samtidig nervøs for alt. Slik som i kveld...

Jeg gikk av bussen, og spaserte på fortauet hjem. Jeg var nervøs for en haug med ting; påkjørt, noen skal følge etter meg, skli på isen, ja det meste.

Jeg får låst opp ytterdøren min, og kommer meg inn i leiligheten. Er litt forvirret av alle følelsene jeg akkurat har HATT.. ja, for nå er de borte...

Denne voldsomme sorgen kommer ofte over meg når jeg koser meg alene. Alenekvelden skal jo være hyggelig... I stedet ser jeg meg selv uten i fra, og blir bare veldig trist uten å vite hvorfor...

Når jeg ikke har det slik er jeg helt normal, egentlig en ganske sterk person i full gang med utdannelse. Selv om familien er splittet har vi god kontakt. Jeg har venner og kjæreste.

Det kan da ikke være normalt å ha det slik??

Noen som vet hva jeg kan gjøre??

Er slitsomt å ha det slik. Har hatt det slik i en del år nå, selv om jeg bare er 23.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er normalt å ha det slik når et menneske har hatt større påkjenninger enn en har tålt, uten å få bearbeidet det.

Hvor store påkjenningene må være for at det blir et problem er helt individuelt.

Du burde prate om det som skjedde med disse du mistet og sorgen og redselen i forbindelse med det. Enten med kjæreste, venner eller en profesjonell. Det forsvinner ikke av seg selv etter så lang tid tror jeg.

Kjenner følelsen igjen. Selv så tåler jeg ikke at folk rundt meg blir syke lenger. Får panikk. Orker ikke forholde meg til det. Siden jeg hadde ansvaret for syke familiemedlemmer i to år og sleit meg ut på det. Orker ikke sykdom etter dette.

Du reagerer på dette med plutselig død/ambulanse siden det var det som var ditt traume. Det må du få løst opp på en eller annen måte.

Selv så gråter jeg også lett i situasjoner lignende de jeg har hatt problemer med tidligere. Bl.a. gråter jeg lett når jeg hører om barn som mobbes, siden mitt barn var utsatt for det, selv om det er ti år siden nå. Det er en helt klar sorgfølelse som du beskriver, jeg skulle skjønt det tidlgere, taklet det på en bedre måte osv osv. Sorg over at jeg ikke greide beskytte mitt barn mot dette.

Jeg er et følelsesmenneske, kanskje du er det også, da har en lett for å reagere på en slik måte.

[LittleDolphin]

Det er normalt å ha det slik når et menneske har hatt større påkjenninger enn en har tålt, uten å få bearbeidet det.

Hvor store påkjenningene må være for at det blir et problem er helt individuelt.

Du burde prate om det som skjedde med disse du mistet og sorgen og redselen i forbindelse med det. Enten med kjæreste, venner eller en profesjonell. Det forsvinner ikke av seg selv etter så lang tid tror jeg.

Kjenner følelsen igjen. Selv så tåler jeg ikke at folk rundt meg blir syke lenger. Får panikk. Orker ikke forholde meg til det. Siden jeg hadde ansvaret for syke familiemedlemmer i to år og sleit meg ut på det. Orker ikke sykdom etter dette.

Du reagerer på dette med plutselig død/ambulanse siden det var det som var ditt traume. Det må du få løst opp på en eller annen måte.

Selv så gråter jeg også lett i situasjoner lignende de jeg har hatt problemer med tidligere. Bl.a. gråter jeg lett når jeg hører om barn som mobbes, siden mitt barn var utsatt for det, selv om det er ti år siden nå. Det er en helt klar sorgfølelse som du beskriver, jeg skulle skjønt det tidlgere, taklet det på en bedre måte osv osv. Sorg over at jeg ikke greide beskytte mitt barn mot dette.

Jeg er et følelsesmenneske, kanskje du er det også, da har en lett for å reagere på en slik måte.

Det som er så rart er at jeg bare neste mistet dem, men vet jo hvor nære på det var....

Pussig..

Takk for fint innlegg, bra det ikke bare er meg som tenker slik!

*klem*