Jeg er...

[TRISTIAN]

SØVNLØS...

-av samvittighetskvaler overfor ungene og det faktum at jeg trenger flere grunner for å ønske å leve...

-av frykt for at neste dag skal bli verre enn denne..

-av frykt for at neste natt skal bli tyngere enn denne..

-av frykt for at jeg aldri skal bli istand til å ta kontroll over sinnet, tankene som driver meg ut i den mørkeste avgrunn....

MOTLØS...

-av å ikke få sove...

-av å kjempe det samme slaget, dag ut og dag inn...år etter år...skal kampen ALDRI ta slutt?

- av skyggene som slører sinnet mitt, så jeg ikke kan se lyset...får dem bare ikke vekk...

RASTLØS...

- herjet av en konstant følelse av at jeg burde ha vært ET ANNET STED..uansett hvor jeg er...

MÅLLØS...

- over all den positiviteten som finnes der ute - alle grunnene DERE har til å ville leve...virker så LETT...vet ikke hva jeg ikke forstår...?

Jeg er...

HÅPLØS...

[Gjest ikke undertegnet]

Du forstår mye du, men det å forstå er ikke noen garanti for å ikke få slike problemer.

Noen ganger tror jeg at evnen til å tenke kloke tanker tvert imot gjør at du får flere problemer. Du vet så godt hva du kan gjøre, burde gjøre, skulle gjort osv osv.

Det er et ordtak som sier at 'de dumme har det godt'. Og det er de mye sant i (uten å fornærme noen får jeg håpe). Jo mindre du kan tenke konsekvenser, jo færre problemer har du jo. Har du ikke evne til å tenke deg fram til et problem, så har du heller ikke vondt pga dette problemet. Det er ikke for ingenting at de store tenkere og de mest intelligente personer i historien hadde store personlige problemer.

Så ta det som det kommer. Det er det eneste du kan gjøre. (Skulle ønske jeg greide deg selv).

Lykke til ihvertfall!

Du er ikke håpløs, men sterk. Styrke er derimot ikke noen garanti mot sykdom av forskjellige slag.

[ulva]

Ja, der sa du det! Kan underskrive på dine tanker! Men det er i det minste flott at du skriver mye her - og får utløp for tanker og følelser. Å skrive dem ned, letter litt, det også :-)

[Rosita1365380427]

Har lest endel av innleggene dine her inne og jeg må først bare si at du skriver utrolig bra. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Spesielt det du skriver om rastløshet, av følelse å ikke passe inn der man er, ikk være der man burde være.

Har vært rastløs i endel år nå. Det til tross for at jeg har flyttet masse rundt de siste årene. Føler meg mest som en nomade. Hvileløs fra sted til sted. For hvert nytt sted klarer jeg å være rolig en liten stund, men så kommer rastløsheten tilbake.

For øyeblikket har jeg flyttet tilbake til stedet jeg begynte å studerer for 5 år siden, etter å ha vært borte i 2 år. Er såvidt ferdig med tre av fem års studium, og hver dag er en kamp for å overbevise meg selv om at dette er det rette. Finne de gode grunnen for at jeg skal fullføre. Saken er den at jeg har egentlig utrolig gode grunnen for å fullføre.

Ble et langt svar dette. Skulle kanskje heller legge ut et eget innlegg:c) Du inspirerte meg bare til å få ut litt tanker. Håper det er i orden.

Har fått hjelp i to år jeg nå. Går i en terapigruppe nå, som jeg nettopp er begynt i, Om det hjelper.......tja, men jeg har fremdeles en liten tro på livet, selv om det virket mørkt innimellom, og så lenge den minste lille tro og håp er der, så velger jeg å mene at det er verdt å leve.

En ting som er viktig er at ALLE, har noe å tilby ALLE. Det er faktisk sant.

Så når jeg føler meg ekstra ensom og alene, så prøver jeg å huske på det. Har faktisk opplevd at jeg, som føler meg så gledesløs og trist og ikke føler jeg har noe å tilby, har gledet andre. Hvis man tenker etter så har nok de fleste det. Et smil er faktisk nok, selv om det føles patetisk og feil, et smil tilbake gjør godt, iallefall for meg:c)

Stå på! I bunnen av bakken er det bare å sparke skikkelig fra. Trenger ikke så mye krefter, REN vilje er en god start!!!!

Klem til deg