Jeg skulle ikke ha vært her ?

[TRISTIAN]

Jeg tok meg selv i håret ikveld, og dro på besøk.....faktisk (!)

Måtte komme meg vekk fra meg selv en stund.

Dro til en kamerat (ja, jeg har èn) jeg har kjent i drøye 15 år, og som vet hvordan jeg har det.

Trenger ikke å gjøre meg til der...på en måte. Ihvertfall ikke så lenge det ikke er andre folk tilstede....sånn som ikveld.

Det er pussig men; selv om jeg ikke fikk noen form for angstanfall eller følte meg spesielt utilpass denne gangen, blir jeg så fort "mett" av folk....jeg vil hjem...hvorfor?

Er det sånn at jeg ubevisst, -selv om jeg tror jeg er ærlig overfor meg selv og andre mennesker, tar på meg en "maske" som jeg egentlig ikke liker å bære? Må jeg hjem for å få "tatt den av" ?

Jeg blir usikker på hva som egentlig er virkelighet her?

Hva er mitt sanne jeg? - Er det personen som var ute blant folk ikveld , litt smånervøst konverserende med folk jeg ikke hadde møtt før? De var jo hyggelige, og ga meg ingen grunn til å tro at jeg trengte å utgi meg for noe annet enn meg selv? Likevel føles det godt å komme seg vekk fra dem....

Sa jeg måtte hjem og henge opp klesvasken.(nesten sant..) Den kunne jo ikke ligge der hele natta..... vel hjemme går det ikke lang tid før jeg blir like rastløs igjen...lengter bort..

Det sliter meg nærmest i stykker; å ikke vite hvor jeg trives, hvor jeg vil være, hva jeg har lyst til å gjøre....hva kan få meg til å føle meg levende? Hva er det som mangler her?.

Tror det hele koker ned til èn ting : At de valgene jeg til nå har gjort i livet har vært feil, rett og slett. JEG SKULLE IKKE HA VÆRT HER. Et aller annet sted på veien svingte jeg feil ,og gikk meg rett og slett vill......dette forklarer ihvertfall følelsen av å være malplassert....(?)

Men hvor er skjæringspunktet hen? Hvor og når foretok jeg så denne katastrofale feilmanøvren , og hvorfor? Var det feighet? Rømte jeg fra et valg/en avgjørelse jeg ikke klarte å ta den gangen?

Det er kanskje sånn at en høyere makt har en plan med hver enkelt av oss? At vi har en tiltenkt plass hvor vi hører hjemme? Som brikker i et gigantisk puslespill....Kanskje det er slik at ikke alle blant oss er skapt til å være karrièrejegere eller kapitalister? Kanskje jeg hadde hatt det bedre med meg selv hvis jeg hadde valgt å dele pappeske , rødsprit og loff med en av uteliggerne i Oslo by? Da hadde ihvertfall Frelsesarmeèn brydd seg om meg hver Jul.....?

Det var vel "satt litt på spissen" ...-håper dere forstår hva jeg mener..?

Tanken min er vel at hvis det er sånn at vi alle er tiltenkt en "naturlig" plass i systemet, vil vi etterhvert føle oss utilpass hvis vi avviker fra den...?Jeg mener ; Plukker du en rose, og setter den i en vase på stuebordet, ser den bra ut en stund, men den klarer seg ikke lenge....?

Det er ikke DER den hører hjemme....

Nei, jeg tror ikke på noen allmektig Gud. Jeg er vel det man kan kalle en negativ ateist. Han får bevise sin eksistens først i såfall....Men at det finnes krefter der ute vi ikke rår over, har jeg tro på.....selv om de ikke alltid vil det som er best for hver enkelt av oss...

Man kan jo som kjent ikke lage omelett uten å knuse noen egg....?

Moralen her blir jo enkel ; Vi er fri til å gjøre som vi vil, -så lenge vi bare gjør det vi skal....?

Veien er "staket ut" for oss, men det er opptil oss å finne den...

Finner vi den ikke; -ja, da får vi problemer.....før eller siden.

Jaja, nok "kosmisk" filosofi for idag ; det har nærmest blitt en "uvane" nå å skrive mens jeg tenker...mye lettere å "spole tilbake" da....

Så.....NÅR jeg blir frisk(legg merke til optimismen her..) ) skal jeg prøve MASSE NYTT, finne ut hva som passer for meg. Jeg skal reise, se verden med nye øyne , og forhåpentligvis finne "min plass".....(?)

[Gjest Kjerringnebbet]

Du tenker for mye du, Tristian!

Det gjør jeg også, så jeg kjenner det igjen. Slikt blir det triste tanker av. Vi følelsesmennesker havner i den fella i vanskelige livsperioder.

Selv så orker jeg også andre mennesker i små mengder i disse 'tenkeperiodene'. Men ta de i små porsjoner da! Litt kontakt med andre må vi ha. For meg er det nok å slå av noen ord med damen i butikken, eller med en bekjent langs veien. Av og til vil jeg se mennesker uten å måtte forholde meg til dem, da går jeg på bibilioteket og sitter der og leser. Eller rusler rundt på et kjøpesenter. Eller tar en tur til nabobyen hvor ingen kjenner meg.

Føler at du er en sjelsfrende. har tenkt alle de tankene du beskriver pluss tusen til - minst! Misunner ofte dem som ikke tenker en tanke om annet enn det som berører den nære hverdagen.