Ventetiden!

[Rosita1365380427]

Når blir man frisk? Blir man frisk?

Er en jente på 27 år. Jeg venter på å bli friks. Eller egentlig tar jeg en dag av gangen. Prøver å komme meg gjennom hver dag på en nogenlunde ok måte. Men jeg venter...hele tiden.....på at en lys ide skal falle ned i hodet mitt. Få bort alle de trise og vonde tankene, ensomhetsfølelsen, følelsen av å være på feil sted, feil studie, rastløsheten, følelsen av å mislykkes med livet!!!

Har gått i terapi i snart to år. Etter at jeg flyttet tilbake til studiebyen, som forøvrig er den BESTE studiebyen i landet......bare ikke for meg, har jeg begynt i gruppeterapi. Alt jeg trodde jeg var ferdig med er kommet tilbake. For jeg følte meg jo ganske bra. Bra nok til å dra tilbake for å fortsette studiene, jeg var klar til å konsentrere meg, klar til eksamner. Nå savner jeg bare å jobbe, slippe eksamnene, som jeg ikke klarer. Men jeg har en sånn god grunn til å være her Har et firma i ryggen som vil "satse" på meg, som har tilbudt meg å skrive hovedoppgaven for dem, hvor jeg nesten er garantert jobb........bare jeg blir ferdig!!!!! For da blir alt bra, Da kan jeg flytte tilbake til byen jeg savner, til jobb, et liv, Men før det skal jeg kjempe meg gjennom hver eneste dag i kanskje 2 år til. Bare to år!! Det føles som en evighet. Hadde jeg bare hatt et alternativ, den lys ideen som jeg håper skal komme. Som jeg venter på.........da blir livet bra...eller?!

[LittleDolphin]

Høres ut på meg som om du graver deg litt ned selv. Du tenker at dette er bare ork og mas. Hvis det er slik du føler er det kanskje ikke det rette for deg?

Hva med å forlate alt, å reise til utlandet en stund? Finne deg selv som det heter så fint.

Har du prestasjonsangst til eksamen? Setter du litt for høye krav til deg selv? Studiet p.g.a. godt betalt jobb, eller fordi du virkelig vil? Liker du den personen/rollen du er, eller kunne noe vært anerledes?

[Rosita1365380427]

Høres ut på meg som om du graver deg litt ned selv. Du tenker at dette er bare ork og mas. Hvis det er slik du føler er det kanskje ikke det rette for deg?

Hva med å forlate alt, å reise til utlandet en stund? Finne deg selv som det heter så fint.

Har du prestasjonsangst til eksamen? Setter du litt for høye krav til deg selv? Studiet p.g.a. godt betalt jobb, eller fordi du virkelig vil? Liker du den personen/rollen du er, eller kunne noe vært anerledes?

Har nok altfor høye forventninger til meg selv. Er egentlig mange grunner til at jeg har valgt å fortsette studiet.

Har faktisk vært i utlandet, men fant ikke meg selv. Var faktisk etter et halvår ute at jeg først begynte i terapi. Trodde at alt skulle bli bedre bare jeg kom meg litt vekk......veldig feil viste det seg å være.

Er nok sant at jeg graver meg litt ned til tider, men har alltid kommet meg opp igjen på en måte, bare for å møte et nytt slag i trynet. Slitsomt i lengden.

Grunnen til at jeg egentlig skrev her var fordi jeg vet ikke hvor eller hva jeg skal gjøre lengre. Føler liksom at jeg snart har prøvd alt. Jeg holder hodet over vannet, men ikke så mye mer enn det. Ønsker så mye mer. Mangler det siste pushet som får meg over den største kneika, men aner ikke hvor jeg skal lete.

Forvirrende dette. Skjønner snart ingenting selv:c)

Når det gjelder firma, så er det mest,var iallefall, fordi jeg fikk troen tilbake på meg selv da jeg jobbet der. Fikk bevist at selv om ikke jeg klarer studier så bra, så er de veldig fornøyd med meg. Men de vil at jeg skal gjøre meg ferdig med studiene, og jeg føler at det er verdt å prøve.......når spør jeg meg vel egentlig om til hvilken pris! Hadde jeg hatt et alternativ som virket like bra, uten å gjøre ferdig studiet,så hadde valget vært enkelt tror jeg, men det har jeg ikke. Alt det bar jeg har sjansen til her i livet går tapt hvis jeg gir opp nå. Samtidig så føler jeg at jeg snart ikke har mer krefter igjen. Kun vilje!

Takk for svar! Satte jeg stor pris på.

[Gjest LittleDolphin79]

Har nok altfor høye forventninger til meg selv. Er egentlig mange grunner til at jeg har valgt å fortsette studiet.

Har faktisk vært i utlandet, men fant ikke meg selv. Var faktisk etter et halvår ute at jeg først begynte i terapi. Trodde at alt skulle bli bedre bare jeg kom meg litt vekk......veldig feil viste det seg å være.

Er nok sant at jeg graver meg litt ned til tider, men har alltid kommet meg opp igjen på en måte, bare for å møte et nytt slag i trynet. Slitsomt i lengden.

Grunnen til at jeg egentlig skrev her var fordi jeg vet ikke hvor eller hva jeg skal gjøre lengre. Føler liksom at jeg snart har prøvd alt. Jeg holder hodet over vannet, men ikke så mye mer enn det. Ønsker så mye mer. Mangler det siste pushet som får meg over den største kneika, men aner ikke hvor jeg skal lete.

Forvirrende dette. Skjønner snart ingenting selv:c)

Når det gjelder firma, så er det mest,var iallefall, fordi jeg fikk troen tilbake på meg selv da jeg jobbet der. Fikk bevist at selv om ikke jeg klarer studier så bra, så er de veldig fornøyd med meg. Men de vil at jeg skal gjøre meg ferdig med studiene, og jeg føler at det er verdt å prøve.......når spør jeg meg vel egentlig om til hvilken pris! Hadde jeg hatt et alternativ som virket like bra, uten å gjøre ferdig studiet,så hadde valget vært enkelt tror jeg, men det har jeg ikke. Alt det bar jeg har sjansen til her i livet går tapt hvis jeg gir opp nå. Samtidig så føler jeg at jeg snart ikke har mer krefter igjen. Kun vilje!

Takk for svar! Satte jeg stor pris på.

Ser du!! Du sier det selv: "..kun vilje!" Kun?? Viljen er alt.

Jeg synes du virker så motivert til å påbegynne arbeidslivet etter studiene at du bør fortsette. At firmaet vil ha deg er jo motivasjon langt på vei!

Et annet råd kan være studie/arbeidsveileder. Kanskje det kan være lurt å få litt input derfra? Hva som kan motivere deg o.s.v.

Til tider er alt håpløst for meg og, og ihvertfall studiene. Hva gjør jeg da? Da tar jeg hjemmestudie en stund, og tenker på alt jeg kan gjøre etter ferdig studium. Må ta opp et fag, og hadde tenkt å gjøre dette i løpet av disse årene. Dette slet veldig på meg, å lå som et ork! Istedet har jeg bestemt meg for å ta det året etter det egentlig siste studieåret.

Ikke la små ting knekke deg, se på det som små "fighter" du mestrer, for det gjør du!!! Du har jo vilje!! :-)

Lykke til!

[Rosita1365380427]

Ser du!! Du sier det selv: "..kun vilje!" Kun?? Viljen er alt.

Jeg synes du virker så motivert til å påbegynne arbeidslivet etter studiene at du bør fortsette. At firmaet vil ha deg er jo motivasjon langt på vei!

Et annet råd kan være studie/arbeidsveileder. Kanskje det kan være lurt å få litt input derfra? Hva som kan motivere deg o.s.v.

Til tider er alt håpløst for meg og, og ihvertfall studiene. Hva gjør jeg da? Da tar jeg hjemmestudie en stund, og tenker på alt jeg kan gjøre etter ferdig studium. Må ta opp et fag, og hadde tenkt å gjøre dette i løpet av disse årene. Dette slet veldig på meg, å lå som et ork! Istedet har jeg bestemt meg for å ta det året etter det egentlig siste studieåret.

Ikke la små ting knekke deg, se på det som små "fighter" du mestrer, for det gjør du!!! Du har jo vilje!! :-)

Lykke til!

Takk! Sitter faktisk her og smiler nå.

Har tenkt alt det du sier. Er nok en skikkelig fighter. Gir ikke opp! Av og til lurer jeg på om jeg budre ha gitt opp. Men det kommer nok ikke til å skje likevel. Ligger visst ikke i meg:c) Heldigvis får jeg vel nesten si.

Har prata med de fleste her på skolen, men det blir med praten. Liker ikke å plage folk. Men jeg har vel innsett at skal jeg bli ferdig så må jeg plage noen ganske mye:c)

Viljen og troen på at "min tid" kommer er nok det som kommer meg oppe. Ventet bare ikke at det skulle ta så lamg tid. Vet at dette høres helt teit ut, men føler meg nesten litt gammel. Er vel mest det at jeg føler jeg burde vært ferdig med studiet for lenge siden. De siste vennenen mine jeg begynte med her oppe fosvinner i løpet av dette året. Gruer meg!

Hadde store planer om å bli aktiv og lese masse, ta igjen den tapte tiden, etc, da jeg dro opp i høst. I stedet har jeg hatt noen skikkelig nedturer. Stengt meg inne i flere dager. Ikke gøy. Men jeg er på opptur igjen nå........føler jeg....håper bare det varer en stund.

Masse lykke til du også!

[LittleDolphin]

Takk! Sitter faktisk her og smiler nå.

Har tenkt alt det du sier. Er nok en skikkelig fighter. Gir ikke opp! Av og til lurer jeg på om jeg budre ha gitt opp. Men det kommer nok ikke til å skje likevel. Ligger visst ikke i meg:c) Heldigvis får jeg vel nesten si.

Har prata med de fleste her på skolen, men det blir med praten. Liker ikke å plage folk. Men jeg har vel innsett at skal jeg bli ferdig så må jeg plage noen ganske mye:c)

Viljen og troen på at "min tid" kommer er nok det som kommer meg oppe. Ventet bare ikke at det skulle ta så lamg tid. Vet at dette høres helt teit ut, men føler meg nesten litt gammel. Er vel mest det at jeg føler jeg burde vært ferdig med studiet for lenge siden. De siste vennenen mine jeg begynte med her oppe fosvinner i løpet av dette året. Gruer meg!

Hadde store planer om å bli aktiv og lese masse, ta igjen den tapte tiden, etc, da jeg dro opp i høst. I stedet har jeg hatt noen skikkelig nedturer. Stengt meg inne i flere dager. Ikke gøy. Men jeg er på opptur igjen nå........føler jeg....håper bare det varer en stund.

Masse lykke til du også!

Hei...igjen..

Man MÅ "plage noen av og til, kanskje noen ganger ganske ofte. Det er det man har venner til! En kan ikke klare alt alene her i livet.

Nedturene kommer ofte når noe ikke blir som forventet. Kanskje du ikke klarte å være så flittig student som du ønsket? Gjør det noe da??

Vet at det kommer til å vare en stund, for du er en så fornuftig person.

PS: Gammel??? Er du ikke bare 27 da?

Nei, ikke heng deg opp i dette, gjør det du klarer, ingen forventer mer!

;-)