merkelige pappa...en lang historie.

[felle]

Julen nærmer seg med stormskritt...Det er koselig å høre på julesanger. Kanskje litt tidlig synes noen, men for meg må det til.

Pappa spilte alltid disse sangene fra lille julaften til nyttår.

Nå er det bare jeg som spiller dem. Pappa har nemlig reist fra meg. Igjen sitter jeg med en bitter mor og en sint søster.

Pappa begynte å forsvinne tidlig i år. Først ble han bare borte. Vi trodde han var død, men så fikk politiet tak i ham etter noen uker. Da kom han tilbake. Han var faren min i to-tre dager til. Han ble borte igjen. Jeg fikk ikke reise på hytten fordi brødrene hans trodde han hadde tatt selvmord der ute. Jeg reiste ut, men der hang ingen pappa i takbjelkene. Noen uker senere sendte han brev til mamma om at han ville skilles. Det første livstegn på tre uker. Alle trodde at pappa hadde psykiske problemer. Han har nemlig vært i midtøsten. Nesten drept og nesten tråkket på døde barn.

Når han ringte på bursdagen min fikk jeg ikke til å være snill. Fikk ikke vite hvor han bodde eller hva han skulle. Fikk noen tusenlapper i presang noen dager senere. Jippi...Han ville ikke snakke med mamma. Ikke i det hele tatt. Mamma ble syk og svak. Søsteren min flyttet ut. Mamma var nesten aldri hjemme for hun var så syk at hun var nødt å være hos en venn. Vennen fortalte at han hadde sett pappa med en dame. En gang jeg skulle lete etter noe i pappa sine lommer fant jeg kvitteringer på barneklær. Klær til en fireåring..Jeg har da ingen småsøsken?

Pappa har aldri mobilen på. Han er aldri i leiligheten som vi etter mye om og men fant. Mamma begynte å bli hysterisk. Ingen spising og ingen rydding i huset. Fant kontoret til pappa en dag. Gikk inn og spurte sjefen om han var der..Nei..Han var nok syk, sa de. Reiste til leiligheten hans. Den var tom og mørk. Plantene i vinduskarmen var døde. Vi ringte og ringte til pappa. Mobilen var aldri på. Plutselig begynte han å sende meldinger til mamma. Han møtte meg og min søster i all hemmelighet.En dag kom mamma til å ringe meg når jeg satt i bilen med pappa. Da hun fant ut at jeg var med han ble hun helt gal. Hun sa at han var nødt å komme hjem for ellers ville hun skade seg selv.

Pappa latet som han ikke var der og hvisket til meg at han ikke ville snakke med henne. Jeg begynte å grine og mamma la på. Vi måtte ringe til naboene og be dem se til mamma. Hun var visst nær ved å miste bevisstheten.

Da sommeren kom fikk jeg lov å reise til syden. Pappa lovet at han skulle passe på mamma, men rett etter at flyet mitt var gått reiste pappa selv til syden og forlot mamma uten at hun visste noenting.Uviten om dette koste jeg meg i syden men da jeg kom hjem igjen ble alt teit igjen..Ingen pappa på kontoret. Leiligheten var mørk. En dag kom han tilbake. Han hadde bare vært litt syk sa han..Ja, det har du vel, sa jeg og spurte hvorfor han da ikke var i leiligheten sin..Nei,uhm...nei, det visste han ikke. Skifte av tema.

Når mamma hadde bursdag sa pappa at han skulle komme. Men han kom aldri. Han ble borte igjen.

Bitre mamma vil aldri ta meg med til mine kjære onkler og tanter. Heller ikke farmor. Hun sier at de ikke er noe snille. Jeg vet jo at de er det, jeg er jo tross alt 17 år og har vært med dem hele tiden. De er fantastiske. Mamma vil ikke feire jul med noen av dem. Hvem skal vi da feire jul med? Pappa sa at han skulle feire jul med oss men nå har han visst avtalt med noen andre...

Mamma orker ikke ha julen hjemme. Hun orket ikke tenne adventslys idag, så jeg gjorde det. Det skulle jeg aldri ha gjort for nå har hun vært depressiv siden i morges.

Kunne ønske jeg slapp å leve. Det er vel bare bagateller dette her, men pappa var en gang helten min. Min faste klippe som aldri var lei seg eller sur. Han var heller aldri hjemme, men jeg likte å våkne til lyden av ytterdøren som åpnet seg stille klokken fire hver natt.Likte å sovne til lyden av min hysteriske mor som alltid skulle krangle og min far som aldri sa ett pip. Likte å sovne til radioen min kjempehøyt på for å komme unna kjeftingen. Likte godt jul og nyttår når pappa jobbet til kl 8 om kvelden. Men han spilte ihvertfall julesanger til meg om natten...

[Gjest Pås]

Kjære deg, felle!

Dette er slett ikke bagateller, det er altfor store og vanskelig problem for en 17-åring å hanskes med alene.

Har du ingen andre voksne i nærheten, som du kan snakke med, og som du stoler på?

Ingen barn skulle hatt det slik som du har det, men dessverre opplever nok barn at foreldrene svikter...

Har dessverre ingen gode råd til deg, men jeg vil gi deg en klem, og håper på det ordner seg for deg!

mvh

[felle]

Kjære deg, felle!

Dette er slett ikke bagateller, det er altfor store og vanskelig problem for en 17-åring å hanskes med alene.

Har du ingen andre voksne i nærheten, som du kan snakke med, og som du stoler på?

Ingen barn skulle hatt det slik som du har det, men dessverre opplever nok barn at foreldrene svikter...

Har dessverre ingen gode råd til deg, men jeg vil gi deg en klem, og håper på det ordner seg for deg!

mvh

Takk for omtanken..En gang prøvde jeg å ta opp disse tingene med pappa men han bare føyset de vekk og siden fikk vi ikke tak i han på flere dager. Har ellers ingen andre voksne. Foreldrene til venninnene mine sa at "Det var da på tide" at noe skjedde, lærerne påpeker til stadighet at det ikke er noe å bry seg om .

Farssiden ser jeg aldri noe til fordi, som sagt...Mamma liker dem ikke. Morssiden liker dem heller ikke. De liker da heller ikke meg for jeg ligner sånn på pappa.

Føler meg veldig sårbar og grinete, men sånn er det vel en gang bare med sånne som meg..Er ihvertfall godt å få ut følelsene for mennesker som deg tar det alvorlig og ikke bare sier at jeg er for gammel til at dette burde ha noen innvirkning...

God jul *

[Gjest en kamerat i ånden]

Jeg blir så sint...!....denne moren din trenger en oppstrammer, eller kanskje trenger hun litt faglig hjelp til å komme ut av depresjonen sin. En ting er at det er nok synd på henne, men hun har faktisk ansvaret for deg, og juridisk inntil du fyller 18, såvidt jeg vet!

Faren din har jo også ansvar for deg, og oppfører seg helt dust spør du meg, men det gjør man jo, når man har det fælt.

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg tatt kontakt med din fars familie uten at din mor vet det.

Du trenger en å snakke med. Har du prøvd å gå til klasseforstander og sagt at "du trenger veiledning om hvordan du skal forholde deg til mor og far"? Klasseforstanderen din plikter å hjelpe deg! F.eks. kan du først få snakke med en helsesøster. Det er ikke bare brukken arm de skal forholde seg til.

Ellers er det så kjempebra at du tenner lys for deg selv. Det er urimelig at du skal måtte få moren din ut av sin dvale, men du får virkelig prøvd deg på voksne problemer.

Det er en fattig trøst, men ; det vil jo faktisk bedre seg etter hvert. Og, - det at du "tenner et lys" og forsøker skape hygge rundt deg, vitner om at du har troen på at ting skal bedre seg, og det er nesten det viktigste. (Jeg vet at jeg kommer til å tenke på deg neste gang jeg tenner et lys...! Du virker som en sterkt og flott menneske, som er glad i og raus med sine foreldre.)

Som sagt, jeg hadde prøvd å ta kontakt med noen i din fars familie, - kanskje det finnes en der du kan snakke med om disse tingene, og kanskje kan du få noen flere hyggelige juledager, kanskje sammen med dem, selv om din mor ikke er med der?

Jeg ønsker deg det beste, mange hilsener fra

[Angela1365380318]

Eg tror nok ikke at du likte å sovne til en hysterisk mor eller at faren din kom sent hjem , men at det var den trygge hverdagen din i forhold til nå og du savner det fordi det var den tiden da dere fremdeles var en familie..

Slik som eg tolket hintene i historien din så stakk altså av fra familien din fordi han fant ut at han hadde et annet barn? Føler han skam eller noe, eller?

[gullfisk]

Takk for omtanken..En gang prøvde jeg å ta opp disse tingene med pappa men han bare føyset de vekk og siden fikk vi ikke tak i han på flere dager. Har ellers ingen andre voksne. Foreldrene til venninnene mine sa at "Det var da på tide" at noe skjedde, lærerne påpeker til stadighet at det ikke er noe å bry seg om .

Farssiden ser jeg aldri noe til fordi, som sagt...Mamma liker dem ikke. Morssiden liker dem heller ikke. De liker da heller ikke meg for jeg ligner sånn på pappa.

Føler meg veldig sårbar og grinete, men sånn er det vel en gang bare med sånne som meg..Er ihvertfall godt å få ut følelsene for mennesker som deg tar det alvorlig og ikke bare sier at jeg er for gammel til at dette burde ha noen innvirkning...

God jul *

Kjære deg!

Finns det virkelig noen som ikke tar deg alvorlig og som sier du er for gammel til at problemstillinger som dette innvirker på deg??

Du har min dypeste medfølelse!

Lærere som sier det ikke er noe å bry seg om??? Uff, vi får håpe disse voksenpersonene sier slikt i et misforstått forsøk på å oppmuntre deg, og at de håper optimistisk at du greier å være glad og tenke på andre ting. Selvsagt går dette veldig inn på deg! Det er jo ditt liv, du lever jo midt oppe i dette triste kaoset. Og du er jo sikkert glad i både moren din, faren din, søsteren og farens slekt.

Jeg vil tro at din mor trenger profesjonell hjelp, av en lege og/eller psykolog. Det høres ut som om hun har en depresjon. Faren din kan sikkert også trenge hjelp, og han må først og fremst oppføre seg ansvarlig og voksent ovenfor dere alle ( og mere forutsigbart!).

Men dette kan ikke du hjelpe dem med. Du kan kanskje snakke med søsteren din (eller andre slektninger) og be dem om å overtale moren din til å få hjelp. Og ta kontakt med faren din sin familie, kanskje de kan snakke med ham ang. hvor vanskelig DU har det (og julen).

Du sier du føler deg sårbar og grinete, det er ikke rart! Det er virkelig ikke deg det er noe galt med!

Spør på skolen om det vil være mulig å snakke med en skolepsykolog (spør helsesøster). Ikke fordi det er noe galt med deg, men det er noe galt med familiesituasjonen din. Print evt. ut det første innlegget du skrev her, og gi det til helsesøster eller rådgiver.

Håper du kan få en ok jul tross alt! Jeg skal tenke på deg.

Med vennlig hilsen

[felle]

Har i en uke prøvd å få til at vi møtes, meg og han, og igår lovet han meg at idag, ja idag skulle vi kjøre en tur. Øvekjøre altså. Ringte han, da han utrolig nok hadde mobilen på. Han sa han ikke hadde tid akkurat nå, han skulle ringe meg senere på dagen.

Timene gikk.

Ringte for en stund siden. Mobilen var på men han svarte ikke. 15 minutter senere sender han melding til mamma om at han ikke vil være med meg fordi han skal jobbe til sent på kvelden.

Prøver å ringe men da er telefonen slått av. Kjører direkte ut til jobben hans fordi jeg nå har fått nok av dette tullet, men på jobben er alle lys slukket og alle dører låst. ingen tilstede.

Kjører til leiligheten men der er også alle lys slukket og alle dører låst. Fremdeles er alle hans planter visne.

Har jeg ingen rettigheter til å treffe han? Vite hva han bruker dagene sine på?

Dersom jeg var yngre, 12-13 år skulle jeg vel ha rett til å bo hos ham annenhver uke siden vi er i samme by og allting..

Han har kjøpt seg en leilighet der "Det er ikke plass til deg, *****" Han har lovet siden mars at han skulle skaffe seg et større sted. HVER FORBANNA GANG sier han : Ja, det skal bli bedre snart.

Ringte igår og skjelte ham ut for å være så lite til stede. Spurte om han var klar over at han hadde to barn?

-Ja, det skal bli bedre snart.

Kan han virkelig (dersom han virkelig jobber og ikke bare lyger ) ha en jobb som tillater ham å sitte på kontoret 18-20 timer døgnet, vel vitende om at døtrene hans tilstadighet renner ned dørene for å få fatt i ham? Sjefen kjenner alt, da pappa søkte om tillatelse til å rømme landet for å unngå konfrontasjoner med oss for noen uker siden.

FAEN jeg blir så forbannet at jeg kunne skutt ham. HATER min egen far for den han er blitt.

Tusen kr her og tusen kr der, aldri tid til å snakke med meg, aldri tid til å høre på meg, aldri tid til å komme på besøk...Var sengeliggende med en forferdelig hals/lungebetennelse. Min mor var bortreist og pappa lovet han skulle passe på meg..Kunne ikke snakke nesten, klarte ikke spise eller ta medisinen min. Ringte pappa: "Ja, jeg kan jo komme innom, du klarer deg vel" nei, sa jeg...Nei, jeg må til legevakten og få ny medisin. "jada...Vi tar det imorgen." Slo av telefonen sin, ble nødt å ringe naboen midt i julebordet for å få dem til å kjøre meg på legevakten. Var fryktelig syk, og i tillegg følte jeg at det var dumt å ringe naboen, men jeg hadde ikke noe valg.

Allikevel blir jeg defensiv ovenfor pappa når andre snakker om hvor dust han er..Vet ikke jeg...

Kjempeforvirret...

[Gjest jomen]

Har i en uke prøvd å få til at vi møtes, meg og han, og igår lovet han meg at idag, ja idag skulle vi kjøre en tur. Øvekjøre altså. Ringte han, da han utrolig nok hadde mobilen på. Han sa han ikke hadde tid akkurat nå, han skulle ringe meg senere på dagen.

Timene gikk.

Ringte for en stund siden. Mobilen var på men han svarte ikke. 15 minutter senere sender han melding til mamma om at han ikke vil være med meg fordi han skal jobbe til sent på kvelden.

Prøver å ringe men da er telefonen slått av. Kjører direkte ut til jobben hans fordi jeg nå har fått nok av dette tullet, men på jobben er alle lys slukket og alle dører låst. ingen tilstede.

Kjører til leiligheten men der er også alle lys slukket og alle dører låst. Fremdeles er alle hans planter visne.

Har jeg ingen rettigheter til å treffe han? Vite hva han bruker dagene sine på?

Dersom jeg var yngre, 12-13 år skulle jeg vel ha rett til å bo hos ham annenhver uke siden vi er i samme by og allting..

Han har kjøpt seg en leilighet der "Det er ikke plass til deg, *****" Han har lovet siden mars at han skulle skaffe seg et større sted. HVER FORBANNA GANG sier han : Ja, det skal bli bedre snart.

Ringte igår og skjelte ham ut for å være så lite til stede. Spurte om han var klar over at han hadde to barn?

-Ja, det skal bli bedre snart.

Kan han virkelig (dersom han virkelig jobber og ikke bare lyger ) ha en jobb som tillater ham å sitte på kontoret 18-20 timer døgnet, vel vitende om at døtrene hans tilstadighet renner ned dørene for å få fatt i ham? Sjefen kjenner alt, da pappa søkte om tillatelse til å rømme landet for å unngå konfrontasjoner med oss for noen uker siden.

FAEN jeg blir så forbannet at jeg kunne skutt ham. HATER min egen far for den han er blitt.

Tusen kr her og tusen kr der, aldri tid til å snakke med meg, aldri tid til å høre på meg, aldri tid til å komme på besøk...Var sengeliggende med en forferdelig hals/lungebetennelse. Min mor var bortreist og pappa lovet han skulle passe på meg..Kunne ikke snakke nesten, klarte ikke spise eller ta medisinen min. Ringte pappa: "Ja, jeg kan jo komme innom, du klarer deg vel" nei, sa jeg...Nei, jeg må til legevakten og få ny medisin. "jada...Vi tar det imorgen." Slo av telefonen sin, ble nødt å ringe naboen midt i julebordet for å få dem til å kjøre meg på legevakten. Var fryktelig syk, og i tillegg følte jeg at det var dumt å ringe naboen, men jeg hadde ikke noe valg.

Allikevel blir jeg defensiv ovenfor pappa når andre snakker om hvor dust han er..Vet ikke jeg...

Kjempeforvirret...

må bare si at den faren din høres ut som en skikkelig drittsekk. Han er ikke verd din oppmerksomhet. Jo mere du klamrer deg til han jo verre vil det bli. Mitt råd er å prøve å ta avstand til han en periode..ikke ringe, ikke oppsøke han. La HAN ta initiativet til neste møte etc.

Kanskje han vil begynne å reagere når han skjønner at dere ikke er avhengige av han.

Skjønner at dette er fryktelig vanskelig, men dette var bare noen tanker fra meg

[favn]

Kjære felle,

Dette var trist lesning. Så leit for deg at rollene er byttet om: du strever og strever etter å ta vare på dine foreldre, mens det selvsagt skal være omvendt. Det er ingen grunn til at du skal ha omsorgen for voksne mennesker som svikter så totalt.

Ser at flere har kommet med gode råd til deg. Jeg foreslår at du snakker med og åpner deg for dine snille tanter, onkler og farmor. De kjenner din mor og far og har nok innsikt i problemene slik at de kan ta vare på deg og avlaste deg.

Du høres ut til å være en suveren ungdom. Håper at du tar deg tid og anledning til å gjøre hyggelige ting sammen med venner og venninner. Lykke til.