problemet meg - et tilbakeblikk - 2

[Gjest ingenro]

Leste innlegget til "tristian" med samme tittel. Jeg kom på at jeg også har et brev liggende, men jeg vet ikke hvem brevet er til. Kan legge det ut her selv om det er veeeeldig langt. Håper noen orker å lese det, og kanskje har noen råd:

---

Hei

Jeg skal prøve å skrive et brev og fortelle om meg selv. Jeg har nemlig et problem, men vet ikke helt hva det er eller hva jeg kan gjøre for at det skal bli bedre. Men det har nok ganske sikkert noe med depresjon å gjøre.

Litt om meg:

Jeg er en 25 år gammel gutt (i min beste alder), som har lykkes veldig bra i livet. Jeg jobber i dag som innenfor et område jeg elsker. Jeg mener selv at jeg har verdens beste jobb, og til å være 25 år tjener jeg forferdelig mye penger. Jeg har stor frihet i jobben, men den er så givende at jeg jobber mye. Jobben innebærer også at jeg får reist mye rundt i Norge. I jobben føler jeg at alt jeg tar på blir til gull. Jeg knytter stadig nye kontakter og får det ene smigrende tilbudet etter det andre. Nå har jeg også begynt å investere i aksjer og også det går veldig bra. På det sosiale plan føler jeg på gode dager (som i dag) at jeg har mange venner som jeg klarer å ta vare på, og som bryr seg om meg. Og på gode dager føler jeg at jeg ser bra ut.

Med andre ord: "I live the dream". Men det finnes også en annen side av mitt liv.

Oftere og oftere er jeg trist. Mine gode tanker om meg selv kan snu seg til selvforakt. "Jeg har altfor gode tanker om meg selv. Jeg er sykelig opptatt av anerkjennelse. Jeg er egoistisk ved at jeg bare interesserer meg om meg selv og bare prater om meg selv. Jeg er missunnelig og sjalu og unner ikke andre suksess. Jeg er dårlig til å ta i mot negativ kritikk. Jeg hater å tape. Jeg er liten, tynn og stygg. Jeg er ikke flink sosialt. Jeg innser ikke at jeg kan gjøre feil. Jeg synes synd på meg selv hele tiden. Jeg interesserer meg ikke for annet enn meg selv noe som gir utslag av at jeg ofte kjeder meg når jeg er med andre. Jeg er forferdelig ensom. Jeg begynner alle setninger med "jeg" noe som gjenspeiler hvor sykelig selvsentrert jeg egentlig er." osv.

Dette gir forskjellige utslag. Jeg har følt med lettere deprimert i et par-tre år nå. Spesielt det siste året har vært ille. Det er vel snart et år siden jeg fikk mitt første sammenbrudd med snørr og tårer alene i leiligheten. Siden den gang har jeg vel hatt fem-seks sammenbrudd - fire-fem av de i fylla.

Sist var for to dager siden. Jeg kom hjem fra byen god og full, og som vanlig etter en kveld på byen, veldig veldig trist og ensom. Jeg fant ut at jeg skulle ringe en jente jeg kjenner, og i telefonsamtalen fikk jeg vite at hun akkurat hadde fått kjæreste. Jeg brøt totalt sammen. Alt jeg ønsket der og da var at gutten og jenta skulle få høre at jeg hadde tatt livet mitt slik at de forstod alvoret i situasjonen.

Den siste tiden har denne tristheten også slått ut i aggresjon - noe som er nytt. Jeg forbanner lykkelige par, og jeg oppsøker gjerne bråk.

Men jeg kan også være trist når jeg er edru (jeg drikker meget sjeldent til å være 25 år - kanskje to ganger i måneden i snitt). Det skjer stort sett på kvelden hvor jeg kan komme hjem til en tom leilighet og føle meg utrolig ensom. Jeg savner en kjæreste, men på de verste dagene føler jeg også at jeg har få venner. Jeg kan sjekke anropsloggen på telefonen og finne ut at den siste som ringte meg (bortsett fra min far eller noen i jobben) var for en uke siden. Har jeg problemer i jobben føles det enda tommere å komme hjem til en tom leilighet. Jeg er som nevnt dårlig til å takle motgang, og jeg savner noen som kan hjelpe meg med det.

Den siste tiden har jeg også følt meg litt "malplassert" i sosiale lag. Jeg kjeder meg rett og slett. Føler meg utilpass. Drar hjem, men kommer hjem og savner selskap igjen... Ikke logisk.

Problemene mine:

Jeg tror jeg kan dele mine problemer i to, hvor punkt 1 er det største problemet:

1. Savn av kjæreste:

Det jeg tror er mitt hovedproblem er mitt savn av en kjæreste. Jeg husker at jeg ønsket meg kjæreste fra jeg var 14-15 år. I dag er jeg 25 år, og jeg har ikke hatt et eneste ordentlig forhold. Mitt lengste bekjentskap med en jente strekker seg til tre-fire uker. Og det er kun to ganger jeg har hatt slike bekjentskap. Jeg tror jeg har et behov for litt omsorg og selvfølgelig også fysisk kontakt. Jeg har to fantastiske foreldre og en bror, men jeg føler ikke de kan gi meg den omsorgen jeg trenger.

Her en dag kom jeg på at vi lekte "familie" på barneskolen. Jeg ville alltid være "barn" slik at jentene kunne "ta vare på meg". Mulig det er en vesentlig opplysning for dagens psykiske tilstand.

Mitt savn av en kjæreste er utrolig stort. Det går ikke et minutt uten at jeg ønsker meg en kjæreste. Jeg blir nok altfor lett forelska, men det går aldri min vei. Mine venner sier oppriktig talt at de ikke kan forstå hvorfor jeg aldri opplever gjensidig kjærlighet, og de mener at jeg er den uheldigste mannen i verden når det gjelder kjærlighet (men den heldigste når det gjelder jobb...)

Jeg har brukt halve livet mitt til å fundere på hva jeg gjør feil, men jeg har ikke kommet frem til så mye. Noen teorier har jeg:

1. Jeg overvurderer mitt eget utseende. Kanskje jeg er veldig lite attraktiv?

2. Jeg er desperat og jentene merker det?

3. Jeg er for opptatt av meg selv?

4. Jeg er for selvsikker og kanskje skremmer de bort?

5. Underbevisstheten ønsker at jeg skal mislykkes?

Liker jeg sorgen? Er det noe jeg ønsker meg? Jeg lurer på det mange ganger, og innrømmer også at sorgen og selvmedlidenheten kanskje kan være god å støtte seg til når ting går dårlig.

Mitt andre problem tror jeg kan ha noe med punkt en å gjøre:

2. Er urolig

Her en dag så jeg et lagbilde fra den gang jeg spilte fotball som sju-åring. Jeg holdt pokalen. Selvfølgelig. Hvem ellers kunne få holde pokalen enn meg? Det var jo tross alt jeg som var den beste (mente jeg selv i hvert fall).

Det er kanskje litt slik fortsatt. Jeg er veldig suksess-orientert og jeg har problemer med å slappe av. Jeg føler at jeg aldri blir fornøyd. Jeg setter meg et mål og kjemper for å nå det målet. Problemet er bare at når målet er nådd har jeg glemt at det var noe jeg ønsket meg fordi jeg er så fokusert på neste steg. Det hjelper altså ikke om jeg blir verdensmester. Jeg blir nok ikke fornøyd da heller...

Og når jeg gjør noe så banalt som å spille kort må jeg vinne. Kan ikke gi meg før jeg har vunnet.

Jeg føler at jeg veldig sjelden "er" - eller at jeg lever i nuet. De gangene jeg føler at jeg "er" er når jeg er med i en konkurranse, har en ekstremt interessant arbeidsoppgave eller våkner siden av en vakker jente søndag morgen... Da finner jeg roen.

Ellers er jeg urolig. Som i en biltur til Ålesund i fjor vinter. Vi var flere biler som skulle kjøre mange timer i følge. De andre hørte på radio'en, så på naturen og koste seg. Jeg slappet ikke av et sekund. Jeg måtte ringe, gjøre avtaler og få noe konstruktivt ut av tiden. Slik er det i hverdagen også. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg ikke gjør noe.

Men bare jeg får en kjæreste, sier jeg til meg selv. Da blir alt bra, og jeg finner roen...

Fysiske problemer?

Har jeg fysiske problemer som følge av mine psykiske? Jeg er ikke helt sikker. Jeg er lite syk, men jeg har en del vondt i hodet, men det pleier å komme av litt for mye stress og litt for lenge mellom hvert måltid.

Hva vet andre om meg?

De fleste som kjenner meg tror jeg er verdens lykkeligste person. Og når sant skal sies føler jeg meg som det ganske ofte også. Men hadde de sett meg på det verste hadde de fått sjokk.

Jeg har aldri vurdert selvmord, men tankene om selvmord har vært der ofte, og hvis vennene mine hadde fått vite det hadde de fått mer enn sjokk.

Kollegene mine vet nok ingen ting, foreldrene mine aner noe, men noen venner vet at jeg ikke har det bra. Noen av de støtter meg også veldig bra, men jeg er litt redd for å "bry" de for mye med mine problemer. Den siste tiden har jeg også blitt litt redd for at jeg frastøter meg venner på grunn av min merkelige og ofte usympatiske oppførsel når jeg er deppa. Noe som dessverre er oftere og oftere.

Hva gjør jeg?

Den siste tiden har jeg innsett at jeg virkelig har et problem. Jeg har snakket mye med venner, surfet mye rundt på Internett og lest om andres depresjoner, og jeg har skrevet ned noen tanker. Mye av det jeg har skrevet har jeg ikke tatt vare på, men jeg har tatt vare på noe, selv om det kan være nesten vanskelig å lese.

Jeg gjør også nedbrytende ting som å sitte hjemme og høre på trist musikk og slike ting. Jeg har også lest litt i Uro av Finn Skårderud, men vet ikke om det har hjulpet meg så mye.

Hva tror jeg at jeg bør gjøre?

Jeg tror jeg bør i samtaleterapi med en psykolog. Problemet er bare at det er forferdelig lang ventetid, og jeg er opptatt av å treffe den "rette" psykologen, som forstår mine problemer.

Jeg tror også jeg bør begynne å trene igjen. Var veldig fysisk aktiv når jeg var yngre, men har de fire siste årene tatt det veldig med ro. Har hørt at fysisk trening også kan hjelpe på det psykiske humøret.

Vurderer også å flytte inn i et kollektiv. Tror det har vært skadelig for meg å ha bodd alene de siste årene.

Hvorfor trenger jeg hjelp?

Jeg har vurdert å søke profesjonell hjelp i lang tid, men problemet er at jeg stort sett på dagen har det utrolig bra. Jeg har nesten en splittet personlighet. Jeg er deprimert på kvelden, men glad og lykkelig på dagen (som nå). Derfor har jeg bare utsatt og utsatt det.

En natt bestemte jeg meg for å ringe psykolog dagen etter. Men jeg kjøpte aksjer for titusenvis av kroner i stedet. Snakk om kontraster!

Jeg er trist oftere og oftere, og jeg har sammenbrudd oftere og oftere. Og jeg bør bli veldig forsiktig med alkohol for det gjør nesten alltid at jeg blir veldig trist. (men det glemmer jeg jo - fortrenger - lørdag ettermiddag...)

Jeg har det bra nå, og klarer kanskje ikke å innse hvor ille jeg kan ha det. Kanskje det virker i dette brevet som jeg har det ganske bra også, men jeg vet at jeg kan være så langt nede at alt som står i hodet mitt er selvmord. Som nevnt har jeg aldri forsøkt og jeg tror jeg aldri kommer til å gjøre det heller, men tankene er der - og det er skremmende nok i seg selv.

Jeg har de fleste forutsetninger for å være lykkelig. Alt jeg savner er en kjæreste. Det er ikke lett å gjøre noe med, men kanskje jeg kan lære meg til å leve uten. Jeg klarer ikke å takle den situasjonen i dag. Jeg trenger hjelp, og er fast bestemt på å komme meg ut av denne situasjonen med relativt enkle midler. Med andre ord uten medisinering, men med samtaleterapi og andre ting.

Jeg er i min beste alder og bør nyte livet. Det trenger jeg hjelp til. Nå tenker jeg klart og er lykkelig, men i morgen sitter jeg kanskje her og gråter...

Hva kan jeg gjøre for at jeg skal bli "bra" igjen?

Mvh

Meg

[TRISTIAN]

Hei, Ingenro...

Laaangt brev, ja....

Du "kjenner" antagligvis meg såpass at jeg skal ikke forsøke å gi deg noen råd...

Ville bare ønske deg lykke til!

Håper du får noen råd du kan dra nytte av...